Meningokokksykdom - veileder for helsepersonell
Oppdatert
Meningokokksykdom (ofte kalt smittsom hjernehinnebetennelse) skyldes infeksjon med meningokokkbakterien og kan være en alvorlig sykdom.
Om meningokokksykdom
Serogrupper og bakteriestammer
Meningokokker (Neisseria meningitidis) er Gram-negative diplokokker. Bakterien kan gi alvorlig (invasiv) sykdom hos mennesker, i form av sepsis (blodforgiftning) og / eller meningitt (hjernehinnebetennelse). De fleste invasive meningokokkinfeksjonene skyldes kapselkledde meningokokker innenfor serogruppene A, B, C, W, X og Y. Forekomst av meningokokksykdom og serogruppefordeling varierer fra land til land, og avhenger blant annet av klima og vaksinasjonsprogram. Ved hjelp av sekvensering av meningokokkbakterienes gener har det vært registrert tusenvis av forskjellige genotyper. De fleste genotyper sees bare én eller noen få ganger, mens et fåtall er hypervirulente og forårsaker mange sykdomstilfeller på verdensbasis (epidemiske kloner), og i sjeldne tilfeller også utbrudd.
Historisk bakgrunn
De første meningokokkepidemiene ble beskrevet i begynnelsen av 1800-tallet (Genève 1805 og Massachusetts i 1806). Bakterien ble første gang påvist i 1884, og dyrket første gang i 1887. Inndeling i serogrupper ble påbegynt i 1915. På 1900-tallet var det flere epidemier forårsaket av serogruppe A. Epidemier brøt særlig ut i industri- og gruveregioner og i forbindelse med militære operasjoner, særlig blant krigførende parter i første og annen verdenskrig. Sykdommen hadde tidligere en svært høy letalitet på 80-90 %, men denne sank til om lag det halve ved serumbehandling som ble innført i 1908. Sulfonamider og andre antibiotika førte til ytterligere reduksjon i dødelighet til 10-15 %.
Norge
Epidemisk cerebrospinalmeningitt ble første gang beskrevet i Norge 1859 i Oppdal. Den første større epidemien som er beskrevet i Norge var i 1876. I 1912 var det et nytt større alvorlig utbrudd i Norge, Sverige og Skottland. Under annen verdenskrig var det et omfattende utbrudd blant europeiske krigførende parter, også Norge. I 1941 ble det rapportert 495 tilfeller av meningokokksykdom her i landet. Alle disse tre epidemiene var forårsaket av serogruppe A (se figur 1). Fra 1974 til begynnelsen av 2000-tallet var det en epidemi i Norge av serogruppe B (serotype15: serosubtype P1.7,16) meningokokksykdom. Epidemien startet i Nord-Norge og spredte seg raskt til resten av landet med over 300 tilfeller hvert år. Toppen ble nådd i 1983 med 368 tilfeller. I mange år hadde Norge den høyeste forekomsten i Europa. Først i 1988 begynte antall tilfeller å gå ned igjen. Sykdommen opptrådte ofte som sepsis med raskt forløp og 10 - 20 % dødelighet. Den rammet i hovedsak småbarn opp til fire år,tenåringer og rekrutter. I 1991 var det et utbrudd med 14 tilfeller av serogruppe B og C meningokokksykdom blant russ. Tidligere var norske anbefalinger å behandle nærkontakter med penicillin, men i 2011 ble strategien endret til å intensivere utrydding av bærerskap blant nærkontakter med andre antibiotika.
Global situasjon
På verdensbasis regner WHO med at bakteriell meningitt forårsaket av Haemophilus influenzae, Streptococcus pneumoniae og Neisseria meningitidis årlig forårsaker 170 000 dødsfall. I mange lav- og mellominntektsland stilles diagnosen ofte klinisk uten at man har identifisert bakterien. Meningokokkbakterien er den eneste meningittfremkallende bakterie som kan være årsak til omfattende epidemier. Serogruppe A meningokokker har tidligere gitt regelmessige epidemier i mange lavinntektsland, spesielt langs "meningittbeltet" i Afrika som strekker seg på tvers av kontinentet fra Senegal til Etiopia. Situasjonen endret seg da monovalent konjugert meningokokk A-vaksine (MenAfriVac) ble introdusert i 2010. Etter dette har serogruppe W og C vært dominerende i utbrudd i Afrika. MenAfriVac er en del av vaksinasjonsprogrammet i flere afrikanske land. I store deler av verden, inkludert Europa og Nord-Amerika er serogruppe B vanligst.
Situasjonen i Europa
På 1980- og 1990 tallet så man en økning av serogruppe C i flere europeiske land som resulterte i at meningokokkvaksine mot serogruppe C ble introdusert i vaksinasjonsprogrammene i mange land. Etter dette har forekomsten av serogruppe C sunket. Forekomsten av invasiv meningokokksykdom har gått ned siden 2000, og har siden 2009 ligget under ett tilfelle per 100 000 innbyggere i gjennomsnitt i EU/EØS-området. Serogruppe B-infeksjoner dominerer i Europa og utgjør ca. halvparten av meningokokktilfellene. De senere år har det vært en økning av serogruppe Y i enkelte nordeuropeiske land, bl.a. i Norge. Siden 2009 har man i Storbritannia, og etter hvert andre Europeiske land, sett en øking av serogruppe W-tilfeller. Meningokokkvaksiner er implementert i vaksinasjonsprogram i flere land i Europa, se ECDC Vaccine Scheduler for oppdatert informasjon.
Bærerskap
Mennesket er eneste reservoar for meningokokkbakterien. Meningokokker er en vanlig del av normalfloraen hos mennesker, og finnes oftest i halsen. Bakteriene har liten evne til å overleve utenfor kroppen fordi de tåler tørking i liten grad. De aller fleste stammer isolert fra friske mennesker (bærerstammer) er ikke sykdomsfremkallende. Kun et fåtall bærere utvikler invasiv meningokokksykdom. Bærerfrekvensen av meningokokker varierer betydelig med kjønn, alder, epidemiologisk situasjon og eksponering for visse risikofaktorer som røyking, kyssing, deling av flasker, tett omgang med mange mennesker over lengre tid mv. Høyest bærerfrekvens er det hos ungdom og unge voksne. I en bærerundersøkelse i Lørenskog 1991 fant man meningokokker i halsfloraen hos ca. 10 % av befolkningen (friske bærere), mens man i en undersøkelse på Østlandet i 2018/19 fant at ca. 7 % av 13-19-åringer var bærere.
Epidemiologi og forekomst
I en epidemiologisk sammenheng kan et tilfelle av meningokokksykdom beskrives som:
- Indekstilfelle: Det første tilfellet man blir oppmerksom på.
- Assosiert tilfelle: Et tilfelle som oppstår i relasjon til indekstilfellet. Slike tilfeller er ikke nødvendigvis smittet av indekstilfellet, men kan skyldes økt forekomst av smitte i miljøet gjennom bærerskap.
- Koprimære tilfeller: Assosiert tilfelle hos nærkontakter som debuterer innen 24 timer etter at indekstilfellet er erkjent. Oftest ses dette blant søsken eller barn og ungdommer som er nære venner. Kan være smittet av indekstilfellet eller annen felles smittekilde.
Nesten alle (omtrent 97%) tilfeller av invasiv meningokokksykdom er enkeltstående tilfeller. Den største risikoen for smitte er hos husstandsmedlemmer og andre tilsvarende nære til den syke, og risikoen for sykdom er størst de første dagene etter at indekstilfellet oppdages. Etter 30 dager er risikoen blant husstandsmedlemmer omtrent på nivå med befolkningen i øvrig, selv om assosierte tilfeller kan forekomme senere.
I Norge har man tidligere observert klart størst risiko for invasiv sykdom blant barn (særlig spedbarn) og unge. Siden 2011 har aldersfordelingen imidlertid vært mer spredt, blant annet som følge av at forekomsten blant yngre har gått ned.
Smittemåte
I de fleste tilfellene skjer smitten fra friske bærere. Overføring skjer ved dråpesmitte, og krever vanligvis tett kontakt. Utveksling av spytt som ved deling av flasker og glass, samt kyssing og annen intim kontakt kan være viktige smitteveier.
Inkubasjonstid
2-10 dager, vanligvis 3-4 dager. Sjeldne tilfeller med tilsynelatende lengre inkubasjonstid er rapportert.
Symptomer og forløp
Selv om sykdommen ofte kalles smittsom hjernehinnebetennelse, har den flere kliniske former enn meningitt, både invasive og lokaliserte. Det er den septiske formen som er aller alvorligst og som i løpet av få timer kan utvikle seg dramatisk uten at det er noe tegn på nakkestivhet og meningitt. Meningittformen har lavere dødelighet (ca. 5 %), mens dødeligheten ved kombinert sepsis og meningitt er ca. 10 %.
Invasiv meningokokksykdom
Invasiv meningokokksykdom oppstår når bakterien klarer å unngå det medfødte immunforsvaret og antistoffer i blodet. Årsaken til utvikling av invasiv sykdom kan blant annet være nedsatt immunforsvar, at slimhinnene er skadet på grunn av aktiv eller passiv røyking, en samtidig virusinfeksjon og/eller at meningokokkstammen er spesielt virulent. Invasiv meningokokksykdom oppstår oftest som enkeltstående tilfeller, og langt sjeldnere som klynger av assosierte tilfeller. Alvorlig invasiv meningokokksykdom kan opptre som meningitt, alvorlig sepsis eller som kombinert meningitt og sepsis. I tillegg kan septisk artritt være det eneste symptomet på invasiv meningokokksykdom.
Symptomene på invasiv infeksjon er i begynnelsen oftest uspesifikke som nedsatt almenntilstand, feber med frysninger, hodepine, muskelverk, kvalme, oppkast og diaré. Sykdommen kan utvikle seg svært raskt og gi alvorlig sykdomsbilde i løpet av få timer. Senere symptomer kan være nakkestivhet og lysskyhet (ved meningitt) og petekkier (ved sepsis). Nakkestivhet kjennetegnes ved at personen ikke greier sette haken mot brystet. Petekkier ses som små rødlige prikker i huden som ikke lar seg avbleke (eks. dersom man trykker et glass mot huden). Sepsis kan føre til sjokk, alvorlige koagulasjonsforstyrrelser med ekkymoser (større hudblødninger) og multiorgansvikt. Disseminert intravaskulær koagulasjon (DIC) kan opptre.
Benign meningokokkemi
Akutt benign meningokokkemi er akutt febril sykdom uten påfallende kliniske funn. Sykdommen går over av seg selv. Når positiv blodkultur påvises etter et par dager, kan pasienten uten behandling være symptomfri. Mange vil likevel behandle slike tilfeller for sikkerhets skyld. Subakutt (benign) meningokokkemi er invasiv meningokokksykdom som uten å utvikle meningitt eller sepsis har vart i mer enn 5 døgn uten behandling. Petekkier kan ses, og tilstanden kan gå i sykler med små forverringer og forbedringer. Ubehandlet kan den pågå lenge. Begge disse formene er sjeldne.
Lokalisert sykdom
Meningokokker er vanligvis ikke primær årsak til øvre luftveisinfeksjoner, men kan opptre i puss fra sinusitter og rhinitter. Asymptomatisk bærerskap er relativt vanlig og kan forklare funn av meningokokker ved prøvetaking fra øvre luftveier. Meningokokker kan også gi pneumoni og uretritt, men er ikke blant de vanligste årsakene til disse sykdommene. Ved funn av meningokokker ifm prøvetaking ved lokalisert sykdom må klinisk vurdering styre eventuell behandlingsindikasjon.
Diagnostikk
Ved mistanke om invasiv sykdom bør dyrkningsforsøk fra blod, spinalvæske, sterilt vev eller kroppsvæske gjøres. Samme materiale kan også undersøkes med antigentester eller PCR-teknikk. Det er viktig å påvise serogruppe/genogruppe så raskt som mulig slik at man kan ta stilling til vaksinering av pasient og nærkontakter. Folkehelseinstituttet har referansefunksjon for meningokokker med hensikt å bidra til utbruddsetterforskning og nasjonal epidemiologisk overvåking, se Veileder for mikrobiologiske laboratorieanalyser. Folkehelseinstituttet er også WHO referanselaboratorium for meningokokker.
Alle invasive isolater som er dyrket ved de norske mikrobiologiske laboratorier skal sendes Folkehelseinstituttet. Referanselaboratoriet benytter både fenotypiske og DNA-baserte analyser i den løpende overvåkingen og i karakteriseringen av meningokokkstammene. Undersøkelse av bakterien ved genotyping (MLST) kan bekrefte eller avkrefte sammenheng mellom tilfeller. Slike undersøkelser er viktige også for å følge utviklingen av bakteriekloner.
Dersom man ved primærlaboratoriet ikke får oppvekst ved dyrkning sendes spinalvæske eller serum til referanselaboratoriet ved Folkehelseinstituttet for videre analyser, også i tilfeller der primærlaboratoriet selv gjør PCR-analyser. Referanselaboratoriet kan gruppebestemme selv om det ikke finnes isolat av bakterien og kan videreanalyse DNA-rester for fintyping.
Forekomst i Norge
Meningokokksykdom har vært nominativt meldingspliktig i MSIS siden 1975.
Forekomsten av invasiv meningokokksykdom har gått betydelig ned i Norge de senere årene. Nedgangen har særlig vært tydelig for serogruppe B meningokokksykdom samtidig som det er observert en økning av serogruppe Y-sykdom (figur 2). Tilsvarende økning av serogruppe W-tilfeller som i Europa har ikke vært observert i Norge.
|
|
2011 |
2012 |
2013 |
2014 |
2015 |
2016 |
2017 |
2018 |
2019 |
|
B |
10 |
9 |
11 |
7 |
8 |
9 |
3 |
9 |
5 |
|
C |
4 |
9 |
6 |
1 |
2 |
0 |
2 |
1 |
1 |
|
Y |
21 |
6 |
7 |
5 |
8 |
9 |
8 |
12 |
6 |
|
W |
2 |
0 |
0 |
3 |
0 |
6 |
5 |
4 |
4 |
|
A |
0 |
0 |
0 |
0 |
0 |
0 |
0 |
0 |
0 |
|
Andre/ukjent |
1 |
0 |
3 |
2 |
1 |
0 |
0 |
0 |
0 |
|
Totalt |
38 |
24 |
27 |
18 |
19 |
24 |
18 |
26 |
16 |
|
|
2011 |
2012 |
2013 |
2014 |
2015 |
2016 |
2017 |
2018 |
|
Under 1 år |
3 |
3 |
3 |
2 |
0 |
3 |
0 |
0 |
|
1-9 |
6 |
1 |
4 |
3 |
5 |
3 |
1 |
6 |
|
10-19 |
9 |
9 |
5 |
4 |
7 |
2 |
3 |
7 |
|
20-29 |
3 |
5 |
5 |
1 |
1 |
2 |
3 |
2 |
|
30-39 |
2 |
1 |
2 |
0 |
0 |
0 |
1 |
0 |
|
40-49 |
4 |
1 |
2 |
0 |
1 |
1 |
1 |
3 |
|
Over 50 |
11 |
4 |
6 |
8 |
5 |
13 |
9 |
8 |
|
Totalt |
38 |
24 |
27 |
18 |
19 |
24 |
18 |
26 |
I perioden 2009-2018 døde 25 personer av de totalt 276 meningokokktilfellene som ble meldt til MSIS. Aldersgruppefordelingen for disse 25 dødsfallene var: Under 1 år: 3, 1-9 år: 2, 10-14 år: 1, 15-19 år: 4, 20-29 år: 2, 30-69 år: 7, 70 og over: 6.
Les mer om meningokokk-situasjonen i Norge:
Behandling og sekveler
Behandling i sykehus består vanligvis av systemisk antibiotika og intensiv støttebehandling.
Gjennomgått invasiv sykdom gir følgetilstander hos omtrent 30 %, avhengig av klinisk presentasjon og bakterietype. Følgetilstander kan være nevrologiske skader som hørselsskader, synstap og epilepsi. Mindre spesifikke symptomer som konsentrasjons-/ lærevansker, økt tretthet og psykiske plager er ikke uvanlig og sannsynligvis underdiagnostisert. Ved sepsis ses ofte arrdannelser i hud, og amputasjoner av fingre, tær eller andre lemmer kan være nødvendig som følge av alvorlig sirkulasjonssvikt.
Forebyggende tiltak
I Norge er kombinasjonsvaksine mot meningokokkinfeksjon gruppe A, C, W og Y (Menveo®, Nimenrix®, MenQuadfi®) og gruppe B (Bexsero®, Trumenba®) tilgjengelig.
Les mer om de ulike vaksinene og målgrupper i vaksinasjonsveilederen:
Noen grupper er særlig utsatt for meningokokksykdom:
- Personer med særlige medisinske tilstander (hivpositive, manglende miltfunksjon, visse komplementdefekter inkludert komplementhemmende medikamenter)
- Ungdom 16-19 år
- Reisende til land med høyere forekomst, inkludert pilegrimsreisende til Saudi-Arabia
- Menn som har sex med menn (msm)
For ungdom er det utarbeidet en informasjonsbrosjyre som kan være nyttig i forbindelse med forebygging og utbrudd hos denne gruppen:
Vaksinasjon av pilegrimsreisende til Saudi-Arabia
Deltakelse i pilegrimsfeiring (Hajj og Umrah) i Saudi-Arabia kan medføre økt risiko for meningokokksykdom. Det har vært flere utbrudd av meningokokksykdom blant pilegrimsreisende til Mekka, og saudiske helsemyndigheter krever derfor at tilreisende pilegrimer over to år er vaksinert med meningokokkvaksine mot serogruppe A, C, W og Y.
Vaksinasjon av menn som har sex med menn
Siden 2000-tallet har det vært flere utbrudd av meningokokksykdom blant menn som har sex med menn (msm) i Nord-Amerika. Intim kontakt med mange partnere øker risikoen for smitte, og miljøer der enkelte deltar aktivt på arenaer for tilfeldig sex kan derfor være risikoutsatt. I tillegg kan festing og lite søvn gi økt risiko for å utvikle sykdom. Msm bør være oppmerksomme på risikoen for å utvikle sykdommen og på eventuelle symptomer. Norske msm som deltar aktivt på arenaer for tilfeldig sex og har intim kontakt med mange partnere, bør vurdere å ta vaksine uavhengig om arenaen er i utlandet eller i Norge. Dette gjelder uansett hivstatus.
Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd
Ved mistenkt tilfelle av invasiv meningokokksykdom eller ved påvisning av meningokokkbakterien i ellers sterilt prøvemateriale (inkludert i leddvæske ved septisk artritt eller i pleuravæske ved bakteriell pneumoni), skal tiltak i nærmiljøet umiddelbart vurderes, selv om assosierte tilfeller er sjeldent forekommende. Dette gjelder uansett alvorlighetsgrad hos indekstilfellet. Disse tiltakene er:
- Lete etter koprimære (samtidige) tilfeller
- Informere
- Utrydde bærerskap
- Vaksinere indekstilfelle og eventuelle nærkontakter
- Vurdere andre tiltak
1. Lete etter koprimære tilfeller
Siden 1/3 av assosierte tilfeller er koprimære, er det viktig å lete etter andre syke i pasientens nærmiljø. Dette bør innleggende lege være den første til å tenke på dersom diagnosen er sannsynlig eller klar. Dersom diagnosen stilles senere, må behandlende lege på sykehuset sikre at dette gjøres. Ved sterk mistanke eller bekreftet diagnose skal kommunelegen varsles for å starte leting etter andre i nærmiljøet som kan være begynnende syke.
Mest aktuelle grupper å kartlegge er husstandsmedlemmer og andre personer indekspasienten har vært i nær kontakt med siste uken før sykdomsdebut (tilsvarende målgrupper for bærerskapsutrydding beskrevet lenger ned). Alle med tegn til infeksjonssykdom i pasientens nærmiljø må vurderes nøye med tanke på meningokokksykdom. Det bør være lav terskel for å henvise til sykehus i en slik situasjon.
2. Informasjon
Når et sikkert eller sannsynlig tilfelle av invasiv meningokokksykdom er påvist, bør man raskt spre informasjon om dette til pasientens nærmiljø (samme husstand, skoleklasse eller barnehage, nære kontakter ellers og nær familie). Pasienten eller pårørende må på forhånd orienteres om at slik informasjon vil bli gitt. I tillegg skal det lokale helsevesenet (leger, legevaktpersonell) varsles. De må være forberedt på henvendelser og yte rask bistand ved eventuelle nye mulige tilfeller. Lokal presse eller andre lokale medier kan benyttes for å spre informasjon. Det bør gis saklig informasjon om symptomer (se beskrivelse av symptomer høyere opp). Husk å påpeke viktigheten av tidlig kontakt med helsevesenet ved symptomer, ettersom sykdommen kan utvikle seg svært raskt.
Se informasjonsskriv for veiledning til nærkontakter:
3. Utrydde bærerskap
Ved ethvert mistenkt tilfelle av systemisk meningokokksykdom skal det vurderes å utføre bærerskapsutrydning hos personer i nærmiljøet. Hensikten med bærerskapsutrydning er både å hindre at asymptomatiske bærere smitter nye personer og hindre at eventuelle nysmittede utvikler sykdom. Bærerskapsutrydning med antibiotika reduserer risikoen for assosierte tilfeller med omtrent 90%. Antibiotika for bærerskapsutrydning skal gis så snart som mulig etter at diagnosen hos indekspasient er stilt, og helst til alle nærkontakter på omtrent samme tidspunkt.
Lege ved sykehuset hvor indekspasient er innlagt bør samarbeide med kommunelegen i pasientens bostedskommune om kartlegging av nærkontakter og gjennomføring av behandlingen. Bærerskapsutrydning er aktuelt for personer som har vært i nærkontakt med den syke fra 7 dager før innsykning og til hen har vært behandlet med antibiotika i 24 timer. Det er ingen øvre tidsbegrensning for hvor lenge etter mulig smitteeksponering man kan gi bærerskapsutrydding. Ved utbrudd av systemisk meningokokksykdom bør det vurderes å raskt tilby bærerskapsutrydding til større grupper i nærmiljøet. Vurderingen gjøres av smittevernlege i samråd med Folkehelseinstituttet.
Målgrupper for bærerskapsutrydning
Ved ethvert mistenkt eller bekreftet tilfelle av invasiv meningokokksykdom bør det alltid vurderes å tilby bærerskapsutrydding til følgende grupper:
- Husstandsmedlemmer til den syke: Anbefales bærerskapsutrydning. Dette gjelder alle aldersgrupper. Begrepet ”husstand” vil omfatte kjærester og svært nære venner.
- Barnehagebarn: Barn som omgås like tett som i en husstand anbefales bærerskapsutrydning. Dette vil i størst grad gjelde barn som går i samme gruppe som den syke, og de minste barna i større grad enn de større barna.
- Personer på skole, russebuss, militærforlegninger og lignende: Det anbefales bærerskapsutrydning bare til medelever med like tett kontakt med den syke som i en husstand.
- Helsepersonell: Det er ikke holdepunkter for at helsepersonell generelt er utsatt for økt smitterisiko ved behandling av et tilfelle av invasiv meningokokksykdom. Bærerskapsutrydning bør likevel vurderes hos helsepersonell ved situasjoner når det har vært brudd på basale smittevernrutiner og den ansatte har hatt betydelig ubeskyttet kontakt med en smittet pasient (for eksempel ved intubering, resuscitering eller ved suging/undersøkelse av pasientens luftveier).
- Tilfeldige kontakter: Det er ikke holdepunkter for økt risiko for smitte ved mer tilfeldige kontakter som i transportmidler, på kino el.
Det er normalt ikke nødvendig med forutgående mikrobiologiske undersøkelser av nærkontakter før bærerskapsutrydning i gangsettes.
Valg av regime for bærerskapsutrydning
Legemidler med veiledende dosering anbefales, i prioritert rekkefølge i tabell 4. Ciprofloxacin er kun tilgjengelig i Norge som tabletter, mikstur må skaffes på registreringsfritak.
|
Ciprofloxacin |
500 mg |
En enkeltdose |
|
Azitromycin |
750 mg |
En enkeltdose |
|
Ceftriaxone |
250 mg i.m. |
En enkeltdose |
|
Rifampicin |
1200-2400 mg (totalt) |
300-600 mg x2 i 2 dager |
Barn |
||
|
Ciprofloxacin |
15 mg/kg |
En enkeltdose |
|
Azitromycin |
10 mg/kg |
En enkeltdose |
|
Ceftriaxone |
< 2år 20 mg/kg i.m , >2 år 125 mg i.m |
En enkeltdose |
|
Rifampicin |
10 mg/kg/døgn (mikstur) |
2 daglige doser i 2 dager |
Gravide / ammende |
||
|
Ceftriaxone |
250 mg i.m. |
En enkeltdose |
|
Azitromycin |
500 mg |
En enkeltdose |
Voksne |
||
Utgifter til antibiotika til slike nærkontakter dekkes av folketrygden (blåreseptforskriften § 4 punkt 2).
4. Vaksinasjon rundt et tilfelle
Studier har vist at vaksinasjon, i tillegg til bærerskapsutrydding, rundt et tilfelle av meningokokksykdom ytterligere reduserer risikoen for nye tilfeller blant den sykes nærkontakter. Vaksinasjon av nærkontakter rundt et enkelttilfelle er ikke indisert hvis det ikke samtidig tilbys bærerskapsutrydning. Vaksinasjon (i tillegg til bærerskapsutrydding) anbefales til pasientens husstand og andre med vedvarende nær omgang med pasienten. Nærkontakter som har mottatt bærerskapsutrydding, men som ikke skal ha videre nær omgang med pasienten (for eksempel helsepersonell) bør ikke tilbys vaksinasjon.
Det er usikkert om gjennomgått, invasiv meningokokksykdom forhindrer bærerskap eller gir immunitet mot meningokokker. Hvorfor bakterien kun gir alvorlig sykdom hos noen få individer er heller ikke fullstendig kjent, men visse former for svekkelse av immunsystemet er kjente risikofaktorer. Det anbefales derfor at pasienter som har gjennomgått meningokokksykdom tilbys vaksinasjon på lik linje med nærkontakter.
Ved sykdom forårsaket av serogruppe A, C, W eller Y anbefales vaksinasjon med meningokokk ACWY konjugatvaksine. Nimenrix® er godkjent til personer fra 6 ukers alder, mens Menveo® er godkjent fra 2 års alder. Ved sykdom forårsaket av serogruppe B anbefales meningkokokk B-vaksine. Bexsero® er godkjent til personer fra 2 måneders alder og Trumenba® fra 10 års alder. Vaksinene gir beskyttelse 7-10 dager etter fullvaksinering.
Ved utbrudd av invasiv meningokokksykdom vil det være aktuelt å tilby vaksine til større grupper i nærmiljøet. Vurderingen gjøres av smittevernlege i samråd med Folkehelseinstituttet.
Meningokokksykdom er i smittevernloven definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, dvs. pasienten skal ikke betale egenandel. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smittesporing. I tillegg dekker folketrygden utgifter til vaksine og antibiotika for behandling og forebygging hos personer som etter en faglig vurdering antas å være i en særlig fare for å bli smittet i Norge (blåreseptforskriften § 4 pkt. 2).
Utgifter til meningokokkvaksine til nærkontakter av personer med meningokokk A-, B-, C-, W- eller Y-sykdom dekkes av folketrygden (blåreseptforskriften § 4 punkt 3). Vaksine bestilles fra Folkehelseinstituttet.
5. Vurdere andre tiltak
Fysisk aktivitet
Ved enkelttilfeller er begrensning av vanlig fysisk aktivitet som skolegymnastikk ikke nødvendig. Det er heller ikke grunnlag for å fraråde forsamlinger, vanlig sosial omgang o.l. eller stengning av skoler, barnehager eller liknende.
Barnehager/skoler
Barnet kan vende tilbake barnehage/skole når sykdommen er over. Dette gjelder også søsken eller andre nærkontakter av et barn med meningokokksykdom som har mottatt bærerskapsutrydning med antibiotika.
Utbrudd
Dersom mer omfattende tiltak enn de anbefalte tiltak (f.eks. omfattende prøvetaking av friske, vaksinasjon av større grupper eller tiltak for å unngå store, tette ansamlinger av personer) overveies, bør kommuneoverlegen avklare dette i samråd med Folkehelseinstituttet
Tiltak i helseinstitusjoner
Basale smittevernrutiner. Dråpesmitteregime i ett døgn etter start av effektiv behandling.
Meldings- og varslingsplikt
Meldingspliktig til MSIS, gruppe A-sykdom. Kriterier for melding er et klinisk sykdomsbilde forenlig med invasiv meningokokksykdom med epidemiologisk tilknytning eller laboratoriepåvisning av:
- Neisseria meningitidis ved isolering, antigen- eller nukleinsyreundersøkelse i et normalt sterilt prøvemateriale eller
- Gramnegative diplokokker i cerebrospinalvæske
Kliniske kriterier er minst én av følgende symptomer: meningisme, petekkier, septisk sjokk, septisk artritt.
Med epidemiologisk tilknytning menes overføring fra person til person. Asymptomatiske bærere skal ikke varsles eller meldes.
I tillegg skal lege, sykepleier, jordmor eller tannlege som mistenker eller påviser et invasivt tilfelle, umiddelbart varsle kommuneoverlegen, som skal varsle videre til Folkehelseinstituttet. Dersom kommuneoverlegen ikke nås, varsles Folkehelseinstituttets døgnåpne Smittevernvakt direkte (tlf. 21076348).
Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved utbrudd, se Varsling av smittsomme sykdommer .