Hivinfeksjon/Aids – håndbok for helsepersonell
Oppdatert
Hivinfeksjon er en virussykdom som smitter seksuelt, ved blodsmitte og fra mor til barn. Uten behandling vil hivinfeksjon over tid medføre redusert immunforsvar og opportunistiske infeksjoner og kan resultere i hivsykdom og aids.
Informasjon om hiv til befolkningen:
Om hivinfeksjon
Infeksjonen forårsakes av humant immunsviktvirus (hiv) som er et virus i familien retroviridae. Hivviruset forårsaker immunsvikt ved at viruset ødelegger såkalte CD4-positive T-celler. Denne celletypen koordinerer og forsterker immunologiske reaksjoner av betydning for infeksjonsforsvaret. Ved hivinfeksjon ødelegges milliarder av CD4-celler daglig, mens milliarder av CD4-celler dannes for å erstatte disse. Gradvis vil denne kompensatoriske mekanismen svikte og antall CD4-celler vil falle og føre til immunsvikt. Kun ca. 2 % av kroppens CD4-celler er i blodet, de fleste (ca. 80 %) er i tarmens slimhinner.
Det er to hovedtyper av hivviruset; hiv-1 og hiv-2. Ulike genetiske hovedgrupper av hiv-1 er identifisert; M (major), O (outlier), N (new) og P (pending). I gruppen M, som er den klart vanligste, finnes ulike genetiske subtyper med betegnelsen A til K. Vanligst forekommende subtype i Europa, Nord- og Sør-Amerika og Thailand er subtype B, i Afrika subtype A, C og D og i India subtype C. Genetisk hovedgrupper O og N ses vanligvis kun i Afrika. Hiv-2 finnes spesielt i Vest Afrika, Angola og Mosambik og forårsaker, sammenlignet med hiv-1, en langsommere utvikling av immunsviktsykdom.
Historisk bakgrunn
Aids ble første gang beskrevet som en egen sykdom i USA i 1981. I 1983 påviste man hiv som årsak til aids. Hiv-1 ble identifisert i 1983, og hiv-2 i 1986. Hiv har senere blitt påvist i en blodprøve fra 1959 hos en mann i nåværende Kinshasa. Første aidstilfelle i Norge ble diagnostisert i januar 1983. Noen av de første veldokumenterte aidstilfellene i verden ble behandlet på Rikshospitalet på 1970-tallet da en norsk sjømann, som trolig ble smittet i Afrika på 1960-tallet, døde i 1976. I ettertid har det vist seg at sjømannen, hans kone og datter hadde aids.
Hivantistofftest har vært tilgjengelig i Norge siden våren 1985. De første legemidler mot aids kom i bruk i 1987. Betydelig bedret behandlingsopplegg ble tilgjengelig fra 1996. Resistensbestemmelse av hiv har vært tilgjengelig siden 1999. Posteksponeringsprofylakse (PEP) ble i Norge tilgjengelig 2009, preeksponeringsprofylakse (PrEP) ble tilgjengelig tidlig 2017.
Hivarbeidet i Norge
En rekke statlige etater, kommunehelsetjenesten og frivillige organisasjoner har gjennom årene spilt en viktig rolle i hivarbeidet, både nasjonalt og internasjonalt. Av frivillige organisasjoner kan nevnes Helseutvalget (opprettet 1983), Aksept (drevet av Kirkens bymisjon, opprettet 1987) og HivNorge (opprettet 1999) som en sammenslåing av Landsforeningen mot Aids (stiftet 1987) og interesseorganisasjonen for personer som lever med hiv, Pluss (stiftet 1988). En ny organisasjon av og for personer som lever med hiv (Nye Pluss) ble stiftet i 2012. Pro Sentret, Oslo kommunes hjelpetilbud for personer med erfaring fra å selge eller bytte sex, ble opprettet i 1983. I 1993 ble Pro Sentret også utnevnt til et nasjonalt kompetansesenter.
Det nasjonale hiv- og aidsrådet ble opprettet i 2007. Dette er et samarbeidsråd oppnevnt av Helse- og omsorgsdepartementet og Utenriksdepartementet med oppgave å samordne de nasjonale tiltak med den internasjonale aidspolitikken. Rådet har medlemmer fra berørte statlige etater og fra det sivile samfunn, inkludert representanter for personer som lever med hiv og organisasjoner som jobber med hivspørsmål både nasjonalt og internasjonalt.
Helse- og omsorgsdepartementet, i samarbeid med seks andre departementer, lanserte i 2009 en nasjonal hivstrategi. Strategiens visjon var at samfunnet skulle akseptere og mestre hiv på en måte som både begrenser antallet av nye hivtilfeller, samtidig som personer som lever med hiv kan leve et godt liv. Denne strategiplanen ble i 2016 erstattet med en ny, samlet strategiplan for å ivareta det nasjonale arbeidet på hivfeltet og for å forebygge uønskede svangerskap og abort. En ny tverrsektoriell seksuell helse-strategi er under arbeid i 2024.
- Aksept og mestring. Nasjonal hivstrategi 2009-2014 (Helse- og omsorgsdepartementet, 2009)
- Snakk om det! Strategi for seksuell helse 2017–2022 (Helse- og omsorgsdepartementet 2016)
Dagens situasjon
Hivinfeksjon er påvist i alle land i verden. UNAIDS anslår at det ved utgangen av 2022 levde ca. 39 millioner mennesker med hivinfeksjon, med et estimert 1,3 millioner nye infeksjoner det året. Dette er det laveste antall nysmittede siden midten av 1990-tallet. Om lag 86% av de 39 millioner kjenner til at de er smittet med hiv, og 75% er på antiviral behandling. Antiviral behandling har medført en 69 % nedgang i aids-relaterte dødsfall globalt siden toppen i 2004. I 2022 døde et estimert 630 000 av aids. Et estimert 82 % av personer som lever med hiv bor i Afrika sør for Sahara, Asia og Stillehavsområdet (1, 2).
Verdens aidsdag markeres 1.desember hvert år.
Prevalensen av hivinfeksjon anses til å være lav i den generelle befolkningen i Norge og det er lite nysmitte. Opprinnelig var epidemien preget av diagnoser blant menn som har sex med menn (msm) og personer som injiserer rusmidler. Nå reflekterer antall nye tilfeller diagnostisert årlig i stor grad hvor mange innvandrere som ankommer Norge fra land med høy prevalens.
For flere detaljer om hivsituasjonen i Norge, se avsnittet ‘Forekomst i Norge’.
Eliminasjon av aids
I tråd med FNs globale bærekraftsmål, WHO sin globale helsestrategi og den nasjonale strategien for seksuell helse (regjeringen.no) (per juli 2024 er en ny nasjonale strategi under utvikling) har Norge som mål å eliminere aids innen 2030. Et viktig delmål er å nå det såkalte 95-95-95-målet innen 2025. Dvs. at 95% av personer som lever med hiv i landet skal være diagnostisert, 95 % av disse skal stå på hivbehandling og igjen at 95% av disse være fullt virussupprimert. Norge oppnådde de tilsvarende 90-90-90-målene for 2020, da et estimert 90 – 93 % av personer som lever med hiv var diagnostisert, 98 % av disse var på behandling og 96% av disse var virussupprimert (3). Nyere data foreligger ikke.
Smittemåte og smitteførende periode
Hiv smitter gjennom seksuell kontakt eller blodkontakt, f.eks. via kontaminerte sprøytespisser ved sprøytedeling, stikkuhell eller kontaminerte blodprodukter. Hiv kan også smitte fra smitteførende mor til barn under svangerskap, fødsel og amming. Spytt, tårevæske, avføring og urin kan også inneholde virus, men spiller liten rolle i smitteoverføring. Risikoen for smitteoverføring ved et vaginalt, ubeskyttet samleie hvor personen som lever med hiv er ubehandlet er trolig så lav som 0,1% eller lavere. Risikoen er høyere ved ubeskyttet analt samleie hvor den smittede er ubehandlet eller dersom en av partnerne har en annen seksuelt overført infeksjon. Transmisjonsraten ved stikkuhell er beregnet til ca. 0,3%, ved fellesbruk av sprøyter ca. 1% og svangerskap, fødsel og amming 30-50% (uten antiviral behandling av barnet eller moren).
Allerede 1-2 uker etter nysmitte kan smitten føres videre. Smittefaren varierer med virusmengden i blodet og regnes generelt som størst de første månedene etter smittetidspunktet og etter utvikling av svekket immunforsvar (ofte med ledsagende hivsykdom og aids).
Smitterisiko hos velbehandlede
Hivsmittede som er velbehandlet med antivirale medisiner vil ha svært lave eller ikke påvisbare virusmengder i blodet. Det har vist seg i praksis at velbehandlede ikke smitter sine seksualpartnere.
Inkubasjonstid
Ved symptomatisk akutt infeksjon er inkubasjonstiden vanligvis mellom 2-4 uker.
Symptomer og forløp
To til fire uker etter smitte opplever ca. 50-70% av dem som smittes med hiv en forbigående influensa-lignende sykdom, forenelig med en akutt hivinfeksjon. Vanligste symptomer er utslett, feber, fatigue, stomatitt, faryngitt og lymfadenitt (forstørrede lymfeknuter), men også diare, kvalme, myalgier og genitalsår forekommer. Et makulopapuløst utslett med 5-10 mm store lesjoner på ansikt og truncus hos voksen person har få andre differensialdiagnoser, men forekommer ikke hos alle med akutt hivinfeksjon.
Symptomene varer vanligvis 1-4 uker.
Ved økende immunsvikt sees en rekke symptomer, vanligvis candidainfeksjoner i munn og svelg, herpes simplex-utbrudd, forstørrete lymfeknuter, vekttap, nattesvette og kroppssmerter.
Aids er definert etter internasjonale kriterier fra 1987, revidert i 1993 (4). En rekke indikatorsykdommer inngår i aidsdefinisjonen. De viktigste er pneumocystispneumoni, residiverende bakterielle pneumonier, candidaøsofagitt, tuberkulose, infeksjon med atypiske mykobakterier, kronisk herpes simplexvirusinfeksjon, Kaposi sarkom, hivencefalopati med demens, hiv-avmagringssyndrom og cytomegalovirusretinitt (4).
Effektiv legemiddelbehandling har medført at flere typer av opportunistiske infeksjoner nå er mye mindre vanlige hos personer som lever med hiv. Nye antivirale behandlingsregimer har forbedret prognosen betydelig og ført til lengre overlevelse og et relativt normalt liv for personer som lever med hiv. Man kan si at hivinfeksjonen har endret seg fra å være en dødelig sykdom til å bli en kronisk sykdom med livslangt behandlingsbehov.
Andre hivrelaterte sykdommer
Studier de siste årene har vist at personer som lever med hiv har økt forekomst av en rekke sykdommer som vanligvis rammer eldre, ikke-hivsmittede personer. Dette er kardiovaskulære sykdommer, osteoporose (redusert beinmineraltetthet), leversykdommer, nyresykdommer, kreft, diabetes og nevrokognitiv dysfunksjon. Dette kan bl.a. skyldes at hiv forårsaker betennelses-tilstander, spesielt i årevegger og økt tendens til levring av blodet samt immunologisk hyperaktivitet. Tradisjonelle risikofaktorer og bivirkninger av antiviral behandling kan også ha innvirkning på utvikling av slike sykdommer i tidlig alder.
Diagnostikk
Infeksjon med hiv-1 og hiv-2 diagnostiseres vanligvis ved serologi, dvs. påvisning av antistoffer og antigen i blod. Et reaktivt resultat må bekreftes med videre undersøkelser ved et laboratorium som utfører slik konfirmasjonstesting. Dersom hivinfeksjon bekreftes, bør det alltid også bes om ny prøve for å utelukke prøveforbytting. Ved kombinasjonstestene som brukes i dag påvises både hivantigen (p24) og hivantistoff mot hiv-1 og hiv-2. Denne testen har høy sensitivitet og kan fange opp smitte så tidlig som 1-2 uker etter eksponering. Ved over 90% av tilfellene vil testen gi utslag etter 6 uker. Ved en høyrisikoeksponering (for eksempel ubeskyttet sex med en person som lever med kjent hivinfeksjon og som ikke er på vellykket behandling) bør den eksponerte i tillegg følges opp med en prøve etter 3 måneder.
Hurtigtester for hiv er tilgjengelige fra flere klinikker og aktører, se Hurtigtest for hiv (Helsenorge). Hurtigtester som brukes i dag har lavere sensitivitet ved nylig eksponering (vindusfase). Dersom hurtigtest er positiv, tas ny prøve til serologisk undersøkelse.
Viruspåvisning ved bruk av tester som er basert på nukleinsyre-amplifisering, f.eks. PCR, brukes ved oppfølging av nyfødte av mødre med hivinfeksjon, ved stikkskader med kontakt med hivpositivt materiale og ev. i serokonversjonsfasen. De vanligste er kvalitative analyser for hiv-1-RNA hiv-1-provirus-DNA . Hiv-RNA og hiv-DNA kan vanligvis påvises ca. 1 uke etter smitte.
CD4-telling (immunologisk markør) og hiv-1-RNA kvantitativ test (viral load) brukes ved oppfølging av pasienter som lever med hiv og for monitorering av behandling. Genotypisk resistensundersøkelse utføres hos alle nydiagnostiserte for overvåking av primærresistens, og ved mistanke om behandlingssvikt hos pasienter som får antiretroviral behandling. Resistensundersøkelser utføres ved Nasjonalt referanselaboratorium for hiv ved Oslo universitetssykehus, Ullevål. Referanselaboratoriet utfører også konfirmasjonstesting for hiv-2, utfører eller viderefører mikrobiologiske undersøkelser på vegne av andre laboratorier i Norge, samt tilbyr råd, informasjon og tilbakemeldinger vedrørende hivdiagnostikk, rutiner og anbefalinger.
Indikasjon for testing
Tidlig diagnostikk ved hivinfeksjon er svært viktig for optimal prognose og behandling og hindre videre smittespredning. Det er viktig å være oppmerksom på symptomer som kan indikere akutt hivsmitte eller aids-definerende sykdommer, og personer som har vært i en risikosituasjon for hivsmitte. Det må tas relevant seksualanamnese.
Personer som har vært i en risikosituasjon for hivsmitte bør alltid tilbys hivtest. Det gjelder særlig personer som:
- er innvandrere fra land med høy smitterisiko
- noen gang har injisert eller sniffet rusmidler
- får LAR-behandling eller annen rusbehandling
- er transpersoner eller menn som har sex med menn (for mer informasjon, se Menn som har sex med menn og smittevern – håndbok for helsepersonell)
- noen gang oppgir å ha solgt, byttet eller kjøpt seksuelle tjenester
- er barn født av hivpositive mødre
- personer som har fått PEP eller bruker PrEP
- har mottatt blodprodukter i land med høy smitterisiko
- har hatt ubeskyttet sex med person som kommer fra land eller miljøer med høy smitterisiko
- er seksualpartnere til personer med hiv
- har blitt utsatt for seksuelt overgrep
- oppgir å ha ubeskyttet sex med multiple partnere
- kan ha blitt utsatt for urene sprøyter eller annet medisinsk utstyr, inkl. tann- og kosmetiske behandlinger
- har vært utsatt for sprøytestikk ved uhell
- har fått tatovering eller profesjonell barbering under utilfredsstillende hygieniske forhold
- noen gang har hatt hepatitt B, hepatitt C eller syfilis
- er i dialyse
- er innsatt i fengsel eller har vært fengslet *
* Innsatte i fengsel er en kjent risikogruppe for hivinfeksjon på grunn av den relativt høye andelen av innsatte som har injisert rusmidler.
Alle donorer av celler og vev skal testes for hiv, se Veileder for transfusjonstjenesten (Helsedirektoratet). Andre grupper som bør tilbys test inkluderer:
- alle gravide, hivtesting er en del av rutineundersøkelsen for alle gravide i Norge, for mer informasjon se Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen (Helsedirektoratet) og avsnittet Hivinfeksjon og graviditet.
- pasienter med symptom på en akutt hivinfeksjon (metodebok.no), som kan inkludere utslett, feber, fatigue, stomatitt, pharyngitt og lymfadenitt, diare, kvalme, myalgier og genitalsår. Et makulopapuløst utslett med 5-10 mm store lesjoner på ansikt og truncus hos voksen person har få andre differensialdiagnoser, men forekommer ikke hos alle med akutt hiv-infeksjon.
- personer med en aids-definerende sykdom.
Europeiske retningslinjer om HIV testing in genito-urinary medicine settings er blitt publisert i Journal of the European Academy of Dermatology and Venereology.
Testing av menn som har sex med menn
Det er flere tilrettelagte testtilbud for hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner spesielt beregnet for msm:
- Hurtigtest for hiv (Helsenorge)
- Menn som har sex med menn og smittevern – håndbok for helsepersonell
Testing av asylsøkere og andre innvandrere
Hivinfeksjon er mer vanlig blant enkelte grupper av innvandrere – særlig blant personer fra Afrika og Sørøst-Asia – enn i den generelle norske befolkningen. Det er derfor viktig at innvandrere som kommer fra område med høy forekomst av hiv eller tilhører tradisjonelle risikogrupper for hiv (f.eks. msm eller personer som har injisert rusmidler) tilbys test og kan diagnostiseres tidlig, for å kunne forebygge videre smitte og alvorlig sykdom. Alle flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente som kommer fra land med høy prevalens bør tilbys test ifm. helseundersøkelsen ved 3 måneder etter ankomst.
Se veiledning til helsepersonell for vurdering om hvorvidt test bør tilbys:
Informasjon om smitteveier og smitteforebyggende atferd er en viktig del av rådgivningen rundt testing, se Informasjon om hivinfeksjon - flere språk.
Testing av gravide
Se avsnittet Hivinfeksjon og graviditet.
Forekomst i Norge
Prevalensen av hiv-infeksjon anses til å være lav i den generelle befolkningen i Norge og det er lite nysmitte. Det lever litt over 5 000 personer med hiv i Norge i dag og FHI estimerte at det var om lag 350 – 500 udiagnostiserte personer som levde med hiv i 2018 (5). I 2019/2020 var 98% av personer med diagnostisert hiv på behandling og 96 % av disse var virussupprimert (3). Nyere data foreligger ikke.
Antall nye tilfeller diagnostisert årlig reflekterer i stor grad hvor mange innvandrere som ankommer Norge fra land med høy prevalens. Mest utsatt for hivsmitte blant personer bosatt i Norge er fortsatt msm, og heteroseksuelle menn på reise i utlandet (særlig til Sørøst-Asia). Blant msm har det vært en nedadgående trend i antall melde tilfeller bosatt i Norge ved smittetidspunktet de siste årene. Dette kan tyde på at forebyggingstiltak som rask igangsatt og effektiv behandling av alle nydiagnostiserte samt preeksponeringsprofylakse til risikoutsatte (PrEP) har effekt.
Det er fortsatt stabil, lav hiv-forekomst blant personer som injiserer rusmidler, norskfødte kvinner og ungdom. Gjentatte undersøkelser hos personer som injiserer rusmidler i Oslo har påvist hiv hos 1-2%, og i de på senere år har alle vært kjente positiver på behandling.
Gjennom mutasjoner har viruset stor evne til å utvikle resistens mot antivirale medikamenter og samtidig opprettholde høy produksjon. Alle nydiagnostiserte hivinfeksjoner i Norge har siden 2006 blitt undersøkt mht. resistensmønster, se Resistensovervåkning av virus i Norge.
Hivinfeksjon og graviditet
Hiv kan smitte fra mor til barn i perinatalperioden. Uten antiviral behandling av barnet eller moren er transmisjonsraten ved svangerskap, fødsel og amming ca. 30 – 50 %.
I Norge har gravide blitt tilbudt hivtest siden 1987. Alle gravide bør tilbys antistofftest for hivinfeksjon under svangerskapet, se Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen (Helsedirektoratet). Prøven bør tas sammen med prøver for hepatitt B og syfilis ved første konsultasjon. Den gravide bør informeres om hvorfor man anbefaler testing i svangerskapet slik at hun kan orientere seg om tilbudet før testing, se brosjyren Tilbud om hivtest til alle gravide. Ved positiv hivtest bør den gravide henvises som øyeblikkelig hjelp til nærmeste infeksjonsmedisinske avdeling.
Enkelte gravide er mer utsatt enn andre for hiv. Dersom den gravide er risikoutsatt for hivsmitte under graviditeten (f.eks. gjennom å injisere rusmidler) anbefales flere tester under svangerskapet.
De anbefalte tiltakene i oppfølgning av den gravide og nyfødte reduserer risikoen for mor-til-barn-smitte til ca. 1%. Oppfølging av hivpositive gravide gjøres av infeksjonsmedisinske avdelinger. Gravide som lever med hiv bør få antiviral kombinasjonsbehandling i svangerskapet. Barnet bør startes på behandling så raskt som mulig etter fødselen og senest innen fire timer. Hivpositive mødre anbefales ikke å amme barnet selv om de står på tilfredsstillende behandling. For mer informasjon om oppfølgning av hivpositive gravide og deres nyfødte, se:
- Faglige retningslinjer for oppfølging og behandling av hiv (Norsk forening for infeksjonsmedisin)
- Virale infeksjoner hos gravide (Norsk gynekologisk forening)
- Hiv – perinatal og postnatal smitte/infeksjon (Nyfødtveileder til Norsk barnelegeforening)
Oppfølging og behandling
Alle som tester positivt for hiv bør snarest henvises til infeksjonsmedisiner for initial vurdering. Pasienten bør få grundig informasjon om sykdommen og om tiltak for å unngå videre smitte (bl.a. sikker sex), samt tilbys rådgiving og psykologisk støtte. Se HivNorge sin side Jeg har fått hiv – hva gjør jeg nå?.
Alle pasienter med hivinfeksjon bør tilbys behandling med antiretroviral terapi (ART). Ved akutt hivinfeksjon, og ved kronisk hivinfeksjon med lave CD4-tall og høy risiko for videre smitte, er det særlig viktig å komme raskt i gang med behandling. ART reduserer risikoen for alvorlig kompliserende sykdom og død selv ved høye CD4-tall, og reduserer i betydelig grad risikoen for overføring av hiv til seksualpartnere.
Det finnes foreløpig ingen helbredende behandling mot hiv som kan utrydde viruset og gjenopprette et helt normalt immunforsvar. Det er viktig at pasienten involveres i beslutningen om å starte behandling, da behandlingen har et livslangt perspektiv, og god etterlevelse er viktig.
Alle diagnostiserte personer som lever med hiv bør ha en fastlege som er informert om diagnosen, og som infeksjonsmedisiner kan samarbeide med. Personer som lever med hiv må sikres videre støtte og medisinsk oppfølging ved flytting.
For mer informasjon, se: Faglige retningslinjer for oppfølging og behandling av hiv (Norsk forening for infeksjonsmedisin)
Gravide og nyfødte
Se avsnittet Hivinfeksjon og graviditet.
Personer som lever med hiv og yrke
Hivsmittede kan fortsette i alle typer yrker, inkludert håndtering av næringsmidler, med unntak av smittede helsearbeidere som utfører invasive inngrep hvor det kan forekomme stikkskader. Disse bør vurderes individuelt av spesialister mht om de kan fortsette med de samme arbeidsoppgaver.
Personer som lever med hiv og reiser til utlandet
Personer som lever med hiv med nedsatt immunforsvar kan være mer utsatt for å pådra seg sykdom ved reise til utlandet. Personer som lever med hiv bør være spesielt påpasselig med god hygiene i forhold når det gjelder til mat og drikke ved reiser til områder med dårlig hygienisk standard. Det kan hos enkelte være aktuelt å utstyre disse med antibiotika som de kan ta under reisen dersom de utvikler diarétilstander. Generelt anbefales at man kun benytter drikkevann solgt på flasker.
De fleste vaksiner som anbefales ved utenlandsreiser kan benyttes av personer som lever med hiv. I tillegg kan det være aktuelt å tilby reisende vaksiner som anbefales til personer som lever med hiv, for eksempel mot pneumokokkinfeksjon og influensa. For mer informasjon, se Vaksinasjon ved immunsvikt – Vaksinasjonshåndboka og ‘Vaksinering’ på siden Initial vurdering (hivfag.no). Personer som lever med hiv som skal reise til land som krever attest for utført gulfebervaksinasjon og som ikke bør vaksineres, kan utstyres med attest på engelsk hvor det går fram at gulfebervaksine ikke er gitt av medisinske årsaker. Malarialegemidler kan og bør benyttes av alle personer som lever med hiv ved reiser til malariaområder, men det kan være interaksjon mellom enkelte hiv- og malariamidler.
Noen land har restriksjoner for personer som lever med hiv med hensyn på innreise eller opphold i landet (kortvarig eller langvarig opphold), se Oversikt over reiserestriksjoner for hivsmittede ved innreise eller opphold i ulike land (hivtravel.org).
Barnehager
Barn som lever med hiv bør være på behandling og representerer i praksis ikke noen smitterisiko overfor andre barn eller voksenpersoner i sitt nærmiljø. Basert på opplysninger om helseforhold gitt av foreldrene er barnehagen forpliktet til å tilrettelegge for å ivareta det enkeltes barns helsemessige behov. Barnets foreldre har ingen opplysningsplikt overfor barnehagen, men foreldre bør vurdere å informere styrer og leder for den enheten der barnet skal gå om barnets hivinfeksjon slik at forholdene rundt barnet kan tilrettelegges på en trygg måte. Utover dette har ingen andre behov for informasjon om barnets hivstatus.
Betalingsordninger
Hivinfeksjon er i smittevernloven definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, dvs. pasienten betaler ikke egenandel. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smitteoppsporing. I tillegg dekker folketrygden utgifter til antiinfektive legemidler til behandling og til forebygging hos personer som etter en faglig vurdering antas å være i en særlig fare for å bli smittet i Norge. Legemiddelbehandling av hivinfeksjon er instituert ved infeksjons-medisinsk sykehusavdeling eller poliklinikk, eller av relevant spesialist. Siden januar 2018 finansieres behandling med legemidler mot hivinfeksjon av det regionale helseforetaket etter forskrift om helseforetaksfinansierte reseptlegemidler til bruk utenfor sykehus (h-reseptlegemidler). H-resept forskrives av sykehuslege eller privatpraktiserende lege som er godkjent av RHF-ene.
Forebyggende tiltak
Seksuell smitte
Personer som lever med hiv bør alltid informere sin seksualpartner om sin hivstatus. Ved tilfeldige seksualpartnere bør kondom brukes, uansett hivstatus. En kan bestille gratis kondomer på nett fra Helsenorge, se Gratiskondomer.no. Hiv smitter i praksis svært sjeldent ved oralsex, men dagens epidemiologiske situasjon for andre seksuelt overførbare infeksjoner som gonoré og syfilis blant utsatte grupper for hiv tilsier at kondom bør benyttes ved oralsex.
Undersøkelser i høyendemiske områder har vist at mannlig omskjæring reduserer risikoen for seksuelt overført hivsmitte ved vaginalt samleie mellom en hivnegativ mann omskåret mann og en hivpositiv kvinne. Det er ved studier ikke dokumentert at transmisjonsraten reduseres ved sex mellom en hivpositiv omskåret mann og hivnegativ kvinne, eller ved analt samleie mellom to menn uavhengig om en eller begge er omskåret.
Preeksponeringsprofylakse (PrEP)
Legemidler som brukes i behandlingen av personer som lever med hiv også kan forbygge hivsmitte dersom man tar legemidler før en mulig smittesituasjon oppstår. Dette kalles PrEP. PrEP er et risikoreduserende tiltak mot hiv, men beskytter ikke mot andre seksuelt overførbare infeksjoner. PrEP anbefales derfor brukt i tillegg til kondom, jevnlig testing og behandling av seksuelt overførbare infeksjoner. PrEP kan brukes på to måter, enten tas tabletter hver dag (kontinuerlig) eller tablettene tas ved behov (intermitterende).
Personer som vurderes til å starte bruk av PrEP er hivnegative som er i betydelig risiko for å bli smittet
- Menn eller transpersoner som har sex med menn eller transpersoner, og som har hatt ubeskyttet analt samleie med flere partnere.
- Heteroseksuelle som har ubeskyttet vaginalsex og/eller analsex med flere personer med høy risiko for å ha ubehandlet hivinfeksjon.
- Den hivnegative partneren i sero-diskordante par inntil den hivpositive er velbehandlet.
Andre tilleggsfaktorer kan styrke indikasjonen for PrEP.
PrEP gis ved infeksjonsmedisinske avdelinger eller ved spesialiserte klinikker som Olafiaklinikken. Henvisning til lokalsykehus skjer via fastlege.
PrEP finansieres av det regionale helseforetaket etter forskrift om helseforetaksfinansierte reseptlegemidler til bruk utenfor sykehus (H-reseptlegemidler). H-resept forskrives av sykehuslege eller privatpraktiserende lege som er godkjent av RHF-ene.
For mer om PrEP, se Faglige retningslinjer for oppfølging og behandling av hiv (Norsk forening for infeksjonsmedisin).
Posteksponeringsprofylakse (PEP)
Ved signifikant risiko for hivsmitte er det viktig å komme i gang med PEP raskest mulig, helst innen 4 timer, og ikke senere enn 72 timer etter at risikosituasjonen fant sted. Behandlingen varer normalt i 4 uker. Legen må ta i betraktning:
- smitterisiko ved ulike typer eksponering
- viremien til smittekilde
- hivprevalensen i den aktuelle populasjonen ved ukjent serostatus hos smittekilden(e)
PEP mot hiv kan være aktuelt etter f.eks.
- ubeskyttet analt eller vaginalt samleie med en kjent hivpositiv som ikke er velbehandlet eller en personer som har høy risiko for hiv.
- ved stikkuhell eller ved deling av sprøyte hvis kilden er kjent positiv som ikke er velbehandlet, eller det vurderes som sannsynlig at vedkommende har en slik status.
Ved indikasjon for PEP bør medisinsk akuttmottak eller storbylegevakt, eventuelt infeksjonsmedisiner, kontaktes øyeblikkelig med tanke på behandling med antivirale legemidler. PEP er ikke indisert hvis indekspasienten er fullt virussupprimert.
PEP finansieres av det regionale helseforetaket etter forskrift om helseforetaksfinansierte resept-legemidler til bruk utenfor sykehus (H-reseptlegemidler). H-resept forskrives av sykehuslege eller privatpraktiserende lege som er godkjent av RHF-ene.
For mer om PEP, se:
- Faglige retningslinjer for oppfølging og behandling av hiv (Norsk forening for infeksjonsmedisin).
- Stikkuhell på sprøyter og andre blodeksponeringer
Perinatal smitte
For tiltak som forebygger smitte fra mor til barn, se avsnittet Hivinfeksjon og graviditet.
Personer som injiserer rusmidler
En viktig gruppe for målrettet forebyggende tiltak mot hivsmitte er personer som injiserer rusmidler. Skadereduserende tiltak, som god tilgang på rene sprøyter og annet brukerutstyr, og legemiddelassistert rehabilitering (LAR), er et viktig forebyggende tiltak mot hiv og annen blodsmitte i disse miljøene. I 2018 sendte Helsedirektoratet et brev til norske kommuner der kommunene med hjemmel i smittevernloven ble pålagt å gjøre sterile sprøyter og kanyler, samt røykefolie gratis og enkelt tilgjengelige for sprøytebrukere som bor eller oppholder seg i kommunen, samt tilby hepatitt B-vaksine til sprøytebrukere. Norge er i dag blant de europeiske landene med høyest dekning av skadereduserende tiltak blant personer som injiserer rusmidler.
Det er viktig med informasjon om sykdommen og tilbud om testing for hiv (og hepatitt A, hepatitt B og hepatitt C) og vaksinasjon mot hepatitt B (og hepatitt A) til denne gruppen. Uansett hivstatus, bør personer som injiserer rusmidler ikke dele sprøyter eller annet brukerutstyr som filtre og kokekar med andre.
I tillegg er det viktig med kondombruk ved seksuell omgang med personer som injiserer rusmidler. Ved tilfeldige seksualpartnere bør kondom brukes, uansett hivstatus.
Vaksinasjon
Det finnes ingen vaksine mot hiv.
Blodgivning
Blodgivere blir testet for hiv ved hver blodtapping og personer som lever med hivinfeksjon utelukkes permanent som blodgiver. Personer som besvarer spørreskjemaet for blodgivere på en måte som er forenlig med risiko for hivsmitte ekskluderes fra blodgivning permanent eller tidsbegrenset.
For mer informasjon, se Veileder for transfusjonstjenesten (Helsedirektoratet).
Stikkskader og annen blodeksponering
Risikoen for smitteoverføring ved stikk med infisert kanyle er ca. 0,3 % for hiv. For oppfølging ved stikkskade, se Stikkuhell på sprøyter og andre blodeksponeringer.
Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd
Tiltak og rådgiving ved påvist hivinfeksjon
Enhver lege som diagnostiserer et tilfelle av hivinfeksjon har plikt til å foreta smittesporing. Denne plikten gjelder inntil legen eventuelt har henvist pasienten til kommuneoverlegen. Personen som er blitt diagnostisert har plikt til å gi nødvendige opplysninger om hvem smitten kan være overført fra og hvem man selv kan ha overført smitten til. For mer informasjon om smittesporing, se Smitteoppsporing ved seksuelt overførbare infeksjoner – håndbok for helsepersonell. Den generelle informasjonen gitt i den lenken vil også være relevant for andre smittemåter.
Ved nyoppdaget hivpositivitet bør pasienten få grundig informasjon om sykdommen og om tiltak for å unngå videre smitte (bl.a. sikker sex), samt tilbys rådgiving og psykologisk støtte. Se HivNorge sin side Jeg har fått hiv – hva gjør jeg nå?.
Personer som lever med hiv kan ikke være giver av blod eller annet humant materiale, og bør unngå at andre kommer i kontakt med eget blod. Blodsøl kan desinfiseres med klorinoppløsning. Personer som injiserer rusmidler bør ikke dele sprøyter eller annet brukerutstyr som filtre og kokekar med andre (gjelder uansett hivstatus).
Personer som lever med hiv og som er velbehandlet med antivirale medisiner vil ha svært lave eller ikke påvisbare virusmengder i blodet. Det har vist seg i praksis at velbehandlede ikke smitter sine seksualpartnere. Kondom er likevel aktuelt for å forebygge andre seksuelt overførbare sykdommer som gonore og syfilis.
For personer på vellykket hiv-behandling og som ønsker å bli gravide er det ikke nødvendig med assistert befruktning for å unnfange og føde barn. For par som ønsker ekstra sikkerhet er det mulig å få utført sædvask. Personer som lever med hiv har på lik linje med resten av befolkningen rett til assistert befruktning (IVF) ved infertilitet. Slike tjenester utføres ved Reproduksjonsmedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus, Ullevål.
Det finnes en rekke genetiske varianter av hiv. Ved smitte med én variant av viruset, kan man ved å ha ubeskyttet samleie med en annen person som lever med hiv bli smittet med en annen genetisk variant av viruset som kan være resistent for noen hivmedisiner. Med dagens gode behandlingsmuligheter spiller antagelig slik smitte med nye varianter av hiv liten rolle.
Tiltak i helseinstitusjoner
Basale smittevernrutiner. Ved opportunistiske infeksjoner bør pasientene isoleres i henhold til regimer for disse.
Meldings- og varslingsplikt
Meldingspliktig til MSIS som hivinfeksjon, AIDS og dobbeltinfeksjon hiv og tuberkulose (gruppe A-sykdom). Hivinfeksjon ble overført fra gruppe B- til gruppe A-sykdom 22.3.2019, dvs. fra anonym til nominativ melding.
Kriterier for melding av hivinfeksjon hos voksne, ungdommer og barn over 18 måneder er påvising av:
- Hiv-antistofftest eller kombinert hiv-antigen/antistofftest (anti-HIV) bekreftet med Western blot eller med annen mer spesifikk hiv-antistofftest eller
- Hiv-nukleinsyreundersøkelse (HIV-RNA eller HIV-DNA) i to separate prøver eller
- Hiv-p24 antigen test, inkludert nøytralisasjonstest i to separate prøver eller
- Hiv-isolering
Kriterier for melding av hivinfeksjon hos barn < 18 måneder er påvisning i to separate prøver (navlestrengsblod ikke gyldig materiale) av:
- Hiv-nukleinsyreundersøkelse (HIV-RNA eller HIV-DNA) eller
- Hiv-p24 antigen-test, inkludert nøytralisasjonstest hos et barn i alderen 1 måned eller eldre eller
- Hiv-isolering
Kriterier for melding av aids er alle personer med hivinfeksjon som har én eller flere kliniske tilstander som beskrevet i den europeiske kasusdefinisjonen.
Fra juli 2012 ble dobbeltinfeksjonen tuberkulose og hiv meldingspliktig. Ved påvisning av latent tuberkulose er samtidig hivinfeksjon en betydelig risikofaktor for utvikling av aktiv tuberkulose. Ved funn av hivinfeksjon hos en person med aktiv tuberkulose har personen per definisjon aids, og skal meldes nominativt til MSIS både på skjema for tuberkulose og for aids. Melding på eget skjema for aids vil normalt gjøres av infeksjonsmedisiner som overtar behandlingsansvaret for pasienten.
Når det gjelder varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved utbrudd, mistanke om smitte fra medisinsk utstyr, eller blod eller påvist smitte hos blodgiver, se Varsling av smittsomme sykdommer.