Rød skogmaur
Oppdatert
Rød skogmaur er viktige nyttedyr i norsk natur. De kan ha samfunn på flere hundre tusen arbeidere og mange hundre dronninger. Tuene henger ofte sammen i samfunn som strekker seg over store områder. Rød skogmaur kan oppleves som aggressive, men det er bare fordi de forsvarer seg med bitt og maursyre når de blir forstyrret.
Utseende og utbredelse
De røde skogmaurene (Formica rufa-gruppen) omfatter flere arter. Arbeiderne er tofargede svarte og orange-røde. Hodet er tofarget. Dette skiller dem fra stokkmaur som har et helt svart hode. Arbeiderstørrelsen varierer fra 4,5 til 9 mm. Dronningene og hannene, dvs. flygemaurene, er noe lengre (8-11 mm). Rød skogmaur finnes i tilknytning til skog over store deler av landet.
Biologi og levevis
Rød skogmaur bor i klassiske maurtuer som består av barnåler og annet organisk materiale samlet i en haug. Tuen fortsetter også et godt stykke ned i jorda og kan inneholde flere hundre tusen arbeidere og flere hundre eggleggende dronninger. Nye tuer dannes ved at noen arbeidere tar med seg én eller flere dronninger fra en allerede eksisterende tue. Forbindelsen tilbake til opprinnelsestuen opprettholdes slik at samfunnet bygges opp som et nettverk. Sverming, det vil si forekomst av flygemaur, skjer fra mai til juli, avhengig av art og hvor i landet vi befinner oss.
Rød skogmaur lever av søte saker som honningdugg fra bladlus, samt små insekter eller andre virvelløse dyr som de får tak i. De kan også spise direkte på kjøtt. Når skogmauren har funnet en god næringskilde, strømmer maurene til og lager hektiske maurstier. Ofte ender disse i trær hvor maurene henter honningdugg.
Hvilken skade kan rød skogmaur gjøre?
I skogen er rød skogmaur først og fremst et nyttedyr. De er med på å spre plantefrø, de sørger for sirkulasjon av næringsstoffer og de er selv en viktig næring for fugler. Flere insekter er også helt avhengig av rød skogmaur for å kunne gjennomføre sin livssyklus.
Normalt gjør rød skogmaur ingen skade på mennesker eller bygninger, men høy tetthet av maur i hager, på terrasser eller rundt bygninger kan virke irriterende. Blir maurene forstyrret, biter de og spruter maursyre. Dette er ubehagelig, men ikke farlig. I enkelte tilfeller kan rød skogmaur anlegge reir innendørs. De frakter da med seg reirmateriale inn og legger det opp i hauger. En slik haug kan forårsake lokale fuktproblemer.
Hvordan unngå rød skogmaur?
Det er sjelden nødvendig å forebygge mot rød skogmaur, men begrensning av vegetasjon tett på bygg vil redusere risikoen for etablering av tuer. Kjemisk forebygging har ingen hensikt siden eventuell gift brytes raskt ned eller vaskes bort ved regnvær, og det alltid vil være en risiko for at kjemikaliene kan ha en negativ effekt på mennesker og andre dyr.
Bekjempelse
Dersom rød skogmaur har bygd tue inne, fjernes denne. Det er ikke nødvendig å bruke insektmidler. I stedet spar man vekk tuen eller benytter industristøvsuger for å kvitte seg med tuematerialet og maurene. Sprekkene der hvor maurene har kommet inn i huset kan med fordel tettes slik at maurene ikke flytter inn igjen.
Dersom det er ubehagelig stor aktivitet av maur på uteområder, kan en forsøke å hindre maurene fra å nå matkildene på stedet. Finner man for eksempel maurstier opp og ned i trær som står inntil husveggen, kan en forsøke å lage en fysisk sperre ved hjelp av insektklister rundt trestammen. Forsvinner tilgangen til næringen, vil maurene legge om stiene sine.
Bekjempelse av maurtuer utendørs kan ofte unngås. I de tilfeller hvor tuen er anlagt inntil husvegger og plagen er stor, kan likevel fjerning av maurtuen forsøkes. Det er viktig å også få med seg den delen av tua som ligger nede i jorda i tillegg til den som er over. Etter fjerning av tuen kan et maurvanningsmiddel vurderes brukt på stedet siden det er stor sannsynlighet for at maurene vil komme tilbake etter at tuen er fjernet. Hvis mauraktiviteten gjenopptas, bør tuen spas vekk så raskt som mulig før maurene får sjansen til å bygge den opp igjen.
Du kan finne informasjon om hjelp til identifisering og annet i følgende artikler i skadedyrhåndboka:
