Parechovirusinfeksjon – håndbok for helsepersonell

Om parechovirusinfeksjon

Parechovirus er en virusslekt som tilhører familien picornaviridae, og som derfor er beslektet med bl.a. enterovirus. Det kliniske bildet likner på det man ser ved enterovirusinfeksjon, spesielt echovirusinfeksjon. Parechovirus type 1 og 2 ble fram til 1990-tallet ansett som echovirus. Det er til nå beskrevet 14 genotyper av parechovirus, de vanligste typene er 1 og 3.

Parechovirusinfeksjon rammer i all hovedsak de yngste barna og kan forårsake encefalitt og meningitt. Nyfødte kan utvikle et alvorlig sykdomsbilde med sepsis.  Asymptomatiske og milde infeksjoner er vanlig hos mindre barn, og sykdom ses svært sjeldent hos eldre barn og voksne.

Ljunganviruser et annet virus i parechovirusslekten og ble første gang identifisert i Sverige på midten av 1990-tallet. Reservoar for dette viruset er klatremus og kan gi alvorlig sykdom hos dyr. Det har vært diskutert om dette viruset også kan forårsake fosterskade og dødfødsel hos mennesker, men det foreligger ikke klare indikasjoner for dette.

Epidemiologisk situasjon

I studier fra ulike deler av verden har nesten hele voksenbefolkningen fått påvist antistoffer mot parechovirus forenlig med tidligere infeksjon. Serologiske undersøkelser tyder på at over 90% av barn har blitt infisert innen fylte to år (1). Som enterovirus ser det ut til at parechovirusinfeksjoner er vanligst på sensommer og høst, spesielt for genotype 3.

Encefalitt forårsaket av parechovirus har vært meldingspliktig i MSIS siden 1975, fra 1.7.2012 under sekkeposten "virale infeksjoner i sentralnervesystemet". I perioden 2011-2018 er det til MSIS meldt 84 tilfeller av parechovirusinfeksjon hos nyfødte. De aller fleste hadde sepsisliknende bilde med multiorgansvikt og/eller encefalitt/meningitt.

Smittemåte og smitteførende periode 

Kontaktsmitte gjennom fekal-oral kontakt eller luftveissekret. Barn kan smittes gjennom nær kontakt med mor med symptomer i nyfødtperioden.

Inkubasjonstid

Usikkert, antagelig 2-14 dager.

Symptomer og forløp

De fleste infeksjonene er asymptomatiske. Vanligste symptomer er enteritt med diaré og luftveissymptomer. Spesielt nyfødte kan utvikle høy feber, og tegn på encefalitt/meningitt ev. med multiorganaffeksjon og sepsis. Hudutslett og leddsmerter kan også sees. Forbigående slappe pareser kan forekomme. 

Diagnostikk

Agenspåvisning med spesifikk nukleinsyrepåvisning (PCR) fra avføringsprøve, halsprøve, urin, serum eller, ved serøs meningitt, fra spinalvæske. På grunn av betydelig sekvensforskjell vil de fleste standard enterovirus-PCR være negative. Påvisning ved dyrkning og serotyping. Serologisk diagnostikk er ikke tilgjengelig.

Behandling

Ingen spesifikk behandling.

Forebyggende tiltak

God hånd- og hostehygiene. Det finnes ingen vaksine.

Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd

Ved utbrudd i barnehager bør hygieniske tiltak vurderes, dvs. innskjerpet håndhygiene og vask av stellebord o.l. Barn kan gå i barnehagen ved god allmenntilstand uavhengig av ev. utslett.

Meldings- og varslingsplikt

Meldingspliktig til MSIS kun ved serøs meningitt/encefalitt, gruppe A-sykdom under "Virale infeksjoner i sentralnervesystemet". Kriterier for melding er laboratoriepåvisning av virus i cerebrospinalvæske ved isolering eller nukleinsyrepåvisning eller påvisning av spesifikk antistoffrespons i serum og/eller cerebrospinalvæske.

Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser kan være aktuelt ved utbrudd, se Varsling av smittsomme sykdommer.

echo: enteric cytopathogenic human orphan,spansk:pico (liten mengde), Ljungan -elv i Sverige.