Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Smittevernveilederen

Flekktyfus og andre rickettsioser - veileder for helsepersonell

Rickettsioser er en gruppe av zoonoser som forårsakes av ulike, nært beslektede arter av Rickettsia-bakterien. Bakterien kan overføres til mennesker gjennom kontakt med lus, lopper, flått eller midd.

Hopp til innhold

Om rickettsioser

Rickettsioser deles vanligvis inn i to grupper: Flekktyfusgruppen (epidemisk og endemisk flekktyfus) og flekkfebergruppen (bl.a. afrikansk flått-tyfus, boutonneusefeber og Rocky Mountain-flekkfeber). Betegnelsen tyfus blir ofte brukt som navn på tyfoidfeber, men bør i dag brukes om flekktyfus på samme måte som den engelske betegnelsen “typhus” tilsvarer flekktyfus. Tyfoidfeber og flekktyfus gir liknende symptomer og de to sykdommene ble først anerkjent som separate sykdommer fra midten av 1800-tallet.

Epidemisk flekktyfus

Epidemisk flekktyfus (også kalt klassisk flekktyfus) forårsakes av Rickettsia prowazekii og overføres med lus. Epidemisk flekktyfus ble første gang beskrevet på 1500-tallet, og smitteveier ble kartlagt i 1909. Bakterien ble første gang identifisert i 1916. Sykdommen regnes som krigenes epidemi hvor mennesker er mottakelig for lusangrep pga. dårlig hygiene. Tidligere forekom også utbrudd i fengsler og på skip. I Norge ble det i perioden 1872 til 1940 meldt ca. 3500 tilfeller av epidemisk flekktyfus med en letalitet på ca. 10%. Stort utbrudd i Østfold 1871. Etter første verdenskrig var sykdommen særlig utbredt i Sovjetunionen. Under annen verdenskrig ble det rapportert flere tilfeller av epidemisk flekktyfus i Norge blant russiske krigsfanger og hos enkelte tyske soldater som kom fra Østfronten. I 1945 var det et utbrudd i Måsøy i Finmark med ti tilfeller blant lokalbefolkningen. Lusbehandling med diklor-difenyl-trikloretan (DDT) ble først tatt i bruk av de allierte under annen verdenskrig og har senere hatt stor betydning for å forebygge utbrudd av flekktyfus i Europa i etterkrigstiden. Vaksine ble utviklet på 1940-tallet. I dag kan epidemisk flekktyfus forekomme i fattige og underutviklete områder i verden, særlig i Andesregionen i Sør-Amerika og Himalaya-området.

Endemisk flekktyfus

Endemisk flekktyfus forårsakes av R. typhi som overføres med lopper fra rotter og mus som er reservoar. Skille mellom epidemisk og endemisk flekktyfus ble første gang beskrevet i 1928. Sykdommen gir et mildere sykdomsbilde med feber, muskelsmerter og utslett og forekommer endemisk i store deler av verden, bl.a. i Middelhavslandene. Sykdommen kan i sjeldne tilfeller opptre i Norge som en importert sykdom.

Flekkfeber

En rekke rickettsioser som overføres med flått eller midd er kjent under forskjellige navn i ulike deler av verden. De viktigste sykdommene i denne flekkfebergruppen er:

  • Afrikansk flått-tyfus forårsaket av R. africae som er endemisk i sørlige Afrika. Vektor er en storfeflått, og flåttangrep er ofte mer hissig enn andre flåttbårne rickettsioser. Personer på safari i sørlige Afrika som overnatter i telt eller hytte er spesielt utsatt. Funn av ”eschar”, et skorpebelagt, svart sår i flåttens bittområde er et viktig og tilnærmet patognomonisk funn. Afrikansk flått-tyfus har en kort inkubasjonstid, og bryter som regel ut i løpet av første uken etter hjemkomst. Forløpet er vanligvis godartet.
  • Boutonneusefeber også kalt Middelhavsfeber forårsakes av R. conorii og sykdommen er endemisk i Middelhavslandene og deler av Afrika. Vektor er en hundeflått.  Sykdommen gir vanligvis et mildt sykdomsbilde med feber, utslett og skorpebelagte sår, men hos enkelte med underliggende sykdom kan sykdommen gi et mer alvorlig forløp.
  • Busktyfus forårsakes av R. tsutsugamushi (også kjent som Orientia tsutsugamushi). Sykdommen er endemisk i Asia (særlig Japan) og Australia. Vektor er larven av en middart. Symptomer er feber, hodepine, utslett og  skorpebelagte sår. Sykdommen kan gi et alvorlig forløp.
  • Rocky Mountain-flekkfeber forårsakes av R. rickettsii og er endemisk i USA (særlig Virginia, Georgia og Nord- og Sør-Carolina), Canada, Mexico og Sentral- og Sør-Amerika. Sykdommen ble beskrevet tidlig på 1800-tallet i USA, men rickettsiaen og flåttens rolle i smittespredning ble ført identifisert på begynnelsen av1900-tallet. Vektor er flått, og sykdommen arter seg som feber, hodepine og muskelsmerter etterfulgt av et karakteristisk utslett. Ubehandlet kan sykdommen gi hjerte- og hjernekomplikasjoner og letaliteten er 3-5 %. 
  • Astrakhanfeber forekommer i sørlige deler av Russland og er forårsaket av en rickettsia som er nær beslektet med R. conorii.
  • Skyttergravsfeber, også kalt Volhyniafeber, var tidligere betraktet som en rickettsiose, men er i dag anerkjent som forårsaket av bakterien Bartonella quintana. Symptomer er feber og frostanfall, hodepine, svimmelhet, og kraftige kroppssmerter. Bakterien overføres med kroppslus og var den vanligste sykdommen i skyttergravene under første verdenskrig. Også på østfronten under annen verdenskrig var sykdommen et betydelig problem. Klassisk skyttergravsfeber ses sjelden i dag, men i USA har man de senere år sett infeksjonen hos misbrukere og hjemløse.  

Importerte tilfeller av rickettsioser kan forkomme i Norge. De vanligste er afrikansk flått-tyfus og boutonneusefeber (middelhavsfeber).

Smittemåte

Epidemisk flekktyfus: Kroppslus infisert gjennom å suge blod fra smittede individer. Rickettsia blir utskilt gjennom lusens avføring som ved kløing gnis inn i små hudrifter. Smitter ikke direkte fra person til person.

Endemisk flekktyfus: Infiserte lopper som lever på rotter og mus og som avsetter avføring som tilfeldig kommer i kontakt med mennesker.

Ved ulike former av flekkfeber skjer smitten ved bitt av infisert midd eller flått.

Inkubasjonstid  

1-2 uker, vanligvis 12 dager.

Symptomer og forløp 

Epidemisk flekktyfus: Høy feber, lysskyhet, muskelsmerter og blødninger fra nese og tarm og etter hvert nevrologiske symptomer. Et karakteristisk utslett har gitt sykdommen dets navn. Omtåking, motorisk uro, delir og døvhet er også karakteristiske tegn. Høy dødelighet, ca. 40% ubehandlet. Personer som har hatt akutt sykdom kan etter 10-30 år få residiv i form av en mild, kronisk sykdom (Brill-Zinssers sykdom).

Endemisk flekktyfus: Samme symptomer som epidemisk flekktyfus, men betydelig mildere sykdomsbilde.

Flekkfebersykdommene gir vanligvis feber, muskelsmerter og utslett.

Diagnostikk 

Klinisk bilde og antistoffpåvisning. Laboratorieundersøkelser utføres ved Folkhälsomyndigheten (tidligere Smittskyddsinstitutet) i Sverige.

Forekomst i Norge

Epidemisk flekktyfus er ikke påvist i Norge etter annen verdenskrig. Flekktyfus har vært meldinspliktig til MSIS siden 1975. Fram til i.januar 2014 var kun infeksjon med Rickettsia prowazekii meldingspliktig, siden er også infeksjon med R. typhi meldingspliktig.

I perioden 1991-2002 ble det ved Smittskyddsinstitutet i Sverige hos norske pasienter påvist 8 tilfeller av endemisk flekktyfus (smittested Kreta 3, Guinea-Bissau 1, Kenya 1, Kina 1, Malta 1 og Thailand 1). I perioden 1991-2002 ble det hos norske pasienter påvist 51 tilfeller av flåttbåren rickettsiose. 49 av tilfellene var afrikansk flått-tyfus med smittested i det sørlige og østlige Afrika, og to tilfelle var boutonneusefeber med smittested Sicilia.

Behandling

Ved epidemisk flekktyfus sykehusbehandling med avlusning og antibiotika. Antibiotikabehandling ved andre rickettsioser.

Epidemisk flekktyfus er i smittevernloven definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, dvs. pasienten skal ikke betale egenandel. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smitteoppsporing, men ikke ved rutinemessige undersøkelser. I tillegg dekker folketrygden utgifter til antiinfektive legemidler til behandling og til forebygging hos personer som etter en faglig vurdering antas å være i en særlig fare for å bli smittet i Norge (blåreseptforskriften § 4 punkt 2).

Forebyggende tiltak

Antilusmidler, god personlig hygiene og godt renhold av klær ved opphold i områder med epidemier.

Forebyggende tiltak mot endemisk type for turister er å unngå ferdsel i områder med høy forekomst av gnagere. Reisende som skal overnatte i telt i sørlige Afrika bør bruke bl.a. myggmidler på hud og og mest mulig dekkende klær for å redusere risiko for flåttbitt.

Vaksine mot lusoverført (epidemisk) type er utviklet, men ikke vanligvis tilgjengelig i Norge. Folketrygden yter stønad til flekktyfusvaksine til særlig smitteutsatte personer ved utbrudd i Norge (blåreseptforskriften § 4.3).

Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd

Ingen spesielle tiltak i nærmiljøet ved tilfeller av importert endemisk flekktyfus eller flåttbårne rickettsioser.

Meldings- og varslingsplikt

Kriterier for melding er laboratoriepåvisning av Rickettsia prowazekii eller Rickettsia typhi ved isolering eller nukleinsyrepåvisning eller påvisning av Rickettsia prowazekii- og Rickettsia typhi-antistoff.

I tillegg skal lege, sykepleier, jordmor eller helse som mistenker eller påviser et tilfelle av epidemisk flekktyfus umiddelbart varsle kommuneoverlegen, som skal varsle videre til fylkesmannen og Folkehelseinstituttet. Dersom kommuneoverlegen ikke nås, varsles Folkehelseinstituttets døgnåpne Smittevernvakt direkte på tlf. 21 07 63 48.

Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved utbrudd (se kapittel ”Varsling av smittsomme sykdommer og smittevernsituasjoner”).

 

 

Howard Ricketts (1871-1910, USA), Stanislaus von Prowazek (1875-1915, Polen), Nathan Brill (1860-1925, USA), Hans Zinsser (1878-1940, USA),  fransk: boutonneuse (pimply      ), japansk : tsutsugamushi (farligskadedyrfeber), Astrakhan – by i Russland, Volhynia – område i Ukraina.