Lymfogranuloma venereum (LGV) – håndbok for helsepersonell
Sist endret
Lymfogranuloma venereum er en bakteriell, seksuelt overført infeksjon (kjønnssykdom) som skyldes infeksjon med spesielle serotyper av klamydiabakterien.
Om LGV
LGV skyldes infeksjon med serovar L1, L2 eller L3 av Chlamydia trachomatis. Sykdommen ble tidligere kalt lymfogranuloma inguinale. Internasjonalt er sykdommen ofte kjent under forkortelsen LGV. Venerisk lymfogranulom har vært en svært sjelden sykdom i høyinntektsland, men siden begynnelsen på 2000-tallet har LGV, spesielt av en subtype L2b, spredt seg endemisk blant menn som har sex med menn i mange europeiske land, også i Norge.
Historisk bakgrunn
Sykdomsbildet ble første gang beskrevet 1786 og ble da oppfattet som en form av syfilis, og ikke før 1914 ble venerisk lymfogranulom anerkjent som en egen sykdom. C. trachomatis ble første gang påvist i 1907 og isolert i 1957 hos pasienter med trakom. Like etterpå ble mikroben også isolert fra genitalia. På 1960-tallet ble den anerkjent som en bakterie etter å ha vært ansett som først en protozo og senere et virus. Bakterien ble påvist i 1923.
Vanlig genital klamydiainfeksjon skyldes serovar D-K av Chlamydia trachomatis. Mens disse serovarene angriper sylinderepitel og i liten grad sprer seg, vil serovar som forårsaker LGV kunne spres via lymfatisk vev til regionale lymfeknuter.
Epidemiologisk situasjon
Global forekomst
Den klassiske formen av LGV med inguinal lymfadenitt er sjelden, men fortsatt endemisk i enkelte tropiske og subtropiske områder. Det er estimert at 2-10 prosent av genitale sårsykdommer i enkelte land i Afrika og Asia er forsårsaket av LGV-serotyper. Siden begynnelsen av 2000-tallet har et stadig økende antall tilfeller av LGV blitt rapportert blant menn som har sex med menn i Europa og andre høyinntekstsland. I 2024 ble det meldt 3490 tilfeller i Europa hvorav nesten to tredeler av tilfellene var registrert i Nederland og Spania. Forekomsten er spesielt høy blant msm som lever med hiv (ref ecdc annual report). Sporadiske tilfeller blant kvinner er beskrevet men svært sjeldent. De har et noe annet sykdomsbilde (ref IUSTI).
Forekomst i Norge
Lymfogranuloma venereum var meldingspliktig i MSIS i perioden 1993-2002.
I 2013 ble data om LGV for første gang innhentet som en del av klamydiaovervåkingen. Alle LGV-tilfellene meldt siden 2013 har vært smitte blant menn som har sex med menn.
De siste ti årene, med unntak av pandemiårene, har det blitt meldt rund 30-40 tilfeller årlig, alle blant menn som har sex med menn. Den epidemiologiske situasjonen er omtalt i følgende rapport:
Smittemåte og smitteførende periode
LGV smitter ved anogenital kontakt.
Symptomer og forløp
Proktitt (ofte med rektale smerter, kløe og utflod) er den vanligste presentasjonsformen hos menn som har sex med menn. Sykdommen kan også arte seg som sår eller en vesikkel på ytre kjønnsorganer og i eller ved endetarmen. Sårene vil normalt tilheles, men etterfølges i løpet av noen uker av regional lymfeknutesvulst (buboer) i lysken eller som anorektalt syndrom med blodig utflod fra anus og hvor proktoskopi kan vise multiple ulcerasjoner i slimhinneveggen.
Symptomer og funn kan forveksles med inflammatorisk tarmsykdom. Ubehandlet kan infeksjonen disseminere og medføre fisteldannelser, abscesser og kronisk lymfeobstruksjon. Sykdommen kan i sjeldne tilfeller forårsake reaktiv artritt, hepatitt/perihepatitt og meningitt.. Mistenkte tilfeller bør henvises til spesialist i dermatovenerologi.
Diagnostikk
Diagnosen stilles først ved agenspåvisning av Chlamydia trachomatis ved nukleinsyreamplifiseringstester av penselprøver fra sår eller rektum. Ved positivt funn av rektal klamydia hos menn bør prøve undersøkes videre for LGV. Per 2026 utføres slik serotyping kun ved de mikrobiologiske avdelingen ved Oslo Universitetssykehus, St.Olavs hospital og Fürst medisinske laboratorium. Andre laboratorier videresender primærprøve eller det må tas ny prøve før behandling gis.
Behandling
Det er viktig å følge gjeldende nasjonale faglige retningslinjer.
LGV er i smittevernloven definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, dvs. pasienten skal ikke betale egenandel. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smitteoppsporing, men ikke ved rutinemessige undersøkelser. I tillegg dekker folketrygden utgifter til antiinfektive legemidler til behandling (blåreseptforskriften § 4 punkt 2).
Forebyggende tiltak
Kondombruk beskytter. Det finnes ingen vaksine.
Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd
Smittesporingen bør inkludere seksualpartnere de siste 3 måneder, men det kan være aktuelt å utvide smittesporingen.
Kontroll og oppfølging
Kontrollprøve anbefales. Prøven tas tidligst 3-4 uker etter oppstart av behandling. Pasienten bør avstå fra seksuell aktivitet mens behandling pågår.
Meldings- og varslingsplikt for lymfogranuloma venereum (LGV)
Meldingskriterier
Kriterier for melding er et klinisk forenlig tilfelle med epidemiologisk tilknytning eller
laboratoriepåvisning av Chlamydia trachomatis ved nukleinsyreundersøkelse i et klinisk prøvemateriale fra ano-genital traktus eller konjunktiva og påvisning av serovar L1, L2 eller L3.
Kliniske kriterier er minst ett av følgende symptomer: uretritt, genitalsår, regionale lymfeknutesvulster, cervicitt, proktitt.
Med epidemiologisk tilknytning menes smitte fra person til person fra bekreftet tilfelle ved seksuell kontakt eller mor-til-barn-smitte.
Varslingsplikt
Ikke varslingspliktig ved påvisning av enkelttilfeller.
Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved mistanke om utbrudd, for eksempel ved flere tilfeller av sykdommen blant menn som har sex med menn i Norge, se Varsling av smittsomme sykdommer.