Ebolasykdom - håndbok for helsepersonell
Oppdatert
Ebolasykdom er en sjelden zoonose som kan forårsake alvorlig sykdom med blødninger og har høy dødelighet.
Om ebolaviruset
Ebolasykdom skyldes Ebolavirus som tilhører familien filoviridae (filovirus), og er beslektet med Marburgvirus og Cuevavirus. Det finnes fem ulike virus i slekten Ebolavirus: Ebolavirus (Zaïre ebolavirus, EBOV), sudanvirus (SUDV), bundibugyovirus (BDBV), restonvirus (RESTV) og Taï Forestvirus (TAFV).
Fire av disse (EBOV, SUDV, BDBV og TAFV) kan forårsake alvorlig sykdom med høy dødelighet hos mennesker. Zaïre- og sudanvirusene har forårsaket store utbrudd. TAFV er påvist hos mennesker kun én gang (Elfenbenskysten). RESTV er kun rapportert i Asia og har ikke forårsaket alvorlig infeksjon hos mennesker. Reservoar er trolig fruktflaggermus.
Sykdommen starter med milde, uspesifikke symptomer før den utvikler seg til svært alvorlig, systemisk sykdom med blødninger fra flere organer. Dødelighet varierer mellom ulike utbrudd, og ser ut til å avhenge av tilgangen på avansert medisinsk behandling (intensivbehandling).
En rekke virus kan forårsake hemoragiske febersykdommer (blødningsfebre), og noen av disse kan også smitte mellom mennesker. Reservoar for hemoragiske febervirus er vanligvis ulike dyrearter og/eller insekter/flått, og smitterisikoen er derfor stort sett begrenset til områder der vertsdyrene lever.
De viktigste virale hemoragiske febersykdommene som smitter mellom mennesker er:
Disse er omtalt i egne kapitler i smittevernveilederen. Smittevernrådene for disse fire sykdommene er like, og omtales i Håndbok: Virale hemoragiske febersykdommer (tidligere Ebolaveilederen).
Virus som forårsaker hemoragiske febersykdommer tilhører fire familier RNA-virus, men kun noen av disse kan smitte mellom mennesker:
- Arenaviridae som forårsaker lassafeber, argentinsk hemoragisk feber, boliviansk hemoragisk feber, venezuelansk hemoragisk feber, brasiliansk hemoragisk feber, Chapare hemoragisk feber og Lujo hemoragisk feber
- Bunyaviridae som forårsaker Rift Valley-feber, Krim-Kongo hemoragisk feber (CCHF), alvorlig feber med trombocytopeni-syndrom (SFTS), hemoragisk feber med renalt syndrom (HFRS), og hantavirus pulmonalt syndrom (HPS)
- Filoviridae som forårsaker ebolasykdom og marburgsykdom
- Flaviviridae som forårsaker gulfeber, denguefeber, Omsk hemoragisk feber og Kyasanur forest disease (disse smitter ikke mellom mennesker)
Historisk bakgrunn
Ebolasykdom ble først beskrevet i 1976 da det oppstod to selvstendige utbrudd samtidig: Ett nær Ebolaelven i Den demokratiske republikken Kongo (DRC, da Zaïre), og ett i Sør-Sudan (da del av Sudan) 850 km unna. Først antok man at utbruddene hang sammen og at smitten var spredd av reisende, men i ettertid har man påvist at det var to uavhengige utbrudd med to ulike virusvarianter, hhv. Zaïre ebolavirus (ZEBOV) og Sudan ebolavirus (SUDV). Virusets opprinnelse er uklar, men man antar det er flaggermus eller aper som er kilden.
Det desidert største utbruddet ble meldt fra Guinea i mars 2014. Det spredte seg til nabolandene Sierra Leone og Liberia, med enkelte tilfeller i Nigeria. Det ble rapportert om mer enn 28.000 bekreftede og mistenkte tilfeller og over 11.300 dødsfall. WHO erklærte utbruddet som en internasjonal folkehelsekrise (PHEIC) i august 2014. Den internasjonale innsatsen for å stoppe utbruddet kom sent i gang, men var massiv. Lokale helsemyndigheter i utbruddslandene, WHO, FN og flere hjelpeorganisasjoner bidro i håndtering av utbruddet. Liberia ble først erklært fritt for ebolasmitte i mai 2015, deretter Sierra Leone og Guinea i hhv. november og desember samme år.
I løpet av utbruddet ble flere hjelpearbeidere smittet og fraktet hjem for behandling, inkludert en norsk feltarbeider. De fleste av disse ble friske. I Europa (Spania) og i USA så man enkelte tilfeller av videresmitte til helsepersonell som arbeidet med svært syke ebolapasienter i sene stadier av sykdomsforløpet. Nærkontakter til helsearbeiderne ble fulgt opp, og ingen av disse ble syke. Utenriksdepartementet frarådet reiser og opphold i Guinea, Sierra Leone og Liberia fra august 2014 fram til landene ble erklært fri for ebolasmitteoverføring. WHO erklærte 29. mars 2016 at utbruddet ikke lenger var en internasjonal folkehelsekrise.
Et annet stort utbrudd startet i august 2018 i Den demokratiske republikken Kongo (DRC) i provinsen Nord-Kivu øst i landet mot grensen til Uganda. Tilfeller ble også rapportert i provinsene Ituri og Sør-Kivu. Totalt ble det rapportert 3470 tilfeller hvorav 2287 døde. Dette var det tiende utbruddet av ebolasykdom påvist i DRC, og det nest største i verden. Implementering av kontrolltiltak i utbruddsområdet var utfordrende på grunn av langvarig humanitær krise og ustabil sikkerhetssituasjon i området. Utbruddet holdt seg mesteparten av tiden lokalt på landsbygda, men i juli 2019 ble det rapportert om to tilfeller i millionbyen Goma. I etterkant av dette erklærte WHO utbruddet som en internasjonal folkehelsekrise (PHEIC). Utbruddet ble erklært over 25. juni 2020.
Oversikt over kjente ebolautbrudd:
|
Land |
Tilfeller* |
Døde |
Type |
År |
|
Uganda |
164 |
55 |
Sudan ebolavirus |
2022 |
|
DRC |
1 |
1 |
Zaïre ebolavirus |
2022 |
|
DRC |
5 |
5 |
Zaïre ebolavirus |
2022 |
|
DRC |
11 |
9 |
Zaïre ebolavirus |
2021 |
|
DRC |
12 |
6 |
Zaïre ebolavirus |
2021 |
|
Guinea |
23 |
12 |
Zaïre ebolavirus |
2021 |
|
DRC |
130 |
55 |
Zaïre ebolavirus |
2020 |
|
DRC, Uganda |
3470 |
2287 |
Zaïre ebolavirus |
2018-2020 |
|
DRC |
54 |
33 |
Zaïre ebolavirus |
2018 |
|
DRC |
8 |
4 |
Zaïre ebolavirus |
2017 |
|
DRC |
66 |
49 |
Zaïre ebolavirus |
2014 |
|
Guinea, Sierra Leone, Liberia |
28646 |
11323 |
Zaïre ebolavirus |
2014-2016 |
|
Uganda |
6 |
3 |
Sudan ebolavirus |
2012 |
|
DRC |
36 |
13 |
Bundibugyo ebolavirus |
2012 |
|
Uganda |
11 |
4 |
Sudan ebolavirus |
2012 |
|
Uganda |
1 |
1 |
Sudan ebolavirus |
2011 |
|
DRC |
32 |
15 |
Zaïre ebolavirus |
2008 |
|
Uganda |
149 |
37 |
Bundibugyo ebolavirus |
2007 |
|
DRC |
264 |
187 |
Zaïre ebolavirus |
2007 |
|
Sudan (Nå Sør-Sudan) |
17 |
7 |
Sudan ebolavirus |
2004 |
|
DRC |
35 |
29 |
Zaïre ebolavirus |
2003 |
|
DRC |
143 |
128 |
Zaïre ebolavirus |
2002 |
|
DRC |
57 |
43 |
Zaïre ebolavirus |
2001 |
|
Gabon |
65 |
53 |
Zaïre ebolavirus |
2001 |
|
Uganda |
425 |
224 |
Sudan ebolavirus |
2000 |
|
Sør-Afrika |
2 |
1 |
Zaïre ebolavirus |
1996 |
|
Gabon |
60 |
45 |
Zaïre ebolavirus |
1996 |
|
Gabon |
37 |
21 |
Zaïre ebolavirus |
1996 |
|
Zaïre (Nå DRC) |
315 |
250 |
Zaïre ebolavirus |
1995 |
|
Elfenbenskysten |
1 |
0 |
Taï Forest ebolavirus |
1994 |
|
Gabon |
52 |
31 |
Zaïre ebolavirus |
1994 |
|
Sudan (Nå Sør-Sudan) |
34 |
22 |
Sudan ebolavirus |
1979 |
|
Zaïre (Nå DRC) |
1 |
1 |
Zaïre ebolavirus |
1977 |
|
Sudan (Nå Sør-Sudan) |
284 |
151 |
Sudan ebolavirus |
1976 |
|
Zaïre (Nå DRC) |
318 |
280 |
Zaïre ebolavirus |
1976 |
*bekreftede og sannsynlige
Epidemiologi
Global forekomst
Utbrudd har hovedsakelig vært forårsaket av zaïre- og sudanvirus. Flest utbrudd er rapportert fra DRC. Det har vært flere utbrudd i Uganda (2000, 2007, 2012, 2022), Sudan (1976, 1979, 2004), Gabon (1994, 1996, 2002) og Guinea (2014, 2021). Det hittil største ebolautbruddet var i Vest-Afrika (Guinea, Liberia og Sierra Leone) i 2014-16 med over 28.000 tilfeller og over 11.000 dødsfall. Det har aldri vært store utbrudd utenfor Afrika. Ved utbrudd rammes særlig familiemedlemmer til syke, helsepersonell som har behandlet syke og personer som steller døde.
Forekomst i Norge
Nominativt meldingspliktig til MSIS, gruppe A-sykdom (siden 1991) under diagnosen viral hemoragisk feber. Ett tilfelle er rapportert.
Smittemåte og smitteførende periode
Viruset smitter via direkte kontakt med infiserte dyr, både levende og døde. Flaggermus anses som naturlig reservoar, men smitte til mennesker har også vært rapportert etter kontakt med andre dyr (gorilla, sjimpanse, antiloper og pinnsvin).
Viruset smitter mellom mennesker gjennom kontakt med blod eller andre kroppsvæsker. Også døde kan være smitteførende, og begravelsesritualer som innebærer direkte kontakt med den døde har vist seg å være en arena for smitte. Viruset smitter ikke i inkubasjonstiden. Smittefaren øker utover i sykdomsforløpet og er størst i blødningsstadiet.
Smitte via sengetøy eller annet utstyr kontaminert med kroppsvæsker fra en syk kan forekomme.
Virus-RNA har blitt påvist i sæd opptil 18 måneder etter gjennomgått sykdom, og det er rapportert om seksuell smitte. Se også Forebyggende tiltak.
Ved utbrudd rammes særlig familiemedlemmer til syke, helsepersonell som har behandlet syke og personer som steller døde. Turister som ikke har kontakt med ebolasyke er lite utsatt for smitte ved slike utbrudd.
Det er ukjent om gjennomgått sykdom gir immunitet.
Inkubasjonstid
2-21 dager, vanligvis 8-10 dager.
Symptomer og forløp
Tidlige symptomer er uspesifikke og inkluderer feber, frysninger, oppkast, diaré, hodepine, muskel- og leddsmerter, slapphet og magesmerter. Oppkast og diaré kan føre til alvorlig væsketap. Konjunktivitt, uveitt, sår hals og utslett forekommer.
Etter hvert kan det oppstå svikt i nyre- og leverfunksjon, eventuelt annen organsvikt. Blødning ses sjelden i den tidlige sykdomsfasen, men kommer senere i form av petekkier, ekkymoser og vedvarende blødning etter nålestikk. Okkulte blødninger (f.eks. fra GI-traktus) ses i terminal fase av sykdommen. Ved alvorlig forløp ser man multiorgansvikt og sjokk.
Dødeligheten ved ebolasykdom er oppgitt til 40–90 % og ser ut til å avhenge av tilgangen til medisinsk behandling, især avansert intensivbehandling. Sekveler etter gjennomgått sykdom er vanlig (1).
Ebola- og marburgsykdom har nærmest identiske forløp, og man er avhengig av laboratoriediagnostikk for å skille sykdommene fra hverandre.
Patogenese
Forløpet ved ebolasykdom avhenger av blant annet smittevei, smittedose, immunforsvar og genetiske faktorer hos den smittede. Etter at virus har kommet inn i kroppen via hud eller slimhinner, angripes enkelte immunceller og viruset replikerer intracellulært før cellene nekrotiserer og store mengder viruspartikler frigjøres. Spredningen foregår så via lymfekanaler til regionale lymfeknuter der viruset replikerer ytterligere før det disseminerer til blodstrømmen og videre til immunceller i lever, milt og annet lymfoid vev. Overaktivering av immunsystemet (SIRS) medfører kapillærlekkasje, intravaskulært væsketap og påfølgende sirkulasjonssvikt. Svikt i produksjonen av koagulasjonsfaktorer kombinert med økt forbruk av blodplater medfører blødningstendens.
Diagnostikk
Ebolavirus er definert som risikogruppe 4 og kan påvises ved nukleinsyreamplifiseringstester (PCR). Beredskapslaboratoriet (FHI) utfører preliminær diagnostikk. Se Veileder for mikrobiologiske laboratorieanalyser. Laboratoriepåvisning skjer etter avtale med beredskapsvakten på Folkehelseinstituttet, se Beredskapsdiagnostikk. Transport krever kategori A-forsendelse.
Symptomene på ebolasykdom er ikke spesifikke nok til at diagnosen kan stilles uten laboratorietester, spesielt ikke tidlig i forløpet. En lang rekke sykdommer som er mye vanligere kan ha liknende symptomer i tidlig fase. Ebolavirus kan først påvises etter symptomdebut. Det er derfor ikke hensiktsmessig å teste personer uten symptomer.
Behandling
Ingen spesifikk behandling, i all hovedsak symptomatisk og organstøttende behandling.
Forebyggende tiltak
Unngå kontakt med ville dyr, både levende og døde, i områder der ebolavirus finnes. Unngå kontakt med (ebola)syke og døde mennesker og deres kroppsvæsker. God håndhygiene er alltid et viktig smitteforebyggende tiltak.
Reiser og opphold i utbruddsområder
Det er svært sjeldent at andre enn pårørende av pasienter og helsepersonell blir smittet under et utbrudd. Nasjonale helsemyndigheter og WHO utarbeider råd og ev. restriksjoner for reise inn i og ut av utbruddsområder, og man bør følge disse rådene/påleggene. Ved avgrensete, lokaliserte utbrudd uten restriksjoner bør man likevel vurdere å ikke reise inn i utbruddsområdet dersom det ikke er strengt nødvendig. Det kan også være andre forhold som har betydning for den samlete vurderingen av sikkerhetsrisiko for reisende, så før man reiser bør man sette seg inn i de oppdaterte reiserådene som til enhver tid finnes på Utenriksdepartementets nettsider: UDs reiseinformasjon
Personer som oppholder seg i et område med utbrudd bør:
- Følge lokale myndigheters råd
- Unngå kontakt med syke personer
- Ikke delta i begravelsesritualer som inkluderer direkte kontakt med den døde
- Unngå nær kontakt med ville dyr, både levende og døde (inkludert aper, antiloper, gnagere og flaggermus)
- Ikke oppsøke huler og andre typiske tilholdssted for flaggermus
- Ikke spise såkalt bushmeat, det vil si kjøtt fra ville dyr
- Ha god håndhygiene
Personer som har gjennomgått ebolasykdom
Virus-RNA har blitt påvist i sæd opptil 18 måneder etter gjennomgått sykdom, og det er rapportert om seksuell smitte. WHO anbefaler at menn som har gjennomgått ebolasykdom bruker kondom inntil det foreligger to negative PCR-prøver tatt minst 3 måneder etter tilfriskning. Dersom PCR ikke lar seg gjennomføre, anbefales bruk av kondom i minimum 12 måneder etter gjennomgått ebolasykdom. Det er ukjent om gjennomgått sykdom gir immunitet.
Vaksine
Det finnes vaksiner godkjent til bruk mot Zaïre ebolavirus (EBOV) (per desember 2023 er to vaksiner godkjent). Vaksinene anbefales foreløpig kun brukt ved ringvaksinasjon rundt et tilfelle og til helsepersonell som behandler ebolasyke. Vaksinene er ikke allment tilgjengelig for reisende til ebolautbruddsområder, og det er ikke tilgang på vaksinene i Norge. Det finnes ingen godkjente vaksiner mot andre varianter av viruset, men flere er under utvikling og utprøving.
- Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd – Håndbok for virale hemoragiske febersykdommer (tidligere Ebolaveilederen)
- Tiltak i helseinstitusjon – Håndbok for virale hemoragiske febersykdommer (tidligere Ebolaveilederen)
Meldings- og varslingsplikt
VHF* er varslingspliktig og skal varsles kommunelegen umiddelbart. Varslingsplikt for helsepersonell og andre myndigheter er hjemlet i smittevernloven med forskrifter (MSIS-forskriften § 3–2 og IHR-forskriften § 4). Dersom kommunelegen ikke er til stede, varsles smittevernvakta ved Folkehelseinstituttet, tlf 21 07 63 48. Kommunelegen skal varsle Folkehelseinstituttet.
Meldingspliktig til MSIS, gruppe A-sykdom. Kriterier for melding er et klinisk forenlig tilfelle med epidemiologisk tilknytning eller laboratoriepåvisning av virus som forårsaker hemoragisk febersykdom (HF)* ved isolering eller nukleinsyreundersøkelse.
Kliniske kriterier er minst én av følgende symptomer: feber, blødningsmanifestasjoner i ulike former som kan medføre multiorgansvikt.
Med epidemiologisk tilknytning menes reise siste 21 dager til område hvor viral hemoragisk febersykdom er kjent å ha forekommet eller eksponering siste 21 dager til et tilfelle av kjent viral hemoragisk febersykdom som hadde sykdomsdebut de siste 6 måneder.
* Marburgsykdom, ebolasykdom, Krim-Kongo HF, lassafeber og andre arenavirussykdommer (inkludert Junin, Machupo, argentinsk og boliviansk hemoragisk feber), Rift Valley-feber, Omsk HF og Kyasanur HF.
Om meldings- og varslingsplikt, se Varsling smittsomme sykdommer - veileder for helsepersonell
Latin: filo (tråd), Ebola - elv i Den demokratiske republikk Kongo, Bundibugyo - distrikt i Uganda, Taï Forest - nasjonalpark Elfenbenskysten, Reston - by i Virginia, USA
Eksterne lenker
- Ebola and Marburg fevers (ECDC temaside)
- Ebola virus disease (WHO temaside)
- History of Ebola Disease Outbreaks (CDC)