Hopp til innhold

Influensavaksinasjonsprogrammet - veileder for helsepersonell

Publisert Oppdatert

Om ansvarsforhold og organisering av vaksinasjon mot sesonginfluensa gjennom det norske influensavaksinasjonsprogrammet.

Om ansvarsforhold og organisering av vaksinasjon mot sesonginfluensa gjennom det norske influensavaksinasjonsprogrammet.


Dette kapittelet omhandler ansvarsforhold og organisering av vaksinasjon mot sesonginfluensa i det norske influensavaksinasjonsprogrammet. For informasjon om beredskap mot pandemisk influensa og vaksinering i en pandemisituasjon, se Planveileder for massevaksinasjon mot pandemisk influensa [1]. og Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa [2]. 

Ansvarsforhold

Forskrift om nasjonalt vaksinasjonsprogram §3b) fastslår at det norske influensavaksinasjonsprogrammet omfatter vaksinasjon mot sesonginfluensa og pandemisk influensa [3]. Programmet skal inneholde årlig tilbud om vaksiner mot sesonginfluensa til alle personer med økt risiko for komplikasjoner i forbindelse med influensasykdom. Tilbud om vaksine mot pandemisk influensa skal tilbys når dette er aktuelt.

Folkehelseinstituttet gir faglige retningslinjer for gjennomføring av nasjonale vaksinasjonsprogrammer, definerer risikogrupper og andre målgrupper for influensavaksinasjon og har i tillegg ansvar for innkjøp og distribusjon av vaksiner.

Kommunene har ansvar for å sørge for et årlig tilbud om vaksinasjon. Tilbudet skal organiseres på en slik måte at man oppnår høyest mulig vaksinasjonsdekning i de anbefalte målgruppene (jfr forskrift om nasjonalt vaksinasjonsprogram §5-6). Kommunene skal også sørge for å etablere rutiner for samarbeid mellom kommunehelsetjenesten som har ansvaret for influensavaksineringen, og eventuelle private virksomheter (f.eks. fastleger) som kommunen har avtale med [3].

Verdens helseorganisasjon (WHO) har en etablert målsetning om en vaksinasjonsdekning på 75 % blant eldre [4;5]. For land i EU/EEA omfatter målsetningen om 75 % vaksinasjonsdekning alle risikogrupper i henhold til det europeiske smittevernbyråets (ECDC) anbefaling  [6;7]. Norge har sluttet seg til denne målsetningen.

Vaksiner mot sesonginfluensa

De stadige end­ringene i influensaviruset fordrer at vaksinens sammensetning evalueres før hver sesong. Evalueringen tar sikte på å avklare om en eller flere av komponentene i vaksinen må endres for å sikre best mulig overensstemmelse mellom vaksinen og de virus som sirkulerer i befolkningen. Dette gjøres to ganger i året – før vintersesongen på den nordlige og den sørlige halvkule. WHO har i den forbindelse opprettet et nettverk av nasjonale influensasentre som nøye overvåker og innrapporterer influensaaktivitet og endringer i sirkulerende virus [8]. Norge bidrar til denne prosessen gjennom vår nasjonale virologiske overvåking.

Sesonginfluensavaksine inneholder fire influensavirustyper; to A-stammer (en av subtypen H1N1 og en av subtypen H3N2), samt to B-stammer (Victoria og Yamagata). To prinsipielt ulike typer sesonginfluensavaksine er tilgjengelig i Norge:

  • inaktivert injeksjonsvaksine ( alder > 6 md)
  • levende svekket nasalvaksine (alder 2-17 år)

 Les mer om sesonginfluensavaksinene som er tilgjengelig i Norge i kapittel om influensavaksine i Vaksinasjonsveilederen for helsepersonell (FHI) .

Målgrupper for influensavaksinasjon

Folkehelseinstituttet publiserer årlig før hver influensasesong oppdaterte vaksinasjonsanbefalinger for personer med økt risiko for komplikasjoner i forbindelse med influensa (risikogrupper). Samtidig gis det også anbefalinger om andre målgrupper som bør la seg vaksinere mot sesonginfluensa. Dette omfatter først og fremst grupper som ved å la seg vaksinere kan bidra til å hindre smitte til personer i de medisinske risikogruppene (helsepersonell, husstandskontakter), eller til å motvirke utvikling av virus med endrede egenskaper som følge av smitte over artsgrenser/ reassortering mellom humane og animalske influensavirus (svinerøktere).

Målgruppene i de norske anbefalingene for influensavaksinasjon baserer seg hovedsakelig på anbefalingene fra WHO (ved SAGE Working Group on influenza and immunization) og ECDC  [4;7;9;10]. I tillegg er anbefalinger fra andre land og sentrale publikasjoner vedrørende målgrupper og sesonginfluensavaksine vurdert.

For oversikt over målgruppene, se  kapittel om influensavaksine i Vaksinasjonsveilederen for helsepersonell (FHI) .

For nærmere omtale av noen av målgruppene, se Kunnskapsgrunnlag for influensavaksinasjon.

Økonomiske forhold

Folkehelseinstituttet distribuerer inaktivert influensavaksine til redusert pris til kommuner og helseforetak for vaksinasjon av de anbefalte målgruppene.  Det er ingen prisreduksjon for levende svekket nasal influensavaksine.

  • Risikogruppene skal ha vaksine til redusert pris. Det er ikke i tråd med forskriften å skrive resept til pasienter i risikogruppene for kjøp til fullpris på apotek.
  • Den som blir vaksinert skal betale for kostnaden av influensavaksinen. Den som vaksinerer kan i tillegg ta betalt for selve vaksineringen. Det er ikke anledning til å ta avanse på vaksineprisen  [11]. Det betyr at administrasjonskostnader respektive vaksinekostnad skal spesifiseres.
  • Et unntak fra betalingsregelen er yrkesvaksinasjon mot influensa. Dette gjelder per i dag helsepersonell [12;13] og svinerøktere [14] der vaksine og vaksinering skal dekkes av arbeidsgiver. 

Registrering i Nasjonalt vaksinasjonsregister SYSVAK

Det er meldeplikt til det nasjonale vaksinasjonsregisteret SYSVAK for all influensavaksinasjon, uavhengig av samtykke.

Bruk av influensavaksine i Norge før og nå

Fra 1960-tallet og frem til 1989 var det Folkehelseinstituttets (daværende Statens institutt for folkehelse) egenproduserte influensavaksine som var i bruk i Norge. Denne var gratis til risikogruppene.

Sesonginfluensavaksine ble til å begynne med anbefalt til eldre og kronisk syke basert på en individuell vurdering av lege. I løpet av 1980-tallet skjedde det en gradvis overgang fra anbefalinger om vaksinasjon etter individuell vurdering, til mer generelle anbefalinger med utgangspunkt i definerte risikogrupper. Fra 1985 ble det videre delt inn i henholdsvis høyrisiko-, risiko- og andre grupper. Fra 1992 ble alle personer 65 år eller eldre anbefalt sesonginfluensavaksine. Listen over risikogrupper som anbefales influensavaksine er betydelig utvidet siden 2006, da den omfattet personer med alvorlig luftveissykdom, kronisk hjerte-/karsykdom, nedsatt infeksjonsforsvar eller diabetes. De største endringene kom i forbindelse med influensapandemien i 2009, da listen over risikogrupper ble utvidet til dagens liste, med ett unntak; tillegget om individuell vurdering av lege kom januar 2013.

Influensavaksinasjonsprogram i andre land

De fleste vestlige land baserer seg på anbefalingene for influensavaksinasjon fra WHO  [4; 9] og ECDC [7;10]. Anbefalingene har i historisk sammenheng omfattet vaksinasjon av definerte risikogrupper for å beskytte enkeltpersoner mot komplikasjoner og død av influensa. I de senere år har flere land gradvis utvidet anbefalingene til flere pasientgrupper, samt til grupper som kan utgjøre en ekstra smittefare for sårbare pasienter. Norge har tilsvarende anbefalinger som de fleste vestlige land [15-17].

USA har siden 2003 anbefalt influensavaksine til hele befolkningen eldre enn 6 måneder. Dette av både medisinske og samfunnsøkonomiske årsaker. Canada og Australia har samme anbefaling. Storbritannia og Finland har innført vaksinasjon av barn i noen aldersgrupper på grunn av den økte sykdomsbyrden hos barn, for å dempe smittepresset i befolkningen generelt, og for å beskytte sårbare pasientgrupper som ikke oppnår god beskyttelse gjennom egen vaksinasjon. 

Referanser

Om artikkelen / endringshistorikk