Øvrige virale hemoragiske febersykdommer – håndbok for helsepersonell
Oppdatert
Hemoragiske febre er en samlebetegnelse på ulike virusinfeksjoner som oftest ikke er beslektede og gir karakteristiske symptomer med kraftige blødninger og høy dødelighet. De fleste sykdommene forekommer i tropiske og subtropiske land i Afrika og Sør-Amerika.
En rekke virus kan forårsake hemoragiske febersykdommer (blødningsfebre), og noen av disse kan også smitte mellom mennesker. Reservoar for hemoragiske febervirus er vanligvis ulike dyrearter og/eller insekter/flått, og smitterisikoen er derfor stort sett begrenset til områder der vertsdyrene lever.
De viktigste virale hemoragiske febersykdommene som smitter mellom mennesker er:
Disse er omtalt i egne kapitler i smittevernveilederen. Smittevernrådene for disse fire sykdommene er like, og omtales i Håndbok: Virale hemoragiske febersykdommer (tidligere Ebolaveilederen).
Virus som forårsaker hemoragiske febersykdommer tilhører fire familier RNA-virus, men kun noen av disse kan smitte mellom mennesker:
- Arenaviridae som forårsaker lassafeber, argentinsk hemoragisk feber, boliviansk hemoragisk feber, venezuelansk hemoragisk feber, brasiliansk hemoragisk feber, Chapare hemoragisk feber og Lujo hemoragisk feber
- Bunyaviridae som forårsaker Rift Valley-feber, Krim-Kongo hemoragisk feber (CCHF), alvorlig feber med trombocytopeni-syndrom (SFTS), hemoragisk feber med renalt syndrom (HFRS), og hantavirus pulmonalt syndrom (HPS)
- Filoviridae som forårsaker ebolasykdom og marburgsykdom
- Flaviviridae som forårsaker gulfeber, denguefeber, Omsk hemoragisk feber og Kyasanur forest disease (disse smitter ikke mellom mennesker)
Om sykdommene
Under omtales et utvalg av virale hemoragiske febersykdommer inndelt etter virusfamilie. De som har egne kapitler i smittevernhåndboka omtales ikke ytterligere her, og listen er ikke uttømmende.
Arenaviridae
Arenavirus er delt inn i to grupper – «New World»- og «Old World»-virus – basert på genetiske forskjeller og geografisk utbredelse. New World-virus finnes på den vestlige halvkule, i Nord- og Sør-Amerika. De inkluderer argentinsk, boliviansk og venezuelansk hemoragisk feber. Old World-virus forekommer på den østlige halvkule, hovedsakelig i Afrika. De inkluderer lassafeber og Lujo hemoragisk feber.
Argentinsk hemoragisk feber og boliviansk hemoragisk feber
Argentinsk hemoragisk feber skyldes Juninviruset og boliviansk hemoragisk feber skyldes Machupoviruset. Begge sykdommene ble først oppdaget på 1950 og -60-tallet hos landarbeidere i forbindelse med rydding av regnskog til landbruksjord. Reservoar for begge virus er smågnagere, og virusene overføres gjennom aerosoler fra gnageravføring.
Venezuelansk hemoragisk feber
Venezuelansk hemoragisk feber er en zoonose som skyldes Guanarito mammarenavirus. Sykdommen ble første gang beskrevet i 1989, også blant landarbeidere. Lokale leger fortalte om lignende tilfeller også tidligere, men det finnes ingen skriftlige rapporter om dette. Vert er gnagere, og viruset overføres gjennom aerosoler kontaminert med kroppsvæsker fra gnagere. Fra 1989-2006 ble det rapportert i overkant av 800 tilfeller i Venezuela, og er med dette den vanligste arenavirusinfeksjonen på den vestlige hemisfæren. På grunn av manglende overvåkningssystemer finnes det ikke data etter 2006 (2).
Chapare hemoragisk feber
Chapare hemoragisk feber er en sjelden sykdom som skyldes chapareviruset og ble først oppdaget i 2003 i Chapare-provinsen i Bolivia. Vert er gnagere, og viruset overføres gjennom kroppsvæsker eller aerosoler fra kroppsvæsker fra infiserte gnagere. Symptomene ligner på argentinsk og boliviansk hemoragisk feber, men man har begrenset kunnskap om sykdommen fordi det har vært svært få tilfeller. Dødelighet er ca. 60%, og det finnes ingen spesifikk behandling.
Lujo hemoragisk feber
Lujo hemoragisk feber skyldes Lujovirus. Lujo hemoragisk feber er kun rapportert en gang, i et lite, nosokomialt utbrudd i Sør-Afrika i 2008 med totalt 5 smittede. Viruset overføres gjennom kontakt med infiserte gnagere, og ser ut til å ha svært mange likhetstrekk med lassafeber (3).
Bunyaviridae
Rift Valley-feber
Rift Valley-feber (RVF) er en vektorbåren zoonose som skyldes Rift Valley Fever-viruset (RVFV). Mygg (Aedes) er reservoar og vektor. Rift Valley-feber er primært en dyresykdom (hos f.eks. kveg, bøfler, sau, geit og kameler) og forårsaker abort og høy dødelighet hos nyfødte dyr. Viruset kan også overføres til mennesker. Vanligste smittemåte for mennesker er gjennom kontakt med organer eller kroppsvæsker fra smittede dyr (typisk under slakting), men smitte via myggstikk forekommer.
Viruset er endemisk på hele det afrikanske kontinentet og ble identifisert i 1931. Sykdommen ble anerkjent som en zoonose etter et større utbrudd i Egypt i 1977. Siden har det har vært flere store utbrudd (Egypt (1977-78 og 2003), Kenya (1997-98 og 2006-07), Somalia 2007, Tanzania 2007, Sudan 2007, Madagaskar 2008-09 og Sør-Afrika (1950-51, 1974, 1999 og 2010), Mauretania 2012 og Niger 2016). Det er rapportert om sporadiske importtilfeller i Europa.
Alvorlig feber med trombocytopeni-syndrom (SFTS)
Alvorlig feber med trombocytopeni-syndrom (Severe fever with thrombocytopenia syndrome, SFTS) er en vektorbåren zoonose som skyldes Dabie bandavirus (tidligere kjent som SFTS-viruset, SFTSV). Både husdyr og ville dyr er naturlige verter, men blir vanligvis ikke syke av viruset (1). Flått kan fungere både som reservoar og vektor. Person-til-person-smitte forekommer, men det er fortsatt mye ukjent rundt smitteveiene. WHO vurderer viruset til å ha stort potensial for å forårsake epidemier.
SFTS ble identifisert første gang i 2007 i Kina, og som regnes som en sykdom på fremmarsj i flere land i Sørøst-Asia. Fra 2007 til 2019 ble det rapportert om over 13 000 humane tilfeller fra Kina, Sør-Korea, Japan og Vietnam.
Sykdommen karakteriseres av feber, trombocytopeni og leukopeni. Alvorlighetsgraden kan variere, og sykdommen kan være dødelig.
Filoviridae
Ebola- og marburgsykdom har egne kapitler i smittevernhåndboka og omtales ikke her.
Flaviviridae
Kyasanur Forest-sykdom
Kyasanur Forest-sykdom, skyldes Kyasanur Forest disease virus. Viruset ble først identifisert i India i 1957 fra en syk ape, og siden da er det rapportert om 400-500 humane tilfeller årlig fra sørlige deler av India. Flåtten Hemaphysalis spinigera er reservoar og vektor. Gnagere, spissmus og aper kan også smittes og kan smitte videre, også til mennesker. Andre, større dyr som geit, kyr og sau kan også smittes og bli bærere, men spiller liten rolle i smitte videre til mennesker ut over at viruset kan overføres til flått som suger blod fra dem. (4)
Hemoragisk Omsk-feber
Hemoragisk Omsk-feber er en vektorbåren zoonose skyldes Omsk hemoragisk feber-viruset (OHFV). Viruset er nært beslektet med TBE-viruset. Hemoragisk Omsk-feber ble første gang beskrevet i 1941, og viruset ble isolert i 1947. Vert er gnageren bisam og viktigste vektor er flåtten Dermacentor reticulatus (kjent som bl.a. den utsmykkede kuflåtten), som også fungerer som reservoar (5). Bisam har sin opprinnelse fra Nord-Amerika der de ble fanget for pelsen sin, og ble introdusert til Sibir i 1925. Sykdommen er imidlertid rapportert kun fra vestlige deler av Sibir i Russland, og har aldri vært påvist i Nord-Amerika. Både mennesker og dyr (som sau og geit) kan smittes og bli syke. I noen tilfeller er sykdommen dødelig.
Smittemåte
Arenaviridae: Smitter primært via gnagere. Noen virus i familien, som lassaviruset, kan smitte mellom mennesker.
Bunyaviridae: Hovedsakelig vektorbåren smitte (som mygg, flått, sandfluer m.m.) eller gnagere. Kun et fåtall, som Krim-Kongo hemoragisk feber, kan smitte mellom mennesker.
Filoviridae: Primært zoonotisk smitte (fra dyr til mennesker), men kan også smitte mellom mennesker ved direkte kontakt med syke eller døde menneskers kroppsvæsker.
Flaviviridae: Vektorbåren smitte hovedsakelig via mygg og flått.
Inkubasjonstid
De fleste sykdommene har inkubasjonstid på 7-14 dager. Noen av sykdommene har kortere inkubasjonstid (ned til 2 dager) og noen lenger (opptil 28 dager).
Symptomer og forløp
Mange av de virale hemoragiske febersykdommene har symptombilder som i stor grad ligner hverandre, men det er variasjoner mellom de ulike sykdommene. Innledningsvis er ofte symptomene uspesifikke og er vanskelig å skille fra andre sykdommer som er langt vanligere. Noen kan utvikle alvorlig sykdom som ofte inkluderer blødninger, organsvikt og i noen tilfeller død. Dødeligheten varierer både mellom de ulike sykdommene og mellom ulike utbrudd av samme sykdom.
Diagnostikk
Flere av disse virusene tilhører smitterisikogruppe 4. Agenspåvisning (nukleinsyreamplifiseringstest, PCR) eller antistoffpåvisning.
Beredskapslaboratoriet (FHI) utfører preliminær diagnostikk på noen virale hemoragiske febersykdommer. Se Veileder for mikrobiologiske laboratorieanalyser. Ev. laboratoriepåvisning skjer etter avtale med beredskapsvakten på Folkehelseinstituttet, se Beredskapsdiagnostikk. Transport kan kreve kategori A-forsendelse avhengig av agens.
Det er nødvendig for valg av analyse at man oppgir første sykdomsdag, reiseanamnese, ev. vaksinasjon, eksponering for syke mennesker/dyr, ev. insektbitt samt kliniske opplysninger.
Forekomst i Norge
Nominativt meldingspliktig til MSIS, gruppe A-sykdom (siden 1991) under diagnosen viral hemoragisk feber. Ett tilfelle rapportert.
Behandling
Behandling er en spesialistoppgave. Ved begrunnet mistanke eller bekreftet viral hemoragisk febersykdom bør spesialist i infeksjonssykdommer kontaktes umiddelbart.
Forebyggende tiltak
Effektive forebyggende råd avhenger av smittemåte, som varierer for de ulike sykdommene. På et generelt grunnlag bør man unngå kontakt med flaggermus og gnagere samt stikk/bitt av flått og insekter. Risiko for person-til-person-smitte reduseres ved å unngå nær kontakt med smittede personer (inkludert døde) og deres kroppsvæsker. God håndhygiene er som alltid et viktig forebyggende tiltak.
Det pågår utvikling av vaksiner mot de mest alvorlige hemoragiske febersykdommene (se ebolasykdom, marburgsykdom og lassafeber). Ingen vaksiner er allment tilgjengelig.
Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd
For VHF som smitter mellom mennesker, se Virale hemoragiske febersykdommer (tidligere Ebolaveilederen).
Meldings- og varslingsplikt
VHF* er varslingspliktig og skal varsles kommunelegen umiddelbart. Varslingsplikt for helsepersonell og andre myndigheter er hjemlet i smittevernloven med forskrifter (MSIS-forskriften § 3–2 og IHR-forskriften § 4). Dersom kommunelegen ikke er til stede, varsles smittevernvakta ved Folkehelseinstituttet, tlf 21 07 63 48. Kommunelegen skal varsle Folkehelseinstituttet.
Meldingspliktig til MSIS, gruppe A-sykdom. Kriterier for melding er et klinisk forenlig tilfelle med epidemiologisk tilknytning eller laboratoriepåvisning av virus som forårsaker hemoragisk feber (HF)* ved isolering eller nukleinsyreundersøkelse.
Kliniske kriterier er minst én av følgende symptomer: feber, blødningsmanifestasjoner i ulike former som kan medføre multiorgansvikt.
Med epidemiologisk tilknytning menes reise siste 21 dager til område hvor viral hemoragisk febersykdom er kjent å ha forekommet eller eksponering siste 21 dager til et tilfelle av kjent viral hemoragisk febersykdom som hadde sykdomsdebut de siste 6 måneder.
* Marburgvirussykdom, ebolavirussykdom, Krim-Kongo HF, lassafeber og andre arenavirussykdommer (inkludert Junin, Machupo, argentinsk og boliviansk hemoragisk feber), Rift Valley-feber, Omsk HF og Kyasanur HF.
Om meldings- og varslingsplikt, se Varsling smittsomme sykdommer - håndbok for helsepersonell.
Latin: flavus (gul), arenosus (sandlignende), filo (tråd). Rift Valley- forkastningsgrop i Øst-Afrika, Bunyamwera - sted i Uganda, Kyasanur - skogsområde i India, Omsk – by i Russland, Zika - skog i Uganda, Guanarito - område i Venezuela, Machupo - elv i Bolivia, Junin - by i Argentina, Lujo - Lusaka Johannesburg