Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Smittevernveilederen

03. Lovverk og smittevern

Smittevernet i Norge er regulert gjennom en rekke lover og forskrifter. De viktigste er Smittevernloven med diverse forskrifter.

Hopp til innhold

Innledning

Inntil smittevernloven trådte i kraft i 1995 hadde Norge ved siden av den alminnelige helselovgivingen åtte særlover som regulerte smittevernet. Dette inkluderte særlover om bl.a. tuberkulose, kjønnssykdommer og vaksinasjon. Grunnpilaren i dette lovverket var i alle år sunnhetsloven av 1860. Med innføringen av den nye smittevernloven fikk Norge en moderne lov som balanserer hensynet til samfunnets interesser mot hensynet til enkeltmenneskets personlige integritet og krav på rettsvern.

De mest aktuelle lovene innen smittevernet i dag er:

Smittevernloven

Lov om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) trådte i kraft 1. januar 1995. Det har siden vært gjort mindre endringer i loven. I 2004 ble loven endret slik at det ble mulig å inngå interkommunalt samarbeid innen smittevernet. Smittevernloven har som formål å:

  • verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge dem og motvirke at de overføres i befolkningen, samt motvirke at slike sykdommer føres inn i Norge eller føres ut av Norge til andre land.
  • sikre at helsemyndighetene og andre myndigheter setter i verk nødvendige smitteverntiltak og samordner sin virksomhet i smittevernarbeidet.
  • ivareta rettssikkerheten til den enkelte som blir omfattet av smitteverntiltak etter loven.

Lovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder for enhver som oppholder seg i Norge, uansett statsborgerskap og uansett varigheten av oppholdet. Dette er i samsvar med de folkerettslige forpliktelser Norge er bundet av. Retten til smittevernhjelp omfatter altså persongrupper som ikke har fulle rettigheter til helsehjelp i Norge etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven, dvs. at også personer som oppholder seg i Norge uten å ha fast, lovlig opphold, uten å være medlem av folketrygden eller uten å ha rettigheter i medhold av avtale med annen stat har rett til smittevernhjelp. Bakgrunnen er bl.a. at smittevernhjelp ikke bare ytes av hensyn til pasienten, men også for å unngå spredning av sykdom. Fra 1.10.2015 fikk Smittevernloven også anvendelse for Svalbard og Jan Mayen med unntak av kapittel 6 (Rett til smittevernhjelp) og § 7-1 (Kommunens oppgaver). For petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen er det gitt egen forskrift som gir bestemmelser om håndtering av smittevernet (se lenke nedenfor).  

Allmennfarlige smittsomme sykdommer

Loven gjelder alle smittsomme sykdommer, men har særlige regler for de som regnes som «allmennfarlige smittsomme sykdommer». En allmennfarlig smittsom sykdom er definert som en sykdom som er særlig smittsom, eller som kan opptre hyppig, eller har høy dødelighet eller kan gi alvorlige eller varige skader, og som

  • vanligvis fører til langvarig behandling, evt. sykehusinnleggelse, langvarig sykefravær eller rekonvalesens, eller
  • kan få så stor utbredelse at sykdommen blir en vesentlig belastning for folkehelsen, eller
  • utgjør en særlig belastning fordi det ikke fins effektive forebyggende tiltak eller helbredende behandling for den.

Begrepet allmennfarlig smittsom sykdom var nytt med smittevernloven. Det er Helse- og omsorgsdepartementet som gjennom en egen forskrift fastsetter hvilke sykdommer som omfattes av dette begrepet. Det er av stor betydning om en smittsom sykdom defineres som en allmennfarlig smittsom sykdom med hensyn på om lovens bestemmelser om bl.a. rett til smittevernhjelp, plikter for smittede personer, tvangstiltak, isolering og smittesanering. Det har også betydning for betalingsspørsmål da fritak for egenandel  ved smittevernhjelp i form av blant annet legehjelp og legemidler, er knyttet til allmennfarlige smittsomme sykdommer. Straffelovens bestemmelser om smitteoverføring og smittefare er også knyttet til allmennfarlige smittsomme sykdommer.

De viktigste bestemmelsene i smittevernloven som har størst betydning for kommunehelsetjenestens praktiseringen av loven er:  

Informasjon til smittede personer (personlig smittevernveiledning)

Undersøkende eller behandlende legen skal snarest mulig gi en smittet person med allmennfarlig smittsom sykdom, informasjon om sykdommen, smittsomhet og smittemåter og om hvilke lover og bestemmelser som gjelder (§ 2-1). Legen skal også gi den smittede personlig smittevernveiledning, dvs. veiledning om hva den smittede kan gjøre for å motvirke at sykdommen blir overført til andre. Veiledningen skal tilpasses den enkeltes sykdom og livssituasjon. Den smittede selv har plikt til å ta imot slik personlige smittevernveiledning. Hovedinnholdet av den informasjon og den personlige smittevernveiledning som legen gir til den smittede, skal føres inn i pasientens journal.

Unntak fra taushetsplikt 

Helsepersonelloven gir bestemmelser om taushetsplikt og adgang til utlevering av opplysninger. Pasient- og brukerrettighetsloven gir også den smittede vern mot spredning av opplysninger om sykdomsforhold. Etter § 2-2 i smittevernloven kan legen likevel gi taushetsbelagte opplysninger videre på visse vilkår når det er overveiende sannsynlig at det er eller har vært fare for overføring av en allmennfarlig smittsom sykdom fra en smittet person, og det av hensyn til smittevernet er behov for å gi slike opplysninger. Legen skal så langt råd er, søke å oppnå medvirkning eller samtykke fra den smittede. Dersom det ikke er mulig å oppnå medvirkning eller samtykke fra den smittede, kan det gis opplysninger om smittestatus og andre helt nødvendige opplysninger uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Legen kan gi opplysningene til:

  • helsepersonell som har ansvar for oppfølging av pasienten eller som har ansvar for at annet personell, andre pasienter eller besøkende ikke smittes, når det er overveiende sannsynlig at helsepersonellet, pasientene eller de besøkende er i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom
  • annen lege i sammenheng med smitteoppsporing
  • den som med overveiende sannsynlighet er i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom,
  • den som med overveiende sannsynlighet har vært i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom, når opplysningene kan motvirke at sykdommen blir overført til andre, eller er avgjørende for å kunne begynne medisinsk behandling av den smitteutsatte, eller
  • den som med overveiende sannsynlighet har vært i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom fordi den smittede har opptrådt klanderverdig 

Meldingsplikt for leger. Varslingsplikt.

En lege som oppdager en smittet person, har meldingsplikt etter gjeldende MSIS- og Tuberkuloseregisterforskriften uten hinder av lovbestemt taushetsplikt (§ 2-3). For noen av sykdommene som er meldingspliktige i MSIS gjelder det en varslingsplikt i tillegg til meldingsplikten. Slik varsling kan gis uten hinder av taushetsplikt. En sykepleier eller jordmor som i sin virksomhet oppdager en smittet person har varslingsplikt etter forskrifter gitt i medhold av fjerde ledd uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Den som mottar opplysninger undergitt taushetsplikt, har samme taushetsplikt som dem som gir opplysningene. 

Når en lege gir en melding til MSIS og Tuberkuloseregisteret som identifiserer en person, skal legen informere den meldingen angår, om hvem som skal få meldingen og hva den skal brukes til.

Legens plikt til å foreta undersøkelse av smittede personer og til å foreta smitteoppsporing

Dersom en lege får mistanke om at det kan foreligge en allmennfarlig smittsom sykdom plikter legen å sette i gang undersøkelser for å få dette avklart, og i samråd med pasienten gjøre sitt for å motvirke at sykdommen overføres til andre (§ 3-5). I så fall skal legen straks og i samråd med den smittede pasienten gjøre sitt for å motvirke at sykdommen blir overført til andre. Hvis legen er i tvil, skal legen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt ta kontakt med kommunelegen. Tar legen kontakt med kommunelegen, skal kommunelegen overta den videre oppklaring og oppfølging når det viser seg at den første legen ikke har de nødvendige forutsetninger for arbeidet.

En lege som har sikker kunnskap eller har mistanke om en allmennfarlig smittsom sykdom som skyldes overføring av smitte fra en person til en annen, skal foreta smitteoppsporing dersom dette er gjennomførbart og hensynet til smittevernet krever det (§ 3-6). Legen skal i så fall spørre den smittede om hvem smitten kan være overført fra, om når og på hvilken måte smitteoverføringen kan ha skjedd og om hvem han eller hun kan ha overført smitten til. Legen skal da, eventuelt gjennom den smittede, ta kontakt med dem som smitten kan være overført fra eller til og undersøke disse. Plikten bortfaller dersom den smittede pasienten eller de som han eller hun oppgir som smittekilder eller mulig smittet, godtgjør at aktuelle personer allerede er undersøkt eller får nødvendig behandling eller omsorg.

Oppfølging av kommunelegen - forsterket smittevernveiledning

Dersom legen ikke ser seg i stand til å gjennomføre smitteoppsporing og oppfølging av de mulig smittede, skal legen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt gi underretning om dette til kommunelegen hvis hensynet til smittevernet krever det (§ 3-6). Legen skal da også gi opplysning om smittekontakter. Det samme gjelder dersom legen har grunn til å anta at en smittet person ikke følger den personlige smittevernveiledningen som legen har gitt. Hvis en lege på denne måten tar kontakt med kommunelegen, skal kommunelegen overta den videre oppklaring og oppfølging når det viser seg at den første legen ikke har de nødvendige forutsetninger for arbeidet. Dersom kommunelegen får opplysninger om en smittet person som bor eller oppholder seg utenfor kommunen, skal kommunelegen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt gi opplysningene til kommunelegen i den kommunen der den smittede bor eller oppholder seg, hvis hensynet til smittevernet krever det.  

Verken loven, forskrifter eller forarbeidene angir hva kommunelegen skal gjøre når han blir underrettet om at det må antas at en smittet person ikke følger den personlige smittevernveiledningen som legen har gitt. Kommunelegen bør i en slik situasjon vurdere om det bør iverksettes ytterligere tiltak for å hindre at andre smittes. Det anbefales å:

  • innkalle den smittede til en samtale hvor kommunelegen på ny gir personlig smittevernveiledning tilpasset den smittedes sykdom og forhold for øvrig med understreking av viktigheten av at den smittede overholder rådene med hensyn til tiltak for å unngå å smitte andre
  • orientere om straffansvaret etter straffelovens bestemmelser om smitteoverføring og smittefare  
  • orientere om muligheten for å fravike taushetsplikten for å varsle personer som utsettes for smittefare
  • søke å identifisere eventuelle bakenforliggende problemer som rusmiddelbruk eller psykiske lidelser som kan forårsake eller medvirke til den smittefarlige atferden, og sørge for at den smittede blir henvist til et egnet behandlingstilbud om nødvendig.

I tillegg til muntlig veiledning kan det være aktuelt å gi den smittede skriftlig materiell som beskriver smittefare og smitteverntiltak. Om nødvendig bør tolk benyttes for å sikre at den smittede forstår veiledningen fullt ut. Om nødvendig bør kommunelegen innkalle en smittet person til slik forsterket smittevernveiledning flere ganger.

Under helt særlige omstendigheter vil det kunne være aktuelt med tvungen isolering etter reglene i smittevernloven § 5-3. Selv om kommunelegen forgjeves har forsøkt andre tiltak for å forebygge eller motvirke smitteoverføring vil ikke vilkårene for bruk av tvungen isolering uten videre være oppfylt. Isolering vil f.eks. ikke være aktuelt når den smittefarlige atferden består i ubeskyttet seksuell omgang.

Behandlende helsepersonell eller kommunelegen har ikke hjemmel for å anmelde den smittede til politiet selv om det skulle være klart at den smittede utsetter andre for smittefare. Smittevernlovens regler om taushetsplikt og opplysningsrett og -plikt gir ikke adgang til å bryte taushetsplikten for å inngi anmeldelse. Tilliten mellom pasient og helsepersonell er også av stor betydning og vil kunne bli skadelidende dersom helsepersonell går til anmeldelse. Kommunelegen kan likevel i særlige alvorlige tilfeller der det er grunn til å tro at nye personer vil kunne bli utsatt for smittefare uten å bli informert om dette, gjøre en konkret vurdering om det kan være hjemmel i helsepersonelloven og smittevernloven om å fravike taushetsplikten ved å gå til politianmeldelse. Helsepersonell bør være svært tilbakeholdende med å sette taushetsplikten til side med tanke på politianmeldelse, og det anbefales alltid å diskutere tilfellet med kollegaer eller Folkehelseinstituttet før man vurderer en evt. politianmeldelse.

Det anbefales heller ikke, som man  har sett eksempler på i ulike kommuner, å gjennom media o.l. gå ut med informasjon til den generelle  befolkningen om at det finnes en smittet person med en smittefarlig atferd i spesielle miljøer. f.eks homofile- eller prostitusjonsmiljøer og at publikum bør være særlig påpasselig med bruk av kondom. Risikoen for at den smittede kan bli identifisert er stor, selv om man gir minimale opplysninger om den smittede. I tillegg vil en mulig effekt antagelig vare kort.

I slike vanskelige saker kan kommunelegen ende opp med at den smittede fortsatt utfører smittefarlig seksual atferd uten at man har lyktes med å stoppe denne atferden. Dette er en situasjon som man i sjeldne tilfeller må leve med og stole på at de generelle forebyggende råd som f.eks kondombruk vil  hindre videre smittespredning.  

Plikter for en person som er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom

Den som har grunn til å anta at han er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom har plikt til å snarest gi beskjed til lege og oppsøke legen for nødvendig undersøkelse (§ 5-1). En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har plikt til:

  • å gi beskjed til lege og oppsøke lege for nødvendig undersøkelse ved mistanke om allmennfarlig smittsom sykdom
  • å gi nødvendige opplysninger om hvem smitten kan være overført fra
  • å gi nødvendige opplysninger dersom overføringen kan ha skjedd ved miljøsmitte, for eksempel drikkevann, matvarer eller dyr
  • å opplyse hvem han eller hun selv kan ha overført smitte til
  • å ta i mot personlig smittevernveiledning som lege gir for å motvirke at sykdommen blir overført til andre
  • å la seg isolere om nødvendig

Loven fastsetter ingen sanksjoner for brudd på disse pliktene, og det er uttrykkelig fastsatt i loven at straff for brudd på loven ikke kommer til anvendelse ved brudd på disse pliktene. Den som ikke frivillig lar seg undersøke eller om nødvendig isolere, kan etter omstendighetene undergis tvungen undersøkelse eller isolering.

Det er ikke noen lovbestemt plikt for smittede til å la seg behandle for at den allmennfarlige smittsomme sykdommen skal bli kurert eller kontrollert. Det er heller ikke  fastsatt noen plikt for smittede til å følge den smittevernveiledningen som det er plikt til å motta med tanke på å motvirke smitteoverføring til andre. En smitteførende person har heller ikke plikt til å gi opplysninger om smittestatus til helsepersonell, seksualpartnere eller andre personer hvor nær kontakt kan innebære fare for smitteoverføring. Det er likevel ønskelig at den smittede informerer om smittefaren da dette kan bidra til bedre forebygging av smitteoverføring, noe som også vil være i den smittedes egen interesse, i siste instans med tanke på straffelovens bestemmelser om smitteoverføring og smittefare.

Tvangstiltak

Smittevernloven åpner for at det i viss tilfeller kan gjennomføres tiltak med tvang overfor antatt smittede personer når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført. Den smittede skal først oppfordres til å medvirke frivillig. Tvang skal bare brukes som siste utvei når frivillige tiltak ikke har ført frem. Slike tvangstiltak vil normalt kun være aktuelt i helt spesielle situasjoner som det er vanskelig å rå med, f.eks. når en smittebærertilstand er kombinert med atferdsavvik. Tvangstiltak kan være:

  • Tvungen undersøkelse og eventuelt kortvarig isolering inntil syv dager for å klarlegge om det foreligger en allmennfarlig smittsom sykdom (§ 5-2). Undersøkelsen kan skje ved sykehusinnleggelse, eventuelt i kombinasjon med isolering. Undersøkelsen kan skje poliklinisk eller på annet egnet sted. Vedtak skal gjøres av smittevernnemda. Hastevedtak kan gjøres av kommunelegen sammen med en lege som det regionale helseforetaket har utpekt. Hvis de to legene er uenige, deltar fylkesmannen i avgjørelsen. Et slikt hastevedtak kan gjøres bare dersom de interesser som vedtaket skal ivareta, kan bli vesentlig skadelidende om vedtaket ikke blir gjort eller gjennomført straks.
  • Tvungen isolering i sykehus (§ 5-3) skal skje i en egnet sykehusavdeling eller sengepost. Avdelingen eller sengeposten skal være spesielt lagt til rette for å motta smittede. Vedtak skal gjøres av smittevernnemda og kan gjøres for opptil tre uker. Ved nytt vedtak kan isoleringstiden forlenges med opptil seks uker om gangen inntil et år fra første vedtak. I sammenheng med forlengelse av isoleringstiden kan det vedtas tvungen medikamentell behandling når dette kan redusere isoleringstiden vesentlig.

Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Oslo og Akershus er utpekt til smittevernnemnd for hele landet. Per 31. oktober 2011 har smittevernnemnda etter smittevernlovens ikrafttredelse behandlet 13 saker etter tvangsbestemmelsene. Sakene har hovedsakelig gjaldt tuberkulose, men også noen tilfeller med hivinfeksjon. Det er kommunelegen som skal forberede tvangssakene og forelegge dem for fylkesmannen, som skal sende dem til smittevernnemnda. Helsedirektoratet kan selv reise sak for nemnda. Den smittede skal få oppnevnt en offentlig advokat. Smittevernnemnda skal komme sammen så raskt som mulig for å drøfte saken. Til møtet i nemnda kan en representant for den som har begjært tvangsvedtaket og den smittedes fullmektig møte. Vedtaket skal gjøres umiddelbart etter at drøftingene i smittevernnemnda er slutt.

Rett til smittevernhjelp

I henhold til smittevernloven (§ 6-1) har enhver rett til nødvendig smittevernhjelp og dette er å anse som en del av rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester. Retten er særlig sterk når det gjelder allmennfarlig smittsom sykdom. Bestemmelsen anses å innebære at enhver som befinner seg i Norge for kortere eller lengre tid har rett til slik smittevernhjelp. Den som det etter en faglig vurdering er grunn til å anta er i fare for å bli smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom har rett til nødvendig smittevernhjelp i form av vaksinasjon, informasjon og annen nødvendig forebyggende hjelp. En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har rett til medisinsk vurdering og utredning, behandling, pleie og annen nødvendig smittevernhjelp. Smittevernhjelp kan ikke nektes med den begrunnelse at det ikke er dekning for utgiftene på vedtatte budsjetter.

Når det gjelder forebyggende hjelp, kan det i tillegg til individuell rådgivning også omfatte mer konkret hjelp i form av lett tilgang til kondomer og rent sprøyteutstyr for å unngå smitte, men kan også tolkes som hjelp til sosial og psykososial rehabilitering. Slik smittevernhjelp er ikke nødvendig gratis for brukerne, men er rekke gratistiltak er igangsatt, f.eks. gratis kondomer til hivsmittede og deres partnere, nasjonal ordning for utdeling av gratis kondomer og  i flere kommuner gratis utdeling av rent injeksjonsutstyr.  

Kapitel 6 om rett til smittevernhjelp gjelder ikke for Svalbard. 

Kommunens oppgaver

Kommunen skal sørge for at alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen med hensyn til smittsom sykdom er sikret nødvendige forebyggende tiltak, undersøkelsesmuligheter, behandling og pleie utenfor institusjon og pleie i sykehjem eller annen kommunal helseinstitusjon. Kommuner er pålagt å ha en plan for helse- og omsorgstjenestens arbeid med vern mot smittsomme sykdommer. Smittevernplanen skal være en integrert del av den totale beredskapen i helse- og sosialtjenestene, og skal dekke ulike konsekvenser for samfunnet ved utbrudd av smittsom sykdom, for eksempel pandemisk influensa. Alle kommuner skal også ha et tuberkulosekontrollprogram som skal utgjøre en del av smittevernplanene. Kommunens myndighet kan delegeres etter reglene i kommuneloven eller til et interkommunalt organ (interkommunalt samarbeid).

Smittevernlovens § 7-1  om kommunens oppgaver gjelder ikke for Svalbard.

Kommunelegens oppgaver

Kommunelegen skal utføre de oppgaver innen smittevernet som pålegges i smittevernloven. I kommuner med flere kommuneleger skal kommunestyret utpeke en av dem til å utføre disse oppgavene. Det bør også utpekes en stedfortreder for denne. I store bykommuner med bydelsforvaltning skal kommunestyret utpeke en lege til å utføre de av kommunelegenes oppgaver som angår hele kommunen eller store områder. Kommunelegen skal:

  • utarbeide forslag til plan for helse- og omsorgstjenestens arbeid med vern mot smittsomme sykdommer, herunder beredskapsplaner og -tiltak, og organisere og lede dette arbeidet (smittevernplan),
  • ha løpende oversikt over de infeksjonsepidemiologiske forholdene i kommunen,
  • utarbeide forslag til forebyggende tiltak for kommunen,
  • bistå kommunen, helsepersonell og andre i kommunen som har oppgaver i arbeidet med vern mot smittsomme sykdommer,
  • gi informasjon, opplysninger og råd til befolkningen om vern mot smittsomme sykdommer,
  • utføre alle andre oppgaver som følger av loven eller bestemmelser i medhold av loven, og medvirke til effektive tiltak for å forebygge smittsomme sykdommer og motvirke at de blir overført.

Universitetssykehuset Nord-Norge HF – Longyearbyen sykehus har for Svalbard myndigheten som etter loven og forskriftene er lagt til kommunelegen.

Aktuelle forskrifter til smittevernloven

  • FOR 2003-06-20 nr 740 Forskrift om Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS-forskriften). Forskriften gir bl.a. bestemmelser for meldinger til MSIS og for varsling om smittsomme sykdommer.
  • FOR 1995-01-01 nr 100 Forskrift om allmennfarlige smittsomme sykdommer. Forskriften gir ei liste over hvilke smittsomme sykdommer som regnes som allmennfarlige i smittevernlovens forstand.
  • FOR 2005-06-17 nr 611 Forskrift om Norsk overvåkingssystem for antibiotikabruk og helsetjenesteassosierte infeksjoner (NOIS-registerforskriften). Forskriften gir oppdaterte bestemmelser for meldinger til NOIS.
  • FOR-2007-06-28 nr 814 Forskrift om stønad til dekning av utgifter til viktige legemidler mv. (blåreseptforskriften). Forskriften gir i § 4 bestemmelser om gratis behandling og forebygging for allmennfarlige smittsomme sykdommer.
  • FOR 2012-06-28 nr 692 Forskrift om oversikt over folkehelsen. Forskriften legger til rette for systematisk og kunnskapsbasert folkehelsearbeid ved samordning og standardisering av arbeid med oversikt over helsetilstanden i befolkningen og de positive og negative faktorer som kan virke inn på denne.
  • FOR-2009-10-02-1229 Forskrift om nasjonalt vaksinasjonsprogram. Forskriften gir bestemmelser om kommunens vaksinasjonstilbud i henhold til det nasjonale vaksinasjonsprogrammet, dvs. barnevaksinasjoner og influensavaksinasjoner.
  • FOR-2009-02-13-205 Forskrift om tuberkulosekontroll. Forskriften gir bestemmelser for forebygging og kontroll av tuberkulose. 
  • FOR 2007-12-21 nr 1573 Forskrift om varsling av og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse (IHR-forskriften). Forskriften gir bestemmelser om implementering av WHOs internasjonale helsereglement i Norge. Den inneholder bl.a. bestemmelser og varsling av hendelser, og hygienesertifikater og helseerklæringer for skip.
  • FOR-2016-06-27-819 Forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege. 

    Forskriften gir bl.a. bestemmelser om godgjørelse for undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer
  • FOR-2016-12-20-1848 Forskrift om betaling frå pasientar for poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetenesta. Forskriften gir bestemmelser om gratis legehjelp ved poliklinisk behandling under visse forhold ved allmennfarlige smittsomme sykdommer. 
  • FOR 2003-06-27 nr 959 Forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling i private medisinske laboratorier og røntgenvirksomheter. Forskriften gir i § 4 bestemmelser om gratis legehjelp under visse forhold ved allmennfarlige smittsomme sykdommer.
  • FOR-2005-10-11 nr 1196 Forskrift om smittefarlig avfall fra helsetjeneste og dyrehelsetjeneste mv. Forskriften gir bestemmelser om håndtering smittefarlig avfall som oppstår i helsetjeneste og dyrehelsetjeneste,
  • FOR 2005-06-17 nr 610 Forskrift om smittevern i helse- og omsorgstjenesten. Forskriften gir bestemmelser for sykehusenes, sykehjemmenes og enkelte andre institusjoners smittevernarbeid.
  • FOR-2003-11-14-1353 Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Norsk overvåkningssystem for resistens hos bakterier, sopp og virus (Resistensregisterforskriften). Forskriften gir bestemmelser om innsamling og behandling av helseopplysninger i overvåkingssystem for resistens mot legemidler brukt til behandling av infeksjoner med bakterier (antibiotika) og sopp (antimykotika) (NORM) og resistensovervåking av virus (RAVN).
  • FOR 2003-06-20 nr 739  Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Nasjonalt vaksinasjonsregister (SYSVAK-registerforskriften). Forskriften gir bestemmelser for innsamling og behandling av helseopplysninger i SYSVAK.
  • FOR 2000-12-21 nr 1406 Forskrift om skadedyrbekjempelse. Forskriften gir bestemmelser om  å sikre at det ved skadedyrbekjempelse blir benyttet midler og metoder som motvirker at skadedyr overfører smittsomme sykdommer eller blir årsak til andre helseproblemer.
  • FOR 1998-12-22 nr 1432 Forskrift om gjennomføring m.m. av undersøkelser for smittsom sykdom av biologisk materiale for ikke-diagnostiske formål. Forskriften gir bestemmelser for laboratorienes bruk av biologisk materiale til metodeutprøving og kartleggingsundersøkelser for smittsomme sykdommer.
  • FOR 1998-05-06 nr 581 Forskrift om hygienekrav for frisør-, hudpleie-, tatoverings- og hulltakingsvirksomhet m.v. Forskriften gir bestemmelser om hygieniske forhold og om å forebygge overføring av smittsomme sykdommer ved disse virksomhetene.
  • FOR-1998-04-03 nr 327 Forskrift om transport, håndtering og emballering av lik samt gravferd. Forskriften gir bestemmelser om å sikre at transport, håndtering og emballering av lik, samt gravferd foregår hygienisk forsvarlig for å motvirke overføring av smitte fra lik.
  • FOR 1996-09-12 nr 903  Forskrift om innførsel, transport og annen håndtering av materiale som er smittefarlig for mennesker. Forskriften gir bestemmelser om å sikre at innførsel, transport og annen håndtering av materiale foregår forsvarlig slik at smittefaren blir så liten som mulig.
  • FOR 1996-07-05 nr 700 Forskrift om forhåndsundersøkelse av arbeidstakere innen helsevesenet - antibiotikaresistente bakterier. Forskriften gir bestemmelser om undersøkelser av helsepersonell for visse resistente bakterier.
  • FOR-1956-07-27 nr 2 Forskrift for hygieniske forhold ombord i fartøyer. Forskriften gir bestemmelser om hygieniske forhold og tilsyn med disse på norske skip.

Andre viktige forskrifter

  • FOR-2015-06-12-646 Forskrift om helseforetaksfinansierte reseptlegemidler til bruk utenfor sykehus. Hjemlet i pasientjournalloven og legemiddelloven. Forskriften gjelder rekvirering og utlevering av legemidler til bruk utenfor sykehus som finansieres av et regionalt helseforetak, bl.a ved behandling av hepatitt C.
  • FOR-2015-06-22-747 Forskrift om anvendelse av helselover og -forskrifter for Svalbard og Jan Mayen. Formålet med forskriften er å gi lover og forskrifter om helsemessige forhold anvendelse for Svalbard og Jan Mayen og å fastsette tilpasninger ut fra de stedlige forholdene.
  • FOR-2011-12-16 nr 1255  Forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket. Forskriften gir bestemmelser om hva slags helsehjelp papirløse har rett til. Hjemlet i Pasient- og brukerrettighetsloven.
  • FOR 2011-12-06 nr 1357 Forskrift om utførelse av arbeid, bruk av arbeidsutstyr og tilhørende tekniske krav. Forskriftens §6 gir bestemmelser om arbeid i omgivelser som kan medføre eksponering for biologiske faktorer, inkludert bestemmelser om vaksinasjon av arbeidstakere som kan bli utsatt for biologiske farer. Hjemlet i Arbeidsmiljøloven. 
  • FOR 2011-12-06 nr 1358 Forskrift om tiltaksverdier og grenseverdier for fysiske og kjemiske faktorer i arbeidsmiljøet samt smitterisikogrupper for biologiske faktorer. Forskriftens vedlegg 2 lister opp ulike agens og i hvilke av de fire smitterisikogrupper de tilhører i forhold til den infeksjonsfare de representerer. Hjemlet i Arbeidsmiljøloven. 
  • FOR-2010-04-29-613 Forskrift om utføring av aktiviteter i petroleumsvirksomheten (aktivitetsforskriften). Forskriften gir bestemmelser om hvem som er smittevernansvarlig på oljeplattformer. Den legen som har faglig ansvar for helsetjenesten på en offshore innretning, har slikt ansvar for smittevern som ellers er lagt til kommunelegen etter smittevernloven og tilhørende forskrifter. Dersom det oppstår et utbrudd på en innretning offshore, er det operatøren sin faglig ansvarlig lege som har ansvar for å sette i verk nødvendige tiltak for å få kontroll over situasjonen.
  • FOR-2010-02-12-158 Forskrift om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten og på enkelte landanlegg (rammeforskriften). 
  • FOR-2011-08-22-894 Forskrift om kommunal beredskapsplikt. Hjemlet i Lov om kommunal beredskapsplikt
  • FOR-2009-12-18-1839 Forskrift om legemidler (legemiddelforskriften). Hjemlet i en rekke lover bl.a. Legemiddelloven.
  • FOR 2013-02-14 nr 199 Forskrift om narkotika (narkotikaforskriften). Hjemlet i legemiddelloven. Forskriften fastsetter hva som regnes som narkotika gjennom den såkalte narkotikalisten.
  • FOR-2009-12-18-1641 Forskrift om legemiddelassistert rehabilitering (LAR-forskriften). Hjemlet i Spesialisthelsetjenesteloven
  • FOR-2008-12-22-1623 Forskrift om næringsmiddelhygiene (næringsmiddelhygieneforskriften). Forskriften gir bestemmelser om når og hvordan personer ansatt i næringsmiddelbedrifter har plikt til å opplyse arbeidsgiver ved visse symptomer eller sykdommer. Hjemlet i Matloven.
  • FOR-2008-01-02 nr 16 Forskrift om ansvar og oppgaver til nasjonale referanselaboratorier for salmonella. Hjemlet i Matloven.
  • FOR 2005-12-15 nr 1690  Forskrift om medisinsk utstyr. Hjemlet etter Lov om medisinsk utstyr.
  • FOR-2005-09-02-1010 Forskrift om innsamling og behandling av opplysninger i Forsvarets helseregister. Hjemlet i Helseregisterloven og Helsepersonelloven.
  • FOR-2005-02-04-80 Forskrift om tapping, testing, prosessering, oppbevaring, distribusjon og utlevering av humant blod og blodkomponenter og behandling av helseopplysninger i blodgiverregistre (blodforskriften). Hjemlet i en rekke lover, bl.a. Smittevernloven.
  • FOR-2003-04-25-486 Forskrift om miljørettet helsevern. Forskriften gir bl.a. bestemmelser for å hindre spredning av legionella. Hjemlet i Folkehelseloven. 
  • FOR 2003-04-03 nr 450 Forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Forskriften gir bestemmelser om kommunens plikt til å tilby vaksinasjon i henhold til barnevaksinasjonsprogrammet og meldingsplikt til SYSVAK. Hjemlet i Helse- og omsorgstjenesteloven og Smittevernloven.
  • FOR-2016-12-22-1868 Forskrift om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften)  Hjemlet i Matloven, Helseberedskapsloven og Folkehelseloven.

  • FOR 2001-07-23 nr 881 Forskrift om krav til beredskapsplanlegging og beredskapsarbeidmv. etter lov om helsemessig og sosial beredskap
  • FOR-2001-12-21-1476  Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Dødsårsaksregisteret (Dødsårsaksregisterforskriften). Hjemlet primært i Helseregisterloven. 
  • FOR-2012-08-29-842 Forskrift om fastlegeordning i kommunene. Hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven
  • FOR 1996-06-13 nr 592 Forskrift for badeanlegg, bassengbad og badstu m.v. Hjemlet i Folkehelseloven
  • FOR 1995-12-01 nr 928 Forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v. Hjemlet i Folkehelseloven
  • FOR 1983-11-23 nr 1779 Forskrift om lovbestemt sykepleietjeneste i kommunens helsetjeneste. Forskriften gir bl.a. bestemmelser om helsesøstertjenesten i kommunene. Hjemlet i Helse- og omsorgstjenesteloven
  • FOR-1977-05-10-2 Forskrifter om kjemiske desinfeksjonsmidler til teknisk bruk i helse- og sykepleie. Hjemlet i Legemiddelloven 

Straffeloven

Lov om straff (straffeloven 2005) erstattet i 2015 straffeloven fra 1902. §237 omhandler overføring av smitte eller at en utsetter en annen person for fare for å bli smittet av en allmennfarlig smittsom sykdom. §238 omhandler grov smitteoverføring hvor det særlig legges vekt på om den har medført allmenn utbredelse av sykdommen eller fare for slik utbredelse, eller tap av liv eller betydelig skade på kropp eller helse.

Det er et tyvetalls saker hvor det er avsagt dom på grunnlag av tiltale etter den gamle straffeloven 1902 § 155 alene eller sammen med andre forhold. Straffebudet er hovedsaklig blitt brukt ved overføring av hivsmitte eller fare for dette, men det er i enkelte saker også brukt i forbindelse med hepatitt B og hepatitt C.

 

 

Eksterne lenker