Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Smittevernveilederen

Marksykdommer (inkl. trikiner) - veileder for helsepersonell

Marksykdommer (også ofte kalt ormesykdommer) er et samlebegrep for en rekke parasittsykdommer som skyldes ulike flercellete dyr som har tilhold i vev eller slimhinner. Marksykdommer kalles også for helmintoser .

Hopp til innhold

Verdens helseorganisasjon beregner at ca. en tredel av jordas befolkning er infisert med mark og at ca. 300 millioner av disse, hovedsakelig barn, er syke pga. sin markinfeksjon. De fleste markene har forekommet i store deler av verden, men etter bedring av de hygieniske forholdene er nå kun få typer endemisk i industrialiserte land. Andre typer kan bli importert gjennom innvandring og turisme, men fører sjelden til videre spredning i industrialiserte land. Felles for de fleste marker er at de kommer inn i tarmen gjennom munnen eller hud, har deler av sin livssyklus i tarmen og skiller ut mark, egg eller cyster i avføringen. De fleste marker forårsaker ikke diarétilstander.

Helmintene deles inn i de to hovedgrupper;

  • Rundmark (nematoder). Vanligst i Norge er barnemark og spolmark.
  • Flatmark (plathyhelminthes). Flatmarkene deles igjen inn i de to subgruppene bendelmark (cestoder) og ikter (trematoder). Flatmark er type flercellede organismer med flat og symmetrisk kropp. De fleste flatormene er hermafroditter med både hannlige og hunnlige kjønnsorganer i en og samme kropp. Blant undergruppene bendelmark og ikter finnes arter som kan gi infeksjon hos mennesker.

Rundmark (nematoder)

Rundmark er lange sylindriske marker og utgjør den største gruppen av marker med mer enn 500 000 arter. De har atskilte kjønn og har fordøyelseskanal. I munnåpningen finnes ofte haker eller sugeskåler. Markene kan variere i lengden fra en brøkdel av en millimeter til nesten en meter. Rundmarker som er endemisk i Norge er barnemark og spolmark. Andre rundmarker kan importeres fra tropiske strøk. Mange tilfeller oppdages ved rutineundersøkelse av innvandrere.

Barnemark, også kalt småmark, springmark eller Enterobius (Oxyuris) vermicularis, er den vanligste marken i Norge og finnes vanligvis hos små barn som får i seg markegg gjennom anus-finger-munn kontakt og via sengeklær i samme husstand. Mennesket er den eneste verten. Analkløe, særlig om natten, er vanligvis den eneste plagen. Egg og mark finnes vanligvis rundt analåpningen, og diagnosen stilles ved direkte mikroskopi av teip som trykkes mot analåpningen. Prøven bør tas noen timer etter sengetid eller om morgenen før toalettbesøk. Én negativ teipprøve utelukker ikke infeksjon. For behandling, se avsnitt "Behandling". Hele husstanden bør behandles samtidig. Barn kan gå i barnehage etter igangsatt behandling. Det er ikke grunnlag for å behandle alle barn eller ansatte i en barnehage ved påvist tilfelle hos et barnehagebarn. Ved reinfeksjon bør andre forebyggende tiltak som klipping og skrubbing av negler, spesielt god hånd- og toaletthygiene, hyppig bytting av sengeklær og nøye vask av toalettramme og leker iverksettes.

Spolmark (Ascaris lumbricoides) er den vanligste av alle humane innvollsmarker, og forekommer kun hos mennesker. Marken var tidligere ikke uvanlig i Norge, men er i dag svært sjelden. Tilfeller oppdages i dag vanligvis ved rutineundersøkelser av innvandrere fra endemiske områder. Mennesker får i seg egg vanligvis ved inntak av forurensete matvarer og vann (spesielt grønnsaker, frukt og bær). Eggene klekkes i tarmen og larvene kan penetrere tarmveggen og gå i blodbanen først til lever og hjerte før de ender i lungene. I løpet av noen uker i alveolene blir larvene hostet opp og svelget. Marken blir kjønnsmoden i tarmen, og egg skilles ut i avføringen. Egg som utskilles i avføring er ikke smitteførende da de trenger flere dager eller uker i jordsmonn for å modnes til smitteførende larver. Spolmark overføres derfor ikke direkte fra person til person, men spolmark kan spres i barnehager ved at barn putter fingre i munnen som er forurenset med jordsmonn som inneholder smitteførende larver. Askariose kan være asymptomatisk, men kan også gi en rekke symptomer avhengig av hvor larvene befinner seg. Diagnostiseres ved påvising av egg i avføring eller antistoffbestemmelse i serum. For behandling, se avsnitt "Behandling".  Dersom hele familien kan ha vært eksponert for jord eller kontaminerte matvarer bør hele husstanden behandles. Barn kan gå i barnehage etter igangsatt behandling.

Hundespolmark (Toxocara canis) og kattespolmark (Toxocara cati) forekommer også hos norske kjæledyr. Spesielt barn kan få egg i seg ved kontakt med jord som er forurenset av avføring fra dyrene f.eks fra sandkasser. Personer som leker med hund eller katt kan også få i seg egg. Infeksjon med egg eller larver gir vanligvis ingen eller lite symptomer, og larvene vil vanligvis forsvinne av seg selv uten behandling. Larven kan av og til følge blodårene og vandre inn i indre organer. I sjeldne tilfeller kan øyet bli angrepet og forårsake blindhet. Diagnosen kan være vanskelig å stille ved bruk av serologi, ultralyd eller biopsi. Eosinofile i blod vil ofte være forhøyet ved ekstraintestinal stadium. Ved behandling benyttes samme regime som for vanlig spolmark. Hund og katt bør regelmessig behandles med markmidler. Hunder og katter må holdes unna barnehager, lekeplasser og sandkasser, og hundeavføring må alltid fjernes av eier.

Piskemark (Trichuris trichiura) finnes hovedsakelig i varme og fuktige områder i verden, og er den marken som oftest blir funnet ved undersøkelse av innvandrere og turister. Marken overføres gjennom forurensete matvarer og vann forurenset med egg. Eggene klekkes i tynntarmen og mark penetrerer til tykktarm. Piskemarkinfeksjon gir vanligvis ingen symptomer, men ved massiv infeksjon sees diaré, obstipasjon og buksmerter og anemi. Diagnosen stilles ved mikroskopi for påvisning av egg i avføring. Ved behandling benyttes samme regime som for spolmark.

Hakemark (Necator americanus og Ancylostoma duodenale) finnes hovedsakelig i tropiske områder og kan bli funnet ved undersøkelse av innvandrere eller turister. Necator americanus ses hovedsakelig i Sør-Amerika, tropisk Afrika, Sørøst-Asia, Kina og Indonesia, mens A. duodenale hovedsakelig ses i Midtøsten, Nord-Afrika og India. Man antar at ca. 800 million personer årlig infiseres med hakemark. Marken er i utviklingsland en viktig årsak til anemi, spesielt hos barn. Larver kan penetrere hel hud – spesielt på føttene – og utvikles til voksenmark i tarmen hvor de gjennom blodbanen kan nå flere organer. Infeksjon gir vanligvis lite symptomer, men kan gi uttalt anemi. Diagnosen stilles ved mikroskopi for påvisning av egg i avføring. Vanligvis spontan tilheling, men ved behandling benyttes samme regime som for spolmark. Turister bør unngå å gå barbent i tropiske områder. Smitter ikke fra person til person.

Gnathostoma spinigerum er en rundmark som finnes i Sørøst-Asia (særlig Thailand og Japan) og Sør- og Mellom-Amerika (særlig Mexico). Mennesker får larver i seg ved å spise rå eller halvkokt fisk eller kylling eller ved drikkevann. Hunder og katter er viktige reservoar for marken. Larver under huden kan forårsake smertefulle vandrende hudhevelser, og migrering til andre organer kan forårsake hoste, blodig urin og meningoencefalitt. Diagnostiseres ved påvisning av antistoffer i serum.

Larva migrans er ulike larver av rundmark som kan vandre rundt i hud og innvoller hos mennesker. Marken har sin naturlige syklus hos bl.a. hund og katt. Hos enkelte arter, f.eks. hos hakemarken Ancylostoma braziliense kan larvene trenge inn i hel hud og gi opphav til kutan larva migrans. Særlig barn rammes, ofte når de går barbeint på amerikanske eller afrikanske badestrender hvor hunder eller katter kan ha gjort fra seg. Symptomer på hudaffeksjon er røde, kløende hevelser som stadig utvides etter hvert som marken kryper videre og merkes som "striper" i huden som blir et par millimeter lenger hver dag. Marken finnes i tropiske og subtropiske områder, også i populære reisemål i Sør-Europa. Larvene dør vanligvis av seg selv uten behandling i løpet av 2 - 8 uker, men kan også frysebehandles eller behandles med anthelmintikum. Andre arter av mark, for eksempel innen familien Toxocaridae, kan gi opphav til visceral larva migrans. Dette skjer når larvene kommer inn i en vert, f.eks. mennesker, hvor de ikke klarer å fullføre sin vanlige migrasjon fra lever til lunge og videre til tarmen, men i stedet vandrer tilfeldig rundt i kroppen.

Trådmark (Strongyloides stercoralis) er en rundmark hvor larver kan gi opphav til larva migrans. S. stercoralis er ikke uvanlig hos mennesker i tropiske og subtropiske strøk, og ikke uvanlig hos hunder i en del europeiske land. Larver kan trenge inn gjennom hel hud og gi hudirritasjon. Hos immunsvekkete, f.eks. hivsmittede, kan larver migrere gjennom blodbanen til andre organer og gi alvorlig sykdom. Diagnostiseres ved påvising av larver i avføring eller antistoffer i serum.

Trikiner (Trichinella spiralis) forårsaker sykdommen trikinose. Larver kan overføres til mennesker gjennom konsum av rått eller lite varmebehandlet kjøtt. Den viktigste smittekilden er svinekjøtt, men kjøtt fra andre pattedyr kan inneholde trikiner, f.eks. villsvin og bjørn. Ved konsum av infisert kjøtt vil larver trenge inn i lymfevev og sirkulasjon via tarmveggen og utvikles videre i muskulatur. Etter 1-2 uker oppstår vanligvis akutte muskelsmerter og muskelstivhet, feber, ødem (særlig rundt øynene) og hudutslett. Sterk infeksjon kan gi enterittsymptomer, og alvorlig trikinose kan føre til symptomer i sentralnervesystem og hjerte. Trikinose diagnostiseres ved påvising av antistoffer i serum og evt. muskelbiopsi. Behandling bør igangsettes av spesialist i infeksjonsmedisin. Trikiner drepes vanligvis ved frysing (-20º i 2 uker) og varmebehandling (68º), men fryseresistente trikiner kan forekomme i arktiske strøk.

Trikiner ble første gang beskrevet i 1835, og sammenheng med sykdom ble identifisert i 1860. Trikinose ble første gang beskrevet i Norge i 1882. Største utbrudd av human trikinose i Norge var blant tyske soldater under krigen med 600-700 syke. Utbruddet førte til at det ble innført trikinkontroll av alle slaktede griser. Siste innenlandstilfelle i Norge hos mennesker i Norge var i 1980. Trikiner finnes sporadisk hos husdyr i Norge, siste gang påvist hos to svinebesetninger i Vestfold i 1994. Reservoaret for smitte til svin i Norge er vill fauna. Alle griser (inkludert villsvin) og hester undersøkes mhp. trikiner ved slakting. Som forebyggende tiltak er det forbudt å fôre griser med usteriliserte matrester, samt forebygge muse- og rotteinfestasjoner i forbindelse med svineproduksjon. Det er også forbudt å benytte pelsdyrskrotter som fôr til andre pelsdyr.

Trikinose forekommer i dag særlig i tempererte områder, og er forholdsvis vanlig i Øst-Europa og på Balkan. Mindre utbrudd kan forekomme ellers i Europa, ofte knyttet til lokalt produserte svine- og villsvinprodukter eller produkter laget av importert hestekjøtt. I 2015 ble det i EU/EØS-området rapportert 156 tilfeller av trikinose med flest tilfeller i Romania, Italia, Bulgaria og Litauen. Kildene for disse utbruddene var ofte inntak av villsvin. Trichinella spiralis er vanlig hos rev i Fastlands-Norge og hos polarrev og isbjørn på Svalbard.

Kveis (anisakinose) er larver av rundmarkene Anisakis simplex og Pseudoterranova decipiens som forekommer på indre organer og i muskulaturen til saltvannsfisk. Hovedverter, dvs. der markene blir kjønnsmodne, er hhv. hval og sel. Mennesker smittes ved å spise rå, dårlig varmebehandlet eller saltet fisk. Larvene kan trenge seg inn i tarmveggen, og gi lett enteritt med smerter, men også svært smertefulle sår.  Anisakidaelarver er vanlig hos fisk i norske farvann, men alvorlig sykdom har bare blitt registrert noen få ganger i Norge, antagelig pga. at rå marin fisk sjelden blir konsumert. I andre land som f.eks. Nederland og Japan brukes rå fisk i enkelte matretter og sykdom er ikke uvanlig. Kan ved alvorlig sykdom diagnostiseres ved påvising av antistoffer i serum. Oppvarming av fisken til 60°C i 10 minutter eller frysing ved -20°C i minimum 5 dager dreper eventuelle parasitter i fiskekjøttet.

Filariasis er en gruppe rundmarksykdommer der trådtynne nematoder tar seg inn i ulike vev i kroppen. Filariaene overføres av ulike insekter, oftest mygg eller fluer. Insektet får i seg ormens larver ved blodsuging fra et infisert menneske, og ved neste blodsuging overføres larvene til den nye vertens blodårer hvor de slår seg ned og i løpet av 6 til 18 måneder utvikler seg til kjønnsmoden filaria. Filariasis kan opptre i Norge som sjeldne, importerte tilfeller. De vanligst forekommende filariaene er:

  • Wuchereria bancrofti og Brugyia malayi kan gi store ødemer og hudsår pga. betennelse i lymfevev og lymfekjertler, vanligvis i underekstremiteter og skrotum (elefantiasis).
  • Loa loa angriper ofte konjunktiva eller hud rundt øynene. Diagnostiseres vanligvis ved mikroskopisk påvisning av mikrofilarier i blod eller påvisning av antistoffer i serum. 
  • Onchocerca volvulus overføres med knott i slekten Simulium og forårsaker elveblindhet. 99% av tilfellene forekommer i 31 land i Afrika sør for Sahara. I tillegg forekommer sykdommen i enkelte land på det amerikanske kontinent (Brasil og Venezuela) og ett land i Asia (Jemen). Den epidemiske sykdommen nikkesyke blant barn i områder med mye elveblindhet i Sør-Sudan, nordlige Uganda og Tanzania  har vært knyttet til hjerneskade som følge av en autoimmun reaksjon etter O. volvulus infestasjon. Sykdommen, som ble identifisert i 1962, gir epilepsiliknende anfall og vekstretardasjon. 
  • Dracunculus medinensis ( også kalt medinaorm) forårsaker guineaorm-infeksjon (dracunculiasis) som gjennom små krepsdyr overføres til mennesker gjennom drikkevann. Symptomer er smertefulle hudsår. Sykdommen har vært suksessfullt bekjempet i mange år, og per 2017 er sykdommen endemisk i bare fire land: Etiopia, Tsjad, Mali og Sør-Sudan. 
  • Dirofilaria repens overføres med mygg og forårsaker sammen med andre arter dirofilariasis knuter i huden, men kan også involvere andre organ som lunger, genitalia og øyne og medføre meningoencefalitt. Marken finnes vanligvis i Afrika, Middelhavsområdet og Sentral- og Øst-Europa.

Bendelmark (cestoder)

Mennesker en sluttvert for noen viktige bendelmarker. Karakteristisk hos voksne mark er den lange, båndformete kroppen som er oppdelt i ledd, fra et par til flere tusen. Sykdomsbildet kan variere fra ingen symptomer til magesmerter og vekttap. Diagnosen stilles vanligvis lett ved påvisning av ledd i avføringen eller mikroskopisk påvisning av egg. Bendelmark fester seg til tarmveggen med sugeskåler, ofte også haker, på hodet. Hvert kroppsledd inneholder ett eller to fullstendige hermafrodittiske kjønnsorganer. Infeksjon med voksne mark er vanligvis ufarlig, men smitte med larver gjennom avføring kan gi alvorlige symptomer. Bendelmark er uvanlig i Norge både hos dyr og mennesker, men husdyr kontrolleres regelmessig.

Storfebendelmark (Taenia saginata), også kalt for oksetintens bendelmark, forekommer i hele verden, men er i dag svært sjelden både hos storfe og mennesker i Vest-Europa. Mennesker smittes ved konsum av rått eller utilstrekkelig kokt storfekjøtt. Infeksjon er vanligvis asymptomatisk, men kan gi analkløe, kvalme, slapphet, vekttap eller diaré. Da en mellomvert kreves, smitter ikke storfebendelmark fra menneske til menneske. Storfeslakt blir regelmessig undersøkt for bendelmark, og årlig påvises det enkelte tilfeller.

Svinebendelmark (Taenia solium), også kalt svinetintens bendelmark, har vanligvis gris som mellomvert. Marken forekommer hovedsakelig i lavinntektsland og har aldri blitt påvist hos gris i Norge. T. solium forekommer endemisk i Sør og Mellom-Amerika, samt deler av Afrika og Sørøst Asia. Menneske kan fungere både som hovedvert og mellomvert. Mennesker smittes vanligvis via inntak av dårlig varmebehandlet svinekjøtt og forårsake da utvikling av voksen bendelmark i tarmen som gir milde symptomer (taeniasis). I sjeldne tilfeller kan menneske være mellomvert og egg vil da utskilles i avføring. Smitte kan da skje smitten gjennom mat og vann som er forurenset med menneskelig avføring eller fra person til person ved dårlig håndhygiene. Egg klekkes i tarmen, og larver kan deretter vandre rundt i kroppen og forårsake cysticerkose som kan gi alvorlig sykdom med manifestasjoner i sentralnervesystemet med kramper og epilepsianfall. Også andre organer som hjerte, hud og muskulatur kan bli affisert. Cysteriose er en ikke uvanlig årsak til epilepsi i Latin-Amerika.

Menneskets brede bendelmark også kalt fiskebendelmark (Diphyllobothrium latum) er den største bendelmarken hos mennesker og opptrer etter de har spist rå infisert ferskvannsfisk, spesielt rovfisker som abbor og gjedde. Marken forekommer hovedsakelig i tempererte områder og særlig i nordre del av Skandinavia, Finland og Nordvestlige Russland. I Norge er den sjelden, men kan påtreffes spesielt i Finnmark. Infeksjonen er vanligvis asymptomatisk, men kan forårsake vitamin B12-mangel ved langvarig bærerskap

Måkebendelmark også kalt måsemakk (Diphyllobothrium dendriticum) kan opptre hos mennesker etter inntak av ferskvannsfisk, også i Norge. Fiskemåke er hovedvert og sprer parasitten gjennom måsemøkk.

Dvergbendelmark (Hymenolepis nana) forekommer i store deler av i Asia, sør- og østlige Europa, Sør- og Mellom-Amerika og Afrika, og er globalt den vanligste bendelmarken. Mennesker smittes gjennom næringsmidler og vann. Dvergbendelmark er den eneste bendelmark som forholdsvis lett smitter fra person til person, vanligvis gjennom fekalforurenset fingre. Infeksjon er vanligvis asymptomatisk, men bør behandles for å unngå videre smittespredning. Diagnostiseres ved mikroskopisk påvising av egg i avføring. 

Ekinokokkose forårsakes av larvestadiet til dvergbendelmarker i slekten Echinococcus og kan forekomme i Norge og på Svalbard. Se  kapitel Ekinokokkose.

Ikter (trematoder)

Trematoder har ofte en komplisert livssyklus hvor larven utvikles i flere stadier hos ulike mellomverter før de fullfører livssyklusen i hovedverten. De to leveriktene Fasciola hepatica (den store leverikta) og Dicrocoelium dendriticum (den lille leverikta) er ikke uvanlig hos storfe og sau i Norge. Mennesker kan av og til bli smittet, men vil vanligvis ikke utvikle symptomer. Diagnosen stilles ved mikroskopisk påvisning av egg i avføringen.

Opisthorchis felineus(katteleverikte) finnes hovedsakelig i Europa. Mennesker (så vel som katter og hunder) smittes gjennom inntak av rå eller utilstrekkelig oppvarmet fisk. Gir vanligvis lite symptomer, men kan gi gallestenliknende smerter.

Andre viktige ikter som kan finnes i tropiske områder er Clonorchis sinensis (den orientalske leverikta), Fasciolopsis buski, Echinostoma revolutum, Heterophyes heterophyes, Metagonimus yokogawai og Paragonimus westermani (lungeikta).

Schistosomiasis (sneglefeber eller bilharzia) skyldes blodikter som finnes endemisk i tropiske strøk og kan gi alvorlig sykdom hos mennesker. Se kapittel Schistosomiasis. Cerkaridermatitt er en lettere form av sykdommen som finnes også i Norge. Se kapittel Cerkaridermatitt (svømmerkløe).

Inkubasjonstid 

Varierer svært. Egg kan vanligvis oppdages i feces 4-6 uker etter smitte. Trikiner 1-2 uker.

Diagnostikk

Av og til kan utstøtte marksegmenter ses i avføringen, men mark diagnostiseres vanligvis ved at egg påvises i avføringen.

Forekomst i Norge

Marksykdommer (unntatt barnemark) var nominativt meldingspliktig i MSIS i perioden 1975-90. I det siste året de var meldingspliktig ble det til MSIS meldt følgende marksykdommer: Spolmark 37, piskemark 16, hakemark 13, oksebendelmark 9, dvergbendelmark 7, trichostrongylus 6, filariose 3, fiskebendelmark 1 og ikke nærmere angitt 69. Tilfellene var hovedsakelig hos innvandrere funnet ved rutineundersøkelser.

I perioden 1977-2016 er det til MSIS meldt tre tilfeller av trikinose. Siste rapporterte tilfelle av trikinose ervervet i Norge var i 1980. De siste to tilfellene ble meldt i 1996, begge hos innvandrere som var smittet i sine tidligere hjemland på Balkan.

Behandling ved marksykdommer

Alle påviste marksykdommer bør i utgangspunktet behandles selv om pasienten ikke har plager. To typer anthelmintikum har markedsføringstillatelse i Norge; mebendazol (Vermox®) og pyrvin (Vanquin®). Dette er tilstrekkelig for å behandle de vanligst forekommende marksykdommer i Norge (f.eks barnemark, spolmark, hakemark og piskemark). Ved påvisning av marksykdommer hos barn under 1 år og ved påvisning av mer sjeldne marksykdommer bør infeksjonsmedisiner kontaktes. Ved påvist bendelmark bør niklosamid (Yomesan®) benyttes. Denne fås ved søknad til Legemiddelverket om spesielt godkjenningsfritak. Ved barnemark eller spolorm bør behandlingen gjentas etter 2 uker.

Forebyggende tiltak

Marker drepes vanligvis ved tilstrekkelig varmebehandling eller lang nok nedfrysing. Temperatur og lengden på nedfrysing kan variere. For andre forebyggende tiltak se under de enkelte marksykdommene.

Marksykdommer og nyankommede innvandrere

Rutineundersøkelse av avføring hos innvandrere som ikke har symptomer anbefales normalt ikke. Sjansen for å påvise patogener av klinisk betydning er liten, prøvene er ressurskrevende og faren for smittespredning liten. De fleste kvitter seg med eventuelle mark over tid uten behandling. Parasitter og mark i gastrointestinaltraktus kan imidlertid medføre malabsorpsjon og underernæring hos barn. Adoptivbarn, barn som skal begynne i barnehage, og barn som skal begynne i lave trinn i barneskolen kort tid innen (ca. 3 mnd) etter avreise fra tidligere hjemland, bør likevel undersøkes for mark og andre tarmpatogene. Undersøkelser med henblikk på tarmparasitter har ofte lav sensitivitet og én negativ prøve har begrenset verdi. Det bør derfor helst tas 3 prøver med 2-3 dagers mellomrom. Barna behøver ikke holdes hjemme i påvente av prøvesvar dersom de er asymptomatiske.

Marksykdommer er ikke allmennfarlige smittsomme sykdommer i smittevernloven og utgifter til behandling må derfor dekkes av pasienten selv. For asylsøkere i mottak kan Utlendingsdirektoratet evt. dekke noen av utgiftene.

Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd  

Ved påvist barnemark bør alle i samme husstand behandles samtidig. Barn kan gå i barnehage dagen etter igangsatt behandling. Det er ikke grunnlag for å behandle alle barn eller ansatte i en barnehage ved påvist tilfelle hos et barnehagebarn. For andre marksykdommer kan undersøkelse av andre familiemedlemmer være aktuelt.

Meldings- og varslingsplikt

Meldingspliktig til MSIS kun ved trikinose og ekinokokkose, gruppe A. Kriterier for melding er et klinisk forenlig tilfelle med epidemiologisk tilknytning eller laboratoriepåvisning av Trichinella-larver i muskelbiopsi eller spesifikk Trichinella antistoffrespons.

Kliniske kriterier er minst tre av følgende symptomer: feber, muskesmerter, diaré, ansiktsødem, eosinophili, blødninger i subkonjunktiva, under negler eller retina. 

Med epidemiologisk tilknytning menes eksponering for forurenset mat eller eksponering for en felles kilde.

For kriterier melding av ekinokokkose, se kapitlet ”Ekinokokkose”.

 

I tillegg skal lege, sykepleier, jordmor eller helsesøster som mistenker eller påviser et tilfelle av trikinose, umiddelbart varsle kommuneoverlegen, som skal varsle videre til fylkesmannen og Folkehelseinstituttet. Dersom kommuneoverlegen ikke nås, varsles Folkehelseinstituttets døgnåpne Smittevernvakt direkte (tlf. 21076348)

Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser kan være aktuelt ved utbrudd, ved mistanke om overføring med næringsmidler eller ved smitte fra dyr (se kapittel ”Varsling av smittsomme sykdommer og smittevernsituasjoner”).

Relaterte saker

Eksterne lenker