Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Smittevernveilederen

Rabies - veileder for helsepersonell

Rabies er en dødelig virussykdom som angriper nervesystemet hos varmblodige dyr. Sykdommen kalles også hundegalskap. Det skilles mellom klassisk rabies og flaggermusrabies.

Hopp til innhold

Om rabies

Sykdommen forårsakes av rabiesvirus som er et virus i slekten lyssavirus og i familien rhabdoviridae. Rabies er primært en sykdom hos dyr, men kan også smitte til mennesker. Syv forskjellige serotyper av rabiesviruset er beskrevet. Genotype 1 er det klassiske rabiesvirus som forekommer over hele verden og er spesielt assosiert med smitte fra hund og rev. Rabies forekommer i alle verdensdeler med unntak av Antarktis. Sykdommen forekommer i industrialiserte land hovedsakelig hos ville dyrearter, f.eks. rev og flaggermus, og viruset kan spres til husdyr og mennesker. Storfe og hester kan bli smittet, men overfører så og si aldri smitte til mennesker. I lavinnkomstland forekommer sykdommen hovedsakelig hos hunder (inkludert valper) og spres til mennesker gjennom hundebitt.

Det finnes vaksine tilgjengelig for preeksponeringsvaksinasjon (vaksinasjon før smitteeksponering) og posteksponeringsprofylakse (behandling etter mulig smitte). Les mer om rabiesvaksinasjon i Vaksinasjonsveilederen:

Historisk bakgrunn

Rabies hos dyr og mennesker ble beskrevet allerede i antikken. Første utbrudd ble beskrevet på 1200-tallet da over 30 mennesker døde i en landsby i Tyskland etter angrep av ulver. På 1700-tallet fantes sykdommen i hele Europa primært hos hunder, rever og ulver som førte til flere utbrudd blant mennesker. I 1804 ble det ved eksperimenter vist at sykdommen ble overført til mennesker gjennom saliva fra infiserte dyr. Første vaksine til humant bruk ble utviklet i 1885. Dagens vaksine har vært i bruk siden 1976. I Norge ble rabies siste gang påvist hos mennesker etter innenlandssmitte i 1815 og hos dyr på fastlandet i 1826. Viruset ble første gang påvist hos polarrev på Svalbard i 1980, men rabiessmitte har aldri blitt overført til mennesker på Svalbard. Rabies hos flaggermus ble første gang påvist i Norge i oktober 2015.

Dagens situasjon

Det er vanskelig å beregne forekomsten av rabies både hos mennesker og dyr i store deler av verden. Rabies forekommer i mer enn 150 land og områder i verden. Verdens helseorganisasjon har beregnet at 50 000-70 000 personer årlig dør av rabies. De fleste tilfellene rapporteres hos barn i Asia (spesielt India) og Afrika.  I 99% av alle tilfellene har den syke vært eksponert for rabiessmittet hund. I 2016 ble det til WHOs samarbeidssenter for rabiesovervåking rapportert 4 tilfeller av humane rabiestilfeller smittet i Europa, alle smittet i Russland. I 2016 ble det i Europa rapportert 1188 tilfeller av rabies hos ville dyr (hovedsakelig rev i vestlige områder og mårhund i østlige områder) og 1883 tilfeller blant husdyr (hovedsakelig hunder, katter og storfe). Dyrerabies i Europa ble i 2016 hovedsakelig rapportert fra Russland, Ukraina, Tyrkia, Hviterussland, Georgia, Moldova, Polen, Romania og Ungarn.

I 2016 ble det påvist rabies i 49 flaggermus i Europa (Tyskland, Nederland, Polen, Frankrike, Ukraina, Storbritannia, Spania, Belgia og Finland). I Europa er det til nå rapportert fire bekreftede tilfeller av rabies hos mennesker smittet av flaggermus. Forekomsten av rabies blant dyr er redusert i Europa de siste 20 år. Dette skyldes hovedsakelig vellykket åtevaksinering av rev. Verdens rabiesdag markeres 28 september.

Mer om rabiessituasjonen i Europa:

På verdensbasis mottar ca. 15 millioner personer pr år posteksponeringsprofylakse etter å ha blitt eksponert for dyr med mistenkt rabies. Årlig får 100-150 personer i Norge posteksponeringsprofylakse etter dyrebitt de har pådratt seg ved reiser i rabiesendemiske områder. I Sverige ble det i 2000 påvist rabies hos en kvinne som var blitt slikket av en hund i Thailand. Importerte tilfeller til Norge forekommer ytterst sjelden, men posteksponeringsprofylakse kan være aktuelt også her til lands, for eksempel ved mistenkt smitte fra flaggermus eller fra ville dyr på Svalbard. 

Rabies hos flaggermus

Mulig smitte av rabies fra flaggermus til mennesker ble identifisert tidlig på 1950-tallet. Fire ulike typer av rabiesviruset forekommer hos flaggermus. En variant av disse (forårsaket av European Bat Lyssavirus 1 og 2 (EBL)) kan overføres til mennesker ved kontakt med flaggermus. Smitte fra flaggermus til andre pattedyr eller mennesker er svært uvanlig, og det er bare registrert fire bekreftede tilfeller av human EBL-infeksjon i Europa; Ukraina 1977, Russland 1985, Finland 1985 og Skottland 2002. Flaggermusrabies påvises relativt hyppig hos flaggermus i enkelte andre europeiske land, som Danmark, Nederland og Tyskland, uten at dette har medført smitte til mennesker. Rabies hos flaggermus ble første gang påvist i Norge i oktober 2015. Selv om smitterisikoen er svært liten er posteksponeringsprofylakse aktuelt ved mistenkt smitte fra flaggermus uansett hvor dette har skjedd, også i Norge. Se indikasjoner for posteksponeringsprofylakse under.

Rabies på Svalbard

Rabiesvirus ble første gang identifisert i Arktis i 1949 (Alaska), men rabiesliknende sykdom blant hunder i ulike deler av området er rapport siden midten av 1800-tallet. Fram til midten av 1900-tallet er det beskrevet flere utbrudd blant trekkhunder, særlig på Grønland.  Etter intensivert vaksinasjon av hunder er polarrev (fjellrev) hoved reservoaret for rabies i arktiske strøk. Humane tilfeller forekommer svært sjeldent i Arktis. Rabies ble første gang påvist på Svalbard i 1980. I perioden 1980-99 ble rabies diagnostisert hos 25 dyr, hovedsakelig polarrev, men også 4 tilfeller ble diagnostisert hos reinsdyr og ett tilfelle hos ringsel.  Ingen tilfeller blant dyr ble rapportert i perioden 1999-2010, til tross for et omfattende overvåkingsprogram av reveskrotter. I 2011 var det et nytt utbrudd av rabies blant ville dyr. I dette utbruddet ble rabies påvist hos fem polarrev og ti reinsdyr. Det har aldri vært påvist humane rabiestilfeller på Svalbard. Revetettheten er trolig for liten til å opprettholde en endemisk rabiessituasjon på Svalbard. Utbruddene på Svalbard skyldes derfor mest sannsynlig at rabiesviruset introduseres periodisk med rev som kommer over isen fra Sibir, Nord-Amerika eller Grønland i forbindelse med kalde vintre og stor utbredelse av sjøis.

Pre- og posteksponeringsprofylakse kan være aktuelt for besøkende og fastboende på Svalbard, se indikasjoner for preeksponeringsvaksinasjon og posteksponeringsprofylakse under.

Befolkningen på øygruppen bør unngå kontakt med ville dyr generelt og spesielt døde dyr og dyr som oppfører seg unormalt. For flere forebyggende tiltak mot rabies på Svalbard, se senere avsnittet om "Forebyggende tiltak".

Alle hunder som oppholder seg på Svalbard skal være rabiesvaksinert. Det er i underkant av 600 hunder på Svalbard. Av hensyn til rabiesfare er det ikke tillatt å innføre katt eller ilder til Svalbard. Hundeeiere på Svalbard bør være oppmerksom på muligheten for rabieseksponering dersom hunder blir angrepet av polarrev, noe som er tegn på rabid atferd. Dersom en hund angriper et rabid dyr, som for eksempel rabid polarrev, kan det ikke utelukkes at virus kan være tilstede i hundens munnflora for en kortere periode. Dette gjelder selv om hunden er tilfredsstillende vaksinert.  Det er derfor en liten, men mulig risiko, for at mennesker kan bli smittet dersom man blir slikket av en hund som i løpet av de siste par døgnene har vært i kontakt med et rabid dyr.

Under utbruddet på Svalbard i 2011 igangsatte Sysselmannen ulike tiltak for å begrense faren for rabiessmitte i Longyearbyen. Disse inkluderte ekstraordinær båndtvang og avliving av rever i Longyearbyens nærområde.     

Smittemåte og smitteførende periode 

Inokulasjon ved bitt, klor eller slikk på slimhinne eller skadet hud av infisert dyr. Smitte kan også skje ved flåing eller fangst av pattedyr. Dyr er mest smittsomt tidlig i sin rabiate fase. Rabies kan i sjeldne tilfeller smitte mellom mennesker ved transplantasjon. Virus kan ikke overføres gjennom hel hud.

Inkubasjonstid  

Vanligvis1-3 måneder, sjelden lengre enn 1 år. Inkubasjonstiden avhenger av mengde virus deponert, avstand fra bittsted til sentralnervesystemet og innervasjon av hudområdet. Dype bitt i hoderegionen (hode, hals, hender) er farligst. Vanligvis kortere inkubasjonstid hos barn.

Inkubasjonsperioden hos dyr varierer mye, fra 10 dager til mer enn et halvt år, vanligvis rundt to måneder. Når sykdomssymptomene inntrer, vil dyret normalt dø i løpet av få dager.

Symptomer og forløp 

Rabies har et raskt forløp. Sykdommen debuterer med smerter og ubehag i og rundt bittstedet, samt sykdomsfølelse. Deretter følger uro, depresjon og angstanfall. Voldsom hyperaktivitet, aggresjon, hyperventilasjon, øket spyttsekresjon og krampeanfall. Hydrofobi (redsel for vann). Gradvis økende pareser og koma. I ca. 20% av tilfellene utvikles lammelser og koma uten forutgående fase med kramper. Sykdommen har alltid dødelig utgang etter symptomdebut, vanligvis etter 2-7 dager.

Diagnostikk 

Klinisk stilt diagnose med anamnese om utenlands­reise og kontakt med infisert dyr. Når sykdommen har brutt ut kan virus, eller deler av virus påvises i spytt, på hornhinne eller fra hud. Antistoffer kan også påvises i serum.Undersøkelsene utføres ved Folkhälsomyndigheten i Sverige.

Bekreftende diagnose er ofte basert på undersøkelse av hjernevev etter død.

Rabies hos dyr diagnostiseres ved Veterinærinstituttet på grunnlag av PCR og immunfluorescens.

Forekomst i Norge (inkl. Svalbard)

Rabies er ikke påvist hos mennesker i Norge siden 1815. Rabies har vært nominativt meldingspliktig i MSIS siden 1975.

Behandling

Se Posteksponeringsprofylakse avsnitt nedenfor.

Rabies er i smittevernloven definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Utgifter til rabiesvaksine og rabiesimmunglobulin brukt etter eksponering dekkes av folketrygden (blåreseptforskriften § 4 punkt 3). Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, dvs. pasienten skal ikke betale egenandel.

Vaksine og immunglobulin bestilles fra Folkehelseinstituttet. Utenom Folkehelseinstituttets åpningstid kan vaksine og immunglobulin bestilles hos Vitusapotek Jernbanetorvet tlf. 23358100.

Forebyggende tiltak

Unngå kontakt med fremmede hunder, katter og andre pattedyr (inkludert flaggermus) i områder der det forekommer rabies. Også i Norge bør kontakt med flaggermus unngås. Vaksine er tilgjengelig for pre- og posteksponeringsbruk.

Preeksponeringsvaksinasjon

Effektiv rabiesvaksine er tilgjengelig. Årlig får 1500-2000 personer preeksponeringsprofylakse i Norge. Preeksponeringsvaksinasjon gir delvis beskyttelse mot sykdom i flere årtier. Likevel må den alltid følges opp med tilleggsdoser etter smitteeksponering.

Hvem er preeksponeringsvaksinasjon (vaksinasjon før smitteeksponering) aktuelt for?

  • Laboratoriepersonell som risikerer å håndtere prøvemateriale fra rabies smittede pattedyr eller mennesker
  • Personer som i sitt arbeid har hyppig/langvarig/nær kontakt med importerte pattedyr
  • Personer som hyppig håndterer og kommer i nær kontakt med flaggermus med risiko for bitt hvor som helst i verden – også i Norge
  • Personer som skal besøke flaggermushuler med høy tetthet av flaggermus og risiko for å inhalere støv fra flaggermusekskrementer
  • Besøkende og fastboende på Svalbard som kan komme i direkte kontakt med ville pattedyr
  • Personer med risiko for kontakt med rabide pattedyr under arbeid eller studier i utlandet (for eksempel veterinærer, zoologer, fangstmenn)
  • Personer som skal bo eller reise i rabiesendemiske områder hvor medisinsk behandling ikke er raskt tilgjengelig, kan vurdere å vaksinere seg før de reiser
  • Barn som skal bo eller reise i rabiesendemiske områder hvor de kan komme i kontakt med smitteførende pattedyrdyr uten at foreldrene får kjennskap til det
  • Helsepersonell som kommer i nær kontakt med rabiespasienter
  • Personell som i jobbsammenheng er stasjonert i rabiesendemiske områder

Anbefalt regime for preeksponeringsvaksinasjon se vaksinasjonsveilederen:

Posteksponeringsprofylakse

Indikasjoner for posteksponeringsprofylakse (behandling etter mulig smitte)

  • Bitt, klor eller slikk på slimhinne eller skadet hud av potensielt smitteførende pattedyr i områder der rabies forekommer.
  • Bitt, klor eller slikk på slimhinne eller skadet hud ved kontakt med flaggermus uansett hvor dette har skjedd, også i Norge

Berøring eller mating av dyret eller slikk fra dyret på hel hud vurderes ikke som eksponering. Det er ikke nødvendig å igangsette posteksponeringsprofylakse mot rabies etter bitt av hund eller andre pattedyr i områder hvor rabies ikke er rapportert hos pattedyr de senere årene  (se tabell 1 nedenfor). Det er imidlertid alltid viktig å vurdere potensiell risiko dersom hunden nylig er importert fra et område hvor rabies er endemisk.

Det har aldri vært vist overføring av rabies fra en rabiessyk person til helsearbeidere eller nærkontakter. Likevel kan det i enkelte tilfeller være indisert å gi posteksponeringsprofylakse til helsearbeidere eller andre som har hatt svært nær kontakt med en mistenkt rabiessyk.

Hovedbudskap

Mulig eksponering for rabiessmitte er en nødssituasjon og behandlingen må påbegynnes snarest mulig og uten forsinkelse.

  • Sårbehandling og posteksponeringsprofylaksen må ikke forsinkes av at det mistenkte rabide dyret skal observeres eller at laboratoriediagnose ikke er klar.
  • Graviditet eller alder er aldri kontraindikasjoner mot posteksponeringsprofylakse eller bruk av immunglobulin.
  • Bruk av immunglobulin er særlig viktig ved skader som gir kort inkubasjonstid (hode, hals, hender).
  • Ikke utsett første vaksinasjon i påvente av immunglobulin dersom immunglobulin ikke er umiddelbart tilgjengelig. Immunglobulin kan gis etter første vaksinasjon
  • Det er viktig å skaffe mest mulig informasjon om det aktuelle dyret, om mulig fange det og enten holde det under observasjon eller avlive dyret og sende hodet til veterinærpatologisk undersøkelse.
  • Rabiesinfiserte hunder og katter dør få dager etter utvikling av symptomer. Dersom hunden eller katten ikke har vist symptomer på rabies innen 10 dager etter mistenkt smitteoverføring, kan vaksinasjonen avbrytes.
  • Rabies kan ha en svært lang inkubasjonstid (opptil et år eller mer) og det er derfor indisert å behandle med rabiesimmunglobulin og vaksine selv om det er gått måneder etter et bitt.

Bruk av immunglobulin og vaksine som posteksponeringsprofylakse skal vurderes, godkjennes og utleveres av Folkehelseinstituttet.

Sårbehandling

  • Såret rengjøres grundig og så raskt som mulig (helst i løpet av minutter) med såpe og rikelig, helst rennende, vann. Obs: Bruk ikke desinfeksjonsmiddel og såpe samtidig, de kan inaktivere hverandre.

Lokalt helsevesen kontaktes snarest for å vurdere og evt. igangsette posteksponeringsprofylakse. Behandling med vaksine og eventuelt spesifikt immunglobulin (avhengig av tidligere vaksinasjonsstatus) påbegynnes så fort som mulig, helst umiddelbart

Anbefalt regime for posteksponeringsvaksinasjon og rabiesimmunglobulin samt bestilling og utlevering, se vaksinasjonsveilederen:

Områder uten risiko for klassisk rabies

Betegnelsen rabiesfrie land brukes ikke lenger. I tabell 1 er det gitt en oversikt over land hvor det anses at det IKKE er risiko for rabiessmitte ved dyrebitt o.l.

Bitt, klor eller slikk på slimhinne eller skadet hud ved kontakt med flaggermus er en potensiell risiko uansett hvor i verden dette har skjedd.

Tabell 1. Tabell 1. Land og områder hvor det ikke er risiko for klassisk rabiessmitte* (per 14. juni 2017)

EUROPA

Andorra, Belgia, Danmark (ikke Grønland), Estland, Finland, Frankrike (inkl. Korsika), Færøyene, Gibraltar, Hellas (inkl. alle greske øyer), Irland, Island, Italia (inkl. Sicilia og Sardinia), Kypros, Liechtenstein, Luxembourg, Malta, Monaco, Nederland, Norge (fastlandet, ikke Svalbard), Portugal (inkl. Madeira og Azorene), Spania (inkl.de baleariske øyene og Kanariøyene, men med unntak av Ceuta og Melilla i Nord-Afrika), San Marino, Sverige, Sveits, Storbritannia (inkl. Isle of Man og Kanaløyene), Tsjekkia (med unntak av grenseområde mot Polen og Slovakia), Tyskland, Østerrike. 

ASIA

Japan, Maldivene, Singapore.

AFRIKA

Ascension, Kapp Verde, Mauritius, Mayotte, Réunion, Seychellene, St. Helena.

OSEANIA

Australia, Christmasøya, Cookøyene, Fijiøyene, Fransk Polynesia, Guam, Hawaii, Kokosøyene, Norfolkøya, Ny-Caledonia, Ny-Zealand, Nord-Marianene, Palau, Pitcairnøyene, Samoa, Tahiti, Tokelau, Wakeøya og  Wallis- og Futunaøyene.

AMERIKANSKE KONTINENT

Anguilla, Antigua og Barbuda, Aruba, Bahamas, Barbados, Bermuda, Caymanøyene, Dominica, Falklandsøyene, Galapagos, Guadeloupe, Jamaica, Jomfruøyene (britiske og amerikanske), Martinique, Montserrat, Nederlandske Antiller, Påskeøya, Saint Kitts og Nevis, Saint Lucia, Saint Martin, Saint Pierre og Miquelon, Saint Vincent og Grenadinene, Turks- og Caicosøyene.

*Økende grad av importert av hund må tas hensyn til i risikovurdering. Det er alltid viktig å vurdere potensiell risiko dersom hunden nylig er importert fra et område hvor rabies er endemisk.

Kilde: Rabies risks in terrestrial animals by country. Public Health England

Spesielle forebyggende tiltak på Svalbard

Håndtering av syke dyr eller dyr man mistenker døde av rabies, bør bare gjøres av personer som er spesielt trenet til dette. De bør bruke beskyttelsesutstyr og ha god håndhygiene. Smitterisikoen fra reinsdyrkjøtt på Svalbard er svært liten, i praksis neglisjerbar. Kjøtt som blir varmebehandlet for konsum vil ikke representere noen helsefare. Med kjøtt menes også bein og beinmarg med unntak av ryggraden og hodeskallen.

Pre- og posteksponeringsprofylakse kan være aktuelt for besøkende og fastboende på Svalbard, se avsnittet om indikasjoner for preeksponeringsvaksinasjon og posteksponeringsprofylakse. 

Kontroll av hunder og katter

Hund eller katt fra alle EU/EØS-land kan innføres til Norge dersom de er ID-merket, har kjæledyrpass med gyldig rabiesvaksinasjon og blitt behandlet mot revens dvergbendelorm (ekinokokkose). Rabiesvaksine er ikke påkrevet hos hund eller katt som innføres fra Sverige. Endringer i regelverket har ført til en betydelig økt import og omsetning av gatehunder fra land i Øst-Europa hvor rabies kan forekomme blant hunder, særlig Romania. Hunder og katter som innføres til Norge fra land med rabiessmitte utenfor EU/EØS-området må i tillegg kunne dokumentere godkjent antistoff titer mot rabies.  For å ta med hund til Svalbard kreves tillatelse fra Mattilsynet, katt er det ikke tillatt å ta med.

Flaggermus undersøkes ikke regelmessig i Norge.

Tiltak ved enkelttilfelle

Se posteksponeringsprofylakse.

Meldings- og varslingsplikt

Meldingspliktig til MSIS, gruppe A. Kriterier for melding er et klinisk forenlig tilfelle med epidemiologisk tilknytning eller laboratoriepåvisning av:

  • lyssavirus ved isolering, nukleinsyre- eller antigenundersøkelse eller
  • lyssavirus antistoff (serokonvertering eller signifikant antistofføkning) i serum eller cerebrospinalvæske fra uvaksinert person

Kliniske kriterier er et tilfelle av encefalomyelitt og minst to av følgende symptomer: sensoriske forandringer rundt bittsted, parese/paralyse, spasme i svelgmuskulatur, hydrofobi, delirium, kramper eller angst.

Med epidemiologisk tilknytning menes overføring fra dyr til mennesker, eksponering for en felles kilde (dyr) eller overføring fra person til person, for eksempel organtransplantasjon.

 

I tillegg skal lege, sykepleier, jordmor eller helsesøster som mistenker eller påviser et tilfelle, umiddelbart varsle kommuneoverlegen, som skal varsle videre til fylkesmannen og Folkehelseinstituttet. Dersom kommuneoverlegen ikke nås, varsles Folkehelseinstituttets døgnåpne Smittevernvakt direkte (tlf. 21076348).

Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved utbrudd, ved mistanke om smitte fra dyr eller ved mistanke om overlagt spredning av smittestoffer (se kapittel ”Varsling av smittsomme sykdommer og smittevernsituasjoner”). 

 

Latin: rabies (raseri). Gresk: lyssa (galskap)

Relaterte saker

Eksterne lenker