Husmus
Oppdatert
Husmus (Mus musculus) finnes over mesteparten av jorden der det finnes mennesker. Den lever, akkurat som brunrotta, ofte i nær tilknytning til mennesker og våre bygninger. Husmus er regnet som et av de viktigste skadedyrene på verdensbasis mens den i Norge begynner å bli sjelden. Selv om den er liten av størrelse så kan den gjøre stor materiell skade. Husmus yngler bare innendørs her i landet, og bekjempelse ved hjelp av feller kan være effektivt.
Utbredelse
Husmus finnes over nesten hele verden der mennesker bor. I Norge finnes den innendørs i bebygde strøk, mens den ikke er til stede i fjellet og på enkelte øyer. Man mistenker at antallet husmus har gått sterkt tilbake de senere årene i Norge.
Kjennetegn
Fargen på pelsen hos husmus varierer (akkurat som for rottene). Ryggsiden er allikevel som oftest grålig eller med et svakt innslag av brunt. Buksiden er lysere. Føttene er brungrå med hvite tåspisser. Kroppslengden er 6-10 cm (se Tabell 1). Halen er tynnhåret og omtrent like lang som kroppen. Husmus har mindre ører og øyne enn skogmusene. Fargegrensen mellom over- og undersiden er ikke så skarpt som hos skogmusene. Et annet kjennetegn på husmus er den sterke lukten de avgir.
Et karakteristisk kjennetegn hos alle gnagere er gnagertennene (fortennene). De er store, krumme og meget harde, og vokser kontinuerlig. Tennene er skarpe, og slipes kontinuerlig mot hverandre når dyret gnager. Et sikkert skille mellom husmus og skogmus er at husmus har et hakk på innsiden av gnagertennene.
Ekskrementene fra husmus er små (3-6 mm lange), sylinderformete og spisse i endene. Ekskrementer fra andre dyr kan enkelte ganger forveksles med muselort. Dette gjelder spesielt ekskrementer fra flaggermus Flaggermuslort inneholder imidlertid bare insektrester, og den smuldrer lett opp om man tar på den.
Man kan også bruke fotspor i støv (eventuelt talkum/mel som er strødd ut) for å bestemme hvilket dyr man har med å gjøre. Husmus har, som de andre gnagerne, bare fire tær på frembeina, og fem tær på bakbeina. Fotavtrykket av bakfoten er om lag 12-14 mm langt. Som regel ser man slepespor av halen mellom fotavtrykkene.
Livssyklus
Husmus blir kjønnsmoden allerede ved en alder på 5-6 uker. Drektighetstiden er 3 uker, og kullstørrelsen er på 4-7 unger, men helt opp mot 12 unger pr kull er ikke uvanlig. Husmus som lever innendørs kan forplante seg hele året, mens for husmus som lever ute er 3-4 kull i løpet av sommerhalvåret vanlig. I bygninger legges bolet som regel i nærheten av mat og på steder der det er varme. Dette kan være inne i vegger, under gulv, i møbler, under kasser, dvs. over alt der dyrene finner trygghet og nærhet til mat. Utendørs kan den ha bol nedgravd i bakken.
|
Kjennetegn |
Husmus (Mus musculus) |
|
Vekt: |
12-28 g |
|
Lengde (kropp): |
6-10 cm |
|
Lengde (hale): |
7-10 cm |
|
Snute: |
Spiss |
|
Ører: |
Små |
|
Øyne: |
Små, ikke fremtredende |
|
Pels: |
Alle farger, men oftest grålig med nyanser av brunt på ryggen, lysere buk |
|
Ekskrementer: |
3-6 mm lange, spisse ender, harde etter 3 timer |
|
Mat: |
Foretrekker korn, 3 g/dag, spiser 20 – 30 steder pr døgn, bare litt på hvert sted |
|
Vann: |
3-9 ml/dag, kan klare seg uten hvis den har mat med mer enn 15 % fuktighet |
|
Atferd: |
Nattaktiv |
|
Svømming: |
Kan svømme |
|
Hopping: |
Opptil 25 cm vertikalt |
|
Klatring: |
Klatrer godt |
|
Bol: |
Generelt under/inne i ting, også nedgravd |
|
Livslengde: |
Omtrent 1 år |
|
Kjønnsmoden: |
5-8 uker |
|
Antall unger pr. kull: |
4-7 |
|
Antall kull pr. år: |
Omtrent 8 |
|
Åpninger som bør tettes: |
>6 mm |
Atferd
Husmus er mest aktive i skumringen og om natta. Den kan svømme, og er en dyktig klatrer. Alle gnagere gnager for å undersøke og utforske ting, og ikke for å slite ned tennene. De gnager for å komme til mat ved f.eks. å gnage seg gjennom emballasje eller for å prøve å komme seg gjennom en vegg.
En husmus har vanligvis en aksjonsradius på bare noen få meter fra bolet sitt. Det er miljøet som bestemmer hvor langt dyrene vil bevege seg. Har de rikelig tilgang på mat trenger de naturlig nok ikke å bevege seg over store avstander. Der matmangelen blir stor kan husmus selvsagt foreta vandringer for å finne mat. Husmus blir også forflyttet med menneskets hjelp, f.eks. med varer som fraktes med bil, tog, båt og lignende.
Fødeopptak
Husmus er altetende, men den foretrekker frø og korn. Den er meget ivrig til å hamstre mat. Husmus spiser som regel bare litt på hvert enkelt sted, og den kan besøke 20-30 ulike matforråd hver natt. Husmus er spesiell i og med at den kan klare seg uten tilgang på vann så lenge maten inneholder minst 15 % fuktighet.
Neofobi og åtevegring
Enkelte bestander av husmus viser en viss grad av neofobi (frykt for ny ukjent mat, nye gjenstander og fremmede lukter i miljøet sitt). Mange husmus er nysgjerrige, og derfor mye lettere å bekjempe enn rotter. Alle gnagere kan utvise noe som kalles åtevegring. Et dyr som ikke vil spise mat/åte i det hele tatt utviser primær åtevegring. Et dyr som har blitt syk av mat den har spist vil senere kunne unngå akkurat slik mat. Dette fenomenet kalles sekundær åtevegring.
Husmus som skadedyr
Husmus er sammen med brunrotta regnet som noen av de viktigste skadedyrene på verdensbasis. I tillegg til den direkte økonomiske skaden de er årsak til, har de potensial til å spre ulike smittestoffer . Det er svært vanlig at mennesker er redde for mus, og selv om denne frykten som oftest er ubegrunnet, så skal man ikke overse betydningen av den.
Husmus kan medføre betydelige økonomiske tap spesielt i bygninger der næringsmidler lagres og produseres. Den spiser nesten alt mulig, og de vil derfor spise og prøvesmake på all slags mat og dyrefôr de kan få tilgang til. Man har derfor et direkte økonomisk tap på grunn av hva de spiser. I tillegg forurenser de mat og området rundt med urin og ekskrementer, noe som direkte kan ødelegge varene. De kan også ødelegge innpakninger for mat og dyrefôr.
Husmus påfører strukturelle skader på bygninger pga. gnaging og bolbygging. De kan ødelegge vegger, gulv, dører og tak ved å gnage hull i disse. Man ser ofte skader i isolasjonsmaterialer inne i bygninger der det er husmus. Videre kan de gjøre stor skade på møbler, klær, gardiner, bøker, malerier og lignende. Noe av det alvorligste er at mus ofte gnager på strømledninger, noe som kan øke risikoen for kortslutning og brann. Datakabler og telefonledninger kan også være spesielt utsatt. Dyr som dør inne i vegger og gulv kan forårsake et luktproblem.
Smitte fra husmus
Generelt har gnagere en atferd som ofte bringer dem i kontakt med skitne områder, søppelrester, samt fødevarer for mennesker og dyr. Dette gjør at de har potensial for å spre smitte. På verdensbasis er ulike gnagere reservoarer for en hel rekke smittsomme virus-, bakterie- og parasittsykdommer, og de kan utgjøre en reell helsefare for mennesker.
Enkle tiltak kan imidlertid redusere risikoen for smitte av sykdom fra gnagere til mennesker. Ved rengjøring av bygninger hvor det har vært eller er gnagere bør det anvendes våt klut. Kosting og støvsuging kan føre til at partikler som forårsaker sykdom virvles opp. For ekstra beskyttelse kan munnbind og gummihansker benyttes.
Sykdommer som overføres gjennom ekskrementer fra gnagere kan også unngås ved rotte- og musesikring av bygninger, grundig rengjøring og sikker lagring av matvarer. Man bør også bruke hansker når man tar i gnagere for å unngå bitt både fra dyret selv og fra eventuelle lopper og lus. Det er verdt å merke seg at husmus ikke smitter mennesker med musepest. Når det gjelder musepest er det klatremus, samt rødmus i Nord-Norge, som er smittekilder.
Forebygging og sikring
Det viktigste tiltaket man kan gjøre for å redusere problemer med husmus innendørs er å hindre dyrene i å komme inn. Ofte vil husmus komme inn med ulike varer som fraktes inn i bygninger. Det er for eksempel observert at husmus kan gjemme seg mellom melsekker som fraktes inn i bakerier. En bekjempelse som gjennomføres uten først å hindre nye dyr i å komme inn vil bare medføre at nye problemer raskt oppstår etter at bekjempelsen er over.
Husmus vandrer sjelden utendørs i Norge, men på varme sommerdager er det observert slike mus utenfor bygninger. For å sikre et hus mot husmus må alle åpninger større 6 mm stenges. Kjellervinduer må være hele og ventilasjonsåpninger bør sikres med kraftig metallnetting. Dører må slutte tett til karmen, og på steder som er spesielt utsatt for gnagere kan metallbeslag festes nederst på dørene for å hindre at dyrene gnager seg gjennom. Alle vegger må være fri for hull og sprekker. Rørgjennomføringer sikres med betong, spesiallaget tettepasta eller galvaniserte plater. Kjellergulv bør være støpt.
Husk at husmus er en meget dyktige til å klatre, og derfor må også åpninger høyt oppe på bygningen sikres. Greiner fra trær må ikke henge inn over tak. Overgangen mellom grunnmur og vegg er ofte utsatt. På spesielt utsatte bygninger kan man feste glatte metallplater på veggen, eventuelt legge inn områder med andre glatte materialer, f.eks. glatt maling, slik at dyrene ikke kan klatre opp. Slike sperrer bør være minst 40 cm høye, og må festes et godt stykke opp på veggen slik at dyrene ikke kan hoppe fra bakken og over dem.
Husmus kan også klatre på ledninger og tauverk, og slike installasjoner kan sikres med plater eller trakter som festes rundt ledningen/tauverket. Slike plater/trakter må stikke minst 30-45 cm ut fra objektet som sikres.
Før en sikring av bygningen kan utføres må man finne ut hvordan dyrene kommer seg inn og hvor de oppholder seg. Hvor finner dyrene mat og vann, og hvor er vandringsveiene? Det er også viktig å finne ut om områder utendørs kan opprettholde bestander av gnagere som kan trekke inn i bygninger på et senere tidspunkt. Slike områder kan være vegetasjonsområder tett inntil bygningen som gir tilgang på mat, vann og bolplasser.
Bekjempelse
Opprydding (sanitasjon)
For å lykkes med en bekjempelse kreves det nesten alltid en grundig opprydding (sanitasjon) i området der musene utgjør et problem. Området utendørs og innendørs må ryddes for søppel og matrester slik at tilgangen på mat, vann og bolplasser reduseres. Høyt gress, busker og kratt tett inntil bygninger må holdes nede eller fjernes. Alt som kan gi mus bolplass, f.eks. stabler med gamle bildekk, paller, esker osv må fjernes.
Nedfallsfrukt må fjernes, og eventuell kompost må sikres slik at mus ikke får tilgang på mat. Mating av fugler utendørs kan også medføre at gnagere får tilgang på mat. Mat for hunder og katter utendørs kan livnære store bestander av gnagere. Søppeldunker og søppelrom må gjøres sikre.
På lagerrom er det viktig at man har en rotasjon av varer slik at ikke enkelte paller blir stående for lenge på samme sted. I størst mulig grad bør ting plasseres opp fra gulvet (anbefalt minst 45 cm høyt), for derigjennom å lette renhold samt hindre at dyrene får tilgang på bolplasser og skjulesteder.
Lykkes man i å fjerne all tilgang på mat og bolplasser så kan man faktisk eliminere hele gnagerproblemet. Dette kan imidlertid være vanskelig i praksis, men det er viktig å gjennomføre dette så langt det lar seg gjøre. Husk at under bekjempelser må åte på klappfeller og giftåte alltid konkurrere med annen mat dyrene har tilgang på.
Feller
En god musefelle for private personer er den velkjente klappfellen som effektivt dreper dyret når det forsøker å ta åten på fellen. Det finnes også levendefangende feller som kan fange flere dyr samtidig, og disse kan være meget effektive mot mus. Det er også kommet elektroniske feller på markedet som kan fange mange dyr. Disse elektroniske fellene er dyrere i innkjøp enn klappfeller. Husk at feller som avliver dyret med strøm skal føre strømmen gjennom dyrets hjerne og medføre øyeblikkelig bevissthetstap som ikke er reversibelt. Limfeller og drukningsfeller er ikke tillatt brukt.
Klappfeller settes langs vegger, både på gulvet og oppe ved taket, der man har funnet ut at musene ferdes. Fellene plasseres slik at utløsermekanismen vender inn mot veggen. Ofte vil det lønne seg å sette opp to feller ved siden av hverandre. Disse bør være ca 2-3 cm fra hverandre. Eventuelt kan fellene plasseres to og to etter hverandre langs veggen med utløseren i ytterenden. Det er ofte slik at jo flere feller man benytter jo bedre blir bekjempelsen. Husk at aksjonsradiusen til mus kan være svært begrenset (noen ganger bare noen meter fra bolet), og at fellene derfor må stå tett. Fellene bør ha tilsyn så ofte som mulig.
Som åte på klappfeller kan man benytte mat som peanøttsmør, bacon, sjokolade, rosiner, nøtter, frukt, leverpostei og lignende. Husmus er altetende, men foretrekker frø. Gravide husmus er stadig på jakt etter reirmateriale, og man kan bruke bomull, gress, dun, tøybiter, papir og lignende på fellene.
I starten av bekjempelsen bør man plassere åte på og rundt ikke-aktiverte feller slik at dyrene blir vant til å finne mat og spise av fellene. I områder hvor mange feller skal settes ut, og hvor man ikke vet hva dyrene spiser til vanlig kan følgende strategi være lur å følge: Tre til fire forskjellig åtetyper festes på og plasseres rundt ikke-aktiverte feller: (1) åte som samsvarer med den antatte mattypen som dyrene spiser på stedet; (2) åte som næringsmessig supplerer maten de spiser; (3) reirmateriale og (4) ”naturlig” mat for dyrene som f.eks. snegler, mark, korn. Man fortsetter å bruke bare de åtetypene som dyrene viser interesse for, eller alle sammen hvis alle typene blir tatt.
Klappfeller kan med hell plasseres inne i åtestasjoner både som bekjempelsestiltak og som overvåkningstiltak. Inne i åtestasjoner er man sikker på at ikke andre dyr får tilgang til fellen, og fellen er i tillegg beskyttet mot ytre påvirkninger. Klappfellen må festes enten i underlaget eller i andre gjenstander for eksempel med en metalltråd for å forhindre at dyr som bare får en fot eller halen i fellen kan dra den med seg.
Gift
Kjemisk kontroll ved bruk av musegift er ofte effektivt. Problemet er risikoen for forgiftninger av andre dyr, fugler og mennesker, samt at døde dyr ofte blir liggende under gulv og inni vegger og forårsaker store luktproblemer.
I dag benytter man stort sett bare forgiftet åte som inneholder antikoagulanter. Disse giftene medfører at dyrene dør av indre blødninger. Når man håndterer slike gifter bør man alltid benytte hansker. Videre skal man alltid bruke sikre åtestasjoner i hardplast eller metall ved bruk av forgiftet åte der andre dyr og mennesker kan få tilgang. Hvis mulig skal åten festes inne i åtestasjonen.
Selve åtestasjonen må være festet til underlaget. Åtestasjoner skal være låst slik at ikke uvedkommende kan åpne disse. Det er nå nye regler for private som skal bekjempe mus med forgiftet åte (se www.miljodirektoratet.no). Private kan bare kjøpe ferdigfylte åtestasjoner. Korn- og pelletsprodukter er ikke tillatt for private. Private kan kun bekjempe mus innendørs – ikke utendørs.
I og med at husmus klatrer mye, vil plassering av åtestasjoner høyt oppe i tillegg til nede ved gulvet være lurt. Ofte kan man se at gift forsvinner fra slike åtestasjoner uten at problemet blir borte. I slike tilfeller kan det være at dyrene bare hamstrer åten, og gift som kommer på avveie på denne måten kan utgjøre en forgiftningsrisiko for andre dyr og mennesker. Vi anbefaler ikke bruk av gift for musebekjempelse i og rundt boliger. I de aller fleste tilfeller kan problemet med husmus løses ved hjelp av forebygging med sanitasjon og sikring, samt bruk av feller.
Repellenter og biologiske midler
Det finnes utstyr som er laget for å skremme bort mus som f.eks. apparater som sender ut ultralyd, lavfrekvente lyder eller vibrasjoner. Det finnes ikke vitenskapelige undersøkelser som viser at disse er effektive, og vi kan derfor ikke anbefale bruken av disse. Kjemiske avskrekkingsmidler (repellenter) er heller ikke vist å være spesielt effektive mot gnagere. Det er heller ingen biologiske bekjempelsestiltak mot mus som kan anbefales.
Etterkontroll
Enhver bekjempelse må avsluttes med etterkontroll for å finne ut om arbeidet har vært vellykket. Eventuell gift samles inn igjen, og man ser etter nye sportegn slik som for eksempel avføring, fotspor og gnagemerker. Klappfeller og giftfri åte er enkle hjelpemiddel for å overvåke aktivitet av gnagere. Ved fortsatt aktivitet må man finne årsaken til at bekjempelsen ikke var vellykket.
