Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Smittevernveilederen

Paratyfoidfeber - veileder for helsepersonell

Paratyfoidfeber er en infeksjon med bakterien Salmonella Paratyphi som ved direkte kontakt fra person til person eller indirekte ved forurensning av næringsmidler.

Hopp til innhold

Om paratyfoidfeber

Tre serovar av S.Paratyphi er identifisert; A, B og C. Reservoar for bakterien er mennesker. Paratyfoidfeber gir ofte et mildere sykdomsbilde med lavere letalitet enn tyfoidfeber. En eldre betegnelse på paratyfoidfeber er paratyfus.

Historisk bakgrunn

Tyfoid- og paratyfoidfeber ble først anerkjent som en egen sykdom fra midten av 1800-tallet. Før den tid ble sykdommen ofte forvekslet med flekktyfus da både alvorlig tyfoidfeber og flekktyfus kunne forårsake utslett og cerebrale manifestasjoner. S. Paratyphi A ble første gang påvist i 1896, S. Paratyphi B i 1900. Utbrudd spesielt i situasjoner med dårlig hygiene og drikkevannskvalitet, f.eks. ved krigssituasjoner.

Første beskrivelse av en antatt tyfoid/ paratyfoidepidemi i Norge var på 1700-tallet. Utbrudd av tyfoid- og paratyfoidfeber var ikke uvanlig i Norge på 1800-tallet, og sykdommen ble da kaltforråtnelsesfebereller landfarsott. Fra slutten av 1800-tallet ble tyfoid- og paratyfoidfeber kalt nervefeber da sykdommen bl.a. kunne gi feberfantasier og mental sløvhet. I Norge var spesielt melkeepidemier utbredt. Melk ble forurenset av smittebærere gjennom håndtering av melken. Melk ble forurenset av smittebærere gjennom håndtering av melken. Når melk fra den enkelte leverandør ble blandet med melk fra andre besetninger, kunne en enkelt bærer gi opphav til større utbrudd, spesielt i byene. Et generelt påbud om pasteurisering av melk for frambud til salg ble lovbestemt i Norge så sent som i 1951. Flere vånnbårne utbrudd er også beskrevet i Norge, de siste på 1940-tallet.

Dagens situasjon

I dag forekommer paratyfoidfeber i Norge hovedsakelig blant yngre innvandrere fra Asia som har vært på besøk i tidligere hjemland, og som importtilfeller hos turister. Ved et større utbrudd blant turister i Alanya,Tyrkia i 1999 ble det registrert 286 tilfeller, hvorav 62 tilfeller blant norske turister. Paratyfoidfeber kan også opptre som innenlandssmitte, da vanligvis etter intrafamiliær smitteoverføring.

Smittemåte og smitteførende periode

Kontaktsmitte gjennom fekal-oral kontakt under uhygieniske forhold eller vehikkelsmitte gjennom kontaminerte næringsmidler. Sekundærtilfeller er ikke uvanlig, spesielt når barn er smittet. Infeksjon gir vanligvis bare en kortvarig bærertilstand over noen uker. Hos noen få vil bærertilstanden kunne vare utover 3 måneder, men en varighet utover 1 år er ytterst sjelden. Ved eventuell gjennomgått antibiotikabehandling vil bærertilstanden kunne forlenges. Svært lav smittedose.

Inkubasjonstid 

Svært varierende, vanligvis 1-2 uker.

Symptomer og forløp

Ofte bakteriemi med høy feber og andre symptomer som tretthet, hodepine, utslett, kvalme, forstoppelse eller diaré, bradykardi og hepatosplenomegali. Milde og asymptomatiske infeksjoner kan forekomme.

Diagnostikk

Agenspåvisning ved dyrkning fra blod tidlig i sykdomsforløpet, fra feces, evt. urin, etter en uke fra sykdomsdebut. Antistoffpåvisning (Widal test) med parsera kan støtte diagnosen, men testen er både lite sensitiv og spesifikk og brukes praktisk talt ikke lenger. Alle isolatene skal sendes Folkehelseinstituttet som har referansefunksjon til verifisering og eventuelle undersøkelser med henblikk på epidemiologiske markører. Alle isolater blir fagtypet, og et representativt utvalg stammer blir undersøkt for antibiotikaresistens.

Forekomst i Norge

Paratyfoidfeber har vært nominativt meldingspliktig i MSIS siden 1975.

Tabell 1. Paratyfoidfeber i Norge meldt MSIS 2009-2016 etter diagnoseår og aldersgruppe

 

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015

2016

 Under 1 år

0

0

0

0

0

0

0

0

 1-9

2

2

0

0

0

0

3

0

 10-19

1

1

0

1

1

3

1

2

 20-49

9

13

10

5

12

3

1

4

 50 og over

5

2

1

1

3

1

2

3

 Totalt

17

18

11

7

16

7

7

9

Tabell 2. Paratyfoidfeber i Norge meldt MSIS 2009-2016 etter diagnoseår og smittested

 

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015

2016

 Norge

3

2

0

1

0

0

0

0

 Utlandet

12

16

11

5

16

7

7

 Ukjent

2

0

0

1

0

0

0

 Totalt

17

18

11

7

16

7

7

9

I perioden 2009-2016 ble 88 % av de utenlandssmittede smittet i Asia. Vanligste smitteland i denne perioden var for perosner på besøk it idligere hjemland Pakistan (30 tilfeller) og Filippinene (5), og for turister India (12).

Behandling 

Antibiotikabehandling og symptomatisk behandling.

Paratyfoidfeber er i smittevernloven definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, dvs. pasienten skal ikke betale egenandel. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smitteoppsporing, men ikke ved rutinemessige undersøkelser. I tillegg dekker folketrygden utgifter til antiinfektive legemidler til behandling og til forebygging hos personer som etter en faglig vurdering antas å være i en særlig fare for å bli smittet i Norge (blåreseptforskriften § 4 punkt 2).

Forebyggende tiltak

Forebyggende tiltak ved utenlandsreiser til områder med dårlige hygieniske forhold (f.eks. ved ryggsekkturer) vil bl.a. være å:

  • bruke bare vann som selges på flasker
  • unngå ukokte grønnsaker og uvasket salat og frukt
  • sørge for at hamburgere, kjøttkaker og annen farsemat er godt gjennomstekt eller gjennomkokt
  • sørge for at andre kjøttprodukter er godt stekt på overflaten
  • unngå upasteurisert og produkter laget av slik melk
  • vaske hender etter toalettbesøk og før matlaging og måltider.

Det finnes ingen vaksine for paratyfoidfeber.

Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd

For smittede nøye håndvask etter toalettbesøk og før matlaging. Ved enkelttilfelle bør det foretas undersøkelse av andre familiemedlemmer eller andre nærkontakter med symptomer. Ved flere tilfeller med mistanke om innenlands felleskildeutbrudd oppklaring av utbrudd i samarbeid med det lokale Mattilsynet og evt. Folkehelseinstituttet. For håndtering av utbrudd se Folkehelseinstituttets nettbaserte veileder:

Kontroll og oppfølging

Personer som har fått påvist S. Paratyphi og er;

  • personer som produserer, videreforedler, tilbereder eller serverer mat (inkl. ansatte i næringsmiddelvirksomhet, serveringssteder og ansatte i barnehager og institusjoner med slikt ansvar) og som kommer i direkte eller indirekte kontakt med næringsmidler som skal spises rå eller uten ytterligere oppvarming
  • helsepersonell som har direkte kontakt (inkl. servering av mat) med pasienter som er særlig utsatt for infeksjonssykdommer eller for hvem infeksjoner vil kunne ha særlig alvorlige konsekvenser f.eks. premature barn, pasienter ved intensivavdeling o.l.

skal ikke utføre sitt ordinære arbeid mens de har symptomer og før det foreligger 3 negative avføringsprøver, tatt med minst 24 timers mellomrom. Første kontrollprøve bør tas tidligst 2-3 dager etter symptomfrihet, evt. etter avsluttet antibiotikakur (se kapittel om ”Kontroll og oppfølging av pasienter med tarminfeksjoner”).

Familiemedlemmer eller andre svært nære kontakter til en smittet person og som arbeider i ovennevnte yrker med spesiell risiko for smittespredning (uavhengig av egne symptomer) skal likeledes ekskluderes fra sin arbeidssituasjons så lenge indekspasienten har diaré og inntil det foreligger en negativ prøve.

For personer utenom disse yrkene anbefales 3 negative kontrollprøver, men behøver ikke ekskluderes fra sitt arbeid. Personer som av ulike grunner vil ha problemer med å kunne ivareta en tilfredsstillende personlig hygiene bør ha 3 negative prøver.  

Barnehager

Barn i førskolealder som er i institusjoner (inkl. barnehager) skal holdes hjemme fra institusjonen til symptomfrihet og 3 negative kontrollprøver foreligger.

Tiltak i helseinstitusjoner

Basale smittevernrutiner. Kontaktsmitteregime dersom pasienten har ukontrollerbar diaré eller ikke kan ivareta sin personlige hygiene. Pasienten bør uansett ha eget toalett.

Meldings- og varslingsplikt

Meldingspliktig til MSIS, gruppe A. Kriterier for melding er et klinisk forenlig tilfelle med epidemiologisk tilknytning eller laboratoriepåvisning av Salmonella Paratyphived isolering.

Kliniske kriterier er vedvarende feber og minst én av følgende symptomer: hodepine, bradykardi, tørrhoste, diaré, obstipasjon, magesmerter, utilpasshet.

Med epidemiologisk tilknytning menes overføring fra person til person, eksponering for en felles kilde eller eksponering for forurenset mat eller vann.

 

Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved utbrudd eller ved mistanke om overføring med næringsmidler (se kapittel ”Varsling av smittsomme sykdommer og smittevernsituasjoner”).

 

Gresk: typhos (dis, omtåket). Daniel Salmon (1850-1914, USA).

Relaterte saker