Mosskorpioner
Oppdatert
Mosskorpioner (Pseudoscorpiones) tilhører edderkoppdyrene, og har som alle disse fire par bein. Mosskorpionene likner på bitte små skorpioner, men de mangler halen med giftbrodd. Felles med skorpionene er de digre armene (palper) med klosaks ytterst. De fleste mosskorpionene har giftkjertler i klosaksene. De er imidlertid helt harmløse for oss mennesker, men farlige for små midd, støvlus eller andre smådyr som de jakter på og spiser.
Mosskorpioner
I hele verden kjenner man til ca. 3000 arter av mosskorpioner. I Norge er det funnet 16 arter (1), men kunnskapen om de ulike artenes utbredelse er mangelfullt kjent. De fleste lever ute i naturen, der man bl.a. kan finne dem under løs bark på trær, i tremuld i hule trær, i skogbunnen eller i komposthauger. Mange arter trives i drivhus.
Bare to arter finnes jevnlig i menneskets boliger og andre bygninger. Den første og vanligste er bokmosskorpionen (Chelifer cancroides), også kalt bokskorpion, som også kan finnes under bark og i fuglereder. Den andre og sjeldnere er dvergmosskorpionen (Cheiridium museorum), som har en pæreformet kropp og som ofte lever i fuglereder og dyrehi. En vanlig art i noen fjøs er hagemosskorpionen (Lamprochernes nodosus). Den finnes også i gjødselkjellere, drivhus og kompost.
Bokmosskorpion (Chelifer cancroides)
Kjennetegn
Bokmosskorpionen kan bli inntil 4,5 mm lang (1). I tillegg kommer de lange palpene som er lengre enn kroppen. Fargen er mørk brun, mens kloarmene er noe mer rødaktige. Hannens bakkropp er sagtakket på sidene, mens hunnens bakkroppssider er jevnt avrundet. Fra andre mosskorpioner kjennes bokmosskorpionen på følgende kombinasjon av kjennetegn: forkroppen har to tverrfurer, er tydelig kornet med noen grovere knuter på siden, og det finnes to punktøyne. Mosskorpioner løper like godt fremlengs, baklengs som sidelengs, ofte med kloarmene høyt hevet.
Livssyklus
Hannen gnir et 1-2 cm stort område med buksiden av kroppen, trolig med luktstoffer, der den venter på en hunn. Når hun ankommer, startet han en spesiell paringsdans mens han vifter med de lange kloarmene sine. Han legger fra seg en stilket spermiesekk som hunnen må plassere seg over slik at den kommer inn i hennes kjønnsåpning. Hele spillet tar fra 10 minutter til én time.
Hunnen legger 20 til 40 egg som hun bærer i en klase under seg. Den er like stor som kroppen. Når eggene klekker, holder de små mosskorpionene seg i nærheten av moren. Ofte sitter de på ryggen hennes. Etter ca. 3 uker oppløses flokken. De unge mosskorpionene lever nå hver for seg. De må skifte hud tre ganger før de blir voksne, noe som kan ta 10 til 24 måneder avhengig av temperaturen. De voksne kan leve i tre til fire år.
I fuktige miljøer
Bokmosskorpionen er funnet over hele Norge, og finnes for øvrig i tilknytning til mennesket over hele verden. I naturen kan man finne den under bark på trær og i fuglereder, mens den i menneskets nærhet fins i uthus, staller og bolighus. Det blir sjelden mange bokmosskorpioner i et bolighus. De foretrekker et fuktig miljø der de kan jakte på smådyr som støvlus, spretthaler og midd (2), og det finnes også rapporter om bokmosskorpioner som har spist veggedyr (3).
Da mange av disse byttedyrene kan leve av mugg, bør man vurdere om huset er for fuktig eller om det finnes for fuktige partier. Før i tiden var bokmosskorpionene vanlig blant bøker som ble oppbevart for fuktig, derav navnet.
I bakerier kan bokmosskorpionen av og til bli svært tallrik. Spesielt kan dette skje under raskebaner, dvs. der deig heves på et saktegående bånd i varmt og fuktig miljø. Her kan deig falle ned under båndet og gi opphav til store mengder midd og andre smådyr, som igjen kan gi opphav til en uvanlig stor ansamling av bokmosskorpioner.
Mosskorpioner har ikke vinger, og de beveger seg ganske sakte. Mange mosskorpioner klyper seg derfor fast i fluer eller andre insekter, som så frakter dem til passende miljøer. Det antas at også bokmosskorpionen kan gjøre dette, i tillegg til at de sikkert fraktes passivt rundt med menneskets hjelp.
Bekjempelse
Mosskorpioner er ikke skadedyr, og skal ikke bekjempes. De kan bare plukkes eller feies opp og kastes ut. I tilfeller av masseforekomst, som nevnt over i visse bakerier, må man fjerne næringsgrunnlaget ved å renske opp. Om de finnes gjentatte ganger i et bolighus, bør man lete etter mulige fuktproblemer.
