Chikungunyavirussykdom – håndbok for helsepersonell
Oppdatert
Chikungunyafeber er en virussykdom som overføres med mygg. Sykdommen forekommer i Afrika, Asia og Amerika. I Europa har det også vært rapportert noen utbrudd, men det forekommer sjelden.
Om chikungunyafeber
Chikungunyaviruset (CHIKV) er et arbovirus i slekten alfavirus i familien togaviridae. Mennesket er det viktigste reservoaret for viruset, men det finnes også hos ville primater [1].
Symptombildet varierer fra mildt til alvorlig, og kan ligne dengue og zika. Chikungunya kan derfor være vanskelig å diagnostisere.
Andre beslektete virus i alfavirusslekten gir også et liknende sykdomsbilde med feber, leddsmerter og utslett. Blant disse sykdommene er bærplukkersyke (eller Ockelbosjukan på svensk) som forekommer i Norden, Sindbisfeber, som forekommer i Afrika, Asia, Australia og Europa, Ross River-feber som forekommer i Australia og O'Nyong-Nyong feber som forekommer i Afrika.
Historisk bakgrunn
Chikungunyaviruset ble første gang isolert etter et utbrudd i Tanzania i 1953, og senere i flere andre land i Asia og Afrika [1]. Utbrudd som likner chikungunyafeber ble imidlertid beskrevet i India allerede i 1824. Utbrudd i urbane strøk ble først beskrevet i Thailand i 1967 og i India i 1970. Siden 2004 har utbrudd blitt både hyppigere og forekommer over større deler av verden. Dette skyldes delvis at viruset har tilpasset seg til å lettere spres via flere typer mygg (som asiatisk tigermygg), og fordi vektorene har økt sin utbredelse.
I 2005 og 2006 var det et større utbrudd på øyer i det indiske hav, bl.a. La Réunion, Mauritius, Seychellene og Madagaskar. Viruset har sirkulert i Asia siden 1950-tallet, men særlig siden 2005 er det observert utbrudd i mange asiatiske land, særlig India, Indonesia, Thailand og Filippinene.
Det første utbruddet i Europa var i Ravenna-provinsen i Nord-Italia i 2007 med 217 laboratoriebekreftede tilfeller. Det er rapportert flere mindre utbrudd på den franske Riveria i 2010, 2014 og 2017. I 2017 var det også et utbrudd i Lazio-regionen i Italia med 270 bekreftede tilfeller [2].
I desember 2013 ble sykdommen for første gang diagnostisert i Amerika, på den franske delen av øya Saint-Martin i det nordøstlige Karibia, og siden er det rapportert tilfeller fra mange øyer i Karibia. Det er senere rapportert smitte av chikungunyaviruset i 45 land i Sør- og Mellom-Amerika. I juli 2014 ble det rapportert enkelttilfeller i Florida, de første tilfellene på det nordamerikanske kontinentet. Siden 2016 er det rapportert om en betydelig økning av tilfeller i Sør- og Mellom-Amerika, særlig i Brasil, Bolivia, Colombia og Honduras.
Den asiatiske tigermyggen som stammer fra Asia har siden 1980-tallet hurtig spredt seg, og finnes nå i alle verdensdeler, inkludert en rekke europeiske land [2].
Epidemiologi
Global situasjon
Chikungunyavirus har siden 2004 vært på fremmarsj og har spredd seg til store deler av verden. Sykdommen spres gjennom stikk av Aedes-myggen, både gulfebermyggen (Aedes aegypti) og den asiatiske tigermyggen (Aedes albopictus), og sykdommen følger vektorenes utbredelse. Det er anslått at mer enn ¾ av jordas befolkning bor i områder med risiko for smitte [3]. Viruset er påvist i 110 land i Afrika, Asia, Europa og Amerika. I Europa er det rapportert tilfeller i Italia og Frankrike, men det har ikke vært rapportert nye tilfeller i Europa etter 2017. Etter å ha gjennomgått sykdom blir man immun, og i områder der det er mange som allerede er immune har spredningen gått ned. Spredningen fortsetter imidlertid i områder der mange ikke tidligere har vært smittet [1].
For oversikt over utbredelse av sykdommen se:
- Autochthonous transmission of chikungunya virus in mainland EU/EEA, 2007 to present (ECDC)
- Areas at Risk for Chikungunya (CDC)
Forekomst i Norge
Chikungunyafeber er ikke meldingspliktig til MSIS og vi har derfor ikke komplett oversikt over antall tilfeller. De første tilfellene i Norge ble påvist i 2006, alle smittet på Mauritius. De fleste tilfellene som er diagnostisert i Norge de siste årene er smittet i Karibia.
Smittemåte
Chikungunyavirus overføres via myggstikk, hovedsakelig av ulike arter Aedes-mygg. Gulfebermyggen (Aedes aegypti) er den vanligste vektoren i tropiske og sub-tropiske strøk og regnes som den mest effektive vektoren. Den asiatiske tigermyggen (Aedes albopictus) kan også overføre chikungunyavirus, og har etablert seg i store deler av verden inkludert Europa. Aedes-myggen stikker på dagtid, og chikungunyasmitte forekommer både på landsbygda og i urbane strøk. Vertikal smitte fra mor til barn har blitt rapportert rundt fødsel [4]. Det er ikke rapportert om smitte etter blodoverføring [5], selv om det vurderes som mulig.
Aedes er en slekt av stikkmygg som har spredt seg fra tropiske og subtropiske strøk og nå finnes i alle verdensdeler unntatt Antarktis. Det er over 700 forskjellige arter i slekten, men de viktigste er Aedes aegypti og Aedes albopictus.
Aedesmygg er relativt små og gjenkjennelig på sine sort-hvite tegninger på kroppen og/eller beina. Til forskjell fra de fleste andre mygg er de dagaktive og er aller mest aktive rett etter soloppgang og i timene før solnedgang. Som for alle mygg er det kun hunnene som suger blod, som de trenger for å legge egg. Ellers lever de som hannene av blomsternektar.
Flere arter av aedesmygg er kjente vektorer, og de viktigste er Ae. aegypti og Ae. albopictus. Disse kan overføre en rekke mikrober, blant annet gulfeber-, dengue-, chikungunya- og zikavirus. Både vektoraktivitet og virusreplikasjon er temperaturavhengig. I områder med lavere temperatur kan ikke viruset replikere i myggen, og det er derfor liten risiko for at virussykdommer som spres via aedesmygg skal etablere seg og bli endemiske i Europa på nåværende tidspunkt.
Aedes aegypti kalles også gulfebermygg på grunn av sin evne til å overføre gulfebervirus, og regnes som den mest effektive vektoren. Den kjennetegnes av en hvit, lyreformet figur på ryggsiden.
Gulfebermyggen har tilpasset seg å leve i menneskeskapte omgivelser og suger utelukkende blod fra mennesker (til forskjell fra mange andre myggarter som også stikker dyr). Myggen er varmekjær, og vil for eksempel ikke komme inn i avkjølte rom (aircondition). Den stortrives i menneskeskapte omgivelser, især ved dårlige vann- og sanitærforhold der det ofte er ansamlinger av stillestående vann, for eksempel vanntønner, grøfter, regnvann i bildekk, potter og lignende. Her legger hunnen egg, 100-200 av gangen. Hun kan legge inntil fem kull, alle etter et nytt blodmåltid. Levetid for voksen mygg er 14-30 dager.
Myggen er utbredt over hele den tropiske og subtropiske verden. Utbredelsen avgrenses av en gjennomsnittstemperatur på minst 10 °C i årets kaldeste måned. I de aller varmeste områdene er den aktiv hele året. I kaldere deler av utbredelsesområdene er den bare aktiv om sommeren. Til tross for at den historisk har vært til stede i store deler av Europa, er den nåværende utbredelsen her begrenset, men økende. De senere år er det gjort flere sporadiske observasjoner i ulike deler av Sør-Europa. Dette kan trolig ses i sammenheng med varmere klima.
Myggbekjempelse var tidligere viktigste tiltak mot gulfeber. Etter at man fikk en effektiv vaksine mot gulfeber, ble mange av tiltakene avsluttet. Nå er imidlertid både overvåkning og bekjempelse av myggen intensivert for å redusere spredning også av de andre sykdommene som myggen overfører.
Aedes albopictus kalles også asiatisk tigermygg. Tigermyggen kjennetegnes av en tydelig hvit strek midt på bryststykket, og med tydelige sorte og hvite tegninger på bena og deler av kroppen. Den regnes som en mindre effektiv vektor enn Ae. aegypti. Asiatisk tigermygg er imidlertid mer hardfør enn gulfebermyggen og har derfor større utbredelse. Den er mindre temperaturfølsom, trives i både urbane og rurale strøk og kan suge blod fra både mennesker og dyr. Den trives dessuten både utendørs og innendørs. Eggene kan overleve temperaturer så lave som -10°C, og tåler tørke. Levetid for voksne mygg er vanligvis 30-40 dager. Tigermyggen utvikler seg raskere enn gulfebermyggen, og har evne til å fortrenge gulfebermyggen i større områder.
Ae. albopictus stammer fra tropiske skoger i Sørøst-Asia, men har utvidet sitt leveområde kraftig. Denne geografiske spredningen har for det meste skjedd i løpet av de siste tre tiårene via passiv transport av egg, for eksempel i brukte dekk og den populære bambusplanten Dracaena (lucky bamboo). Ae. albopictus er etablert i store deler av Europa.
Den er en kompetent vektor for flere patogener, både virus og parasitter, og siden den suger blod fra både mennesker og dyr har den potensial for å overføre zoonotiske sykdommer.
Se også Mosquito fact sheets (ECDC)
Inkubasjonstid
1-12 dager, vanligvis 3-7 dager [1].
Symptomer og forløp
De fleste smittede vil utvikle en grad av symptomer, men en andel vil også være asymptomatiske. De vanligste symptomene er feber og leddsmerter. Andre symptomer er blant annet hodepine, muskelsmerter, artritt og utslett. Sjeldne ganger kan man også få affeksjon av øyne, hjerte eller nervesystemet. Hos de fleste vil sykdommen gå over av seg selv etter 7-10 dager, men enkelte kan få alvorlige leddsmerter som kan vare i opptil flere måneder og i sjeldne tilfeller år. Dødsfall som følge av chikungunyavirus er sjelden. Personer som er mest utsatt for alvorlig sykdom er nyfødte, eldre (>65 år) og personer med andre tilstander som høyt blodtrykk, diabetes, hjertesykdom eller immunsvikt.
Diagnostikk
Antistoffpåvisning i serum eller ved nukleinsyreamplifiseringstester (PCR). Det er nødvendig for valg av analysemetode at første sykdomsdag oppgis, samt reiseanamnese, reisevaksinasjon og alle kliniske opplysninger.
Antistoffmålinger utføres ved Oslo universitetssykehus Ullevål, Haukeland universitetsjukehus og FHI (avviklet ved FHI 15.04.23). PCR utføres ved Haukeland universitetssykehus og FHI. Se Importvirusdiagnostikk og laboratorienes analyseoversikter/laboratoriehåndbøker for detaljer rundt analysetilbud; OUS, Haukeland universitetssjukehus.
Forekomst i Norge
Chikungunyafeber er ikke meldingspliktig i MSIS. De første tilfellene i Norge ble påvist i 2006, alle smittet på Mauritius. De fleste tilfellene som er diagnostisert i Norge de siste årene er smittet i Karibia.
Behandling
Symptomatisk behandling. Ingen spesifikk behandling.
Forebyggende tiltak
Reisende til områder hvor chikungunyavirus er endemisk bør sørge for god myggstikkbeskyttelse. Husk at myggen stikker hele døgnet. Myggstikk kan unngås ved påkledning, myggmidler og impregnerte myggnett.
Les mer om myggstikkbeskyttelse i artikkelen om viktige råd for god reise:
Det finnes en vaksine mot chikungunyavirus som er godkjent av EMA (Det europeiske legemiddelbyrået), men den er foreløpig ikke markedsført i Norge og dermed ikke tilgjengelig.
Tiltak ved enkelttilfelle
Ingen spesielle tiltak i nærmiljøet ved importerte tilfeller.
Meldingsplikt
Ikke meldings- eller varslingspliktig til MSIS.
Kimakonde (språk i Øst-Afrika): Chikungunya (det som bøyer seg). Sindbis - by i Egypt, Ockelbo- by i Sverige, Ross River – elv i Queensland, Australia, O'Nyong-Nyong (ugandisk språk; svekkelse av ledd). Arbovirus: arthropod-borne virus.