Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Vaksinasjonsveilederen for helsepersonell

Barnevaksinasjonsprogrammet - veileder for helsepersonell

Om hvilke vaksiner som tilbys i barnevaksinasjonsprogrammet, om gjennomføring av programmet, viktigheten av høy vaksinasjonsdekning og historisk oversikt over tidligere program i Norge.

Hopp til innhold

Det anbefalte vaksinasjonsprogrammet som tilbys alle barn og ungdom i Norge om­fatter vaksiner mot 12 forskjellige sykdommer. I tillegg inngår BCG-vaksine mot tuberkulose for barn med foreldre fra land med høy forekomst av tuberkulose.

Ansvarsforhold

Alle barn som bor eller midlertidig oppholder seg i Norge har rett til å bli vaksinert og få den beskyttelsen vaksinene i programmet kan gi [1]. Kommunehelsetjenesten har plikt til å tilby vaksinene i programmet [2], og det skal gjennomføres av helsestasjons- og skolehelsetjenesten [3]. Det anbefalte barnevaksinasjonsprogrammet fastsettes av Helse- og omsorgsdepartementet. Folkehelseinstituttet kjøper inn og distribuerer vaksinene til programmet.

Beslutninger om avvik fra det anbefalte barnevaksinasjonsprogrammet må tas av lokalt ansvarlig lege.

Merknad til § 3-2 i Forskrift om kommunenes helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten må forstås slik at kommunene gjennom helsestasjonene er forpliktet til å tilby det anbefalte barnevaksinasjonsprogrammet med de vaksineproduktene som kjøpes inn til programmet [1]. Den som påtar seg å vaksinere med enkeltkomponentvaksiner i stedet for kombinasjons­vaksinene som tilbys i programmet har ansvar for å skaffe aktuelle vaksinepreparater, også de som mangler markedsføringstillatelse, og må sørge for at de forskjellige vaksinedosene blir gitt med riktige intervall.

Hvis foreldrene ønsker modifikasjoner som ikke er medisinsk begrunnet, kan de henvises til andre deler av helsevesenet [4]. Men siden det er helsestasjonene som har høyest kompetanse på barnevaksinasjon, bør vaksinasjoner i størst mulig utstrekning gjøres der, så sant personellkapasiteten tillater det.

Vaksinene i det norske barnevaksinasjonsprogrammet

Det har gjennom tidene vært flere endringer i barnevaksinasjonsprogrammet. Oversikt over tidligere program er oppsummert i Historisk oversikt under i dette kapittelet.  De siste endringene i programmet er:

  • Pneumokokkonjugatvaksine for spedbarn født 2006 og senere (innført 2006)
  • Boosterdose difteri-kikhoste-stivkrampevaksine i form av kombinert difteri-stivkrampe-kikhoste-poliovaksine innført i tidlig skolealder for barn født fra og med 1998 (innført 2006)   
  • HPV-vaksine ble innført skoleåret 2009-2010 for jenter på 7. klassetrinn (født 1997 og senere).
  • Slutt på BCG-vaksinasjon til ungdomsskoleelever fra skoleåret 2009-2010
  • Boosterdose difteri-stivkrampevaksine flyttet fra 6. til 10. klassetrinn og supplert med lavdosert kikhostevaksine for barn født fra og med 1998 (innført i skoleåret 2013-2014)
  • Rotavirusvaksine ble innført i program høsten 2014 (barn født etter 1.september).  
  • Allmenn vaksinasjon mot hepatitt B i form av kombinasjonsvaksine mot difteri-stivkrampe-kikhoste-polio-Hib-hepatitt B ble innført for spedbarn født fra og med 1. november 2016.
  • HPV-vaksine til gutter på 7. klassetrinn ble innført skoleåret 2018-2019.

Basisvaksinasjonen foregår i sped- og småbarnsalder, med boosterdoser i skolealder. Det eneste unntaket er vaksine mot humant papillomavirus (HPV), som ikke gis før i 12-årsalder, på 7. klassetrinn. I skolealder tilbys boosterdoser av en rekke vaksiner.

Tabell 1: Barnevaksinasjonsprogrammet i Norge 

Alder

Vaksinasjon mot

6 uker

Rotavirussykdom

3 måneder

Rotavirussykdom

Difteri, tetanus, kikhoste, poliomyelitt, Haemophilus influenzae-type B- og hepatitt B-infeksjon (DTP-IPV-Hib-Hep B)

Pneumokokksykdom (PKV)

5 måneder

DTP-IPV-Hib-Hep B og PKV

12 måneder

DTP-IPV-Hib-Hep B og PKV

15 måneder

Meslinger, kusma, røde hunder (MMR)

 2. trinn (ca. 7 år)

DTP-IPV

6. trinn (ca. 11 år)

MMR

7. trinn (ca. 12 år)

Humant papillomavirus (HPV),  2 doser

10. trinn (ca. 15 år)

dTP-IPV

Barn med foreldre fra høyendemiske land

Tuberkulose (BCG)*

*Vanligvis vaksinasjon i spedbarnsalder.

BCG-vaksine til barn i definerte risikogrupper

Barn med mor eller far som kommer fra land med høy forekomst av tuberkulose tilbys BCG-vaksine i barnevaksinasjonsprogrammet ved 6 ukers alder. Vaksinen tilbys i program fordi disse barna kan ha forhøyet smitterisiko for tuberkulose i sitt nærmiljø sammenliknet med resten av befolkningen. I tillegg er det mange familier som reiser på lengre besøk til foreldrenes hjemland, der risiko for smitte er høyere.

Adoptivbarn fra land med høy forekomst av tuberkulose har ikke høyere risiko for å få tuberkulose enn familien som adopterer dem. Eneste unntak er hvis barnet er smittet før ankomst til Norge.

Les mer om BCG-vaksine i kapittel om tuberkulosevaksine i Vaksinasjonsveilederen for helsepersonell (FHI).

Barn som ikke har fulgt det anbefalte vaksinasjonsprogrammet

Ta utgangspunkt i de vaksinene barnet har fått, og gi supplerende doser til fullvaksinering for alder. For barn som har nådd skolealder er det ikke alltid nødvendig å gi alle doser som er «hoppet over». Se også kapittel om barnevaksinasjonsprogram i ulike land og tilpasning til norsk program i Vaksinasjonsveilederen for helsepersonell (FHI).  

Kombinasjonsvaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet

Kombinasjonsvaksiner har vært i bruk i Norge siden barnevaksinasjonsprogrammet ble etablert med vaksine mot difteri, stivkrampe og kikhoste (DTP) i 1952.  Kombinasjonsvaksinen mot meslinger, kusma og røde hunder (MMR) ble innført i 1983. I 2001 ble kombinasjonsvaksinen mot difteri, stivkrampe, kikhoste, poliomyelitt og Hib-infeksjon (DTP-IPV-Hib-vaksine) tatt i bruk til spedbarnsvaksinasjon. I 2017 ble denne erstattet av kombinasjonsvaksinen mot difteri, tetanus, kikhoste, poliomyelitt, Haemophilus influenzae-type B- og hepatitt B-infeksjon. Kombinasjonsvaksiner brukes også til skolebarn: fulldose DTP-IPV i tidlig skolealder og redusert dose dTP-IPV på 10. klassetrinn. Det vurderes fortløpende om andre kombinasjonsvaksiner bør tas inn i barnevaksinasjonsprogrammet.

Når flere vaksiner blandes i samme sprøyte vil de ofte påvirke hverandre. Noen kan få bedre effekt, andre dårligere. Utvikling av kombinasjonsvaksiner krever derfor mye arbeid, først i laboratoriet, så i dyreforsøk. Deretter må omfattende kliniske utprøvinger hos mennesker gjennomføres for å vise at kombinasjonen gir tilfredsstillende effekt og har akseptabel bivirkningsprofil. Først når slike undersøkelser er gjennomført, kommer en kombinasjonsvaksine på markedet.

Fordeler ved kombinasjonsvaksiner

Kombinasjonsvaksinene gir en rekke fordeler [5;6]. Det at vaksinen kan gis i samme injeksjon som de øvrige vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet gir en forenkling av tilbudet til barn, og gir mindre risiko for at enkeltdoser kan glippe. Barnet får færre stikk totalt og også mindre mengde adjuvans og tilsetningsstoffer enn om vaksinene gis hver for seg. 

Ulemper ved kombinasjonsvaksiner

Viktigste ulempe er problemet med å vurdere hvilken vaksinekomponent som kan være årsak hvis det skulle inntreffe en alvorlig uønsket hendelse etter en vaksinasjon. Samtidig blir mulighetene for individuelt tilpassede vaksinasjonsprogram mindre enn når enkeltkomponentvaksiner brukes. 

Tåler spedbarn mange vaksiner samtidig?

Et vanlig spørsmål er om spedbarns immunsystem kan bli overbelastet ved bruk av kombinasjonsvaksiner. Menneskets immunapparat er laget for å takle hundrevis av nye stoffer hver dag allerede fra fødselen. Et spedbarn er til enhver tid kolonisert med 10 til 100 forskjellige bakteriearter, har millioner mikroorganismer i tarmen [7]) og møter daglig milliarder av antigener i luften som pustes inn.  En vanlig infeksjon kan bringe immunapparatet i kontakt med mange flere forskjellige antigener enn det vaksiner gjør, selv om flere vaksiner gis samtidig [8;9]. Se også kapittel om hvor tidlig kan vaksiner gis ? i Vaksinasjonveilederen for helsepersonell (FHI) .

Allergi og kombinasjonsvaksiner

Vaksiner inneholder oppløsningsmidler, stabilisatorer og andre hjelpestoffer. Mengden av disse er omtrent den samme i hver dose av en enkeltkomponentvaksine som i hver dose kombinasjonsvaksine. Noen av hjelpestoffene kan også være allergene. Det innebærer at risikoen for allergisk reaksjon øker med økende antall doser. Kombinasjonsvaksiner medfører derfor en  fordel for barn med allergisk disposisjon, siden risikoen for sensibilisering reduseres.

Oppdeling av kombinasjonsvaksiner

Det kommer ofte spørsmål om muligheten for å dele opp kombinasjonsvaksinene. Enkeltkomponentvaksiner mot kusma, røde hunder, difteri og kikhoste kan ikke skaffes. De som ber om oppdelte vaksiner må derfor gjøres oppmerksomme på at det ikke vil være mulig å supplere med ren kusma-, rubella-, difteri- eller kikhostevaksine senere hvis det skulle være ønskelig. Det vil ellers variere hvilke enkeltkomponenter eller kombinasjoner som vil være tilgjengelige på markedet utover de vaksinene som inngår i barnevaksinasjonsprogrammet. 

For oversikt over hvilke vaksiner som er tilgjengelig se Folkehelseinstituttets nettside for Preparater og priser . Les mer i kapittel om aktuelle kombinasjonsvaksiner i barnevaksinasjonsprogrammet i Vaksinasjonsveilederen for helsepersonell (FHI) .

Usikkerhet og motforestillinger

Flere studier har vist at helsesøsters og leges informasjon, anbefaling og tilbud om vaksiner er det som betyr mest når foreldrene skal avgjøre om deres barn skal vaksineres [10;11].

Helsepersonell er den mest brukte kilden til informasjon om vaksiner og foreldrene har høy tillit til den informasjonen som gis [12]. De fleste foreldrene takker ja til de vaksinene barna blir tilbudt. Dette gjelder også for foreldre som er i tvil om de skal la barna vaksineres. Noen utsetter vaksinasjon fordi de ønsker mer informasjon. Enkelte takker likevel nei. Foreldre som ikke ønsker vaksiner, er like opptatt av barnas beste som de foreldrene som takker ja til vaksiner, men avgjørelser om å unnlate vaksinasjon tas ofte på mangelfullt kunnskapsgrunnlag. Noen foreldre bruker andre kriterier og vurderer medisinsk kunnskap og informasjon på annen måte enn det fagpersonene gjør.

Forebyggingens paradoks

I noen sammenhenger ser det ut til at vaksinasjonsprogram og annet forebyggende helsearbeid er sin egen verste fiende, fordi det usynliggjør de problemene det skal løse. Barnevaksinasjonsprogrammet er så effektivt at sykdommene er blitt sjeldne, og småbarnsforeldre vet ikke lenger noe om dem. Kopper er utryddet, poliomyelitt er utryddet fra vår del av verden, og Hib-meningitt og Hib-epiglottitt er blitt sjeldne sykdommer i Norge. Alt dette har skjedd ved hjelp av vaksiner. Samtidig er det økende oppmerksomhet om vaksinebivirkninger. Det forekommer også en god del misforståelser og feilinformasjon om vaksinebivirkninger, og om hvor alvorlige vaksinebivirkninger er sammenlignet med sykdommene det vaksineres mot.

Hva kan helsepersonell gjøre for foreldre med usikkerhet og motforestillinger?

Det er viktig at foreldre får tilstrekkelig informasjon til å gjøre informerte valg. Folkehelseinstituttets informasjon til foresatte/foreldre om vaksinasjon i barne- og ungdomsalder er et hjelpemiddel for helsestasjonene og skolehelsetjenesten. Likevel kan ikke skriftlig informasjon erstatte det som sies av helsesøster eller lege som foreldrene har tillit til. Noen viktige huskeregler:

  • Lytt til spørsmålene deres
  • Ta deres bekymring på alvor
  • Gi faglig velfundert og riktig informasjon. Gi dem informasjon fra medisinsk ståsted - om risiko ved vaksine, men også om risiko ved sykdom. Skremsler er ikke hensiktsmessig som overtalelsesmetode.
  • Vær oppdatert, ha nok kunnskap til å besvare foreldrenes spørsmål, og helst nok til å kjenne igjen bakgrunnen for spørsmålene og nok til å kunne møte informasjon hentet fra internett.

En norsk undersøkelse viser at helsepersonell gir relevant informasjon om ulike aspekter ved vaksinasjon og stiller seg lydhøre overfor usikkerhet og motforestillinger blant foreldre [13]. Helsepersonell har også en aktiv holdning når det gjelder å informere best mulig om risiko ved vaksiner og om risiko ved sykdommene de forebygger, slik at foreldre selv kan ta informerte beslutninger. Informasjon det kan henvises til er Vaksiner mot de enkelte sykdommene  og kapittel om Bivirkninger etter vaksinasjon i Vaksinasjonsveilederen for helsepersonell (FHI).

"People take risks because they don't know the risks they are taking."

Daniel Kahnemann, Nobelprisvinner i økonomi 2002

Hva foreldre trenger å vite om vaksinasjon

Undersøkelser i fokusgrupper har vist at foreldre og helsepersonell er enige om at følgende punkter bør inngå i informasjonen [14;15]:

  • Hva vaksinene beskytter mot
  • Vaksinasjonsprogrammet, når neste dose skal gis
  • Vanlige bivirkninger
  • Hvor lenge vanlige bivirkninger kan ventes å vare 
  • Hvordan bivirkninger kan behandles
  • Når bør lege kontaktes
  • Kontraindikasjoner
  • Statistisk risiko for bivirkninger
  • Litt om sjeldne og alvorlige bivirkninger

De færreste reserverer seg mot alle vaksiner, men ofte er foreldre engstelige for eller tvilende til en eller to vaksinekomponenter. Årsaken er ofte at de er feilinformert og trenger mer kunnskap og råd fra helsepersonell. Det er viktig for respekten og tilliten at denne informasjonen gis personlig av vaksinatøren, og at det samtidig gis anledning til å stille spørsmål [15]. En norsk undersøkelse har vist at 86 % av småbarnsforeldre følte at de fikk anledning til å stille spørsmål og 76 % mente at de hadde fått svar på sine spørsmål ved forrige besøk på helsestasjonen [16]. En del foreldre bygger medisinske avgjørelser på mange andre faktorer enn kunnskapen om hva som sannsynligvis gir best resultat. Derfor er det også viktig å la foreldrene få tid til å tenke over avgjørelsen, og ønske dem velkommen tilbake en annen dag hvis de ønsker utsettelse.

Hypotesen om MMR-vaksine, inflammatorisk tarmsykdom og autisme

En hypotese om at MMR-vaksinasjon kan forårsake inflammatorisk tarmsykdom og autisme ble framsatt i 1998 i en artikkel som senere ble trukket tilbake [17;18]. Stor medieoppmerksomhet omkring hypotesen ble etterfulgt av redusert bruk av MMR-vaksine i flere år, i sær i Storbritannia. En rekke forskergrupper har med ulike metoder etterprøvd hypotesen uten å finne holdepunkter for at MMR-vaksinasjon kan øke risikoen for autisme eller inflammatorisk tarmsykdom [19-26]. En dansk helseregisterbasert undersøkelse som omfattet 8 årskull (over 530 000 barn) skiller seg fra de andre undersøkelsene i det gruppen ikke-vaksinerte var stor nok til at forekomsten av autisme/autistic spectrum disorder hos vaksinerte og ikke-vaksinerte kunne sammenlignes direkte (vaksinasjonsdekning 82 %). Studien konkluderer med at det ikke var sammenheng mellom alder ved vaksinasjon eller tiden fra vaksinasjon til utvikling av autisme [27]. 

Hvem er de barna som ikke vaksineres?

Omtrent 19 av 20 barn får de fleste programvaksinene til noenlunde riktig tid (SYSVAK-tall). Manglende vaksinasjon eller store forsinkelser av vaksinasjoner i barnevaksinasjonsprogrammet har vanligvis en av følgende årsaker:

  • Hyppig flytting eller utenlandsopphold. Barn som flytter ofte og barn av foreldre med mangelfulle norskkunnskaper eller lite sosialt nettverk har risiko for å falle utenfor helsestasjonenes virksomhet og dermed gå glipp av tilbudet om vaksinasjon til riktig tid. Kulturelle forskjeller og langvarige opphold utenfor landet kan forsterke problemene. Dette er spesielt uheldig fordi reiser til ikke-vestlige land kan øke risikoen for alvorlige infeksjonssykdommer hos ufullstendig vaksinerte barn.
  • Sykdom som utgjør utsettelsesgrunn eller (lang)varig kontraindikasjon. Barn med medisinske kontraindikasjoner mot vaksinasjon antas å utgjøre høyst 1-2 % av hvert årskull.
  • Foreldrene ønsker ikke at barnet vaksineres. Flere studier av foreldres holdninger til vaksinasjon og begrunnelser for å unnlate å vaksinere barn har gitt ganske samsvarende resultater [28-30]. Vanlige begrunnelser er:
    • Engstelse for bivirkninger og tvil om vaksinenes langtidseffekt
    • Vaksinasjon oppfattes som en større risiko enn sykdommene det vaksineres mot
    • Sykdomsstatistikken antas ikke å representere gjennomsnittsbefolkningen eller ikke gjelde for eget barn
    • Unnlatelse foretrekkes framfor aktiv handling
    • Tro på at de selv, ved sunn livsstil, kan hindre at barnet smittes og hindre komplikasjoner hvis det smittes
    • Tro på at flokkbeskyttelse er tilstrekkelig
    • Mistillit til autoriteter og oppfatning av at “folkehelse” står i motsetning til enkeltindividets ve og vel
    • Desinformasjon og misforståelser, skrekkhistorier om vaksinasjon
    • Helsepersonell gir uklar, mangelfull eller dårlig informasjon om sykdomsrisikoen [28;30].

Naturlig nok vil mange foreldre reservere seg når det er medieoppmerksomhet om alvorlige bivirkninger etter vaksinasjon [31]. Det kan føre til redusert vaksinasjonsdekning i perioder på måneder eller år. I tillegg finnes organiserte antivaksinasjonsbevegelser som utgir informasjon som ofte inneholder misforståelser og feiltolkninger [32-34].

Hva kan skje hvis vaksinasjonsdekningen blir for lav?

Med utstrakt global reisevirksomhet kan smittsomme sykdommer raskt bli introdusert igjen i Norge hvis immuniteten i befolkningen synker. Det gjelder bl.a. tidligere fryktede sykdommer som poliomyelitt og difteri. Fra 1970-årene førte lav kikhostevaksinasjonsdekning i en rekke industrialiserte land til økt forekomst og økt dødelighet av sykdommen [35].

Meslinger forekommer fremdeles i europeiske land med lav vaksinasjonsdekning. Siden slutten av 1990-tallet har det også vært utbrudd av meslinger i dårlig vaksinerte befolkningsgrupper i både Norge og andre land med høy vaksinasjonsdekning:

  • I 1999-2000 var det en epidemi i Nederland med over 3000 meldte tilfeller, derav tre dødsfall og fem tilfeller av encefalitt. Nederland har en vaksinasjonsdekning på over 95 %, men utbruddet kom i en gruppe som motsetter seg vaksinasjon av religiøse grunner, og som bor nokså samlet [36].
  • I 2000 var det et meslingutbrudd i Irland med ca. 1200 meldte tilfeller og 100 sykehusinnleggelser, derav seks på intensivavdeling. To barn døde. Utbruddet kom i et område med ca. 75 % vaksinasjonsdekning og de fleste som ble syke var uvaksinerte barn under 5 år [37].
  • I 2002 var det et utbrudd i Italia med 1500 meldte tilfeller, derav 592 innlagt i sykehus, 13 tilfeller av encefalitt og 4 dødsfall. Det var beregnet at totalt antall tilfeller var 24 000. Det var lav vaksinasjonsdekning i den regionen som fikk utbrudd [38;39].
  • I 2007 var det et utbrudd blant «Irish Travellers» som oppholdt seg i Norge. Sykdommen spredte seg ikke til den lokale norske befolkningen [40].
  • I 2008 var det et utbrudd i et antroposofisk miljø i Norge, hvor den første som ble syk akkurat var kommet tilbake fra en reise til Østerrike [41]
  • I januar 2011 oppstod det et større utbrudd av meslinger i Oslo. Et uvaksinert barn ble smittet av en syk slektning som var på besøk i Norge [42]. Totalt 39 meslingtilfeller ble rapportert til overvåkingssystemet for infeksjonssykdommer (MSIS) i 2011. De fleste som ble syke var ikke vaksinert mot meslinger. Åtte av dem var for unge til å ha fått første vaksinedose som skal gis ved 15-månedersalder. Utbruddet i Oslo var knyttet til et miljø med lav MMR-vaksinasjonsdekning. Flere foreldrene oppga frykt for at MMR-vaksinen kunne være assosiert med autisme som årsak til at de ikke hadde vaksinert barna sine [43;44].

Historisk oversikt

Kjennskap til innholdet i vaksinasjonsprogrammet opp gjennom tidene kan være til hjelp for å vurdere sannsynlig vaksinasjonsstatus hos voksne og eldre personer. Oversikten nedenfor er ikke gyldig for personer med oppvekst i andre land enn Norge:

•  Koppevaksinasjon (vanligvis i småbarnsalder) var påbudt fra 1810 til 1976. Eldre voksne som angir at de ble vaksinert som barn har vanligvis fått koppevaksine, og har vanligvis arr som er lette å finne.

•  BCG-vaksine i 14-årsalder ble innført i 1947 og var påbudt fram til 1995, deretter ble det frivillig til vaksinen ble tatt ut av det allmenne barnevaksinasjonsprogrammet i 2009. Vaksinasjonsdekningen har vært høy, slik at over 95 % av dem som er født i perioden 1933-1994 og vokst opp i Norge har fått BCG-vaksine. Vaksinen var i begrenset bruk lenge før den ble påbudt. Eldre voksne som angir at de ble vaksinert på skolen har vanligvis fått BCG.

•  Difteri-stivkrampe-kikhostevaksine ble innført i vaksinasjonsprogrammet på helsestasjonene fra 1952, men det tok flere år før alle kommuner i landet gjennomførte det i praksis. De tre enkeltvaksinene var tilgjengelige og ble brukt flere år tidligere, men bare i begrenset utstrekning. Difterivaksine ble brukt i betydelig utstrekning under 2. verdenskrig i forbindelse med epidemier i Norge. Tetanusvaksine har vært gitt til vernepliktige (skal være dokumentert i den enkeltes vernepliktsbok). Mange har dessuten fått tetanusvaksine i forbindelse med sårskader.

•  Poliovaksine har inngått i vaksinasjonsprogrammet til alle årskull født fra og med 1943 (de som gikk i folkeskolens 7. klasse vinteren 1956/57, da vaksinen ble tilgjengelig).

•  Rubellavaksine ble fra 1978 tilbudt alle jenter i 15-årsalder (født ca. 1964 eller senere). Det antas at ca. 90 % av dem som er født før 1965 har immunitet etter gjennomgått rubella.

•  Meslingvaksine ble tilgjengelig og anbefalt ved 1-årsalder fra 1969, men vaksinasjonsdekningen ble ikke høy før MMR ble innført.

•  MMR to doser (15 måneder og 13 år) har inngått i barnevaksinasjonsprogrammet fra 1983. Det innebærer at de fleste født i 1970 eller senere har fått minst 1 dose MMR. De fleste eldre er naturlig immune. Personer født i 1960-årene er dårligst beskyttet, fordi mange verken ble vaksinert eller rakk å gjennomgå sykdommene.

 

Oversikt over tidligere og nåværende vaksinasjonsprogram

Vaksine mot

Tidligere program

Begynt

Sluttet

Nåværende vaksinasjonsprogram

Kopper

1 dose mellom alder 6 og 18 md

1810

1976

 

Tuberkulose

1 dose ved alder 14 år

1947

Avsluttet allmenn vaksinasjon i 2009

1 dose i spedbarnsalder for barn i risikogrupper

Difteri-stivkrampe-kikhoste (helcelle kikhostevaksine)

3, 4, 5 og 18 md

1952

1984

 

Difteri-stivkrampe-kikhoste-(helcelle kikhostevaksine)

3, 5 og 10 md

1984

1997

 

Difteri-stivkrampe-kikhoste (acellulær kikhostevaksine)

3, 5 og 11-12 md

1998

 

3, 5 og 12 md, 7 og, 15 år

Difteri-stivkrampe

7 år, endret til 11 år i 1984

1952

2008

 

 

Polio (IPV)

Alle barn < 15 år 3 doser

1956/57 

1965

 

6, 7-8 og 16 md, 7 år, 15 år

Gjeninnført 1979

 

3, 5 og 12 md, 7 og 15 år

Polio (OPV)

7, 8 og 10 md, 7 år, 15 år

1965

1979

 

Meslinger

12 md

1969

1983

Se MMR

Rubella

Jenter 15 år

1978

1983

Se MMR

MMR*

15 md og 13 år

1983

 

15 md og 11 år

Hib**

3, 5 og 10 md

1992

 

3, 5 og 12 md

Pneumokokksykdom

3, 5 og 12 md

2006

 

3, 5 og 12 md

Hepatitt B

For barn i risikogrupper

2007

Innført allmenn vaksinasjon i 2017

3, 5 og 12 md

Humant papillomavirus (HPV)

Jenter, 12 år

Gutter, 12 år

2009

 
2018

 

2 doser i samme skoleår (12 år)

 

Rotavirussykdom

6 uker og 3 md

2014

 

6 uker og 3 md

*MMR= meslinger-kusma-røde hunder (measles-mumps-rubella)
**HiB=Haemophilus influenzae type B. 

Referanser

  1. Forskrift om kommunenes helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten (FOR 2003-04-03 nr. 450),  Forskrift om kommunenes helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten (FOR 2003-04-03 nr. 450), (2003).
  2. Lov om vern mot smittsomme sykdommer (LOV-1994-08-05 nr. 55). Helse- og omsorgsdepartementet, 2004.
  3. Forskrift om nasjonalt vaksinasjonsprogram, FOR 2009-10-02 nr 1229, FOR 2009-10-02 nr 1229, Helse- og omsorgsdepartementet, (2009).
  4. Oppdeling av kombinasjonsvaksinene i vaksinasjonsprogrammet. MSIS-rapport 2001;29(37).
  5. Decker MD, Edwards KM. Combination vaccines: problems and promise. J Pediatr 2000 Sep;137(3):291-5.
  6. Elliman D, Bedford H. Safety and efficacy of combination vaccines. BMJ 2003 May 10;326(7397):995-6.
  7. Mackie RI, Sghir A, Gaskins HR. Developmental microbial ecology of the neonatal gastrointestinal tract. The American Journal of Clinical Nutrition 1999 May 1;69(5):1035s-45s.
  8.  Offit PA, Quarles J, Gerber MA, et al. Addressing parents' concerns: do multiple vaccines overwhelm or weaken the infant's immune system? Pediatrics 2002 Jan;109(1):124-9.
  9. Offit PA, Hackett CJ. Addressing parents' concerns: do vaccines cause allergic or autoimmune diseases? Pediatrics 2003 Mar;111(3):653-9.
  10. Poehling KA, Speroff T, Dittus RS, Griffin MR, Hickson GB, Edwards KM. Predictors of influenza virus vaccination status in hospitalized children. Pediatrics 2001 Dec;108(6):E99.
  11. Salmon DA, Moulton LH, Omer SB, et al. Knowledge, attitudes, and beliefs of school nurses and personnel and associations with nonmedical immunization exemptions. Pediatrics 2004 Jun;113(6):e552-e559
  12. Stefanoff P, Mamelund SE, Robinson M, et al. Tracking parental attitudes on vaccination across European countries: The Vaccine Safety, Attitudes, Training and Communication Project (VACSATC). Vaccine 2010 Aug 9;28(35):5731-7.
  13. Feiring B, Haugen IL, Stålcrantz J, Bergsaker MAR, Mamelund SE. Barnevaksinasjonsprogrammet: Erfaringer og praksis blant helsepersonell. Folkehelseinstituttet; 2011 Feb. Report No.: Rapport 2011:3
  14. Meszaros JR, Asch DA, Baron J, Hershey JC, Kunreuther H, Schwartz-Buzaglo J. Cognitive processes and the decisions of some parents to forego pertussis vaccination for their children. J Clin Epidemiol 1996 Jun;49(6):697-703.
  15. Davis TC, Fredrickson DD, Arnold CL, et al. Childhood vaccine risk/benefit communication in private practice office settings: a national survey. Pediatrics 2001 Feb;107(2):E17.
  16. Stålcrantz J, Mamelund SE, Bergsaker MAR, Muñiz H. Småbarnsforeldre er positive til vaksine. Tidsskrift for helsesøstre 2011 Jun;2011(2):32-5.
  17. Wakefield AJ, Murch SH, Anthony A, et al. Ileal-lymphoid-nodular hyperplasia, non-specific colitis, and pervasive developmental disorder in children. Lancet 1998 Feb 28;351(9103):637-41.
  18. Godlee F, Smith J, Marcovitch H. Wakefield's article linking MMR vaccine and autism was fraudulent. BMJ 2011 Jan 5;342:64-6.
  19. Chakrabarti S, Fombonne E. Pervasive developmental disorders in preschool children. JAMA 2001 Jun 27;285(24):3093-9.
  20. Peltola H, Patja A, Leinikki P, Valle M, Davidkin I, Paunio M. No evidence for measles, mumps, and rubella vaccine-associated inflammatory bowel disease or autism in a 14-year prospective study. Lancet 1998 May 2;351(9112):1327-8.
  21. Dales L, Hammer SJ, Smith NJ. Time trends in autism and in MMR immunization coverage in California. JAMA 2001 Mar 7;285(9):1183-5.
  22. Farrington CP, Miller E, Taylor B. MMR and autism: further evidence against a causal association. Vaccine 2001 Jun 14;19(27):3632-5.
  23. Taylor B, Miller E, Farrington CP, et al. Autism and measles, mumps, and rubella vaccine: no epidemiological evidence for a causal association. Lancet 1999 Jun 12;353(9169):2026-9.
  24. Lingam R, Simmons A, Andrews N, Miller E, Stowe J, Taylor B. Prevalence of autism and parentally reported triggers in a north east London population. Arch Dis Child 2003 Aug;88(8):666-70.
  25. Taylor B, Miller E, Lingam R, Andrews N, Simmons A, Stowe J. Measles, mumps, and rubella vaccination and bowel problems or developmental regression in children with autism: population study. BMJ 2002 Feb 16;324(7334):393-6.
  26. Kaye JA, Mar Melero-Montes M, Jick H. Mumps, measles, and rubella vaccine and the incidence of autism recorded by general practitioners: a time trend analysis. BMJ 2001 Feb 24;322(7284):460-3.
  27. Madsen KM, Hviid A, Vestergaard M, et al. A population-based study of measles, mumps, and rubella vaccination and autism. N Engl J Med 2002 Nov 7;347(19):1477-82.
  28. Meszaros JR, Asch DA, Baron J, Hershey JC, Kunreuther H, Schwartz-Buzaglo J. Cognitive processes and the decisions of some parents to forego pertussis vaccination for their children. J Clin Epidemiol 1996 Jun;49(6):697-703.
  29. Gellin BG, Maibach EW, Marcuse EK. Do parents understand immunizations? A national telephone survey. Pediatrics 2000 Nov;106(5):1097-102.
  30. Smailbegovic MS, Laing GJ, Bedford H. Why do parents decide against immunization? The effect of health beliefs and health professionals. Child Care Health Dev 2003 Jul;29(4):303-11.
  31. Lindberg A. Vaccinatioer--primärprevention med problem. Lakartidningen 2004 Jul 8;101(28-29):2352-4.
  32. Leask J, McIntyre P. Public opponents of vaccination: a case study. Vaccine 2003 Dec 1;21(32):4700-3.
  33. Poland GA, Jacobson RM. Understanding those who do not understand: a brief review of the anti-vaccine movement. Vaccine 2001 Mar 21;19(17-19):2440-5.
  34. Wolfe RM, Sharp LK, Lipsky MS. Content and design attributes of antivaccination web sites. JAMA 2002 Jun 26;287(24):3245-8.
  35. Gangarosa EJ, Galazka AM, Wolfe CR, et al. Impact of anti-vaccine movements on pertussis control: the untold story. Lancet 1998 Jan 31;351(9099):356-61.
  36. Van Den HS, Conyn-van Spaendonck MA, Van Steenbergen JE. Measles epidemic in the Netherlands, 1999-2000. J Infect Dis 2002 Nov 15;186(10):1483-6.
  37. Cronin M. Measles outbreak, Dublin 2000. EPI-INSIGHT 2000;1(2):2-3.
  38. Measles epidemic attributed to inadequate vaccination coverage--Campania, Italy, 2002. MMWR Morb Mortal Wkly Rep 2003 Oct 31;52(43):1044-7.
  39. Epidemic measles in the Campania region of Italy leads to 13 cases of encephalitis and 3 deaths. Eurosurveillance Weekly 2002;6(27).
  40. Lovoll O, Vonen L, Nordbo SA, et al. Outbreak of measles among Irish Travellers in Norway: an update. Euro Surveill 2007 Jun;12(6):1033.
  41. Schmid D, Holzmann H, Abele S, et al. An ongoing multi-state outbreak of measles linked to non-immune anthroposophic communities in Austria, Germany, and Norway, March-April 2008. Euro Surveill 2008 Apr 17;13(16).
  42. Vainio K, Ronning K, Steen TW, Arnesen TM, Anestad G, Dudman S. Ongoing outbreak of measles in Oslo, Norway, January-February 2011. Euro Surveill 2011;16(8).
  43. Vainio K, Steen TW, Arnesen TM, Ronning K, Anestad G, Dudman S. Measles virus genotyping an important tool in measles outbreak investigation in Norway, 2011. Euro Surveill 2012;17(50).
  44. Steen TW, Arnesen TM, Dudman SG, et al. [Outbreaks of measles following increased travelling and low vaccination coverage]. Tidsskr Nor Laegeforen 2012 Apr 30;132(8):937-9.

Relaterte saker