Smitteoppsporing ved seksuelt overførbare infeksjoner – håndbok for helsepersonell
Oppdatert
Oppsporing av seksuelle kontakter ved påvisning av en seksuelt overførbar sykdom er et viktig tiltak for å unngå videre spredning av sykdommen.
Om smitteoppsporing
Smitteoppsporing er en viktig strategi for kontroll av seksuelt overførbare infeksjoner. Med smitteoppsporing menes i dette kapitlet tiltak for å finne mulige smittekontakter til en pasient som har fått påvist en seksuelt overførbar sykdom, gjøre vedkommende oppmerksom på at de kan være smittet og tilby undersøkelse og behandling.
Pasienten som smitteoppsporingen går ut fra kalles indekspasient, og de som blir sporet opp kalles kontakter. Dersom en kontakt blir diagnostisert med en seksuell overførbar infeksjon, vil han/hun bli indekspasient for en ny smitteoppsporing. Formålet med smitteoppsporing er:
- gi behandling til personer som er ukjent med at han/hun kan ha en seksuelt overførbar sykdom
- bidra til å bryte smittekjeder og dermed redusere videre smittespredning
- forhindre reinfeksjon hos indekspasienten
- forhindre komplikasjoner av infeksjonen hos kontakter med asymptomatisk infeksjon
Historisk bakgrunn
På 1800-tallet anså myndighetene at det beste tiltaket for å begrense veneriske sykdommer var overvåking av prostituerte som man mente var den viktigste gruppen som spredte slike sykdommer. Tradisjonell smitteoppsporing ble i begynnelsen av århundret mindre vektlagt. Kontroll med de prostituerte lå under politiet og de registrerte kvinnene måtte møte hos politilegen for regelmessige kontroller. Dette systemet kaltes reglementeringssystemet og ble innført i Bergen 1816, Kristiania 1840 og Trondhjem 1844. Kvinner som ble ansett som smittsomme, fikk ikke fortsette som prostituerte før smittefaren var over. Reglementering var omstridt og ble avskaffet i Kristiania i 1888, og kontroll med kjønnssykdommer ble overført fra politiet til helserådet. Kontroll av prostituerte fortsatte likevel i ulike former i mange år både i Kristiania og andre byer.
Sunnhetsloven av 1860 inneholdt tiltak mot alle ondartede og smittsomme sykdommer, men kjønnssykdommer og smitteoppsporing var ikke spesielt nevnt i den opprinnelige loven. Sunnhetskommisjonen (senere helserådet) hadde likevel som oppgave å innkalle personer som ble oppgitt som en mulig smittekilde for kjønnssykdom. Om nødvendig kunne disse innbringes ved bruk av politi. Slike anmeldelser kom fra private leger, sykehus, politiet, militæret og helseråd i andre kommuner. Etter flere forsøk på å lage en særlov for kjønnssykdommer ble det i 1947 innført Lov om åtgjerder mot kjønnssykdommer. Denne loven overførte plikten til å utføre smitteoppsporing primært til behandlende lege og innførte plikt for den antatt smittede til å la seg undersøke og behandle. Helserådet kunne fortsatt bruke politi for å innbringe mulige smittekilder. Denne loven ble først opphevet ved innføring av smittevernloven i 1995.
Vis altLovgrunnlag
Smittevernloven av 1995 har klare bestemmelser om en pasients plikt til å delta i smitteoppsporing (§ 5-1) og legens plikt til å foreta smitteoppsporing (§ 3-6). Dette omfatter kun de seksuelt overførbare sykdommer som i forskrift er definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Følgende sykdommer som kan overføres seksuelt er allmennfarlige smittsomme sykdommer:
- hivinfeksjon/AIDS
- genital klamydiainfeksjon
- gonoré
- syfilis
- lymfogranuloma venereum (LGV)
- hepatitt A
- hepatitt B
- hepatitt C
Andre seksuelt overførbare tilstander som herpes genitalis, genital mykoplasmainfeksjon, HPV-infeksjon, uspesifikk uretritt, protozo-infeksjoner og flatlus er ikke allmennfarlige sykdommer og den samme plikten til å foreta smitteoppsporing gjelder ikke for disse sykdommene. Dette betyr ikke at det i spesielle tilfeller kan være aktuelt med smitteoppsporing også for disse sykdommene.
Ifølge smittevernloven skal følgende forutsetninger være tilstede for at smitteoppsporing skal utføres:
- sykdommen skal være en allmennfarlig smittsom sykdom
- smitteoppsporingen skal være gjennomførbar
- hensynet til smittevernet krever at det gjennomføres smitteoppsporing
I tillegg beskriver lovens forarbeider i grove trekk hvordan en slik smitteoppsporing bør utføres. Alle smittekontakter har rett til gratis undersøkelse og behandling dersom det mistenkes en allmennfarlig smittsom sykdom.
Plikter til alle aktører i en smitteoppsporing (behandlende lege, kommuneoverlege, indekspasient og kontakter) er beskrevet i smittevernloven.
Behandlende (diagnostiserende) leges plikter
Etter smittevernlovens bestemmelser er det legen som behandler en pasient med mistenkt eller påvist seksuell overførbar infeksjon (som er en allmennfarlig smittsom sykdom) som har plikt til å drive smitteoppsporing. I praksis betyr det at det er den legen som først diagnostiserer sykdommen som har denne plikten og ikke en lege som ev. overtar oppfølging og behandling av for eksempel en hivsmittet. Vilkårene for at smitteoppsporing skal utføres er at smitteoppsporingen er gjennomførbar og at hensynet til smittevernet krever det.
Legen skal i så fall spørre den smittede om hvem smitten kan være overført fra, om når og på hvilken måte smitteoverføringen kan ha skjedd og om hvem han eller hun kan ha overført smitten til. Det skal dokumenteres i pasientens journal at smitteoppsporing er gjennomført.
Dersom den behandlende lege ikke ser seg i stand til å gjennomføre smitteoppsporing og oppfølging av de mulig smittede, skal legen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt gi underretning om dette til kommunelegen i pasientens bostedskommune hvis hensynet til smittevernet krever det. Legen skal da også gi opplysning om evt. smittekontakter han har fått fra pasienten. Det anbefales at en slik henvendelse fra behandlende (diagnostiserende) lege til kommuneoverlegen gis skriftlig og ikke per telefon, og at henvendelsen til kommuneoverlegen føres inn i pasientens journal.
Kommuneoverlegens (smittevernlegens) plikter
Dersom behandlende lege tar kontakt med kommuneoverlegen (smittevernlegen) og det viser seg at den første legen ikke har de nødvendige forutsetninger for å utføre smitteoppsporing, har kommuneoverlegen plikt til å overta den videre oppsporing og oppfølging.
Dersom kommuneoverlegen får opplysninger om en smittet person som bor eller oppholder seg utenfor kommunen, skal kommuneoverlegen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt gi opplysningene til kommune-overlegen i den kommunen der den smittede bor eller oppholder seg, hvis hensynet til smittevernet krever det. Det anbefales at en slik underretning til kommuneoverlegen gjøres skriftlig og ikke per telefon.
Indekspasientens plikter
En person som har fått påvist en seksuelt overførbar sykdom som er definert som en allmennfarlig smittsom sykdom plikter å gi nødvendige opplysninger om hvem smitten kan være overført fra og hvem han/hun kan ha overført smitten til. Det er ikke belagt med noen rettslig sanksjon hvis indekspasienten ikke følger opp denne plikten. Opplysningene skal gis til behandlende lege (ev. til kommunelegen). Indekspasienten er beskyttet etter taushetspliktreglene slik at oppgitte kontakter eller andre leger ikke skal få informasjon om hans identitet.
Kontaktens plikter
En person som er oppgitt som kontakt til en indekspasient som har fått påvist en seksuelt overførbar sykdom som er definert som en allmennfarlig smittsom sykdom og som gjennom smitteoppsporingen har fått informasjon om at han/hun kan være smittet har plikt til å søke lege og la seg undersøke. Det er ikke belagt med noen rettslig sanksjon hvis kontakten ikke følger opp denne plikten.
Framgangsmåte ved smitteoppsporing
Smittevernloven setter krav til at behandlende lege eller kommunelegen gjennomfører smitteoppsporing på en måte som så langt råd ikke virker krenkende på indekspasienten eller dennes kontakter. Det viktigste er å få til et godt samarbeid mellom legen og indekspasienten basert på tillitt og konfidensialitet og en forståelse for viktigheten av smitteoppsporing både for indekspasienten og dens kontakter. Det skal altså ikke benyttes noen form for tvangstiltak (f.eks. politi) for å få framstilt kontakter for undersøkelse. I enkelte tilfeller kan smitteoppsporingsarbeidet strekke seg over lang tid, kanskje måneder, og kreve mange oppfølgings-konsultasjoner.
I samtale med indekspasienten bør det legges vekt på å gi grundig informasjon om sykdommen, smittemåter, forebyggende tiltak (f.eks. kondom) og behandling samt mulige konsekvenser dersom behandling ikke gis. Det er viktig å framheve at helsearbeider har taushetsplikt og at kontakter ikke vil få vite indekspasientens navn.
Hvem skal kontaktes?
Den vanligste kontakten vil som oftest være indekspasientens partner. Det kan være lurt å først spørre om indekspasient har en fast partner og deretter spørre om andre partnere.
Omfanget av smitteoppsporing må vurderes i hvert enkelt tilfelle og avhengig av infeksjon. Utgangspunktet for hvor lang tid tilbake i tid man bør gå må være når indekspasienten mener selv han/hun kan ha blitt smittet. Dersom smittetids-punktet er ukjent, vil man normalt inkludere seksualpartnere siste seks måneder i smitteoppsporingen. Ved genital chlamydia-infeksjon kan det være aktuelt å gå tilbake et helt år ettersom infeksjonen kan vare et år eller mer. Dersom det foreligger en tidligere negativ hivtest, kan man ved hiv-smitteoppsporing nøye seg med å gå 3 måneder tilbake siden siste negative test.
Praktisk gjennomføring
Praktisk kan smitteoppsporing gjøres på følgende måter:
- helsearbeiderformidlet oppsporing
- pasientformidlet oppsporing
Valg av fremgangsmåte for smitteoppsporing gjøres i samråd med indekspasienten og må tilpasses hver enkelt situasjon. Smitteoppsporing kan delegeres til sykepleier eller andre helsearbeidere med god opplæring i å utføre oppgaven.
Et begrenset kunnskapsgrunnlag tilsier at helsearbeiderformidlet smitteoppsporing er det mest effektive, mens pasientformidlet smitteoppsporing er ressursbesparende og ofte foretrukket av indekspasienten.
Uavhengig av valg av fremgangsmåte anbefales det at helsepersonell som utfører smitteoppsporingen fører en liste med oppgitte kontakter. Slik kan legen best mulig kontrollere om smitteoppsporing er gjennomført. En slik arbeidsliste må ikke føres inn i pasientjournal og må destrueres når smitteoppsporing er gjennomført.
Helsearbeiderformidlet oppsporing
Helsearbeiderformidlet oppsporing innebærer at indekspasientens lege (eller kommuneoverlegen) kontakter de personene som indekspasienten har oppgitt som kontakter. Dette kan skje på ulike måter;
- ved brev (nøytral konvolutt)
- ved telefon (eller SMS)
- ved kontakt på andre måter for eksempel chattesider på internett (spesielt aktuelt i forbindelse med større utbrudd)
Informasjon til kontakten
Informasjon til kontakten bør inneholde følgende:
- at han/hun kan være smittet med den aktuelle seksuelt overførbar sykdommen
- at han/hun må betrakte seg som smittet med sykdommen til en undersøkelse evt. kan avkrefte dette. I mellomtiden kan han/hun smitte andre med sykdommen.
- at han/hun må ta forholdsregler (opplysning til ev. partnere om ev. smittemulighet, kondombruk) for ikke å bringe smitte videre
- at han/hun har plikt til å søke lege og la seg undersøke for å få klarlagt om man er smitteførende eller ikke. I følge smittevernloven er det ikke belagt med noen rettslig sanksjon hvis kontakten ikke følger opp denne plikten.
- informasjon om den aktuelle sykdommen
- et konkret tilbud om undersøkelse og ev. behandling
- et kontakttelefonnummer dersom han/hun har behov for noen å snakke med
- at han/hun må gi beskjed dersom han/hun allerede er testet for sykdommen hos annen lege
Informasjonen til kontakter må ikke inneholde opplysninger som kan identifisere indekspasienten.
Opplysninger om resultat av ev. undersøkelser hos de enkelte kontakter må ikke formidles videre til indekspasienten. Indekspasienten har ikke krav på å få vite om det ble funnet noen smittete blant de oppgitte kontaktene, men det kan likevel være naturlig at legen tar opp dette dersom det ikke ble funnet noen smittede blant kontaktene. Dette kan tyde på at indekspasienten ikke har oppgitt alle kontakter i første runde og at man derfor bør fortsette smitteoppsporingen.
Oppfølging dersom kontakten ikke tar kontakt
Dersom kontakten til tross for flere henvendelser fra smitteoppsporende lege med ovennevnte informasjon velger ikke å møte til innkalt undersøkelse eller ikke gir informasjon om at han/hun er undersøkt av annen lege, anses det ikke nødvendig å gå videre med smitteoppsporingen. Smitteoppsporende lege skal altså ikke bruke tvang for å få brakt kontakten inn til undersøkelse
Kontakter bosatt i andre kommuner eller i utlandet.
Dersom en kontakt er bosatt i en annen kommune enn indekspasienten, anbefales det at helsearbeiderformidlet oppsporing overlates til kommunelegen i kontaktens bostedskommune. Dette bør gjøres skriftlig og informasjon om kontakter kan gis uten hinder av taushetsplikt. Kommuneoverlegen i en annen kommune kan derimot ikke få informasjon om indekspasienten.
Kontakter som er bosatt i de nordiske land bør kontaktes på lik linje med de som bor i Norge, dvs. kommuneoverlegen bør ta kontakt med smittevernhelsemyndigheter i det aktuelle landet. Folkehelseinstituttet er behjelpelig med å formidle slik kontakt over landegrensene. Det er vanligvis ikke hensiktsmessig å gjøre helsearbeiderformidlet oppsporing av kontakter som er bosatt utenfor Norden, men det anbefales at indekspasienten selv tar kontakt.
Pasientformidlet oppsporing
Med pasientformidlet oppsporing menes at indekspasienten selv tar kontakt med personer han/hun har hatt seksuell kontakt med.
Behandlende lege (ev. kommunelegen) bør ved denne formen for oppsporing gi indekspasienten grundig veiledning om hva slags informasjon han/hun skal formidle til kontaktene (se informasjon til kontakt ved helsearbeiderformidlet oppsporing).
Pasientformidlet smitteoppsporing kan gjøres på ulike måter:
- indekspasient påtar seg ansvaret for å informere kontakt(er) og oppfordre den/disse til å søke lege for test og behandling
- indekspasient og lege vil sammen informere kontakter. Dette kan gi en ekstra støtte til indekspasient og kan være spesielt aktuelt i tilfeller hvor indekspasient forventer sterke (emosjonelle) reaksjoner i forbindelse med slik informasjon.
Følgende tiltak kan være med på å bedre effekten av pasientformidlet oppsporing:
- Skriftlig informasjon til kontakter. Gi indekspasient ett eller flere brev tilsvarende det som benyttes ved legeformidlet oppsporing som han/hun kan gi kontaktene.
- Resept til kontakt(er). I enkelte tilfeller kan det være mest hensiktsmessig at indekspasienten får med seg resept til sin kontakt(er). Fordelen er at kontakten får mulighet til rask behandling, men det er mange ulemper som at partner ikke blir undersøkt, ev. komplikasjoner blir oversett, partner kan være allergisk mot aktuell antibiotikum, partner kan ha andre seksuelt overførbare sykdommer og videre smitteoppsporing er ikke mulig. Dette bør fortrinnsvis begrenses til fast partner. Resept til kontakter bør normalt bare gis ved påvist genital chlamydiainfeksjon. Pga. resistensproblematikken bør man være tilbakeholden med slik resept til kontakter ved påvist gonoré.
- Hjemmeprøvetakingsutstyr til kontakt(er) ved genital chlamydiainfeksjon. Indekspasient får med seg prøvetakingsutstyr (urin eller vaginal penselprøve) og rekvisisjon til kontakt(er). Prøve sendes til laboratoriet med post. Dersom prøvesvaret er positivt, innkalles kontakt til legetime for behandling og videre smitteoppsporing.
Videre oppfølging av pasient/kontrollprøve
Det er naturlig at legen i den videre oppfølging av pasienten tar opp hvordan smitteoppsporingen har gått. Mange leger ønsker å få resultater av undersøkelser som er gjort hos de personene indekspasienten selv har kontaktet. Kontaktene har ikke plikt til å utlevere slike opplysninger til den legen som har ansvaret for smitteoppsporingen. Dersom smitteoppsporende lege ønsker å få prøveresultater av kontakter han selv ikke undersøker, må det foreligge samtykke fra kontaktene før slike opplysninger kan gis fra en annen lege til den lege som driver smitteoppsporingen.