Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Smittevernveilederen

Enterokokkinfeksjon (inkl. vankomycinresistente enterokokker, VRE) - veileder for helsepersonell

Enterokokker er en gruppe bakterier som tidligere inngikk i gruppen fekale streptokokker, men som nå regnes som en egen slekt, Enterococcus. Enterokokker kan i stor grad være resistente mot ulike typer antibiotika.

Hopp til innhold

Om enterokokkinfeksjon

Enterokokkslekten inneholder en lang rekke arter, de vanligst forekommende er Enterococcus faecalis og Enterococcus faecium. Enterokokker finnes normalt i tarmfloraen og derfor ofte på huden rundt anus og i urinrøret. Bakteriene forårsaker sjelden sykdom. Dersom infeksjon oppstår, skjer det først og fremst i urinveiene og i sår. I sjeldne tilfelle kan bakteriene forårsake alvorlig infeksjon, for eksempel sepsis. Pasienter med betydelig svekket infeksjonsforsvar er mest utsatte for å få alvorlig enterokokkinfeksjon.

Enterokokker har blitt en alt vanligere årsak til infeksjoner i helseinstitusjoner. Bakteriene spres lett i helseinstitusjoner. Noe av årsaken til dette er at bakteriene har evne til å utvikle resistens mot en rekke antibiotika, og dette gir dem en bedre overlevelsesevne i en helseinstitusjon med høyt antibiotikaforbruk.

Enterokokker brukes som en indikator på fekal forurensning fra mennesker eller dyr i drikke- og badevann. Enterokokker i næringsmidler kan også tyde på fekal forurensing.

Vankomycinresistente enterokokker (VRE)

Enterokokker kan i stor grad være resistente mot ulike typer antibiotika. Viktigst er vankomycinresistente enterokokker (VRE) som vanligvis er E. faecium. Vankomycinresistens forårsakes vanligvis av to ulike grupper gener kalt vanA og vanB. At enterokokkene har blitt resistente mot vankomycin betyr ikke nødvendigvis at de er mer sykdomsfremkallende enn andre enterokokker. VRE ble først gang identifisert på slutten av 1980-tallet. VRE kan spres forholdsvis lett i helseinstitusjoner, og pasienter og personell kan bli kolonisert med bakteriene i tarmen uten at de får symptomer. Hovedreservoaret for VRE i helseinstitusjoner er i tarm hos koloniserte personer. Samtidig resistens mot vankomycin og andre typer antibiotika gir en betydelig redusert mulighet for effektiv behandling av infeksjon. Norske helsemyndigheter har som må at bakterier med særlig utfordrende resistensmønstre (som VRE) ikke skal etablere seg og bli endemiske ved norske sykehus og kommunale helseinstitusjoner som sykehjem. Det første kjente VRE-utbruddet i Norge ble rapportert fra Haukeland universitetssykehus i 2010. Før 2010 var VRE veldig sjelden i norske helseinstitusjoner, men antall utbrudd har økt gjennom årene. I 2017 ble det rapportert 9 utbrudd. Disse var alle fra helseinstitusjoner, men fra forskjellige deler av landet og uten tegn på en sammenheng. Årsaken til denne økningen er uklar.

Smittemåte

Enterokokker smitter vanligvis endogent fra egen tarmkanal. I helseinstitusjoner skjer smitteoverføringen fekalt-oralt. Oftest foregår smitteoverføring mellom mennesker via kontakt med kontaminert hud og ulike kontaminerte overflater i pasient- eller behandlingsrom. Vehikkelsmitte gjennom inntak av næringsmidler forekommer sjeldent. Bærerskap med VRE kan vedvare i uker eller måneder.

Inkubasjonstid

Ved næringsmiddeloverført sykdom 6-12 timer.

Symptomer og forløp

De hyppigste enterokokkinfeksjoner er urinveisinfeksjon, og postoperative sårinfeksjoner etter abdominalkirurgi. Bakterien kan også forårsake septikemi og endokarditt som kan være vanskelig å behandle.

Diagnostikk

Ved infeksjon tas prøve til dyrkning fra infeksjonssted. Siden hovedreservoaret for smitte er pasientens tarm, benyttes dyrkning av VRE fra rektal-pensel som metode til å vise kolonisering. VanA og vanB-gener påvises ved molekylærbiologisk metode (f. eks. PCR).

Forekomst i Norge

Forekomst av enterokokkinfeksjoner er ukjent. Nominativt meldingsplikt for tilfeller av infeksjon med resistente enterokokker ble innført i 1995. Fra 2005 er også bærertilstand (kolonisering) meldingspliktig til MSIS.

I 2017 ble det meldt totalt 384 tilfeller med resistente enterokokker hos 379 personer. Av disse var 372 personer meldt med vankomycin-resistente enterokokker (VRE), 6 personer med linezolid-resistente enterokokker (LRE) og en person ble meldt med enterokokker som var resistente mot både vankomycin og linezolid (LVRE). Av alle personer meldt med resistente enterokokker, ble 28 (7%) oppgitt å ha en infeksjon på meldingstidspunktet (figur 1).

Figur 1. Tilfeller av resistente enterokokker (VRE) meldt MSIS 2010-2017 etter diagnoseår og infeksjonsstatus

Enterokokker resistente_2.jpg

 

Tabell 1. Tilfeller av vankomycinresistente enterokokker (VRE) meldt MSIS 2010-2017 etter diagnoseår og aldersgruppe.

 

2010

2011

2012

2013

2014

2015

2016

2017

Under 1 år

0

0

0

0

0

0

0

1-9

0

1

0

0

1

0

2

10-19

1

5

0

1

0

0

2

20-49

4

38

20

17

19

13

17  45

50 og over

46

245

148

100

89

68

121  335

Totalt

51

289

168

118

109

81

140  384

Behandling

Enterokokkinfeksjoner behandles med antibiotika. Bærerskap ned VRE kan være langvarig og det er ikke mulig å fjerne bakteriene fra tarmen med behandling.

Sykdom og bærertilstand forårsaket av vancomycinresistente enterokokker er en allmennfarlig smittsom sykdom i smittevernloven. Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, dvs. pasienten skal ikke betale egenandel. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smitteoppsporing, men ikke ved rutinemessige undersøkelser. I tillegg dekker folketrygden utgifter til behandling med antiinfektive legemidler til systemisk bruk.

Forebyggende tiltak (inkl. gravide)

Det beste forebyggende tiltaket mot enterokokker (inkludert VRE) i helsevesenet er å etterleve basale smittevernrutiner som bl.a. innebærer god og korrekt håndhygiene. Folkehelseinstituttet publiserte i 2011 publiserer nasjonale anbefalinger for håndtering av VRE i helseinstitusjoner. I disse anbefales at følgende pasienter, inkludert gravide, undersøkes for VRE ved innleggelse i sykehus:

  • Alle pasienter som i løpet av siste 12 måneder har vært innlagt på helseinstitusjon utenfor Norden.
  • Alle pasienter som har vært innlagt på ved norsk eller nordisk helseinstitusjon med pågående VRE-utbrudd

I helsetjenester utenfor sykehus og sykehjem forebygges spredning av VRE gjennom å etterleve basale smittevernrutiner.

Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd

Ved enkelttilfeller av enterokokkinfeksjoner som ikke er VRE anbefales ingen tiltak i nærmiljøer.

I de nasjonale anbefalinger for håndtering av VRE i helseinstitusjoner som ble publisert av Folkehelseinstituttet i 2011 anbefales det at det gjøres følgende smitteoppsporing ved uventet funn av VRE i helseinstitusjoner:

  • Ved funn av VRE hos inneliggende pasient tas prøve av alle inneliggende pasienter på samme avdeling.
  • Dersom det blir funnet flere tilfeller av VRE på samme avdeling, utvides prøvetakingen til andre avdelinger der VRE-positive pasienter i løpet av nåværende opphold har vært innlagt.
  • Det er ikke anbefalt å ta prøver av personalet.

Som hovedregel er det ikke nødvendig å ta kontrollprøver av en person som har fått påvist VRE. En eller flere negative kontrollprøver utelukker ikke kolonisering, og personen må anses å være kronisk kolonisert.

Håndtering av VRE-pasienter på sykehus og sykehjem

I de nasjonale anbefalinger for håndtering av VRE i helseinstitusjoner som ble publisert av Folkehelseinstituttet i 2011 anbefales følgende håndtering av VRE-positive pasienter på sykehus og sykehjem:

Meldings- og varslingsplikt

Meldingspliktig til MSIS ved infeksjon og bærertilstand med vankomycinresistente enterokokker, gruppe A. Kriterier for melding er:

  • Isolering av enterokokker med vankomycin MIC > 4 mg/L og påvist overførbar resistenstype​​ (vanA, vanB, vanD, vanE, vanG, vanL, vanM eller vanN)

  • Isolering av enterkokker med påvist vanA eller vanB gen (uavhengig av vankomycin MIC)

Universitetssykehuset i Nord-Norge HF er referanselaboratorium for vankomycyn- eller linezolid-resistente enterokokker.

Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved utbrudd, ved mistanke om overføring med næringsmidler eller ved smitte fra dyr, se Varsling av smittsomme sykdommer