Smittevernarbeidet i Norge – håndbok for helsepersonell
Oppdatert
Primæransvaret for smittevernet i Norge er lagt til kommunehelsetjenesten. Folkehelseinstituttet er statens smitteverninstitutt.
Organiseringen av smittevernet i Norge er karakterisert ved at primæransvaret for smittevernet gjennom kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven er lagt til kommunehelsetjenesten. Folkehelseinstituttet er statens smitteverninstitutt og har et operativt fagansvar, med viktige overvåkings- og rådgivingsfunksjoner i tillegg til ansvar for kunnskapsoppsummeringer og forskning. Helsedirektoratet har myndighetsoppgaver og bidrar med fortolking av regelverket. De regionale helseforetakene har rådgivningsfunksjoner innen smittevern i helseinstitusjoner og infeksjonsmedisinsk, sykehushygienisk og medisinsk-mikrobiologisk kompetanse.
Smittevernarbeidet i Norge er i dag hovedsakelig regulert i smittevernloven som trådte i kraft 1. januar 1995. De viktigste aktørene innen smittevernet i Norge er:
Kommunehelsetjenesten
Kommunen skal ifølge smittevernloven sørge for at alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen er sikret nødvendige smittevernhjelp. Dette kan være forebyggende tiltak, nødvendige undersøkelser, behandling og pleie utenfor institusjon og pleie i sykehjem eller annen kommunal helseinstitusjon.
Historisk bakgrunn
Den historiske utviklingen av det lokale smittevernarbeidet i Norge sammenfaller i all hovedsak med utviklingen av det offentlige lokale helsevesenet. Den første stadsfysikus ble ansatt i Bergen i 1603. Deretter fulgte Christiania 1618, Christiansand 1651, Kongsberg 1656 og Trondhjem 1661. På 1700-tallet ble det opprettet sunnhets- og karantenekommisjoner i en del byer. Som en konsekvens av lokale koleraepidemier ble det i 1831 opprettet provisoriske sunnhetskomiteer i mange kjøpsteder, ladesteder og prestegjeld. Sundhedsloven av 1860 bestemte at det i hver kommune skulle opprettes permanente sunnhetskommisjoner ledet av stadfysikus i byene og av en embedslege i landkommunene. Fra 1905 skiftet disse kommisjonene navn til helseråd. Etter innføring av lov om de offentlige legeforretninger av 1912 ble den offentlige legen i kommunene omtalt som stadsfysikus (i større byer), stadslege eller distriktslege. Distriktsleger var statlig ansatte underordnet amtslegen (fra 1918 fylkeslegen). Stadsfysikus og stadsleger var også lønnet av bykassene. Da kommunehelsetjenesteloven ble innført i 1984 ble distrikts- og stadslegestillingene omgjort til kommunelegestillinger. Kommunelegene ble ansatt av kommunen og mistet sin tilknytting til staten og fylkeslegen. Helserådene ble avviklet på slutten av 1980-tallet og erstattet av Helse- og sosialstyrer som ikke lenger ble ledet av kommunelegen. Ved innføring av smittevernloven i 1995 ble ansvaret for smittevernet tillagt kommunen som utpekte en kommunelege som skulle utføre oppgaver innen smittevernvernet, i loven kalt kommunelege med ansvar for smittevernet, vanligvis kalt smittevernlegen.
Sykepleiere er en annen yrkesgruppe som har hatt stor betydning for det lokale forebyggende smittevernet. Landets første sykepleierskole ble startet i 1886. Etter hvert utdannet også frivillige organisasjoner sykepleiere. I begynnelsen av 1900-tallet var det forebyggende tuberkulosearbeidet det viktigste smittevernarbeidet, og skolene ble en viktig arena for det forebyggende helsearbeidet. Betegnelsen helsesøster ble første gang brukt i 1925, men den formelle helsesøsterutdanningen kom ikke i gang før åpningen av Statens helsesøsterskole i Oslo 1947. De første helsestasjoner kom på 1930-tallet. Fra 2019 ble tittelen helsesøster erstattet med den kjønnsnøytrale tittelen helsesykepleier. Det daglige smittevernarbeidet utføres i stor grad av fastleger. Fastlegeordningen ble innført i 2001. Det er HELFO som administrativt forvalter ordningen, men ansvaret for å inngå avtaler med legene påhviler den enkelte kommune. Per 2017 er det ca. 4700 fastleger i landet fordelt på ca. 1400 legekontorer.
Oppgaver innen smittevernet
Kommunen skal utføre de oppgaver innen smittevernet som smittevernloven pålegger, herunder å;
- skaffe seg oversikt over art og omfang av smittsomme sykdommer som forekommer i kommunen,
- drive opplysning om smittsomme sykdommer og gi råd og veiledning om hvordan de forebygges
- sørge for at nødvendige individuelle forebyggende tiltak blir satt i verk,
- sørge for at andre tiltak etter denne loven eller kommunehelsetjenesteloven blir satt i verk.
Tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de spres skal utgjøre et eget område i planen for kommunens helse- og omsorgstjeneste. Helsetjenesten i kommunen skal samarbeide med myndigheter som har oppgaver av betydning for tiltakene. I kommuner med flere kommuneoverleger skal kommunestyret utpeke en av dem til å utføre de oppgaver innen smittevernet som smittevernloven pålegger (smittevernlegen). Det bør også utpekes en stedfortreder for denne. Siden 2004 er det mulig å inngå interkommunalt samarbeid om smittevernet.
Kommuneoverlegen/smittevernlegen skal ifølge smittevernloven:
- utarbeide forslag til plan for helsetjenestens arbeid med vern mot smittsomme sykdommer, herunder beredskapsplaner og -tiltak, og organisere og lede dette arbeidet
- ha løpende oversikt over de infeksjonsepidemiologiske forholdene i kommunen
- utarbeide forslag til forebyggende tiltak for kommunen
- bistå kommunen, helsepersonell og andre i kommunen som har oppgaver i arbeidet med vern mot smittsomme sykdommer
- gi informasjon, opplysninger og råd til befolkningen om vern mot smittsomme sykdommer
- utføre alle andre oppgaver som følger av smittevernloven eller bestemmelser i medhold av denne, og medvirke til effektive tiltak for å forebygge smittsomme sykdommer og motvirke at de blir overført.
Oppgaver innen smittevern i helseinstitusjoner
Kommunen skal ifølge forskrift om smittevern i helse- og omsorgstjenesten ha det overordnede ansvar for etablering, tilrettelegging og oppfølging av infeksjonskontrollprogram ved kommunale institusjoner som er omfattet av forskriften, dvs. sykehjem eller boform for heldøgns omsorg og pleie. Kommunen står fritt til å velge om de ønsker å kjøpe bistandstjeneste fra helseforetak under det regionale helseforetaket, hos andre tilbydere eller å utvikle det selv. Kommunen skal sørge for at nødvendige tjenester etableres og at avtaler om bistand inngås. Kommunen skal sørge for at helsepersonell kan få nødvendig opplæring og anledning til å vedlikeholde sine kunnskaper.
Vaksinasjonsprogram
Kommunen skal ifølge forskrift om nasjonalt vaksinasjonsprogram tilby og gjennomføre vaksinering mot smittsomme sykdommer til personer som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen i henhold til det nasjonale vaksinasjonsprogrammet. Programmet skal inneholde tilbud om barne- og influensavaksinasjoner samt vaksinasjon mot covid-19.
Det regionale helseforetaket
Det regionale helseforetaket (RHF) skal sørge for at befolkningen i helseregionen er sikret nødvendig smittevernhjelp ved spesialistundersøkelse, laboratorieundersøkelse, poliklinisk behandling og sykehusbehandling, forsvarlig isolering i sykehus, og annen spesialisthelsetjeneste.
Historisk bakgrunn
De regionale helseforetakene ble opprettet 1.1.2002, og er en virksomhet eid av staten. De har et overordnet ansvar for spesialisthelsetjenester innen sin region. Siden 2007 er det fire regionale helseforetak: Helse Nord, Helse Midt-Norge, Helse Vest og Helse Sør-Øst.
Oppgaver innen smittevernet
Det regionale helseforetaket skal ifølge smittevernloven sørge for at det finnes et regionalt kompetansesenter i smittevern i helsetjenesten. Helseforetaket skal ha en plan for det regionale helseforetakets tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de blir overført.
Vakthavende infeksjonsmedisinske overlege ved sykehus i helseregionen kan sammen med kommuneoverlegen treffe hastevedtak etter smittevernlovens §5-2 og § 5-3 (tvangsvedtak) samt vedtak om arbeidsforbud (§ 4-2).
Oppgaver innen smittevern i helseinstitusjoner
Det regionale helseforetaket har ifølge forskrift om smittevern i helse- og omsorgstjenesten det overordnede ansvar for etablering, tilrettelegging og oppfølging av infeksjonskontrollprogram ved statlige helseinstitusjoner.
Hvert RHF skal ha et senter for sykehushygiene som skal fungere som kompetansesenter for helseregionen. Kompetansesenteret skal faglig ledes av en heltidsansatt smittevernlege.
Kompetansesenteret skal:
- samordne smittevernarbeidet, stimulere til aktivitet og fremme fagutvikling i det regionale helseforetakets helseinstitusjoner
- yte sakkyndig hjelp til andre helseinstitusjoner i det regionale helseforetaket, herunder smittevernrådgivning, overvåking, kompetansehevende tiltak for personell, forskning og oppklaring av utbrudd i samarbeid med Folkehelseinstituttet.
Det regionale helseforetaket skal, dersom kommunene ønsker det, sørge for at det utarbeides tilbud om nødvendig smittevernbistand til kommunale institusjoner som omfattes av forskrift om smittevern i helsetjenesten innen helseregionen. Ledelsen ved institusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven § 1-2 er ifølge forskrift om smittevern i helsetjenesten pålagt å sørge for at institusjonen rår over tilstrekkelig smittevernpersonell. Dette gjelder både offentlige og private institusjoner. For helseforetakene (HF) betyr dette at det skal utpekes en smittevernlege og hygienesykepleier(e) som skal ha ansvar for internt smittevernarbeid. Dersom det er forsvarlig av hensyn til smittevernet kan det samarbeides om smittevernpersonell ved flere helseinstitusjoner eller helseforetak.
- Oversikt over helseforetak i Norge (Helse- og omsorgsdepartementet)
Folkehelseinstituttet
Folkehelseinstituttet har nasjonale oppgaver innen forskning, helseanalyse, systematisk kunnskapsoppsummering og metodevurdering, rådgivning og tjenester og er en nasjonal kompetanseinstitusjon på bl.a. følgende fagområder:
- smittevern
- psykisk og fysisk helse
- miljøfaktorer, rusmidler, tobakk, ernæring, fysisk aktivitet og andre forhold som påvirker helsetilstanden og ulikheter i helse
- helsefremmende og forebyggende tiltak i befolkningen
- internasjonal helse
Historisk bakgrunn
Folkehelseinstituttet har sine røtter i Statens institutt for folkehelse (SIFF) som ble etablert i 1929 etter en donasjon fra Rockefeller Foundation på 1 085 000 kr, med offisiell åpning 1.7.1930. Forløperen for instituttet var Medicinalstyrelsens laboratorier ved Rikshospitalet som ble etablert i 1916. Infeksjonssykdommer var den gang en av de mest alvorlige trusler mot befolkningens helse. Mikrobiologiske oppgaver kom derfor fra første stund til å dominere arbeidet ved det nye instituttet. I de første årene av instituttets virksomhet var oppgavene konsentrert til tre hovedområder:
- bakteriologisk og immunologisk diagnostikk
- produksjon av vaksiner og sera
- kjemiske og bakteriologiske undersøkelser av vann og næringsmidler
Koppevaksine og serum til behandling mot sykdommer som difteri, bakteriell meningitt, stivkrampe, streptokokkinfeksjoner og tyfoidfeber var viktige produkter fra instituttet de første årene. Produksjon av difteriserum startet i Norge allerede i 1894, samme år som metoden ble utviklet i Tyskland. I 1960 ble det opprettet en egen avdeling for virologi. Etter etableringen av Epidemiologisk avdeling i 1970 har overvåking av smittsomme sykdommer vært et satsingsområde. På 1970-tallet ble det også opprettet avdeling for toksikologi og epidemiologi, og virksomheten ble utvidet til også å omfatte ikke-smittsomme sykdommer. Helsetjenesteforskning ble innlemmet på 1980-tallet.
Utviklingen etter 2002
Størstedelen av Statens institutt for folkehelse ble sammen med bl.a. Statens helseundersøkelser (SHUS) og Medisinsk fødselsregister innlemmet i det nye Nasjonalt folkehelseinstitutt (Folkehelseinstituttet) fra 1.1.2002; fra 2015 var det offisielle navnet Folkehelseinstituttet. Det nye instituttet fikk ansvar for alle nasjonale helseregistre, unntatt Kreftregisteret, og for koordinering av all offentlig epidemiologisk datainnsamling i Norge samt ansvar for toksikologi- og rusmiddelforskning. I 2003 ble Statens rettstoksikologiske institutt, i 2011 Rettsmedisinsk institutt og i 2015 Giftinformasjonen innlemmet i instituttet. I 2005 og 2006 utvidet Folkehelseinstituttet sitt faglige virksomhetsområde ved å legge mer vekt på sosial ulikhet og helse, og ved å etablere en ny divisjon for psykisk helse. Instituttet fikk også ansvar for forebygging av helseskader og sykdom som følge av adferdsfaktorer som røyking, alkohol- og rusmisbruk og manglende fysisk aktivitet. I forbindelse med endringer i den sentrale helseforvaltningen 1.1.2016 ble Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) og sekretariatet for Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) en del av Folkehelseinstituttet. Den nye organiseringen rendyrker Folkehelseinstituttet sin rolle som kunnskapsleverandør ikke bare innen folkehelse, men også for hele helsetjenesten. Fra 2017 ble de rettsmedisinske fagene flyttet fra Folkehelseinstituttet til Oslo Universitetssykehus. Fra 1.1.2018 ble Nasjonalt kompetansesenter for migrasjons- og minoritetshelse (NAKMI) en del av Folkehelseinstituttet. I en ny omorganisering av den sentrale helseforvaltningen, der intensjonen bl.a. var en ytterligere rendyrking av FHI som kunnskapsetat og samling av de nasjonale helseregistrene, ble Kreftregisteret, Norsk pasientregister (NPR) og Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR) en del av Folkehelseinstituttet 1.1.2024.
Oppgaver innen smittevernet
Folkehelseinstituttet er statens smitteverninstitutt og skal i henhold til smittevernloven overvåke den nasjonale epidemiologiske situasjonen og delta i overvåkingen av den internasjonale epidemiologiske situasjonen, utføre helseanalyser og drive forskning på smittevernområdet. Folkehelseinstituttet kan behandle helseopplysninger og andre personopplysninger som er nødvendig for å gjennomføre disse oppgavene.
Folkehelseinstituttet skal i henhold til smittevernloven gi smittevernfaglige råd og bistand til helsepersonell, kommuner, fylkeskommuner og statlige virksomheter i forbindelse med oppklaring og kontroll av utbrudd av smittsomme sykdommer.
Overvåking av smittsomme sykdommer i Norge utføres gjennom:
- Meldingssystemet for smittsomme sykdommer (MSIS)
- MSIS-laboratoriedatabasen
- Utbruddsvarslingssystemet Vesuv
- Sykdomspulsen som er basert på antall konsultasjoner hos fastleger og legevakter
- Norsk overvåkingssystem for antibiotikabruk og helsetjenesteassosierte infeksjoner (NOIS)
- Nasjonale referanselaboratorier innen medisinsk mikrobiologi som overvåker og karakteriserer smittestoffer
- Register for resistensovervåking av virus i Norge (RAVN)
Folkehelseinstituttet utfører mikrobiologiske spesialundersøkelser og ivaretar en rekke nasjonale folkehelserettede referansefunksjoner. Instituttet driver Nasjonalt medisinsk-mikrobiologisk beredskapslaboratorium som er et spesiallaboratorium for arbeid med mikroorganismer i smitterisikogruppe 3.
Folkehelseinstituttet har tre døgnåpne beredskapstelefoner innen smittevernet:
- Smittevernvakta (tlf. 21 07 63 48) er en døgnbemannet telefon hvor helsepersonell kan få smittevernrådgivning og varsle om tilfeller av enkeltsykdommer, utbrudd og andre smittevernsituasjoner.
- Mikrobiologisk beredskapsvakt (tlf. 21 07 67 60) er en døgnbemannet tjeneste for mikrobiologiske laboratorier og politiet. Kommune- og spesialisthelsetjenesten skal primært kontakte sitt lokale laboratorium.
- Nasjonal vannvakt (tlf. 21 07 88 88) er en døgnbemannet rådgivingstelefon for vannverk ved krisehendelser. Vannvakta tilbyr faglig støtte fra personer med erfaring fra vannverksdrift og krisehendelser.
Folkehelseinstituttet arrangerer fagkonferanser og webinarer innen smittevern, vaksinasjon, mikrobiologi, antibiotikaresistens og helsetjenesteassosierte infeksjoner.
Oppgaver innen smittevern i helseinstitusjoner
Folkehelseinstituttet skal ifølge forskrift om smittevern i helsetjenesten holde oversikt over og samordne overvåking av infeksjoner i institusjoner i landet. Dette gjøres gjennom Norsk overvåkingssystem for antibiotikabruk og helsetjenesteassosierte infeksjoner (NOIS) og to årlige prevalensundersøkelser ved sykehus og sykehjem. Overvåking er en del av kvalitetssikringsarbeidet i helseinstitusjoner og skal bidra til å redusere forekomsten av infeksjoner i institusjonen.
I tillegg skal Folkehelseinstituttet ifølge forskrift om smittevern i helsetjenesten:
- bidra til å samordne smittevernarbeidet nasjonalt og stimulere til fagutvikling,
- tilby assistanse ved oppklaring av utbrudd,
- drive undervisningsvirksomhet, kurs, samt oppdatering av kunnskaper i smittevern,
- samordne utarbeiding av faglige veiledere, håndbøker og retningslinjer for smittevernarbeidet etter denne forskriften
- koordinere undersøkelser der flere virksomheter deltar
- holde Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og Statens helsetilsyn orientert om problemstillinger knyttet til smittevern i institusjonene og gi råd om eventuelle tiltak.
Vaksinasjonsprogram
Folkehelseinstituttet gir retningslinjer om det nasjonale vaksinasjonsprogrammet og sikrer vaksineforsyning samt rådgivning om vaksinasjon.
Helsedirektoratet
Helsedirektoratet skal iverksette vedtatt politikk og har flere forvaltningsoppgaver etter delegering fra Helse- og omsorgsdepartementet, blant annet myndighet til å bruke og fortolke lover og regelverk innenfor folkehelse og helse- og omsorgssektoren.
Historisk bakgrunn
Helsedirektoratet har røtter tilbake til 1809 ved opprettelsen av Det norske sundhedskollegiet. Det sentrale Medicinaldirektørembedet ble opprettet i 1875, og Medicinaldirektoratet i 1891. I 1945 ble Helsedirektoratet opprettet som et direktorat under Sosialdepartementet. Direktoratet var ledende i utviklingen av helsevesenet i etterkrigstiden. I 1983 ble Helsedirektoratet skilt ut fra Sosialdepartementet som et frittstående direktorat. Samtidig ble det opprettet en egen helseavdeling i departementet. Ved omorganisering av direktoratet i 1994 skiftet Helsedirektoratet navn til Statens helsetilsyn. Etter reorganisering av den sentrale helseforvaltningen i 2002 ble Sosial- og helsedirektoratet opprettet (fra april 2008 Helsedirektoratet). Direktoratet for e-helse ble opprettet i 2016 med utgangspunkt i e-helsedivisjonen i Helsedirektoratet. I forbindelse med omorganisering av den sentrale helseforvaltningen, ble direktoratet for e-helse innlemmet i Helsedirektoratet 1.1.2024, blant annet for å oppnå en tettere kobling mellom digitaliseringsarbeidet og tjenesteutviklingen i helsetjenesten.
Oppgaver innen smittevernet
Helsedirektoratet skal, ved å utføre myndighetsoppgaver, medvirke til at befolkningens behov for tjenester og tiltak blir dekket i forbindelse med smittsomme sykdommer.
Helsedirektoratet kan bestemme at kommuner, fylkeskommuner eller statlige institusjoner skal organisere eller utføre nærmere bestemte tjenester eller tiltak, samarbeide, eller følge nærmere bestemte retningslinjer når det er nødvendig for å sikre et effektivt og forsvarlig smittevern, og de kan pålegge helsepersonell å følge nærmere bestemte faglige retningslinjer.
Oppgaver innen smittevern i helseinstitusjoner
Helsedirektoratet skal ifølge forskrift om smittevern i helsetjenesten ha en overordnet strategi for smittevernet i helse- og omsorgstjenesten. Direktoratet skal også fastsette normer på områder hvor dette er et hensiktsmessig virkemiddel, samt formulere krav til utdanning i smittevern for helsepersonell.
Statsforvalteren
Statsforvalteren er statens representant i fylket. Tidligere het Statsforvalteren Fylkesmannen, men 1. januar 2021 ble navnet endret. I 2003 ble fylkeslegen underlagt fylkesmannsembetet. Fylkeslegen er leder for Statsforvalterens virksomhet overfor helse- og omsorgstjenestene, noe som blant annet medfører ledelse av Statsforvalterens tilsyn med helse- og omsorgstjenesten i fylket. Statsforvalteren er et viktig bindeledd mellom kommunene og sentrale myndigheter, også i beredskapssammenheng. Fra januar 2019 er det fylkesleger hos følgende Statsforvaltere:
- Statsforvalteren i Oslo og Viken
- Statsforvalteren i Innlandet
- Statsforvalteren i Vestfold og Telemark
- Statsforvalteren i Agder
- Statsforvalteren i Rogaland
- Statsforvalteren i Vestland
- Statsforvalteren i Møre og Romsdal
- Statsforvalteren i Trøndelag
- Statsforvalteren i Nordland
- Statsforvalteren i Troms og Finnmark
Historisk bakgrunn
Statsforvalteren har sine røtter ved innføring av eneveldet i Danmark-Norge 1662 og «amtmannsinstruksen», som fastslo at kongemakten heretter skulle representeres av lojale og pliktoppfyllende embetsmenn i 12 amt. Amtmannsinstitusjonen levde videre også etter 1814 hvor amtmannen var en lojal og nøytral tjener for statsmakten. I 1918 ble amtmennene døpt om til fylkesmenn. I 1964 kom loven om fylkeskommuner. Den daværende statsadministrasjonen i fylkeskommunen under Fylkesmannens ledelse fortsatte som før. I årene 1975 til 1977 ble den nye fylkeskommunen etablert, med direkte valg til fylkestinget. Fylkesmannens rolle i fylkeskommunen og kommunene ble da avløst av en rolle med statlig tilsyn og kontroll. I 2019 fikk fylkesmannsembetene i forbindelse med regionreformen ny inndeling. I 2021 ble Fylkesmannen omdøpt til Statsforvalteren.
Fylkeslegen
Fylkeslegen har sine røtter tilbake til 1891 da det ble bestemt at hvert amt skulle utpeke en lege med oppgaver knytt til forpleining av fattige sindsyke. Med innføring av loven om «offentlige lægeforretninger i 1912 fikk amtslegen også ansvar for helseforhold og helsevesen i amtet med ansvar for å føre «det overordnede tilsyn med amtets medicinal- og sundhedsvesen» og være «de i amtet ansatte stadslægers og distriktslægers nærmeste foresatte». Fra 1918 ble tittelen endret til fylkeslege. Helt til etterkrigstiden ble fylkeslegeembetet lagt til en distrikts- eller stadslege og utøvd på deltid. Da kommunehelsetjenesteloven kom i 1984 ble distrikts- og stadslegene kommuneansatte og mistet da den administrative tilknyttingen til fylkeslegen. Fylkeslegenes oppgaver ble da endret med forankring i den nye helsetilsynsloven og administrativt underlagt daværende Helsedirektoratet. I 2003 ble fylkeslegen underlagt fylkesmannsembetet. Fylkeslegebegrepet ble beholdt, men knyttet til en person og ikke en organisasjon. Tilsynsoppgavene ble betegnet som Helsetilsynet i fylkene. Denne betegnelsen opphørte i 2012 og tilsynsvirksomheten ble overført til fylkesmannen. Fra 2019 ble i forbindelse med regionreformen antall fylkesleger redusert til 10.
Statsforvalteren skal bl.a.:
- se til at innbyggerne og andre får den rettssikkerheten de har krav på etter regelverket for helsetjenesten
- se til at den nasjonale helsepolitikken blir fulgt opp i kommunene, fylkeskommunen og helseforetakene
- være regional samordningsmyndighet for staten, og blant annet samordne statlige virksomheter og deres arbeid mot kommunene
- arbeide på vegne av og ta initiativer som er til beste for fylket
- holde sentrale myndigheter orientert om viktige spørsmål i fylket og formidle relevant informasjon til kommunale, fylkeskommunale og statlige organer
Statsforvalteren skal, ifølge lov om statlig tilsyn med helse- og omsorgstjenesten, føre tilsyn med helse- og omsorgstjenesten og alt helsepersonell og annet personell som yter helse- og omsorgstjenester i fylket, og i tilknytning til tilsynet gi råd, veiledning og opplysninger som medvirker til at befolkningens behov for helse- og omsorgstjenester blir dekket.
Oppgaver innen smittevern
Statsforvalteren skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot smittevernet i fylket, herunder ha oversikt over og kunnskap om lokale planer om smittevern, samt yte bistand ved behov.
Statsforvalteren er klageinstans for kommunale vedtak etter smittevernloven. Statsforvalteren skal orienteres når begjæring om tvangstiltak etter smittevernloven oversendes til smittevernnemnda.
Statens helsetilsyn
Statens helsetilsyn er den sentrale tilsynsmyndigheten for sosiale tjenester, barnevern-, helse- og omsorgstjenester og folkehelsearbeid. Statens helsetilsyn har ifølge smittevernloven det overordnede tilsynet med at den kommunale, fylkeskommunale og statlige virksomheten er i samsvar med smittevernloven og med forskrift eller enkeltvedtak med hjemmel i loven. Statens helsetilsyn kan gi pålegg om retting eller stenging i samsvar med helsetilsynsloven.
Historisk bakgrunn
Statens helsetilsyn har røtter tilbake til 1809 ved opprettelsen av Det norske sundhedskollegiet. Det sentrale Medicinaldirektørembedet ble opprettet i 1875, og Medicinaldirektoratet i 1891. I 1945 ble Helsedirektoratet opprettet som et direktorat under Sosialdepartementet. Direktoratet var ledende i utviklingen av helsevesenet i etterkrigstiden. I 1983 ble Helsedirektoratet skilt ut fra Sosialdepartementet som et frittstående direktorat. Samtidig ble det opprettet en egen helseavdeling i departementet. Tilsynsoppgavene og arbeidet med rettsikkerheten i helsetjenesten ble styrket ved omorganisering av direktoratet i 1994 da Helsedirektoratet skiftet navn til Statens helsetilsyn. Etter reorganisering av den sentrale helseforvaltningen i 2002 fikk Statens helsetilsyn mindre omfattende saksområder og en klarere tilsynsprofil da mange forvaltningsoppgaver ble overført til et nyopprettet Sosial- og helsedirektorat.
Oppgaver innen smittevern i helseinstitusjoner
Statens helsetilsyn har ifølge lov om statlig tilsyn med helsetjenesten det overordnede tilsynet med smittevernet i helseinstitusjoner. Helsetilsynet skal føre tilsyn med hvordan smittevernarbeidet utføres i kommuner, helseforetak, helseinstitusjoner og statlige myndigheter.
Helse- og omsorgsdepartementet
Helse- og omsorgsdepartementet har ansvaret for helsepolitikk, folkehelse, helsetjenester og helselovgivning og skal sørge for at befolkningen får gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester. Departementet har det overordnede ansvar for smittevernet i landet. Smittevernspørsmål sorterer vanligvis under departementets Folkehelseavdeling, men det er Helserettsavdelingen som har ansvaret for smittevernloven.
Historisk bakgrunn
Helsesaker lå tidligere under Sosialdepartementet som ble opprettet i 1913. Fra 1993 fikk departementet navnet Sosial- og helsedepartementet. Fra 2002 ble det opprettet et eget Helsedepartement som i 2004 ble omdøpt til Helse- og omsorgsdepartementet etter at de overtok deler av det tidligere sosialdepartementets oppgaver. Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet, Statens helsetilsyn og Direktoratet for medisinske produkter er alle underliggende etater.
Oppgaver innen smittevernet
Departementets roller innen smittevernet omfatter bl.a. å:
- styre virksomheten i underliggende etater (f.eks. Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet) gjennom tildelingsbrev og fastsetting av økonomiske rammer
- fastsette forskrifter og utarbeide rundskriv om tolkning av lover og forskrifter
- utarbeide nasjonale rapporter og strategi- og beredskapsplaner innen smittevernet (for eksempel om hiv og seksuelt overførbare sykdommer, antibiotikaresistens, infeksjoner i helsetjenesten og pandemiberedskap)
- fastsette hvilke sykdommer som i henhold til smittevernloven skal være allmennfarlige smittsomme sykdommer
- gi bestemmelser om hvilke sykdommer som skal være meldings- og varslingspliktige i MSIS
- fastsette hvilke vaksiner som skal inngå i nasjonale vaksinasjonsprogram
- tildele laboratorier referansefunksjoner for ulike mikrobegrupper
Mattilsynet
Mattilsynet er et statlig, landsdekkende forvaltingsorgan som er med på å sikre forbrukerne trygg mat og trygt drikkevann. Tilsynet skal fremme folke-, plante-, fiske- og dyrehelse, miljøvennlig produksjon og etisk forsvarlig fisk- og dyrehold. Mattilsynet har også oppgaver innen kosmetikk og legemidler samt fører tilsyn med dyrehelsepersonell. Mattilsynet er organisert i ett hovedkontor og fem regionskontor. Under hver region er det flere lokale avdelinger av Mattilsynet.
Historisk bakgrunn
Siden 1600-tallet har lovverket inneholdt bestemmelser om omsetning av mat. I forbindelse med utbrudd av kolera og tyfoidfeber på begynnelsen av 1800-tallet ble det opprettet egne kommisjoner i byene. Disse gjennomførte ulike hygieniske tiltak for å begrense videre spredning. Ved innføring av Sunnhedsloven i 1860 ble ansvaret for kontroll og omsetning av næringsmidler lagt til den permanente sunnhedskommisjonen (fra ca. 1905 Helserådet). På slutten av 1800-tallet ble det i de større kommunene etablert kontroll med kjøtt hjemlet i lokale sunnhetsforskrifter, og senere ble det i enkelte kommuner etablert offentlige slaktehus. Kjemiske undersøkelser gav fra midten av 1800-tallet mulighet til å avsløre forfalskning av matvarer. Bakteriologiske undersøkelser på slutten av 1800-tallet ble et supplement og alternativ i påvisning av risiko knyttet til ved mat, særlig etter urbaniseringen og økt industriell produksjon av mat på slutten av 1800-tallet. I 1893 ble det opprette et eget hygienisk institutt ved Det kongelige Fredriks Universitet i Kristiania. Fra 1908 var den offentlige næringsmiddelkontrollen med kjemiske og bakteriologiske analyser av vann og mat lagt til Hygienisk Instituttet og ble ledet av en statskjemiker. Stillingen og funksjonen ble i 1929 flyttet til Statens institutt for folkehelse. Kjøttkontrolloven av 1892, Lov om kvalitetskontroll med landbruksvarer av 1924, Lov om tilsyn med næringsmidler av 1933 og Lov om samordnet næringsmiddelkontroll av 1978 ga veterinærer en viktig rolle i næringsmiddelkontrollen. Etter at Statens næringsmiddeltilsyn ble opprettet i 1988 ble den sentrale forvaltingen kraftig styrket og forvaltningen ble flyttet fra helsemyndighetene til landbruksmyndighetene. Lokal kontroll og tilsyn var forankret i kommunene fram til opprettelsen av det statlige Mattilsynet i 2004, da Statens næringsmiddeltilsyn, Fiskeridirektoratets sjømatkontroll, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og 89 kommunale næringsmiddeltilsyn ble slått sammen. Matloven som trådte i kraft fra 1.1.2004 innførte systematisk internkontroll i virksomheter for å sikre at virksomhetens aktiviteter utføres i samsvar med fastsatte krav.
Oppgaver innen smittevernet
Mattilsynets viktigste oppgave innen smittevernet er å bidra til å sikre forbrukerne helsemessig trygg mat og trygt drikkevann. Mattilsynet skal også:
- fremme god kvalitet, og fremme plante-, fiske- og dyrehelse, miljøvennlig produksjon og etisk forsvarlig hold av fisk og dyr
- forvalte og utarbeide regelverk, føre tilsyn med serveringssteder, dagligvarebutikker, matvareprodusenter og importører
- formidle informasjon og kunnskap til forbrukerne og til matvarebransjen
- føre tilsyn og fatte nødvendige vedtak for gjennomføring av bestemmelsene i matloven, blant annet kan de forby import, eksport og omsetning eller pålegge tilbaketrekning av varer fra markedet, isolasjon, avlivning, destruksjon, merking m.m.
- fører tilsyn med dyrehelsepersonell
- håndtere matvarekriser
Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM)
VKM er en uavhengig og tverrfaglig vitenskapskomité. De vurderer risiko for Mattilsynet og Miljødirektoratet som igjen bruker vurderingene til å utarbeide råd, gi tillatelser, utvikle regelverk og gi innspill til departementene. VKM kan også gjøre risikovurderinger på eget initiativ. Komiteen ble opprettet i 2004. Det er et viktig prinsipp at Vitenskapskomiteen for mat og miljø skal være faglig uavhengig. Dette betyr at verken departementene, Mattilsynet eller andre har instruksjonsrett over komitéen i faglige spørsmål. Komiteen har ca. 120 medlemmer som sammen har bred tverrfaglig kompetanse. Vitenskapskomiteen har et eget sekretariat, som skal bistå komitéen og faggruppene med å tilrettelegge arbeidet både faglig og praktisk. Administrativt er sekretariatet siden 2016 organisert som en egen enhet ved Folkehelseinstituttet. Folkehelseinstituttet har ingen faglig instruksjonsrett over sekretariatet.
Veterinærinstituttet
Veterinærinstituttet er et biomedisinsk beredskaps- og forskningsinstitutt med fiskehelse, dyrehelse, dyrevelferd, mattrygghet og fôrtrygghet som kjerneområder. Deres viktigste funksjon er beredskap og kompetanseutvikling for å avverge helsetrusler mot fisk, dyr og mennesker. Instituttets kjerneaktiviteter er forskning, innovasjon, overvåking, risikovurdering, rådgiving og formidling i tillegg til diagnostikk. Veterinærinstituttet er nasjonalt og internasjonalt referanselaboratorium innenfor dyrehelse (inklusiv fiskehelse og krepsdyrhelse), fôr og næringsmidler.
Historisk bakgrunn
Veterinærinstituttet ble opprettet i 1891 under navnet Veterinærpathologisk laboratorium som det eldste av tilsvarende institusjoner i Norden. Institusjonen kom tidlig til å dra nytte av den store framgang innen bakteriologi og serologi som fant sted før og omkring århundreskiftet. Nye diagnostiske metoder og terapeutiske hjelpemidler åpnet veien for systematisk og rasjonell kontroll av husdyrsykdommer i Norge. Virksomheten ved Veterinærinstituttet la på et tidlig tidspunkt grunnlaget for utryddelse av brucellose, storfetuberkulose og andre alvorlige dyresykdommer. Produksjon av serum begynte i 1914. Siden har produksjon av en rekke forskjellige sera og vaksiner, først og fremst til innenlandsk bruk, vært foretatt i den utstrekning man har funnet det praktisk og nødvendig. Veterinærinstituttet har etablert regionale laboratorier i Harstad (fra 1950), Sandes (fra 1969), Trondheim (fra 1973), Bergen (fra 1979) og Tromsø (fra 1997).
Oppgaver innen smittevernet
Veterinærinstituttets virksomhet har sin basis i forskning og utvikling, og omfatter blant annet laboratoriediagnostikk- og analyser, beredskap, epidemiologi, risikovurdering og referansefunksjoner.
Veterinærinstituttet har ansvar for å samle, analysere og presentere epidemiologiske data om zoonoser og zoonotiske agens i Norge som grunnlag for å forebygge eventuell smittespredning av zoonoser gjennom fôr, mat, dyr og dyreprodukter. De koordinerer også av overvåking av antibiotikaforbruk og -resistens innen veterinærmedisin. I samarbeid med Mattilsynet og FHI utgir de hvert år Zoonoserapporten som tar for seg situasjonen for sykdommer som kan smitte mellom dyr og mennesker.
- Zoonoserapporter (Veterinærinstituttet)