Sars (Severe Acute Respiratory Syndrome) – håndbok for helsepersonell
Oppdatert
Sars er en alvorlig luftveisinfeksjon som forårsakes av et coronavirus i familien coronaviridae. Sars-coronaviruset forårsaket en større global epidemi i 2003.
Siden er under oppdatering
Om sars
Coronavirusfamilien omfatter mange ulike virus som vanligvis gir luftveisinfeksjon. Mange coronavirus gir bare forkjølelse, men andre kan gi mer alvorlig sykdom og i noen tilfeller forårsake dødsfall. Epidemien av sars (”Severe acute respiratory syndrome”) startet sannsynligvis i Guangdong-provinsen i Sør-Kina i november 2002, men de kinesiske myndighetene informerte ikke Verdens helseorganisasjon.
Ikke før i februar 2003 ble det klart at det dreide seg om en epidemi med alvorlig, atypisk pneumoni med ukjent årsak. Sykdommen spredte seg til sykehus både i Hongkong og i Vietnam, og senere til Kina, Taiwan, Singapore og Canada. En stor del av spredningen utenfor Kina kunne tilbakeføres til en kinesisk lege som hadde bodd på et hotell i Hongkong. Gjester som hadde bodd i samme etasje tok senere med seg smitten til sine respektive hjemland. Viruset har antagelig eksistert lenge, men er trolig nytt hos mennesker. Et liknende virus er isolert fra flere dyrearter i Sør-Kina, og det er sannsynlig at viruset har sin opprinnelse i dyreverdenen. Andre coronavirus er vanlig årsak til forkjølelse hos mennesker.
Takket være internasjonal innsats for å bekjempe spredningen av sykdommen, fikk man kontroll med epidemien, og 5. juli 2003 erklærte Verdens helseorganisasjon at epidemien var over. Etter dette er det beskrevet enkelte tilfeller knyttet til smitte i laboratorier i Singapore, Taiwan og Fastlands-Kina. I desember 2003 ble det også rapportert 4 sporadiske tilfeller i Gunagdong-provinsen i Kina.
Totalt ble det globalt rapportert 8096 sannsynlige sars-tilfeller i 37 land med 774 dødsfall. De fleste syke hadde hatt nærkontakt med andre pasienter (hadde bodd sammen med, pleiet eller hatt direkte kontakt med kroppsvæsker fra syke) eller var sykehuspersonell som hadde behandlet sarspasienter. Det ble ikke påvist tilfeller av sars i Norge under utbruddet.
Viruset er påvist i en rekke eksotiske dyrearter som regnes som delikatesser i Kina. Det er sannsynlig at viruset har krysset artsbarrieren til mennesket fra ett eller flere slike dyr. Det er uklart hvor lenge mennesket skiller ut virus etter gjennomgått sykdom, men virusmengden avtar etter 1-2 uker. Smitteoverføring i inkubasjonsperioden og fra individer med asymptomatisk sykdom synes ikke å være av betydning for spredning av sars. Man regner med at det fortsatt finnes et dyrereservoar av viruset, og det er således ikke usannsynlig at nye epidemier kan gjenoppstå fra disse. Av denne grunn er det viktig med vedvarende beredskap.
Smittemåte
Sars smitter ved direkte eller nær kontakt med en syk person. De fleste tilfellene har oppstått hos helsepersonell og familiemedlemmer eller andre nærkontakter til syke. Den viktigste smittemåte er sannsynligvis dråpesmitte og betyr at risikoen for å smittes gjennom luft ved avstand på over en meter fra en pasient er liten. Direkte og indirekte kontaktsmitte kan også sannsynligvis forekomme, og under gitte forhold kan viruset overleve over ett døgn utenfor kroppen.
Inkubasjonstid
Inkubasjonstiden er 2-10 dager, vanligvis 4-5 dager.
Symptomer og forløp
I tidlig fase (første 3-7 dager) av sykdommen er de vanligste symptomene feber og generell sykdomsfølelse. Deretter følger respiratorisk fase med fremtredende nedre luftveissymptomer. Andre symptomer kan være myalgier, uvelhet, forkjølelsessymptomer, sår hals, diaré og hodepine. Total dødelighet under epidemien i 2003 var på global basis 9,6 prosent, men varierte med underliggende sykdom og alder. For personer under 25 år var dødeligheten under 1 %, men for de over 65 år var dødeligheten over 50 %.
Diagnostikk
Diagnosen kan verifiseres ved dyrkning av virus, nukleinsyreamplifisering, f.eks. PCR, og ved antistoffpåvisning. I tidlig fase av sykdommen er laboratoriemetodene relativt lite sensitive. Best sjanse for direkte påvisning av sars-coronavirus (ved dyrkning og PCR) har man rundt dag 10, da viruset skilles ut i størst mengde. Egnete prøvematerialer er luftveisprøver, feces, urin og blod. Parallelt med diagnostikk rettet mot sars-coronavirus må det testes for alternative årsaker til pneumoni. Primærdiagnostikken utføres på regionslaboratoriene.
Folkehelseinstituttet har nasjonal referansefunksjon for SARS-CoV og er en del av nasjonal beredskap og overvåking, se Veileder for mikrobiologiske laboratorieanalyser.
Insidens i Norge
Sars har vært nominativt meldingspliktig i MSIS siden 2003. Ingen tilfeller er diagnostisert i Norge.
Behandling
Det finnes ingen spesifikk behandling for sars. Sykdommene behandles symptomatisk, for eksempel med respiratorbehandling når dette er påkrevd. Rask legehjelp er viktig.
Sars er i smittevernloven definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, dvs. pasienten skal ikke betale egenandel. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smitteoppsporing, men ikke ved rutinemessige undersøkelser.
Forebyggende tiltak
Det finnes ingen vaksine eller forebyggende medisin mot Sars. Som ved alle infeksjoner er god håndhygiene et viktig forebyggende tiltak.
Tiltak ved enkelttilfelle
Ved begrunnet mistanke om sars, er det viktig å igangsette adekvate smitteverntiltak for å hindre videre smittespredning. Pasienter med mistenkt sykdom må atskilles fra andre pasienter. Mottak av slike pasienter på legekontor og sykehus bør om mulig planlegges på forhånd. Slike pasienter påføres munnbind, og helsepersonell skal beskytte seg med åndedrettsvern (P3-masker bør finnes på alle sykehus), ev. munnbind om åndedrettsvern ikke er tilgjengelig utenfor sykehus. I sykehus anbefales øyebeskyttelse (spesialbriller eller visir).
Ellers følges vanlig kontaktsmitteregime, herunder hansker og frakk. God håndhygiene er viktig. Pasienter i sykehus bør fortrinnsvis plasseres i isolat med undertrykksventilasjon. Om det ikke finnes, er rom med forgang sterkt ønskelig. Sars-pasienter skal alltid plasseres på enerom, og dette bør kun fravikes dersom man med sikkerhet vet at flere pasienter has sars. Kohortisolering (flere pasienter med samme sykdom på samme rom) kan i så fall vurderes.
Prosedyrer som kan medføre aerosoldannelse, slik som suging i luftveier, intubering og inhalasjonsbehandling, bør kun utføres når absolutt nødvendig og med adekvate smitteverntiltak. Nærkontakter til pasienter med sannsynlig sars (mennesker som har bodd sammen med, pleiet eller hatt direkte kontakt med kroppsvæsker fra den syke), bør settes i karantene i hjemmet, og følges daglig i 10 dager av kommunehelsetjenesten for registrering av feber og luftveissymptomer. Smitteoppsporing er av vesentlig betydning. Karantene av nærkontakter inntil det er avklart om de er smittet.
Meldings- og varslingsplikt
Sars er meldingspliktig til MSIS, gruppe A-sykdom. For meldingskriterier se:
I tillegg skal lege, sykepleier, jordmor eller tannlege som mistenker eller påviser et tilfelle av sars eller mers, umiddelbart varsle kommuneoverlegen, som skal varsle videre til Folkehelseinstituttet. Dersom kommuneoverlegen ikke nås, varsles Folkehelseinstituttets døgnåpne Smittevernvakt direkte (tlf. 21076348)
Sars: Severe Acute Respiratory Syndrome