Cyanobakterier (blågrønnalger), forgiftning - håndbok for helsepersonell
Sist endret
Cyanobakterier finnes naturlig i vann og jord og omfatter en rekke arter, hvorav en del kan produsere giftige forbindelser kalt cyanotoksiner. Oppblomstringer av cyanobakterier i vann kan påvirke vannkvalitet, og toksinproduksjon kan føre til hudirritasjon, symptomer fra mage og tarm eller andre forgiftningssymptomer hos mennesker ved bading eller inntak av vann.
Om cyanobakterier
Cyanobakterier er en heterogen og tilpasningsdyktig gruppe bakterier som finnes naturlig i de fleste miljøer, blant i annet vann (saltvann, brakkvann og ferskvann) og jord. Cyanobakterier får sin energi gjennom fotosyntese, og ble tidligere betraktet som alger. Det finnes flere tusen arter fordelt på rundt 150 slekter, hvor 40 kan produsere og skille ut giftige forbindelser, såkalte cyanotoksiner (7,8). Noen arter produserer også lukt- og smaksstoffer (1).
Oppblomstringer av cyanobakterier med produksjon av cyanotoksiner i vann kan føre til forgiftninger hos både mennesker og dyr. Cyanotoksinene som er påvist i Norge er anatoksiner, microcystiner og saxitoksiner, hvorav microcystiner er mest undersøkt og dermed mest rapportert. Arter av Dolichospermum, Microcystis, Planktothrix og Woronichinia produserer microcystiner, Tychonema bourrellyi produserer anatoksiner og Aphanizomenon gracile produserer saxitoksiner i Norge (1).
Cyanobakterier forårsaker hovedsakelig problemer i ferskvann, og oppblomstringer kan føre til at bading frarådes. I Norge benyttes tradisjonelt mest overflatevann til drikkevann, og cyanobakterier kan medføre utfordringer for bruken av slike vannkilder (1).
Veksten av cyanobakterier påvirkes av blant annet temperatur, lys og tilgang på næringsstoffer som fosfor og nitrogen. De kan bevege seg mellom øvre lag og dypere lag i innsjøer. Mange cyanobakterier kan danne hvileceller, og disse kan overleve i lang tid i innsjøsedimentene og spire igjen når vekstforholdene blir gunstige (1).
Ved spesielt gunstige betingelser i overflaten, særlig høy vanntemperatur, lite vind og tilstrekkelig tilgang på næringsstoffer, kan cyanobakteriene formere seg kraftig. Vannet får da en grønn, blågrønn, brun eller rød farge, også kalt vannblomst, og det kan dannes skum (1,10). Overflateoppblomstringer oppstår oftest i perioden juni til september. Det er omtrent 50 % sjanse at slike oppblomstringer inneholder cyanotoksiner (15). Microcystis og Dolichospermum er tilpasset høye temperaturer (1,14). Aphanizomenon og Woronichinia kan også finnes i overflateoppblomstringer (10).
Det kan også forekomme oppblomstringer uten at det er synlig i overflaten, for eksempel tilknyttet sprangsjiktet, som er et lag i vannet som skiller varmt vann fra kaldt vann i lagdelte innsjøer. Spesielt Planktothrix danner oppblomstring ved lavere temperaturer i vår- og sommermånedene, og kan overleve under isdekket av innsjøer om vinteren. Tychonema og arter i slekten Aphanizomenon kan også leve ved lavere temperaturer (1,10).
En oppblomstring av cyanobakterier kan bestå av en kombinasjon av flere arter, både toksinproduserende og arter som ikke produserer toksiner. Det er derfor ikke et direkte forhold mellom biomasse av cyanobakterier funnet i vannkilden og mengde cyanotoksiner (1).
Historisk
Toksinproduserende cyanobakterier ble første gang beskrevet i 1878.
Epidemiologisk situasjon
Nye toksinproduserende arter av cyanobakterier blir stadig identifisert rundt om i verden. Kun et fåtall av artene er observert og identifisert som toksinproduserende i Norge. Alle cyanobakterier betraktes som potensielt giftige inntil det er undersøkt (1).
Cyanobakterier vokser opp jevnlig i norske innsjøer, og har vært rapportert siden 1950-tallet. Oppblomstring skjer helst i områder med mye bebyggelse der det er tilførsel av næringsstoffer, og i lavtliggende strøk i Sør-Norge. I 2019 var det for eksempel en rekke oppblomstringer i Mjøsa (1).
Aphanizomenon spp. og Microcystis spp. er mest utbredt i lavlandet i sørligere deler av Østlandet, Sørlandet og Sørvestlandet. Planktothrix spp. er utbredt i større deler av landet, også i Midt-Norge og Nord-Norge. Dolichospermum spp. er den slekten av potensielt toksinproduserende cyanobakterier som er mest utbredt i Norge, og kan finnes i innsjøer fra lavlandet til fjellet. Tychonema spp. og Woronichinia spp. er mest vanlige i Sør-Norge, men er utbredt helt nord til Finnmark (1).
Det foregår ikke systematisk overvåking av cyanobakterier som omfatter alle norske drikkevannskilder, men Norsk institutt for vannforskning (NIVA) samler inn noe systematiske data ved måling av kvantitativ planteplanktonsammensetning i innsjøer, som inkluderer cyanobakterier (1).
De siste 20 årene har enkelte råvannskilder i Norge regelmessig blitt overvåket for forekomst av cyanobakterier og cyanotoksiner. Dette er råvannskilder der det har blitt observert oppblomstring av cyanobakterier og hvor undersøkelser har påvist cyanotoksiner. De fleste prøvene har blitt analysert for microcystiner. Analyser av andre cyanotoksiner er kun gjort på et fåtall av prøvene. Microcystiner er påvist i prøver fra ca. 60 innsjøer, hovedsakelig i lavlandet i sørligere deler av Østlandet, Sørlandet og Sørvestlandet. Saxitoksiner er påvist i fire innsjøer i Vestfold (1).
Smittemåte og smitteførende periode
Eksponering for cyanobakterier og cyanotoksiner kan skje ved hudkontakt, svelging av vann eller inhalering av dråper, for eksempel ved bading og vannsport, eller ved eksponering gjennom drikkevann eller mat (1,3). Inntak av fisk eller skalldyr fra vann med toksinproduserende cyanobakterier er forbundet med potensiell risiko (4).
Inkubasjonstid
Generelt kan akutte effekter oppstå etter minutter og opptil dager etter eksponering, avhengig av blant annet type og konsentrasjon av cyanotoksiner.
For nevrotoksiner kan symptomer oppstå etter noen få minutter og for hepatotoksiner etter noen timer. For de øvrige toksinene kan det ta noen timer til døgn (5).
Symptomer og forløp
Symptomer og forløp er avhengig av type og konsentrasjon av cyanotoksiner, eksponeringsmåte og varighet av eksponering. Følgende symptomer kan oppstå (1,6,9,13):
- Hudirritasjon med utslett, og irritasjon i øyne, ører, nese, svelg og luftveier
- Magesmerter, diaré og oppkast
- Hodepine, muskelsvakhet og feber
- Lungebetennelse
- Potensielt alvorlige symptomer er
- Leverskade (levertoksiner)
- Paralyse av skjellettmuskler og respirasjonsmuskler (nevrotoksiner)
Ved bading og andre aktiviteter i vann er det hyppigst beskrevet lette og selvbegrensende symptomer. Barn kan være mer utsatt ved bading, blant annet fordi de ofte er lenger i vannet og svelger mer vann (11,12).
Alvorlige eller dødelige forgiftninger etter eksponering for cyanotoksiner hos mennesker er beskrevet, men det er svært sjelden. Det er ikke rapportert dødsfall hos mennesker i Norge, men enkelte dødsfall hos husdyr etter inntak av vann med oppblomstring av Microcystis spp (1).
Microcystiner er levertoksiske, men kan også påvirke andre organer som nyre og reproduksjonsorganer. Symptomer på akutt forgiftning er blant annet oppkast og diaré. Enkelte studier har visst potensiale for kreftfremkallende egenskaper, noe som har gjort at IARC (International Agency for Research on Cancer) har klassifisert microcystiner som gruppe 2B, mulige kreftfremkallende stoffer for mennesker (IARC, 2010) (1). Anatoksiner og saxitoksiner er nevrotoksiner som om kan føre til muskelkramper, lammelser og i verste fall respirasjonsstans (1).
Diagnostikk
Påvisning og artsbestemmelse av cyanobakterier gjøres mikroskopisk på vannprøver fra vannforekomsten. Genteknologiske metoder kan påvise både arter og hvilke arter som er toksinproduserende. Toksiner påvises med kjemiske eller biokjemiske analyser (1).
Det kan være behov for å ta prøver dersom det tidligere har vært eller pågår en oppblomstring i råvannskilden. Påvises kjente toksinproduserende cyanobakterier, bør det utføres en toksinanalyse (1).
Behandling
Ingen spesifikk behandling utover symptomatisk behandling. Det finnes ikke kjente motgifter (3).
Forebyggende tiltak
Vann med oppblomstring av cyanobakterier kan utgjøre en helserisiko grunnet at det kan inneholde cyanotoksiner. Det er kommunen som følger opp og vurderer om bading eller annen bruk av vannet bør frarådes.
Ved synlig oppblomstring bør badetøy eller annet tøy som har vært i kontakt med vannet skiftes og man bør dusje i rent vann så snart som mulig etter bading. Vannet bør ikke drikkes. For drikkevann er en kombinasjon av flere ulike vannbehandlingsmetoder nødvendig for å fjerne både cyanobakterier og cyanotoksiner (1).
Meldings- og varslingsplikt
Ikke meldingsplikt til MSIS eller varslingsplikt, men ved mistanke om flere tilfeller av forgiftning (felleskildeutbrudd) anbefales det at legen samme dag varsler kommuneoverlegen og det lokale Mattilsynet.
Gresk: cyano (blå)