Vaksineberedskap – håndbok for helsepersonell
Oppdatert
Om Folkehelseinstituttets ansvar for å sikre vaksineforsyning og vaksineberedskap og omtale av beredskapspreparater.
Om Folkehelseinstituttets ansvar for vaksineberedskap
Folkehelseinstituttet har ansvar for å sikre vaksineforsyning og vaksineberedskap, og har beredskapsansvar for legemiddelgruppen vaksiner, immunglobuliner og sera [1]. Folkehelseinstituttet har grossisttillatelse for disse legemiddelgruppene ifølge forskrift om legemiddelgrossister.
Vaksiner, immunglobuliner og sera er biologiske preparater. De har lang leveringstid fra produsent, og det kan være leveringsproblemer. For å sikre stabil forsyning holdes derfor relativt store rullerende beredskapslagre av de vaksinene som brukes rutinemessig, nok til å dekke flere måneders normalt forbruk. I tillegg holdes det beredskapslager av enkelte vaksiner og immunglobuliner som det kan bli behov for ved utbrudd av smittsomme sykdommer eller annen biologisk hendelse, som bioterrorisme. Folkehelseinstituttet har en samarbeidsavtale med andre nordiske land for å bistå hverandre ved mangelsituasjoner på beredskapsvaksiner og immunglobuliner.
Spesielle beredskapspreparater
Noen preparater er bare aktuelle i spesielle situasjoner. Helse- og omsorgsdepartementet beslutter hvem som til enhver tid bør tilbys vaksine som ledd i terrorberedskap.
Botulismeantitoxin
Botulisme er en nevroparalytisk sykdom som forårsakes av toksiner produsert av bakterien Clostridium botulinum som er en sporedannende anaerob stavbakterie. I Norge er det vanligvis fra 0 til 3-4 tilfeller i året, oftest næringsmiddeloverført. Sporadisk forekommer botulisme også hos stoffmisbrukere som injiserer forurenset narkotika.
Mot botulisme finnes ingen vaksine. Folkehelseinstituttet har et beredskapslager av botulismeantitoksin med tanke på enkelttilfeller av botulisme. Preparatet er bare aktuelt til sykehusinnlagte pasienter.
Difteriantitoksin
Folkehelseinstituttet har et lager med difteriantitoksin som kan brukes ved sykehusbehandling av enkeltpasienter.
Koppevaksine
Kopper (variola major) er en svært smittsom sykdom som forårsakes av koppevirus. Viruset har bare én serotype og mennesket var eneste reservoar [2]. Koppevaksine ble utviklet i 1796 som den første av alle vaksiner. Takket være målrettet vaksinering kunne Verdens helseorganisasjon i 1979 erklære at kopper var utryddet. Erklæringen ble ratifisert av World Health Assembly i mai 1980. Levende koppevirus er nå isolert på bare to laboratorier under WHO-kontroll [3].
Variolisering (podning av materiale fra et lett tilfelle av kopper) kom til Europa på begynnelsen av 1700-tallet, og ble erstattet av vaksinasjon med kukoppevirus (vaccinia) fra 1796 (Edward Jenner). Den første koppevaksinasjonen i Norge ble foretatt i 1803. Fra 1810 var koppevaksinasjon påbudt før barn ble konfirmert og fra 1954 gjaldt påbudet alle barn før fylte to år. Dette påbudet gjaldt fram til 1976. De siste vaksinasjonene ble utført i 1980. I nyere tid har beredskap mot kopper blitt tatt opp som ledd i beredskap mot bioterrorisme. Folkehelseinstituttet eier et lager med koppevaksine til bruk ved evt. utbruddssituasjon. I tillegg har Folkehelseinstituttet tilgjengelig tredjegenerasjons koppevaksiner til bruk mot m-kopper.
Koppevaksinasjon kan være aktuelt for personer som skal arbeide med koppevirus eller andre orthopoxvirus i laboratorier. I slike tilfeller er det arbeidsgiver som har ansvar for å sikre at arbeidstaker er tilstrekkelig beskyttet.
Vaksine og antitoksin mot miltbrann (anthrax)
Miltbrann er en bakteriell zoonose som skyldes Bacillus anthracis. Sykdommen forekommer i flere afrikanske og asiatiske land og i noen områder i Øst-Europa, Australia og Amerika. Miltbrannbakterier har i nyere tid vært brukt i krigføring og som bioterror. Sporadisk forekommer miltbrann hos stoffmisbrukere som injiserer forurenset narkotika.
Vaksine mot miltbrann kan være aktuelt for personer som kan komme i spesielle risikosituasjoner. Folkehelseinstituttet har også et lager med miltbrannantitoksin som sammen med antibiotika kan brukes ved sykehusbehandling av enkeltpasienter [4].