Poliomyelitt (polio) – håndbok for helsepersonell
Sist endret
Poliomyelitt (polio) er takket være vaksinasjon nå en sjelden virussykdom som i de fleste tilfeller kun gir lette og uspesifikke symptomer. Hos en liten andel opptrer alvorligere sykdom med hjernehinnebetennelse og/eller lammelser.
Om poliomyelitt
Poliomyelitt (polio) er en virussykdom som forårsakes av poliovirus. Polioviruset tilhører slekten enterovirus i familien picornaviridae. Sykdommen rammer hovedsakelig barn under fem år.
I de fleste tilfeller fører infeksjonen til virusreplikasjon i tarmkanalen uten symptomer eller med bare lette og forbigående symptomer som feber, slapphet, hodepine, kvalme, oppkast, obstipasjon eller sår hals. Hos en liten andel opptrer alvorligere sykdom med hjernehinnebetennelse (ca. 5 %) og/eller lammelser (<1%) [1].
Poliovirus finnes som tre serotyper: type 1, 2 og 3. I overvåking skilles det mellom vilt poliovirus (WPV), som ikke stammer fra vaksine, vaksinepoliovirus fra oral poliovaksine (OPV, brukes ikke i Norge), og vaksinederivert poliovirus (VDPV), som er OPV-virus som har endret seg genetisk etter replikasjon hos mennesker. Dersom vaksinederivert poliovirus har etablert videre smitte i en befolkning, betegnes det sirkulerende vaksinederivert poliovirus (cVDPV). Av de ville poliovirusene sirkulerer bare type 1 fortsatt globalt, mens cVDPV, særlig type 2, fortsatt kan gi utbrudd i områder med lav vaksinasjonsdekning. Per juni 2026 forekommer poliomyelitt type 1 endemisk i Afghanistan og Pakistan.
Den orale poliovaksinen, som ikke benyttes i Norge, består av levende svekket poliovirus (vaksinepoliovirus), og viruset kan påvises i avføringen til et barn som nylig har fått oral vaksine. Levende poliovaksinevirus kan i sjeldne tilfeller forårsake pareser. I tillegg kan vaksinevirus i sjeldene tilfeller sirkulere og bli mer sykdomsfremkallende (sirkulerende vaksinederivert poliovirus, cVDPV).
Gjennomgått sykdom gir livslang beskyttelse mot sykdom av den typen man har blitt smittet med, men gir ikke kryssbeskyttelse mot de andre serotypene.
Historisk bakgrunn
Sykdommen som har vært kjent i mange tusen år, men ble først i forrige århundre epidemisk med det sykdomsbilde vi i dag kjenner som paralytisk poliomyelitt, dvs. utvikling av pareser og muskelatrofier. Første større epidemi var i 1907, senere gjentatte store epidemier i hele Europa og Nord-Amerika fram til slutten av 1950-tallet. I 1952 døde flere barn i verden av polio enn av noen andre infeksjonssykdommer. I 1909 ble det påvist at sykdommen skyldtes et virus. De ulike typene av viruset ble påvist på 1930-tallet.
Norge
Det første utbruddet av sykdommen i Norge er beskrevet så tidlig som 1868 da 14 mennesker ble rammet i Odalen. Deretter er det beskrevet enkelttilfeller og mindre utbrudd fram til 1904-05 da vi fikk den første store landsomfattende epidemien som omfattet nærmere 1000 personer. I årene som fulgte opptrådte landsomfattende utbrudd i 1911,1925, 1936 og 1941. Spesielt årene 1950-54 var ille med over 4000 poliotilfeller med lammelser og mer enn 500 døde. Høyest årsinsidens var i 1951 med 1563 meldte tilfeller av paralytisk poliomyelitt og 670 tilfeller av ikke-paralytisk sykdom. Det er i dag vanskelig å forestille seg hvilken uhyggelig tid dette var for foreldre med barn og ungdom. Utbruddene startet vanligvis med enkelttilfeller i lokalsamfunnet på våren som i løpet av sommeren utviklet seg til utbrudd som nådde høydepunktet i slutten av oktober. Når kulden kom forsvant vanligvis sykdommen.
Sykdommen ble opprinnelig kalt barnelammelse, men de siste årene før vaksine ble introdusert ble også større barn og voksne i økende grad rammet. Mange utviklet raskt lammelser, mens andre utviklet serøs meningitt. Lammelsen kunne opptre overalt i kroppens muskulatur, men som oftest ble muskelgrupper i over- eller underekstremiteter rammet. Dersom muskulaturen i mellomgulvet ble angrepet kunne dette medføre alvorlige pustevanskeligheter og stor fare for død. Disse pasientene ble fra 1940-tallet behandlet i spesielt utviklete pustemaskiner, de såkalte jernlungene.
Lammelsene kunne gå helt tilbake. Intens trening og fysioterapi kunne bedre situasjonen, men svært mange barn og unge fikk varige lammelser og ble avhengig av støtteskinner, krykker eller rullestol. Letaliteten hos pasienter med lammelser var 5-10 %. Epidemiene skapte et stort behov for behandlingsplasser. Egne avdelinger ble opprettet ved alle de store sykehusene. Kronprinsesse Märthas institutt ble startet i Oslo i 1957 og kunne tilby etterbehandling til pasienter fra hele landet. Sunnaas sykehus på Nesodden ble innviet i 1954 med egne avdelinger for de som var avhengig av pustemaskiner for å overleve. Siste innenlands smitte i Norge med vilt poliovirus var i 1969. Etter denne tid er det registrert enkelte sykdomstilfeller av vilt poliovirus i Norge etter at pasienten har oppholdt seg i endemiske områder. Disse har ikke ført til videre innenlands spredning.
Global situasjon
Etter utvikling av vaksine i 1956 er sykdommen utryddet i industrialiserte land, men sykdommen eksisterer fortsatt i noen få land i verden.
I 1988 vedtok Verdens helseorganisasjon (WHO) en plan for global utryddelse av poliovirus med intensiverte vaksinasjonsprogrammer og overvåking av sykdom og virus. Fram til 2014 hadde antall rapporterte globale poliotilfeller siden 1988 blitt redusert med 99%. Regioner i WHO som er erklært poliofrie er Amerika (1994), Vestlige Stillehavet (2000), Europa (2002) og Sørøst-Asia (2014). Disse regionene utgjør over 80% av verdens befolkning. Siste tilfelle av poliosmitte i WHOs Europaregion før 2002 var i Tyrkia i 1998, men i 2010 var det et utbrudd av poliomyelitt i Tadsjikistan med 128 mistenkte tilfeller.
Etter at WHO meldte om en økning i antall tilfeller og flere land med utbrudd av polio (poliomyelitt) i 2019 og 2020, har det vært en tydelig reduksjon i antall rapporterte tilfeller av polio i 2021. Likevel vurderer WHO at risikoen for spredning av polio er bekymringsfull. COVID-19 pandemien og konflikter i enkelte regioner var utfordrende for overvåkning, forebyggende arbeid og poliovaksinering. Les mer om Poliovaksinasjon ved opphold i land med polioutbrudd. I 2026 finnes vilt poliovirus bare i Pakistan og Afghanistan.
I tillegg til tilfellene av vilt poliovirus er det i flere land utbrudd av vaksinederivert virus. Poliovirus i de levende poliovirusvaksinene er ikke sykdomsfremkallende. Utfordringen er at i områder med lav vaksinedekning kan vaksinevirus fra oral levende vaksine sirkulere og igjen bli sykdomsfremkallende og dermed forårsake poliosykdom hos uvaksinerte og ufullstendig vaksinerte personer. Det er særlig vaksinevirus type 2 som står for disse utbruddene [3].
Vaksinasjonsdekning var ifølge WHO i 2024 for verdens barn under 1 år med tre doser poliovaksine 84%. Arbeidet med global utrydding anses å være i en sluttfase, men har store utfordringer. Hovedutfordringen er å nå barn med vaksinasjon i fattige og tett befolkede områder i Pakistan og i konfliktområder i grenseområder mellom Pakistan og Afghanistan. Det kreves fortsatt store innsatser av affiserte land og det internasjonale samfunn for å nå målet. Oversikt over globale tilfeller finnes på Polio Now (GPEI). Verdens poliodag markeres 24. oktober.
WHO erklærte i mai 2014 at poliovirus er en trussel mot internasjonal folkehelse. Bakgrunnen var økningen av poliotilfeller og utilstrekkelig vaksinasjonsdekning i flere land. Manglende prioritering eller evne til å gjennomføre barnevaksinasjoner eller vaksinekampanjer er et problem i mange land, også i Europa. WHO anbefaler nå at land som har polioutbrudd også skal tilby poliovaksine til alle som reiser ut fra landene. Dette kommer i tillegg til en intensivering av poliovaksineringen til befolkningen. Også for reisende fra Norge til land med polioutbrudd gjelder egne reisevaksinasjonsråd. (Mer informasjon nedenfor).
Postpoliosyndrom
Fra 1972 er det kjent at pasientene med tidligere paralytisk polio kunne utvikle senskader flere tiår etter den akutte sykdommen. Tilstanden kalles postpoliosyndromet og er karakterisert av ny muskelsvakhet, smerter og tretthet. Man regner med at 5-10% av tidligere poliopasienter vil utvikle plager og at færre enn 10 000 personer som ble rammet av paralytisk poliomyelitt i Norge fortsatt er i live.
Smittemåte og smitteførende periode
Direkte kontaktsmitte fra person til person ved fekal-oral kontakt, men også nærdråpesmitte ved hosting gjennom sekret fra svelg kan forekomme. Næringsmiddelbårne utbrudd kan forekomme. Smitteførende flere dager før og opptil 3-6 uker etter symptomdebut. Kronisk bærertilstand er svært sjeldent.
Inkubasjonstid
1-2 uker.
Symptomer og forløp
Akutt poliomyelitt er i 90% av tilfellene asymptomatisk eller med svært lette symptomer. Mindre enn 1% av de smittede utvikler pareser. De resterende utvikler et klinisk bilde med lette symptomer som feber, muskelsmerter, kvalme og oppkast, med varighet 1- 2 uker. 5-10% av alle som blir smittet utvikler meningitt. Ved utvikling av slappe pareser vil ca. 50% av tilfellene gå tilbake i løpet av uker eller måneder. Større nevrologiske komplikasjoner som lammelser av svelg og respirasjonsmuskulatur kan opptre i ca. 10% av tilfellene av paralytisk sykdom.
Diagnostikk
Poliovirus påvises primært i avføringsprøver, vanligvis med PCR og/eller virusdyrkning. Virus kan som regel påvises i avføring fra symptomstart og i opptil 3–6 uker etter sykdomsdebut. Ved påvisning gjøres videre typebestemmelse og karakterisering med PCR og/eller sekvensering for å skille mellom poliovirus type 1, 2 og 3, og mellom vilt poliovirus, vaksinevirus og vaksinederivert poliovirus. Ved mistanke om poliomyelitt skal det tas to avføringsprøver (>24 timer mellomrom) og en halsprøve (med tanke på andre enterovirus). Se mikrobiologisk metodebok for mer informasjon om diagnostikk.
Folkehelseinstituttet har nasjonal referansefunksjon for polio- og enterovirus og er WHO Polio Laboratory, se Veileder for mikrobiologiske laboratorieanalyser. Som nasjonalt WHO-laboratorium har Folkehelseinstituttet ansvar for den løpende overvåkningen slik at smitte av vilt poliovirus eller vaksinederivert virus påvises straks.
Forekomst i Norge
Poliomyelitt har vært nominativt meldingspliktig i MSIS siden 1975. I perioden 1975-2017 ble det meldt 5 tilfeller forårsaket av vilt poliovirus til MSIS. Alle disse var importtilfeller i henholdsvis 1975, 1981, 1982, 1987 og 1992. Tre av pasientene var smittet i Pakistan. To av tilfellene var hos voksne, to hos innvandrerbarn etter besøk i foreldrenes hjemland, og ett av tilfellene var hos et adoptivbarn fra utlandet. Ingen av disse tilfellene førte til videre innenlands spredning. Det siste innenlandsmittede tilfellet med vilt poliovirus ble rapportert i 1969.
Figur 1. Tilfeller av akutt poliomyelitt i Norge 1904-2021
Behandling
Ingen spesifikk behandling. Fysioterapi er av avgjørende betydning fra tidlig stadium.
Poliomyelitt er i smittevernloven definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, dvs. pasienten skal ikke betale egenandel. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smitteoppsporing, men ikke ved rutinemessige undersøkelser.
Forebyggende tiltak
Inaktivert poliovaksine (IPV) ble introdusert i Norge 1956, og ble en del av vaksinasjonsprogrammet i 1958. Levende, oral vaksine (OPV) ble brukt fra 1965 fram til 1979 da en forbedret, inaktivert vaksine for injeksjon igjen ble tatt i bruk. Vaksinen finnes som ren poliovaksine eller som seksvalent kombinasjonsvaksine (vaksine mot difteri, stivkrampe, kikhoste, poliomyelitt, haemophilus influenza type B og hepatitt B (DTP-IPV-Hib-Hepatitt B)). Poliovaksine inngår i barnevaksinasjonsprogrammet som kombinasjonsvaksineved 3, 5 og 12 måneders alder. Boosterdose gis som kombinasjonsvaksine DTP-IPV i 2. klasse (7-8 år) og 10.klasse (15-16 år). Vaksinasjonsdekning for poliomyelitt i 2025 var 96% for 2-åringer og 93% for 16-åringer. Alle militære rekrutter blir vaksinert med DTP-IPV vaksine ved innrykk.
Mer om vaksinen i Vaksinasjonshåndboka:
Vaksinasjon av asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente
Barn som ikke er vaksinert eller som er ufullstendig vaksinert mot polio, eller ved tvil om dette, tilbys poliovaksine ved eller kort tid etter ankomst i mottak/ sentre der mange bor tett. Dette er spesielt viktig for barn under 6 år. Mer informasjon i Vaksinasjonshåndboka.
Overvåking av tilfeller av akutte, slappe lammelser (AFP)
Overvåking av AFP hos barn under 15 år er en viktig del av den norske beredskapen mot polio og er samtidig et av Norges bidrag til WHOs globale overvåking av poliomyelitt. Et tilfelle av poliomyelitt vil mest sannsynlig presentere seg som et barn med akutt innsettende slappe lammelser i en eller annen form. Barn som får slike symptomer vil alltid bli innlagt i sykehus, og ved alle landets barneavdelinger er det oppnevnt en AFP-kontakt som melder slike tilfeller til FHI. Vanligvis blir det årlig meldt ca. 10-15 tilfeller av AFP hos barn under 15 år. Les mer om prøveinnsending og oppfølging av AFP:
Ved mistanke om poliomyelitt uansett alder, skal dette straks varsles Smittevernvakta, tlf. 210763 48.
Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd
Selv om Norge og Europa lenge har vært poliofritt, foreligger i dagens globale samfunn fortsatt reell risiko for at poliosmitte kan komme til Norge. God vaksinasjonsdekning i befolkningen er den beste beskyttelsen, men høy årvåkenhet for å fange opp ev. poliotilfeller er også viktig. Tiltakene for å holde Norge fritt for poliovirus er beskrevet i en nasjonal plan, som også er et ledd i WHOs strategi for å gjøre verden poliofri. I det samme dokumentet er det også beskrevet tiltak ved funn eller utbrudd av poliovirus i Norge.
Utgifter til poliovaksine til særlig smitteutsatte personer ved utbrudd i Norge dekkes av folketrygden (blåreseptforskriften § 4 punkt 3). Vaksine bestilles fra Folkehelseinstituttet.
Tiltak i helseinstitusjoner
Basale smittevernrutiner. Kontaktsmitteregime til 1 uke etter start av symptomer.
Meldings- og varslingsplikt for poliomyelitt
Meldingskriterier
Kriterier for melding er et tilfelle som oppfyller kliniske kriterier med epidemiologisk tilknytning eller laboratoriepåvisning av poliovirus ved isolering eller nukleinsyreundersøkelse.
Kliniske kriterier er en person < 15 år med akutte, slappe lammelser (AFP), definert som akutt og progredierende kraftløshet og slapphet i én eller flere ekstremiteter med nedsatt eller opphevet senerefleks i affiserte ekstremiteter eller en person uansett alder med sykdomsbilde som lege, sykepleier, jordmor eller helsesykepleier mistenker kan være poliomyelitt.
Med epidemiologisk tilknytning menes muligheten for overføring fra person til person eller reise til et polioendemisk område eller et område med mistenkt eller bekreftet sirkulasjon av poliovirus.
Polio er varslingspliktig
Sykdommen er varslingspliktig etter MSIS-forskriften § 3-1. Lege, sykepleier, jordmor eller tannlege som mistenker eller påviser et tilfelle, skal umiddelbart varsle kommuneoverlegen, som skal varsle videre til Folkehelseinstituttet. Dersom kommuneoverlegen ikke nås, varsles Folkehelseinstituttets døgnåpne Smittevernvakt direkte (tlf. 21076348).
Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved utbrudd, se Varsling av smittsomme sykdommer.
Gresk: polio (grå), myelos (marg)