HTLV-infeksjon – håndbok for helsepersonell

Om HTLV-infeksjon

Humant T-cellelymfotroft virus (HTLV) tilhører familien retroviridae. To typer av viruset er kjent: HTLV-1 og HTLV-2. HTLV-1 ble første gang påvist i 1980, HTLV-2 ble første gang påvist i 1982. HTLV 1/2 infiserer T-lymfocytter (hvite blodceller) og gir bærertilstand for livstid. HTLV-1 kan etter mange års infeksjon medføre utvikling av leukemi, ulike nevrologiske og autoimmune sykdommer. HTLV-2 er assosiert med nevrologiske sykdommer. Reservoar for viruset er mennesker.

Epidemiologisk situasjon

HTLV-1 anslås å infisere minst 5–10 millioner mennesker på verdensbasis (1). Den globale forekomsten er usikker, og antallet smittede kan være høyere fordi forekomsten er dårlig kartlagt i flere store befolkningsområder. 

HTLV-1 forekommer endemisk i områder i Japan, Sør-Amerika, Karibia og Sentral-Afrika. HTLV-2 er utbredt globalt, særlig blant urbefolkninger i Mellom- og Sør-Amerika og Sentral-Afrika og i USA og Europa blant personer som tar stoff med sprøyter. HTLV-1 infeksjon forekommer svært sjeldent i Norge.

HTLV-infeksjon var nominativt meldingspliktig i MSIS i perioden 1995-2002. I denne perioden ble det meldt 53 tilfeller av HTLV-infeksjon. 51 av disse var HTLV-2 hvorav de fleste var injiserende stoffmisbrukere.

Smittemåte 

HTLV overføres hovedsakelig gjennom blod og blodprodukter som inneholder virusinfiserte hvite blodceller. Smitte kan skje ved deling av sprøyter eller annet injeksjonsutstyr, ved blodtransfusjon og fra mor til barn. Mor-barn-smitte skjer hovedsakelig ved amming, men kan også forekomme under svangerskap og fødsel. Seksuell smitte kan forekomme, særlig ved ubeskyttet samleie. HTLV-1 og HTLV-2 har generelt lav smittsomhet.

Inkubasjonstid

Uker til år, avhengig av smittemåte. 

Det kan gå flere tiår fra smitte til utvikling av leukemi.

Symptomer

De fleste som smittes med HTLV forblir asymptomatiske. En mindre andel av personer utvikler etter mange års infeksjon voksen (adult) T-celleleukemi/lymfom (ATL) eller HTLV-assosiert myelopati (HAM)/Tropisk spastisk paraparese (TSP). Inkubasjonstiden fra smitte til eventuell sykdomsutvikling er ofte flere tiår. Testing bør vurderes ved T-celleleukemi hos personer med epidemiologisk risiko for HTLV-smitte.

Diagnostikk

Diagnosen stilles ved påvisning av antistoffer mot HTLV-1 eller HTLV-2 i serum (metodebok.no). Reaktive screeningtester bør bekreftes med konfirmasjonstest (Utføres ved Referanselaboratoriet for HTLV, Universitetssjukehuset, Örebro, Sverige). Agenspåvisning ved bruk av nukleinsyreamplifiseringstester.

Behandling  

Det finnes ingen spesifikk behandling mot HTLV-infeksjon.

Forebyggende tiltak

Stoffmisbrukere bør unngå deling av sprøyter. Kondom bør benyttes ved samleie med tilfeldig partner. Det finnes ingen vaksine.

Personer som har eller har hatt HTLV-infeksjon utelukkes permanent fra blodgivning. Nye blodgivere testes for HTLV 1 og 2 hvis giveren er født eller oppvokst (>6 måneders opphold i løpet av de første 5 leveår) i land hvor disse virus forekommer endemisk. Dette gjelder Japan, Korea, India, Sør- og Mellom-Amerika (inklusive Karibia) og Afrika sør for Sahara.

HTLV-testing utføres rutinemessig ved organdonasjon.

Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd  

Personer med HTLV-infeksjon bør ikke gi blod, dele sprøyter eller amme. Det bør gis informasjon om risiko for seksuell smitte. Fast partner bør informeres om infeksjonen, og ved sex med nye eller tilfeldige partnere anbefales bruk av kondom. 

Meldings- og varslingsplikt

Ikke meldingspliktig til MSIS. Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved utbrudd, ved mistanke om smitte fra medisinsk utstyr eller blod eller ved påvist smitte hos blodgiver, se varsling av smittsomme sykdommer.