Lassafeber – håndbok for helsepersonell
Oppdatert
Lassafeber er en virussykdom som er utbredt i deler av Afrika. Gnagere er verter og kan overføre viruset til mennesker. Det kliniske bildet har et vidt spekter, fra asymptomatisk eller mild (ca 80%) til alvorlig sykdom, og i noen tilfeller død.
En rekke virus kan forårsake hemoragiske febersykdommer (blødningsfebre), og noen av disse kan også smitte mellom mennesker. Reservoar for hemoragiske febervirus er vanligvis ulike dyrearter og/eller insekter/flått, og smitterisikoen er derfor stort sett begrenset til områder der vertsdyrene lever.
De viktigste virale hemoragiske febersykdommene som smitter mellom mennesker er:
Disse er omtalt i egne kapitler i smittevernveilederen. Smittevernrådene for disse fire sykdommene er like, og omtales i Håndbok: Virale hemoragiske febersykdommer (tidligere Ebolaveilederen).
Virus som forårsaker hemoragiske febersykdommer tilhører fire familier RNA-virus, men kun noen av disse kan smitte mellom mennesker:
- Arenaviridae som forårsaker lassafeber, argentinsk hemoragisk feber, boliviansk hemoragisk feber, venezuelansk hemoragisk feber, brasiliansk hemoragisk feber, Chapare hemoragisk feber og Lujo hemoragisk feber
- Bunyaviridae som forårsaker Rift Valley-feber, Krim-Kongo hemoragisk feber (CCHF), alvorlig feber med trombocytopeni-syndrom (SFTS), hemoragisk feber med renalt syndrom (HFRS), og hantavirus pulmonalt syndrom (HPS)
- Filoviridae som forårsaker ebolasykdom og marburgsykdom
- Flaviviridae som forårsaker gulfeber, denguefeber, Omsk hemoragisk feber og Kyasanur forest disease (disse smitter ikke mellom mennesker)
Om lassafeber
Lassafeber er en zoonose som skyldes lassavirus (LASV) som er et enkelttrådet RNA-virus i familien Arenaviridae. Gnageren Mastomys natalensis som er utbredt i Vest-Afrika er naturlig vert, og viruset kan smitte til mennesker gjennom urin og ekskrementer. Person-til-personsmitte kan også forekomme.
De fleste smittede får ingen eller milde symptomer, men en andel (ca. 20%) utvikler alvorlig sykdom (hemoragisk feber) som kan resultere i multiorgansvikt og død. Symptomene er varierte og uspesifikke, noe som gjør diagnosen vanskelig å stille. Sykdommen kan forveksles med f.eks. ebola, malaria, shigellose, tyfoidfeber, gulfeber m.fl.
Lassavirus har potensial til å forårsake store epidemier, og forekomsten har økt de senere årene.
Historisk bakgrunn
Lassafeber ble beskrevet på 1950-tallet, men viruset ble først isolert i 1979. Sykdommen fikk global oppmerksomhet i 1969 i forbindelse med at tre sykepleiere i byen Lassa i Nigeria utviklet en til da ukjent febersykdom. Den ene smittede sykepleieren ble evakuert til USA hvor hun fikk behandling og overlevde. De to som ble behandlet i Nigeria døde, i tillegg døde en lege som obduserte den ene av dem. Lassaviruset ble isolert fra prøver fra den overlevende sykepleieren på Yale School of Medicine året etter. (1)
Historisk ble det imidlertid allerede på 1930-tallet dokumentert en sykdom kalt savannetyfus hos franske arbeidere i Vest-Afrika som i ettertid viser seg å kunne passe med lassafeber. Sykdommen forekom i tørkeperioden, og det var hovedsakelig personer som fanget små gnagere som ble syke. Symptombildet var karakterisert av høy dødelighet (ca. 50%), langvarig feber med bradykardi, kardiopulmonære symptomer, alvorlig hodepine, utslett, nevrologiske symptomer og til slutt hypotensjon, uremi og sjokk (2).
Epidemiologi
Global situasjon
Lassafeber er endemisk i Nigeria og andre deler av Vest-Afrika. Det har vært bekreftede utbrudd og sporadiske tilfeller i Benin, Burkina Faso, Elfenbenskysten, Guinea, Liberia, Ghana, Mali, Togo og Sierra Leone. Sykdommen opptrer vanligvis som utbrudd i tørketiden (desember til mars). Det er estimert 100 000-300 000 tilfeller og 5000 dødsfall årlig i afrikanske land (3).
De senere årene har utbredelsen økt, trolig som følge av høyere temperatur og med det tørke, slik at gnagere trekker inn i boliger på leting etter mat. Av hemoragiske febersykdommer er lassafeber den sykdommen som oftest importeres til ikke-endemiske land. I 2016 ble det rapportert tre tilfeller av lassafeber i EU/EØS-området (to i Tyskland og ett i Sverige) smittet i henholdsvis Togo og Liberia. I 2019 ble det rapportert to tilfeller i Nederland hos reisende fra Sierra Leone, en av disse døde.
Forekomst i Norge
Nominativt meldingspliktig til MSIS, gruppe A-sykdom (siden 1991) under diagnosen viral hemoragisk febersykdom. Ingen rapporterte tilfeller i Norge.
Smittemåte
Viruset skilles ut i ekskrementer fra infiserte gnagere. Vanligste smittemåter er via mat/drikke, direkte kontakt eller inhalasjon av støv kontaminert med ekskrementer fra gnagere (4). Person til person-smitte gjennom kontakt med blod og andre kroppsvæsker. Seksuell smitte er rapportert. Laboratoriesmitte kan forekomme.
Gnagere som er bærere av lassavirus
Mastomys natalensis er en gnager som tilhører musefamilien (Muridae) der vi også finner de velkjente brunrottene, svartrottene, husmusene og skogmusene. Familien omfatter mer enn 700 arter. I slekten Mastomys finner vi 8 ulike arter (1). Mastomys natalensis går under mange ulike navn på engelsk slik som «common African rat» og «African soft-furred mouse».
Mastomys natalensis er den mest utbredte gnageren i Afrika, og finnes fra Knysna helt sør i Sør-Afrika til Eritrea i nordøst og Marokko i nordvest (2). Det mangler nøyaktige beskrivelser av utbredelsen i mange regioner, blant annet på grunn av den morfologiske likheten mellom de ulike artene i slekten (1). Arten er svært tilpasningsdyktig og tolererer svært ulikt klima, fra områder med kuldegrader til både tørre og svært fuktige habitater (2).
Arten er regnet som en alteter (omnivor), men den spiser mye frø/korn. Den tar også for seg av gress, blader og insekter. Den er mest aktiv om natta, spesielt i de første nattetimene. Antallet mus varierer sterkt med sesongen. Yngletiden starter rett etter regntiden. Det er gjennomsnittlig rundt 10 unger per kull, og det er mange kull gjennom sesongen. Antallet mus kan derfor bli svært høyt i perioder med optimale forhold. Levetiden er i underkant av ett år (3).
Tettheten av mus er oftest større i bebygde områder enn ute i naturen. Musebolene finnes i ganger i bakken og i mørke skjulesteder i og ved bygninger. Nærhet til bygninger og mennesker er en viktig faktor i spredningen av smittestoff. I den tørre årstiden ser det ut til at mus trekker inn i bygninger på grunn av mindre mattilgang utendørs (4).
Gnagerkontroll, spesielt i tørketiden, er et svært viktig forebyggende tiltak for å redusere risikoen for lassafeber (4).
- Wilson D.E., Lacher T.E., Jr. & Mittermeier R.A. 2017: Handbook of the mammals of the world, vol. 7. Rodents II. Lynx Editions, Barcelona
- Coetzee CG. The biology, behaviour, and ecology of Mastomys natalensis in southern Africa. Bull World Health Organ. 1975;52(4-6):637-44. PMID: 1085219; PMCID: PMC2366655.
- De Wit, C. An ecological study of a small mammal community with emphasis on the status of Praomys (Mastomys) natalensis. Thesis, University of Pretoria, 1972.
- Fichet-Calvet E, Lecompte E, Koivogui L, Soropogui B, Doré A, Kourouma F, Sylla O, Daffis S, Koulémou K & Meulen JT. Fluctuation of Abundance and Lassa Virus Prevalence in Mastomys natalensis in Guinea, West Africa. Vector-Borne and Zoonotic Diseases 2007 7:2, 119-128
Inkubasjonstid
2-21 dager (vanligvis 7-10 dager)(1).
Symptomer og forløp
Symptombildet varierer fra ingen eller lite symptomer til svært alvorlig sykdom. I tidlig fase ser man feber, slapphet og kvalme som varer noen dager, og for anslagsvis 80% av de smittede er sykdommen selvbegrensende. Rundt 20 % utvikler ytterligere symptomer som hodepine, sår hals, muskelsmerter, brystsmerter, hoste, magesmerter, oppkast og diaré.
I alvorlige tilfeller ses hevelser i ansikt, pleuravæske, blødninger fra flere lokalisasjoner som munn, nese, vagina eller tarm samt hypotensjon. Noen blir svært alvorlig syke og utvikler multiorgansvikt. Hørselstap er en vanlig komplikasjon, og forekommer både ved mild og alvorlig sykdom. Hos noen blir hørselstapet permanent (1). Total mortalitet er oppgitt til ca. 1 %, og hos sykehusinnlagte ca. 15 %. Ved sykdom sent i svangerskapet er mortalitet hos mor og/eller foster oppgitt til over 80 % (4).
Diagnostikk
Lassavirus er definert som risikogruppe 4 og kan påvises ved nukleinsyreamplifiseringstester (PCR). Beredskapslaboratoriet (FHI) utfører preliminær diagnostikk. Se veileder for mikrobiologiske laboratorieanalyser. Laboratoriepåvisning skjer etter avtale med beredskapsvakten på Folkehelseinstituttet, se beredskapsdiagnostikk. Transport krever kategori A-forsendelse.
Symptomene på lassafeber er ikke spesifikke nok til at diagnosen kan stilles uten laboratorietester, spesielt ikke tidlig i forløpet. En lang rekke sykdommer som er mye vanligere kan ha liknende symptomer i tidlig fase.
Behandling
Symptomatisk og ev. organstøttende behandling.
WHO anbefaler behandling med ribavirin med oppstart innen 6 døgn etter symptomdebut. Det foreligger imidlertid ingen randomiserte kontrollerte studier på effekt, og klinisk effekt er omdiskutert i faglitteraturen (5).
Forebyggende tiltak
Unngå kontakt med levende og døde smågnagere samt deres avføring og urin. I endemiske områder bør matvarer oppbevares i lukkede bokser for å ikke bli forurenset med ekskrementer fra gnagere.
Unngå kontakt med syke eller døde personers kroppsvæsker. Det har vært påvist virus i sæd (6), og i noen endemiske land anbefales menn å bruke kondom i minst tre måneder etter gjennomgått sykdom. God håndhygiene er som alltid viktig for å unngå smitte.
Det er ingen vaksine tilgjengelig, men flere er under utvikling. Posteksponeringsprofylakse med ribavirin kan være aktuelt etter eksponering.
Tiltak i helseinstitusjoner
- Tiltak i helsetjenesten - Håndbok for virale hemoragiske febersykdommer (tidligere Ebolaveilederen)
Tiltak ved enkelttilfelle
- Tiltak ved enkelttilfeller - Håndbok for virale hemoragiske febersykdommer (tidligere Ebolaveilederen)
Meldings- og varslingsplikt
VHF* er varslingspliktig og skal varsles kommunelegen umiddelbart. Varslingsplikt for helsepersonell og andre myndigheter er hjemlet i smittevernloven med forskrifter (MSIS-forskriften § 3–2 og IHR-forskriften § 4 (lovdata.no)). Dersom kommunelegen ikke er til stede, varsles smittevernvakta ved Folkehelseinstituttet, tlf 21 07 63 48. Kommunelegen skal varsle Folkehelseinstituttet.
Meldingspliktig til MSIS, gruppe A-sykdom. Kriterier for melding er et klinisk forenlig tilfelle med epidemiologisk tilknytning eller laboratoriepåvisning av virus som forårsaker hemoragisk febersykdom (HF)* ved isolering eller nukleinsyreundersøkelse.
Kliniske kriterier er minst én av følgende symptomer: feber, blødningsmanifestasjoner i ulike former som kan medføre multiorgansvikt.
Med epidemiologisk tilknytning menes reise siste 21 dager til område hvor viral hemoragisk feber er kjent å ha forekommet eller eksponering siste 21 dager til et tilfelle av kjent viral hemoragisk febersykdom som hadde sykdomsdebut de siste 6 måneder.
* Marburgvirussykdom, ebolavirussykdom, Krim-Kongo HF, lassafeber og andre arenavirussykdommer (inkludert Junin, Machupo, argentinsk og boliviansk hemoragisk feber), Rift Valley-feber, Omsk HF og Kyasanur HF.
Lassa - by i Nigeria.