Marburgsykdom – håndbok for helsepersonell
Oppdatert
Marburgsykdom er en sjelden zoonose som kan forårsake alvorlig sykdom med blødninger, og har høy dødelighet. Symptombildet er nærmest identisk som ved ebolasykdom. Flaggermus er naturlig vert.
Om marburgsykdom
Marburgsykdom skyldes to virus i slekten Marburgvirus som er enkelttrådede RNA-virus i familien filoviridae, samme familie som Ebolavirus. De to virusene er marburgvirus (MARV, tidligere Lake Victoria) og ravnvirus (RAVN), og gir samme sykdomsbilde.
Flaggermusen Rousettus aeguptiacus (fruktflaggermus) er naturlig reservoar og skiller ut virus i kroppsvæsker. Flaggermus blir ikke syke av viruset, men kan smitte mennesker.
En rekke virus kan forårsake hemoragiske febersykdommer (blødningsfebre), og noen av disse kan også smitte mellom mennesker. Reservoar for hemoragiske febervirus er vanligvis ulike dyrearter og/eller insekter/flått, og smitterisikoen er derfor stort sett begrenset til områder der vertsdyrene lever.
De viktigste virale hemoragiske febersykdommene som smitter mellom mennesker er:
Disse er omtalt i egne kapitler i smittevernveilederen. Smittevernrådene for disse fire sykdommene er like, og omtales i Håndbok: Virale hemoragiske febersykdommer (tidligere Ebolaveilederen).
Virus som forårsaker hemoragiske febersykdommer tilhører fire familier RNA-virus, men kun noen av disse kan smitte mellom mennesker:
- Arenaviridae som forårsaker lassafeber, argentinsk hemoragisk feber, boliviansk hemoragisk feber, venezuelansk hemoragisk feber, brasiliansk hemoragisk feber, Chapare hemoragisk feber og Lujo hemoragisk feber
- Bunyaviridae som forårsaker Rift Valley-feber, Krim-Kongo hemoragisk feber (CCHF), alvorlig feber med trombocytopeni-syndrom (SFTS), hemoragisk feber med renalt syndrom (HFRS), og hantavirus pulmonalt syndrom (HPS)
- Filoviridae som forårsaker ebolasykdom og marburgsykdom
- Flaviviridae som forårsaker gulfeber, denguefeber, Omsk hemoragisk feber og Kyasanur forest disease (disse smitter ikke mellom mennesker)
Historisk bakgrunn
Marburgviruset ble oppdaget i 1967 da det oppsto to selvstendige utbrudd samtidig, ett i Marburg i Tyskland og ett i Beograd i Serbia (da Jugoslavia). I begge utbruddene var de smittede laboratoriearbeidere som jobbet med vev fra aper importert fra Uganda til bruk i vaksineproduksjon. Seks helsearbeidere som jobbet med de syke personene ble også smittet, og totalt ble 37 personer syke hvorav 9 døde (mortalitet 23%). Senere har nesten alle humane tilfeller forekommet i afrikanske land. Mortaliteten varierer.
Noen kjente utbrudd:
|
Land |
Tilfeller |
Døde |
Kommentar |
År |
|
Ekvatorial Guinea |
17 |
12 |
I tillegg døde 23 personer uten diagnose, men sannsynlig grunnet marburg. |
2023 |
|
Tanzania |
8 |
6 |
|
2023 |
|
Ghana |
3 |
|
|
2022 |
|
Guinea |
1 |
1 |
Et enkelttilfelle diagnostisert post-mortem. |
2021 |
|
Uganda |
4 |
|
Lite familecluster der en person smittet av flaggermus smittet tre andre familiemedlemmer |
2017 |
|
Uganda |
26 |
15 |
Utbrudd i fire regioner. Utbruddet avsluttet ila to uker. |
2012 |
|
Uganda |
2 |
|
To separate tilfeller blant to turister (fra hhv. USA og Nederland) som hadde vært i flaggermushuler |
2009 |
|
Angola |
374 |
329 |
Største utbrudd så langt |
2004-05 |
|
DRC |
154 |
128 |
Første store utbrudd. Smitte blant gruvearbeidere kraftig eksponert for flaggermus. |
1998-2000 |
|
Sovjetunionen |
1 |
|
Forsker som ble smittet gjennom arbeid med en gammel prøve tatt fra infisert dyr. |
1990 |
|
Sør-Afrika |
3 |
|
Reisende fra Rhodesia til Sør-Afrika. Smittet helsearbeider og reisevenn. Ikke identifisert kilde. |
1975 |
|
Serbia |
|
|
Laboratoriearbeidere smittet gjennom vev fra importerte aper. |
1967 |
|
Tyskland |
|
|
Laboratoriearbeidere smittet gjennom vev fra importerte aper. |
1967 |
Epidemiologi
Global forekomst
Siden 1967 er det rapportert rundt 600 tilfeller i forbindelse med utbrudd i Uganda, Den demokratiske republikken Kongo (DRC) og Angola. Det har forekommet sporadiske tilfeller i andre afrikanske land, noen uten sikker kilde.
Det er meldt om enkelte tilfeller utenfor endemiske områder, blant annet en forsker i Sovjetunionen som ble smittet av en kontaminert prøve i 1990, og to turister (fra Nederland og USA) som ble smittet under besøk i en flaggermushule i Uganda i 2008.
Forekomst i Norge
Nominativt meldepliktig til MSIS, gruppe A-sykdom (siden 1991) under diagnosen viral hemoragisk feber. Ingen tilfeller i Norge.
Smittemåte
Viruset smitter via direkte kontakt med infiserte fruktflaggermus og deres kroppsvæsker. Det har også blitt meldt om smitte til mennesker etter håndtering av ikke-humane primater.
Viruset smitter mellom mennesker gjennom kontakt med blod eller andre kroppsvæsker fra en marburgsyk person. Også døde kan være smitteførende, og begravelsesritualer som innebærer direkte kontakt med den døde har vist seg å være en arena for smitte. Viruset smitter ikke i inkubasjonsperioden. Smittefaren øker utover i sykdomsforløpet og er størst i blødningsstadiet.
Smitte via sengetøy, utstyr og andre overflater kontaminert med kroppsvæsker fra en syk kan forekomme. Det er påvist virus-RNA i sæd etter gjennomgått sykdom, og seksuell smitte kan forekomme. Det foreligger lite data om marburgvirus, men siden det kommer fra samme familie som ebolavirus kan det antas at virus kan påvises i lang tid etter gjennomgått sykdom (for ebola: påvist i sæd inntil 18 måneder etter gjennomgått sykdom). Se også forebyggende tiltak.
Ved utbrudd rammes særlig familiemedlemmer til syke, helsepersonell som har behandlet syke og personer som steller døde. Turister som ikke har kontakt med marburgpasienter er lite utsatt for smitte ved slike utbrudd.
Det er ukjent om gjennomgått sykdom gir immunitet.
Inkubasjonstid
Usikkert, men sannsynligvis mellom 2-28 dager (1).
Symptomer og forløp
Tidlige symptomer er uspesifikke og inkluderer feber, frysninger, oppkast, diaré, hodepine, muskel- og leddsmerter, slapphet og magesmerter. Oppkast og diaré kan føre til akutt, alvorlig væsketap. Konjunktivitt, uveitt, sår hals og utslett forekommer.
Etter cirka en uke kan det oppstå svikt i nyre- og leverfunksjon, eventuelt annen organsvikt. Blødning ses sjelden i den tidlige sykdomsfasen, men kommer senere i form av petekkier, ekkymoser og vedvarende blødning etter nålestikk. Alvorlige okkulte blødninger (f.eks. fra GI-traktus) ses i terminal fase av sykdommen. Ved alvorlig forløp ser man multiorgansvikt og sjokk.
Dødeligheten ved marburgsykdom er oppgitt til 30–90 prosent og ser ut til å avhenge av tilgangen til medisinsk behandling, især avansert intensivbehandling.
Ebola- og marburgsykdom har nærmest identiske forløp, og man er avhengig av laboratoriediagnostikk for å skille sykdommene fra hverandre.
Patogenese
Forløpet ved marburgsykdom avhenger blant annet av smittevei, smittedose, immunforsvar og genetiske faktorer hos den smittede. Etter at virus har kommet inn i kroppen via hud eller slimhinner angripes enkelte immunceller og viruset replikerer intracellulært før cellene nekrotiserer og store mengder viruspartikler frigjøres.
Spredningen foregår så via lymfekanaler til regionale lymfeknuter der viruset replikerer ytterligere før det disseminerer til blodstrømmen og videre til immunceller i lever, milt og annet lymfoid vev. Videre spredning av virus til lever, binyrebark og andre organer fører til vevsnekrose (celledød), og ved alvorlig forløp utvikles multiorgansvikt og sjokk.
Overaktivering av immunsystemet (SIRS) medfører kapillærlekkasje, intravaskulært væsketap og påfølgende sirkulasjonssvikt. Svikt i produksjon av koagulasjonsfaktorer kombinert med økt forbruk av blodplater medfører økt blødningstendens.
Diagnostikk
Marburgvirus er definert som risikogruppe 4 og kan påvises ved nukleinsyreamplifiseringstester (PCR). Beredskapslaboratoriet (FHI) utfører preliminær diagnostikk.
Laboratoriepåvisning skjer etter avtale med beredskapsvakten på Folkehelseinstituttet, se Beredskapsdiagnostikk. Transport krever kategori A-forsendelse.
Symptomene på marburgsykdom er ikke spesifikke nok til at diagnosen kan stilles uten laboratorietester, spesielt ikke tidlig i forløpet. En lang rekke sykdommer som er mye vanligere kan ha liknende symptomer i tidlig fase. Marburgvirus kan først påvises etter symptomdebut. Det har derfor ingen hensikt å teste personer som ikke har symptomer.
Behandling
Ingen spesifikk behandling, i all hovedsak symptomatisk og organstøttende behandling.
Forebyggende tiltak
Unngå kontakt med ville dyr, både levende og døde, i områder der marburgvirus finnes. Unngå kontakt med (marburg)syke og døde mennesker og deres kroppsvæsker. God håndhygiene er alltid et viktig smitteforebyggende tiltak.
Reiser og opphold i utbruddsområder
Det er svært sjeldent at andre enn helsepersonell og pårørende blir smittet under et utbrudd. Nasjonale helsemyndigheter og WHO utarbeider råd og ev. restriksjoner for reise inn i og ut av utbruddsområder, og man bør følge disse rådene/påleggene. Ved avgrensete, lokaliserte utbrudd uten restriksjoner bør man likevel vurdere å ikke reise inn i utbruddsområdet dersom det ikke er strengt nødvendig. Det kan også være andre forhold som har betydning for den samlete vurderingen av sikkerhetsrisiko for reisende, så før man reiser bør man sette seg inn i de oppdaterte reiserådene som til enhver tid finnes på Utenriksdepartementets nettsider:
Personer som oppholder seg i et område med utbrudd bør:
- Følge lokale myndigheters råd
- Unngå kontakt med syke personer
- Ikke delta i begravelsesritualer som inkluderer direkte kontakt med den døde
- Unngå nær kontakt med ville dyr, både levende og døde (inkludert aper, antiloper, gnagere og flaggermus)
- Ikke oppsøke huler og andre typiske tilholdssted for flaggermus
- Ikke spise såkalt bushmeat, det vil si kjøtt fra ville dyr
- Ha god håndhygiene
Personer som har gjennomgått marburgsykdom
Ved ebolasykdom er det påvist virus-RNA i sæd på PCR i opptil 18 måneder etter gjennomgått sykdom, og det er rapportert om seksuell smitte. For marburgsykdom har man svært lite data på dette, men det kan antas at det er tilsvarende. Ved gjennomgått ebolasykdom anbefaler WHO bruk av kondom inntil det foreligger to negative PCR-prøver tatt minst 3 måneder etter tilfriskning. Dersom PCR ikke lar seg gjennomføre, anbefales bruk av kondom i minimum 12 måneder etter gjennomgått ebolasykdom.
Det finnes ingen vaksine mot marburgvirus, men flere vaksiner er under utvikling (2023).
Tiltak ved enkelttilfelle
Tiltak i helseinstitusjon
Meldings- og varslingsplikt
Meldings- og varslingspliktig. Meldingspliktig til MSIS, gruppe A-sykdom. Kriterier for melding er et klinisk forenlig tilfelle med epidemiologisk tilknytning eller laboratoriepåvisning av virus som forårsaker marburgsykdom ved isolering eller nukleinsyreundersøkelse.
Kliniske kriterier er minst én av følgende symptomer: feber, blødningsmanifestasjoner i ulike former som kan medføre multiorgansvikt.
Med epidemiologisk tilknytning menes reise siste 21 dager til område hvor viral hemoragisk feber er kjent å ha forekommet eller eksponering siste 21 dager til et tilfelle av kjent viral hemoragisk feber som hadde sykdomsdebut de siste 6 måneder.
I tillegg skal lege, sykepleier, jordmor eller helsesykepleier som mistenker eller påviser et tilfelle, umiddelbart varsle kommuneoverlegen, som skal varsle videre til Folkehelseinstituttet. Dersom kommuneoverlegen ikke nås, varsles Folkehelseinstituttets døgnåpne Smittevernvakt direkte (tlf. 21076348).
Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved utbrudd:
Latin: filo (tråd); Marburg: By i Tyskland