Immunitet og hvordan vaksiner virker – håndbok for helsepersonell
Oppdatert
Om immunitet, hvordan vaksiner virker, ulike typer vaksiner, innholdsstoffer og flokkbeskyttelse.
Prinsipp for vaksinasjon
Immunforsvaret - sentrale mekanismer
Antistoffer og B-celler
Antistoff danner grunnlaget for beskyttelse ved de aller fleste vaksinasjoner. Antistoffer er proteiner (immunglobuliner) som sirkulerer i kroppen som frie molekyler eller finnes på overflaten av B-celler. Det finnes millioner ulike varianter av antistoffer. Dette gjør at immunsystemet kan kjenne igjen hver eneste mikrobe kroppen utsettes for.
Antistoffene inndeles i 5 ulike klasser (IgM, IgG, IgA, IgD og IgE) etter hvordan de er bygget opp. IgM-antistoff er det dominerende antistoffet ved første møte med en mikrobe (primær respons). IgG-antistoff produseres etter hvert, og dominerer ved senere immunresponser (sekundær respons). IgG er de viktigste antistoffene i vaksinesammenheng og ved de fleste infeksjoner. I blodet er det mest antistoff av IgG-klasse. IgA er viktig i immunforsvaret på slimhinnene. Funksjonen til IgD er lite kjent. IgE er involvert i forsvaret mot parasittinfeksjoner og har en viktig rolle ved allergiske reaksjoner.
Hvert antistoffmolekyl har evnen til å kjenne igjen sitt spesielle antigen (som i vaksinesammenheng er en mikrobe eller del av en mikrobe) og kan uskadeliggjøre en mikrobe på mange ulike måter. Binding til mikroben alene eller til et giftstoff (toksin) som utskilles av en bakterie kan være nok til å hindre sykdom. Mange virusvaksiner og vaksinene mot difteri og tetanus virker på denne måten. Antistoffene kan også virke ved å binde seg til andre celler i immunsystemet (fagocytter), etter at de har bundet seg til antigenet. Fagocyttene blir da stimulert til å ta opp og drepe mikroben. Det er virkemåten for vaksinasjon mot pneumokokker. Antistoffer kan også føre til aktivering av komplementsystemet. Komplement er en gruppe proteiner i blodet som kan hjelpe til å uskadeliggjøre mikrober. Noen antistoffer kan få komplementproteinene til å danne et proteinkompleks som kan drepe bakterier. Det er viktig for beskyttelse mot f.eks. meningokokksykdom. Ofte er det nødvendig med en kombinasjon av disse virkemåtene for å oppnå god immunitet.
T-celler
T-celler kan også gjenkjenne mikrober og finnes i millioner av ulike varianter. T-celler er involvert i cellulære immunresponser. Cellulære immunresponser er særlig viktig for beskyttelse mot mikrober som lever inne i celler (intracellulært), der antistoffene ikke kommer til. Dette gjelder for mange virus, parasitter og intracellulære bakterier som f.eks. mykobakterier. BCG-vaksinasjon stimulerer cellulære immunresponser. Selv om antistoffer er viktigst for beskyttelse mot mange mikrober, trenger B-cellene hjelp fra T-celler for å produsere antistoffer i store mengder og av god kvalitet. Stimulering av T-cellene er også nødvendig for å oppnå immunologisk hukommelse.
T-celler inndeles i to hovedgrupper avhengig av om de har et CD8-protein eller et CD4-protein på overflaten. CD8-positive T-celler er cytotoksiske T-celler som kan drepe celler infisert med intracellulære mikrober (f.eks influensavirus). CD4-positive T-celler er hjelpeceller som bl.a. hjelper B-celler til å utvikle seg til antistoffproduserende celler.
Immunologisk hukommelse og immunitet
Første gang kroppen smittes med en mikrobe (virus, bakterie, parasitt eller sopp), stimuleres den til å danne to viktige celler i immunforsvaret, T-celler og B-celler. Noen av disse cellene vil være spesielle hukommelsesceller med lang levetid som «husker» mikroben (immunologisk hukommelse). I tillegg vil noen av B-cellene utvikle seg til plasmaceller. Plasmacellene produserer antistoffer som gjenkjenner og fester seg til akkurat denne mikroben. Neste gang kroppen blir utsatt for den samme mikroben, vil immunsystemet ”huske mikroben”. Immunresponsen kommer raskere og blir kraftigere, og kan forhindre at den smittede blir syk. Det er oppnådd beskyttelse – immunitet etter gjennomgått sykdom. For noen sykdommer, f.eks. meslinger og kusma, varer denne immuniteten hele livet, mens andre sykdommer gir mer kortvarig immunitet.
Immunitet etter vaksinasjon
Muligheten til å forebygge sykdom ved å vaksinere, er basert på observasjonen av at mange sykdommer gir opphav til immunitet. Ved vaksinasjon tilføres kroppen en svekket mikrobe, deler av en mikrobe eller noe som ligner den mikroben det ønskes beskyttelse mot. Det dannes antistoffer og T- og B-celler som vil gjenkjenne den ekte mikroben. Hvis den vaksinerte senere smittes med denne mikroben, vil immunsystemet reagere raskere og gi en bedre immunrespons som kan forhindre sykdom. Det er oppnådd immunitet ved vaksinasjon [1].
Boosterrespons
Første dose av en vaksine induserer en primær respons. Det er en antistoffrespons som kommer langsomt og domineres av IgM antistoffer. Det kan være nødvendig med to doser for å indusere en god primærrespons. Primærresponsen gir vanligvis ikke høyt antistoffnivå og er ofte ikke langvarig. Avhengig av hvor effektiv vaksinen er og hvor lang tid det går, vil senere vaksinedoser vanligvis føre til en respons som kommer raskt og gir høyt antistoffnivå. Denne responsen kalles boosterrespons (sekundær respons) og domineres av IgG antistoffer. Etter en boosterrespons vil antistoffnivået holde seg høyt i måneder til år. Selv om antistoffmengden faller til under påvisbart nivå, vil immunsystemet kunne respondere med rask og høy antistoffstigning når en ny vaksinedose – boosterdose – gis etter flere år. Dette skyldes immunologisk hukommelse.
Passiv immunitet
Immunitet kan også oppnås ved å få overført antistoffer fra andre. Dette skjer naturlig ved at mor overfører IgG antistoffer til fosteret via morkaken i siste del av svangerskapet. På denne måten blir spedbarnet beskyttet mot en rekke sykdommer de første levemånedene før barnet kommer i gang med sin egen antistoffproduksjon. Dette gir en veldig god beskyttelse mot sykdommer som tetanus og meslinger, noe mindre mot kikhoste og polio.
Antistoffer (immunglobuliner) fra immune individer (av og til fra dyr) kan også overføres til andre personer via injeksjon av blodprodukter (immunsera/plasma eller monoklonalt antistoff). Dette kan brukes til å beskytte personer med nedsatt immunforsvar som ikke kan vaksineres med levende vaksiner eller for å oppnå rask beskyttelse ved mistanke om at man har blitt utsatt for smitte (f.eks. rabies, vannkopper, hepatitt B).
Antistoffene som overføres via morkaken eller ved injeksjon vil brytes ned i kroppen relativt raskt. Beskyttelsen blir dermed kortvarig, fra noen uker til noen få måneder.
Ulike typer vaksiner
Vaksiner kan inndeles i fem hovedgrupper etter de aktive virkestoffene de inneholder:
- levende, svekkede (attenuerte) bakterier eller virus
- ikke-levende (inaktiverte) bakterier eller virus
- subenhet (protein, toksoid, polysakkarid, konjugat, VLP)
- virusvektorvaksiner
- nukleinsyrevaksiner (DNA, mRNA)
I prinsippet kan vaksiner tilføres på ulike måter: injeksjon, via slimhinner (dråper som svelges, nesedråper/spray o. a.), eller på hel hud. De fleste vaksinene gis som injeksjon.
Levende vaksiner
Levende vaksiner består av virus eller bakterier som er blitt svekket (attenuert) ved langvarig dyrking i kultur, vanligvis i flere år, slik at de har mistet sin sykdomsfremkallende evne. Alternativt kan virus modifiseres vha genteknologi. En levende vaksine kan formere seg i kroppen, men går vanligvis til grunne etter noen få celledelinger. Det er vanligvis nok med én dose injeksjonsvaksine (som MMR-vaksine, gulfebervaksine, BCG). For vaksiner gitt oralt (som oral poliovaksine (OPV), oral tyfoidvaksine og rotavirusvaksine) trengs mer enn én dose. Levende vaksiner kan føre til livstruende infeksjon for personer med svekket immunforsvar (som f.eks skyldes medfødt immunsvikt eller kjemoterapi, og er derfor kontraindisert hos disse pasientene. Levende vaksiner er oftest meget ømfintlige for lys og varme. Fordelen med levende vaksiner er at de stimulerer til en robust og bred immunrespons som ligner den som kommer ved en naturlig infeksjon, med god antistoffdannelse og god stimulering av cellulære immunresponser (T-celler) som gir langvarig immunitet.
Inaktiverte (drepte) vaksiner
Ikke-levende vaksiner framstilles ved at virus eller bakterier dyrkes i kultur og deretter drepes (inaktiveres) med varme eller kjemikalier. Denne typen vaksiner formerer seg ikke i kroppen, derfor trengs vanligvis flere doser (f.eks. vaksine mot hepatitt A, rabies og polio (IPV)). Inaktiverte vaksiner stimulerer til antistoffdannelse, men ikke alle gir like god cellulær immunitet.
Subenhetvaksiner
I subenhetvaksiner brukes deler av mikroben som vaksine i stedet for hele mikroben. Man har valgt ut de delene (antigenene) av mikroben som gir beskyttende immunitet. Vanligvis må det gis flere doser av en subenhetvaksine, og mange må tilsettes adjuvans (se eget avsnitt under) for å virke godt. Det finnes mange undergrupper av subenhetvaksiner:
Vaksinen kan bestå av et enkelt protein som i hepatitt B-vaksine, eller flere proteiner som i acellulær kikhostevaksine. Tidligere ble proteinene opprenset fra mikroben, mens de nå vanligvis fremstilles vha rekombinant DNA teknologi (rekombinante proteiner).
Noen bakteriesykdommer skyldes et toksin (giftstoff) som bakterien skiller ut. Dette gjelder bla difteri og tetanus (stivkrampe). Vaksinene mot difteri og tetanus består av toksoid som er et avgiftet toksinprotein som er renset. Dette er effektive vaksiner når de tilsettes adjuvans.
Vaksinen kan også bestå av polysakkarid (karbohydrat) som i injeksjonsvaksinen mot tyfoidfeber og den 23-valente polysakkaridvaksinen mot pneumokokker. Her er det sukkermolekyler (polysakkarider) fra kapselen til bakterien som benyttes som vaksine. Ulemper med polysakkaridvaksiner er at de virker dårlig hos barn under 2 år, har relativt kortvarig effekt og gir dårlig immunologisk hukommelse.
Konjugatvaksiner er en forbedring av polysakkaridvaksinene. Konjugatvaksiner består av kapselpolysakkarid fra mikroben koblet til et bærerprotein. Disse vaksinene er svært effektive og gir gode immunresponser, også hos barn under 2 år. Hib-vaksine (vaksinen mot Haemophilus influenzae type b) var den første vaksinen på markedet av denne typen. Andre eksempler på konjugatvaksiner er pneumokokkonjugatvaksine og meningokokk ACWY-konjugatvaksine.
Virus-liknende partikler (VLP) er vaksiner som består av proteiner som spontant danner strukturer som likner på virus, men som ikke inneholder virusgenomet og dermed ikke kan formere seg. Fordi VLP likner på et virus oppfatter kroppen dette som et ekte virus og vi får en veldig god immunrespons, både dannelse av antistoffer og cellulære immunresponser (T-celler). Dette gir svært effektive og sikre vaksiner. Eksempler på VLP vaksiner er HPV-vaksinene og hepatitt B-vaksine.
Virusvektorvaksiner
Vaksiner der et modifisert, ufarlig virus (vektor) brukes til å transportere genetisk informasjon som koder for et protein fra et annet sykdomsfremkallende virus kalles for virusvektorvaksiner. Kroppen vil da selv produsere og presentere proteinet for immunforsvaret slik at man får en immunrespons som beskytter mot det sykdomsfremkallende viruset. Dette gir ofte en god immunrespons og man får dannet både antistoffer og T-celler. Det er to hovedtyper av disse vaksinene: de som kan formere seg i kroppen (eksempel er vaksine mot ebola) og de som ikke kan formere seg i kroppen (eksempel er koronavaksiner basert på adenovirus (forkjølelsesvirus) som vektor.
Nukleinsyrevaksiner (DNA, mRNA)
Dette er vaksiner som inneholder genetisk informasjon (arvemateriale) fra en mikrobe (enten DNA eller RNA) som koder for et protein som gir beskyttende immunresponser. Når vaksinen kommer inn i celler i kroppen vil cellen starte med å lage proteinet det kodes for, og presentere dette for immunforsvaret slik at man får en immunrespons mot proteinet som beskytter mot mikroben. Det har vært forsket på slike vaksiner siden 1990-tallet, og mRNA vaksinene mot korona som koder for Spike proteinet i SARS-Cov-2 viruset er de første vaksinene av denne typen på markedet.
|
Virus- vaksiner |
Levende vaksiner: |
Ikke- levende vaksiner: |
|
Dengue Gulfeber Influensa nasal Kusma Meslinger Polio oral (OPV) Rotavirussykdom Røde hunder (rubella) Varicella (vannkopper) |
Hepatitt A Hepatitt B Herpes zoster (helvetesild) Humant papillomavirus (HPV) Influensa (injeksjonsvaksine) Japansk encefalitt Polio injeksjon (IPV) Koronavaksiner Rabies Skogflåttencefalitt |
|
|
Bakterie-vaksiner |
Tuberkulose (BCG) Tyfoid (oral levende vaksine)
|
Difteri Haemophilus influenzae type b (Hib) Kikhoste Kolera Meningokokksykdom Pneumokokksykdom Tetanus Tyfoid (polysakkaridvaksine) |
Innholdsstoffer i vaksiner
Generelt
Som andre legemidler inneholder vaksiner aktivt virkestoff og ett eller flere hjelpestoffer. Hjelpestoffene skal i utgangspunktet ikke ha noen effekt på kroppen (med unntak av adjuvans). De fleste stoffer som brukes som hjelpestoffer i vaksiner og andre legemidler finnes naturlig i mat, eller er godkjent som tilsetningsstoff i mat.
Alle legemidler godkjennes av myndighetene før de kommer i salg. Da vurderes blant annet sammensetningen av legemiddelet og de enkelte hjelpestoffene. I legemidlenes preparatomtale (SPC) er alle innholdsstoffer listet opp. Man finner SPC ved å søke på vaksinens produktnavn på Legemiddelverkets nettsider.
Mulig allergi mot ulike innholdsstoffer er beskrevet i kapittelet vaksinasjon av personer med allergi.
Aktivt virkestoff (antigen)
Det viktigste innholdsstoffet i vaksiner er det aktive virkestoffet (antigenet). Vaksiner kan inndeles i fem hovedgrupper etter type virkestoff, se forrige avsnitt. De fleste vaksiner har protein som antigen. Proteiner gir vanligvis svært gode immunresponser. I noen bakterievaksiner er antigenet polysakkarid (sukker) fra bakteriekapselen. Nukleinsyrevaksiner inneholder en gensekvens som koder for et proteinantigen.
Adjuvans
Med unntak av levende, svekkede bakterier eller virus er mange vaksineantigener i seg selv lite effektive i å trigge immunsystemet. Derfor tilsettes ofte adjuvans for å gjøre vaksinene mer effektive [2;3]. Adjuvans stimulerer det medfødte immunforsvaret og øker både styrke og varighet av den spesifikke immunresponsen til vaksineantigener. Adjuvans kan bidra til å styre immunresponsen enten til mest mulig antistoffproduksjon eller til mer cellemedierte immunresponser, avhengig av hvilken respons som er viktigst for beskyttelse. Ved bruk av adjuvans kan vaksiner ofte gis med lavere mengde antigen i færre doser, og de virker ofte bedre hos små barn, eldre og personer med nedsatt immunforsvar. Adjuvans kan også gjøre at vaksinene gir mer langvarig beskyttelse.
De mest brukte adjuvans er aluminiumsalter (aluminiumfosfat eller aluminiumhydroksid). Aluminiumsalter har vært brukt som adjuvans i vaksiner siden 1920-tallet, og har inntil de senere årene vært enerådende adjuvans i vaksiner til humant bruk. Mye av dagens vaksineforskning har som mål å utvikle nye og enda bedre adjuvans.
Det er ikke påvist alvorlige bivirkninger ved bruk av aluminiumforbindelser som adjuvans i vaksiner, men aluminium kan gi lokale granulomer (betennelsesknuter) samt smerte og ømhet på injeksjonsstedet.
Aluminium er et vanlig forekommende metallisk grunnstoff, og aluminiumforbindelser finnes naturlig i drikkevann og mat. I tillegg eksponeres vi for aluminium gjennom kosmetikk, kroppspleieprodukter og legemidler. En voksen person får normalt i seg 10-20 mg aluminium hver dag. FNs organisasjon for ernæring og landbruk og verdens helseorganisasjons ekspertkomité for tilsetningsstoffer har definert en øvre grense for tolerabelt inntak på 2 mg aluminium pr. kg kroppsvekt pr. uke. Den største aluminiumeksponeringen barn får fra vaksiner skjer i første leveår (totalt 2,175 mg aluminium fra barnevaksinene hvis man følger barnevaksinasjonsprogrammet). Dette er langt under øvre grense for tolerabelt inntak.
Andre adjuvans brukt i vaksiner er MF59 som er basert på skvalen (en olje som finnes naturlig i kroppen) og AS04 (adjuvant system 04) som består av aluminiumhydroksid og monofosforyl lipid A (MPL). MPL er en avgiftet versjon av lipopolysakkarid (LPS) fra bakterien Salmonella Minnesota. LPS er en potent immunstimulator som er reaktogen. Derfor har man utviklet MPL, slik at man oppnår tilsvarende immunstimulerende effekt, men lavere reaktogenisitet. AS01 adjuvansen som bla brukes i herpes zoster vaksine består av MPL og naturstoffet QS-21 som utvinnes fra såpebarktreet.
Stabilisatorer og emulgatorer
Stabilisatorer og emulgatorer er stoffer som tilsettes for å holde vaksiner stabile under produksjon, lagring og transport.
Eksempler på stoffer som brukes som stabilisatorer i vaksiner:
- Ulike typer sukker som sukrose og laktose
- Sukkeralkoholer som sorbitol, mannitol og glyserol
- Albumin (et naturlig protein som finnes i blod)
- Gelatin (en proteinblanding fremstilt av hydrolysert kollagen, vanligvis fra svin). Gelatin som brukes i vaksiner har gjennomgått betydelig rensing og modifisering sammenliknet med gelatin som brukes i matvarer. Se også eget skriv til foreldre/foresatte som etterspør informasjon om innholdet av gelatin fra svin i vaksiner og betydningen av dette:
Informasjon til foreldre om bruk av gelatin i MMR-vaksine (Folkehelseinstituttet) - Polysorbat 80 (Tween 80) inngår i flere vaksiner som emulgator for å danne en stabil blanding (emulsjon) av to væsker som normalt ikke lar seg blande. Dette er den vanligste stabilisatoren for protein i legemidler. Stoffet er også et vanlig tilsetningsstoff i matproduksjon og i kosmetikk.
- Polyetylenglykol (PEG) konjugert til lipid (fettstoff) brukes som stabilisator i mRNA vaksiner (PEGylert lipid). PEG brukes som stabilisator og tykningsmiddel i mat, kosmetikk og legemidler.
Surhetsregulerende stoffer
Riktig surhet (pH) bidrar til å gjøre vaksiner stabile, og reduserer smerte ved injeksjon. Ulike stoffer (f.eks. saltsyre, natriumhydroksid, histidin, trometamol, dinatriumadipat samt salter basert på kaliumfosfat og natriumfosfat) brukes i vaksiner for å gi optimal pH.
Konserveringsmidler
Tidligere ble vaksiner fylt i hetteglass med flere doser, og var tilsatt konserveringsmiddel for å unngå mikrobiell vekst etter at hetteglasset var åpnet. Fenoksyetanol og kvikksølvforbindelsen tiomersal [4] var vanlig brukt som konserveringsmiddel.
De aller fleste vaksiner foreligger nå i hetteglass eller sprøyter som inneholder kun én dose, og konserveringsmiddel er ikke lenger nødvendig.
Sist det ble brukt vaksine med kvikksølvholdig konserveringsmiddel i Norge var under pandemien i 2009/2010. Ingen av vaksinene som har markedsføringstillatelse i Norge nå inneholder kvikksølv.
Smaksforbedrer
Noen orale vaksiner kan være tilsatt stoffer som gjør at de smaker bedre. Rotavirusvaksinene er f.eks tilsatt sukker (sukrose).
Rester av stoffer brukt under produksjon
Selv om det utvikles stadig bedre metoder for rensing, kan vaksiner inneholde spormengder av stoffer som ble brukt i produksjonsprosessen. Dette kan være dyrkingsmediet (en buljong for bakterievaksiner, en cellekultur eller befruktede hønseegg for virusvaksiner, gjær o.a. for genteknologisk framstilte vaksiner) og stoffer som er brukt til inaktivering av bakterier eller virus (formaldehyd, glutaraldehyd). Influensavaksiner som er dyrket i hønseegg kan inneholde små mengder av eggproteiner som ovalbumin. Noen vaksiner kan inneholde spormengder av antibiotika (f.eks. neomycin, streptomycin, kanamycin, gentamicin, polymyxin B), som er tilsatt for å hindre uønsket bakterievekst under produksjon. For å unngå allergi blir den type antibiotika som oftest gir allergiske reaksjoner (penicilliner, cefalosporiner, sulfonamider) ikke brukt i vaksineproduksjon.
Vaksiner og regler for doping
Alle idrettsutøvere tilsluttet Norges Idrettsforbund må følge dopingbestemmelsene. Antidoping Norge har i samarbeid med Felleskatalogen etablert et legemiddelsøk hvor man kan sjekke om norske legemidler inneholder forbudte stoffer:
Flokkbeskyttelse og effekt av vaksinasjonsprogram
Vaksinasjon er effektivt for å forebygge infeksjoner på individnivå. Det er også mulig å utrydde smittsomme sykdommer ved hjelp av vaksinasjon, forutsatt at smittestoffet finnes bare hos mennesker, at en effektiv vaksine finnes, og at vaksinen gir langvarig immunitet som også hindrer bæring av smittestoffet på slimhinnene. Hittil er kopper den eneste infeksjonssykdommen som er fullstendig utryddet. Vaksinasjonsprogram brukes for å påvirke forekomst av sykdom.
Flokkbeskyttelse
De fleste vaksinene gjør mer enn å beskytte den som er vaksinert. Mennesker i nærmiljøet til den vaksinerte blir mindre utsatt for smittestoffet når det er færre mennesker som kan smittes. Det kalles flokkbeskyttelse (engelsk: herd protection/herd immunity). Flokkbeskyttelsen er spesielt uttalt for de vaksinene som ikke bare hindrer sykdom, men også hindrer at smittestoffet slår seg ned på slimhinnene (f.eks. Hib-, mesling- og poliovaksine).
Effekten av vaksinasjonsprogram
De vaksinene som brukes i barnevaksinasjonsprogram fører til god beskyttelse for hver enkelt som er vaksinert. Den individuelle beskyttelsen etter fullført vaksinasjon varierer fra ca. 85 % for kikhostevaksine til nærmere 100 % for difteri-, tetanus- og poliovaksine. For å få en sykdom under kontroll kreves vaksinasjonsdekning på 80-95 %, avhengig av hvor smittsom sykdommen er (hvor mange som smittes av hver smitteførende pasient), se tabell 2 [5]. Også ved lavere vaksinasjonsdekning kan sykdomsforekomsten påvirkes slik at epidemiene kommer sjeldnere og sykdommen rammer ved høyere alder.
|
Infeksjon |
Sykdomsalder i ikke-vaksinert befolkning |
Intervall mellom epidemier |
Antall personer som smittes av en syk |
Nødvendig immunitet i befolkningen |
|
Meslinger |
4-5 år |
2 år |
15-17 |
92-95 % |
|
Kikhoste |
4-5 år |
3-4 år |
15-17 |
92-95 % |
|
Kusma |
6-7 år |
3 år |
10-12 |
90-92 % |
|
Rubella |
9-10 år |
3-5 år |
7-8 |
85-87 % |
|
Difteri |
11-14 år |
4-6 år |
5-6 |
80-85 % |
|
Polio |
12-15 år |
3-5 år |
5-6 |
80-85 % |
Mange vaksiner utenfor program gir også høy og langvarig beskyttelse (f.eks. gulfeber-, hepatitt A- og rabiesvaksine). Enkelte godkjente vaksiner gir imidlertid så kortvarig beskyttelse, eller smittestoffet endrer seg så raskt, at rutinevaksinasjon ikke er gjennomførbart unntatt i forbindelse med sykdomsutbrudd eller andre situasjoner med økt smitterisiko.
Spesifikke immunglobuliner og sera/antitoksin
Av og til er det behov for raskere beskyttelse enn det som kan oppnås ved vaksinasjon. En mulighet kan da være å tilføre antistoffer mot den aktuelle infeksjonen i form av immunglobulin eller serum (antitoksin).
Spesifikke immunglobuliner
Spesifikke immunglobuliner er framstilt av plasma fra personer med mye antistoff mot den aktuelle sykdommen. Immunglobuliner gis vanligvis like etter smitteeksponering for å drepe/nøytralisere eventuelle mikrober og hindre sykdomsutvikling (f.eks. vannkopper, hepatitt B, rabies). Ved noen infeksjoner kan spesifikt immunglobulin brukes som behandling, f.eks. for å nøytralisere bakteriens toksin (tetanus).
For å hindre at blodprodukter skal overføre sykdommer, får ikke personer som har vært i risikosituasjoner for smitte av hepatitt B, hepatitt C eller hiv gi blod/plasma. Hver plasmaenhet som brukes til immunglobulinproduksjon er i tillegg testet og funnet fri for indikatorer på hepatitt B-virus, hepatitt C-virus og hiv. Dessuten er det i løpet av framstillingsprosessen minst to produksjonstrinn som dreper virus.
Sera/antitoksin
Antitoksiner eller sera inneholder også antistoffer mot spesielle sykdommer, men de er laget av serum fra dyr (oftest hest). De er billigere å framstille og kan produseres i store mengder. Sera kan i prinsippet brukes på samme måte som spesifikke immunglobuliner. I praksis brukes de nesten bare som behandling av sykdommer som det ikke kan skaffes humane antistoffer mot. Selv om sera framstilt etter moderne metoder er meget godt renset, er det en liten risiko for at preparatene kan gi alvorlige allergiske reaksjoner fordi de inneholder proteiner fra dyr. I vår del av verden brukes sera derfor i liten grad. Eksempler på bruk av sera er:
- motgift mot enkelte giftstoffer, der immunisering av menneske ikke er aktuelt (slangegift, botulisme)
- behandling av difteri (difteri antitoksin) fordi det har vist seg mer effektivt enn det tilsvarende spesifikke immunglobulin fra menneske.
Monoklonale antistoffer
Monoklonale antistoffer kan framstilles med genteknologiske metoder, og kan i prinsippet lages mot alle typer mikrober og mikrobekomponenter. Selv om mikroben eller vaksine mot sykdommen ikke induserer dannelse av beskyttende antistoffer i mennesker eller håndterbare dyr, kan monoklonale antistoffer være virksomme. Monoklonale antistoffer er helt spesifikke og interfererer ikke med levende vaksiner mot andre sykdommer. Monoklonalt antistoff mot RSV-infeksjon (Synagis) er det eneste monoklonale antistoff mot mikrober som er godkjent i Europa.