Tyfoidfeber – håndbok for helsepersonell

Om tyfoidfeber

Tyfoidfeber forårsakes av den gram negative bakterien Salmonella Typhi. Reservoar for bakterien er kun mennesker. Tyfoidfeber og paratyfoidfeber kan gi liknende sykdomsbilde, men tyfoidfeber er mer alvorlig og kan ubehandlet ha en dødelighet på 10-20  prosent. 

Epidemiologisk situasjon

S. Typhi er en betydelig årsak til mage-tarminfeksjoner globalt. Det er vanskelig å beregne den globale forekomsten av tyfoidfeber, men nyere estimater anslår at det årlig er mellom 7 og 11 millioner tilfeller av tyfoidfeber på verdensbasis og mellom 90 000 og 120 000 dødsfall. Forekomsten av tyfoidfeber er høyest i Asia, etterfulgt av Afrika, og er høyerer hos barn under 5 år enn i eldre aldersgrupper (3).  Risikoen for tyfoidfeber er høyere ved manglende tilgang til rent drikkevann og dårlige sanitærforhold. Siden 1970-tallet har det vært et økende problem med antibiotikaresistens blant Salmonella typhi-stammer, særlig i deler av Pakistan. Fra og med 2016 har forekomsten av S. Typhi-stammer med resistens mot svært mange antibiotika (extensively drug-resistant (XDR) S. Typhi) økt. Infeksjoner forårsaket av multiresistente bakteriestammer fører til økt morbiditet og mortalitet, og resistensproblematikk har vært et viktig argument for innføring av tyfoidvaksine i vaksinasjonsprogram i flere endemiske land (3;4).

I dag forekommer tyfoidfeber i Norge hovedsakelig som importtilfeller, spesielt hos innvandrere fra Asia som har vært på besøk i tidligere hjemland, ofte Pakistan og India. Tyfoidfeber kan også opptre som innenlandssmitte, da vanligvis etter smitte innad i familier.

Forekomst i Norge

Tyfoidfeber har vært nominativt meldingspliktig i MSIS siden 1975.

I perioden 2016-2025 ble over 90 prosent av de kjente utenlandssmittede smittet i Asia. Vanligste smitteland i denne perioden var Pakistan (62 tilfeller) og India (38 tilfeller).

Les mer om overvåkning av tyfoidfeber i Norge i Årsrapport 2025 - Overvåkning av infeksjonssykdommer som smitter fra mat, vann og dyr, inkludert vektorbårne sykdommer.

Smittemåte og smitteførende periode

Fekal-oral smitte ved direkte kontakt fra person til person eller indirekte via kontaminert vann eller mat (for eksempel salater) som er håndtert av smitteførende personer eller som er behandlet med kontaminert vann. Smittedosen er svært lav og sekundærtilfeller er forholdsvis vanlig, spesielt når barn er smittet. Høy alder eller behandling med legemidler som påvirker magesyren (antacida, protonpumpehemmere eller histamin-blokkere) kan gjøre smittedosen lavere (5). Bakterien er vanligvis til stede i fæces en uke etter symptomfrihet.

S. Typhi kan av og til gi langvarig, eventuelt livsvarig bærertilstand. Kronisk bærertilstand, dvs. lenger enn ett år, utvikles hos 2-5 prosent av de smittede (6). Kronisk bærertilstand øker med alderen, og er hyppigst hos kvinner og personer med gallestenslidelse (7). Tidligere splenektomi kan gjøre det vanskeligere å eradikere infeksjonen. 

Gjentatte episoder av tyfoidfeber er uvanlig, men har blitt beskrevet. Gjennomgått tyfoidfeber gir antakelig god, men ikke full, beskyttelse mot reinfeksjon (4). Den immunologiske beskyttelsen er trolig lavere dersom pasienten har fått adekvat antibiotikabehandling.

Inkubasjonstid 

Inkubasjonstiden er vanligvis 1-3 uker, men varierer betydelig, og avhenger blant annet av smittedosen (5;6).

Symptomer og forløp  

Symptombildet kan variere, og sykdommen er vanligvis alvorligere og med et mer typisk forløp hos voksne enn hos barn. Den kan føre til bakteriemi, ofte med høy feber og cerebrale symptomer som døsighet, hodepine, fjernhet og en sjelden gang hallusinasjoner. Andre assosierte symptomer er utslett («rose spots», særlig på trunkus), kvalme, forstoppelse eller diaré, bradykardi og hepatosplenomegali. Komplikasjoner forekommer hos 10-15 prosent, hvorav de vanligste er gastrointestinale blødninger og tarmperforasjon. Dødelighet er estimert å være 10-20 prosent ved ubehandlede infeksjoner, og ca. 1-4 prosent ved behandling. Milde og asymptomatiske infeksjoner kan forekomme, særlig hos barn (6;8).

Diagnostikk

• Agenspåvisning ved dyrkning fra blod tidlig i sykdomsforløpet eller fra fæces, ev. urin, etter en uke fra sykdomsdebut.
• Antistoffpåvisning (Widal test) med parsera kan støtte diagnosen, men testen er både lite sensitiv og spesifikk og brukes praktisk talt ikke lenger.
• Ved mistanke om bærerstatus kan serologisk undersøkelse (med henblikk på Vi-antistoff) være nyttig. 

Nasjonale referansefunksjoner er lagt til Folkehelseinstituttet. Av hensyn til nasjonal overvåking skal alle isolater sendes Folkehelseinstituttet for verifisering og eventuelle undersøkelser med henblikk på epidemiologiske markører. Alle isolater blir fagtypet, og et representativt utvalg stammer blir undersøkt for antibiotikaresistens. Mer informasjon finnes i Metodebok for mikrobiologi (nasjonal/FHI).

Behandling

Ved symptomer bør det gis antibiotikabehandling i tillegg til symptomatisk behandling. Mer informasjon finnes i Nasjonal faglig retningslinje for antibiotika i sykehus (Helsedirektoratet).

Tyfoidfeber er i smittevernloven definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, pasienten skal derfor ikke betale egenandel. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smitteoppsporing, men ikke ved rutinemessige undersøkelser. I tillegg dekker folketrygden utgifter til antiinfektive legemidler til behandling og til forebygging hos personer som etter en faglig vurdering antas å være i en særlig fare for å bli smittet i Norge (blåreseptforskriften § 4 punkt 2).

Forebyggende tiltak

Forebyggende tiltak ved utenlandsreiser til områder med dårlige hygieniske forhold (f.eks. ved ryggsekkturer) vil blant annet være å:

• ivareta god håndhygiene etter toalettbesøk og før matlaging og måltider
• kun bruke vann som selges på flasker
• unngå ukokte grønnsaker, salat, bær og iskrem som ikke er meieripakket
• skrelle all frukt
• sørge for at hamburgere, kjøttkaker og annen farsemat er godt gjennomstekt eller gjennomkokt
• sørge for at andre kjøttprodukter er godt stekt på overflaten
• unngå upasteuriserte melkeprodukter

I tillegg gjelder de generelle rådene for å forebygge smitte via mat og vann.

Det finnes to typer vaksiner mot tyfoidfeber som er tilgjengelig i Norge: én oral vaksine og én polysakkaridvaksine til injeksjon. Les mer om tyfoidvaksine i Vaksinasjonshåndboka (fhi.no).

Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd

For smittede er nøye håndvask etter toalettbesøk og før matlaging viktig. Ved enkelttilfelle bør mulige eksponeringer siste fire uker kartlegges med henblikk på å identifisere smittekilden. Blant annet er det relevant å undersøke om vedkommende har vært på utenlandsreise i den aktuelle perioden. Det bør også foretas undersøkelse/prøvetaking av husstandsmedlemmer eller andre nærkontakter med symptomer. Det kan også være aktuelt med undersøkelse av friske nærkontakter med henblikk på oppsporing av kroniske bærere, for eksempel dersom indekstilfellet ikke nylig har vært på reise til endemisk område.

Ved flere tilfeller og mistanke om innenlands felleskildeutbrudd bør utbruddsetterforskning igangsettes i samarbeid med det lokale Mattilsynet og ev. Folkehelseinstituttet. Råd om håndtering av utbrudd finnes i Utbruddshåndboka.

Vaksine anbefales kun vurdert for nære kontakter av kroniske bærere. Utgifter til tyfoidvaksine til særlig smitteutsatte personer ved utbrudd i Norge dekkes av folketrygden (blåreseptforskriften § 4 punkt 3).

Kontroll og oppfølging

For personer som har fått påvist S. Typhi og som tilhører smittefaregruppe 1-4 har Folkehelseinstituttet særskilte smittevernanbefalinger (se presisering under). 

Presisering

Folkehelseinstituttet anbefaler at personer som tilhører disse gruppene ikke bør utføre sitt ordinære arbeid mens de har symptomer og før det foreligger 3 dyrkningsnegative avføringsprøver tatt med minst 24 timers mellomrom. Første kontrollprøve bør tas tidligst 1 uke etter avsluttet antibiotikabehandling, ev. etter symptomfrihet, se Kontroll og oppfølging av pasienter med tarminfeksjoner.

Familiemedlemmer eller andre svært nære kontakter til en smittet person som går i barnehage eller arbeider i ovennevnte yrker med spesiell risiko for smittespredning bør (uavhengig av egne symptomer) likeledes ekskluderes fra barnehage eller sin arbeidssituasjon så lenge indekspasienten har diaré og inntil de selv har avlagt én negativ prøve.

Personer som ikke tilhører gruppene nevnt over bør være hjemme inntil symptomfrihet. God hånd- og kjøkkenhygiene bør ivaretas, og personer med symptomer bør ikke lage mat til andre. Det er ikke nødvendig med kontrollprøver før retur til jobb eller skole. På grunn av risiko for å utvikle langvarig bærerskap etter infeksjon med S. Typhi bør imidlertid en kontrollprøve vurderes for å fange opp personer med behov for oppfølging. Eksklusjon fra jobb eller skole i påvente av prøvesvar for personer som ikke tilhører smittefaregrupper er ikke nødvendig.

Tiltak i helseinstitusjoner

Folkehelseinstituttet anbefaler basale smittevernrutiner og kontaktsmitteregime dersom pasienten har ukontrollerbar diaré eller ikke kan ivareta sin personlige hygiene. Pasienten bør ha eget toalett.

Meldings- og varslingsplikt for tyfoidfeber

Meldingskriterier

Kriterier for melding er et klinisk forenlig tilfelle med epidemiologisk tilknytning eller laboratoriepåvisning av Salmonella typhi ved isolering.

Kliniske kriterier er vedvarende feber og minst ett av følgende symptomer: hodepine, bradykardi, tørrhoste, diaré, obstipasjon, magesmerter, utilpasshet.

Med epidemiologisk tilknytning menes at minst ett av følgende forhold ansees sannsynlig: overføring fra person til person, eksponering for en felles kilde eller eksponering for forurenset mat eller vann der S. typhi er påvist.

Varslingsplikt

Ikke varslingspliktig ved påvisning av enkelttilfeller.

Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved utbrudd eller ved mistanke om overføring via næringsmidler, se Varsling av smittsomme sykdommer.

Gresk: typhos (dis, omtåket). Daniel Salmon (1850-1914, USA)