Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Skadedyrveilederen

Honningbie

Honningbiene (Apis mellifera) er blant våre mest nyttige insekter. De gir oss honning, bivoks og andre produkter, de pollinerer våre frukttrær og planter på åker og eng. Hvorfor omtales de da side om side med skadedyr? Det er fordi store svermer enkelte ganger drar ut på egenhånd, der de kan vekke frykt hos folk. De kan etablere mangeårige samfunn inni husvegger eller tak, og de kan gi oss bistikk. Artikkelen handler derfor om disse «bi-virkningene» av bienes ellers så nyttige virke.

Arbeider av honningbie
Arbeider av honningbie. FHI - Hallvard Elven

Hopp til innhold

Kjennetegn

Honningbier
Honningbier. FHI - Heidi Lindstedt

Honningbiene er sterkt behåret, og avhengig av rase har de brune til rød- eller gulbrune behårete tverrstriper på bakkroppen og lodden forkropp. I motsetning til villbier, har øynene tett behåring. I likhet med humler har munnen en lang tunge som de bruker til å suge nektar dypt nede i blomster.

Mange forveksler honningbier med stikkveps, men veps har sterkt gule og svarte sparsomt behårete tverrstriper, sparsomt behåret forkropp, og de mangler lang tunge. Vepsen lager papiraktige bol, det gjør ikke bier eller humler. Noen blomsterfluer etterlikner svært godt fargene til bier, veps eller humler, men fluer har bare to vinger, mens bier, veps og humler har fire vinger.

Biologi

Mye kan sies, og mye er skrevet om bienes fantastiske sosiale liv, nyttige egenskaper, problemer med bidød og mye annet. I denne artikkelen fokuseres det på hva man gjør når en bisverm har slått seg ned i din nærhet eller i ditt hus, samt på bistikk. La oss derfor her kort nøye oss med å si at bier er sosiale insekter der arbeidere og dronninger er hunner, mens hannene (dronene) er kortlivet og bare har til oppgave å pare seg med en dronning.

Om sommeren rommer samfunnene gjerne rundt 60 000 individer. I hver kube finnes kun én eggproduserende dronning. Hun legger opp til 2000 egg hver dag og kan leve i flere år. Før nye dronninger klekkes kan gamle dronninger ta med seg halvparten av bisamfunnet og legge ut på sverming.  Arbeiderne endrer oppgaver gjennom livet. De starter som innearbeidere og fortsetter som ungepassere, deretter nektarsamlere og pollensamlere. Etter skifte til pollensamlerperioden lever de bare noen uker. Unntatt er arbeidere som fødes sent på året og som ikke har passet unger. De vil overvintre sammen med dronningen og kan leve nesten ett år.

Honning brukes som næring gjennom vinteren. Arbeiderne sitter i en klase rundt dronningen og produserer varme, slik at dronningen vinteren gjennom har det godt og varmt. Alt dette i motsetning til veps og humler der arbeidere og gamle dronninger dør om høsten mens bare unge dronninger overvintrer. For mer info om bienes biologi, se lenker nedenfor.

Sverming

Som nevnt ovenfor kan en dronning ta med seg en stor flokk arbeidere og legge ut på sverming. Birøktere prøver å unngå dette, da det fører til tap i honningproduksjonen. Folk vil oppleve en tett sky av bier og en høy summing som mange finner skremmende. Før eller senere slår hele svermen seg ned i et tre, på en husvegg eller annet sted. I starten er det mye aktivitet rundt landingsstedet, men etter hvert vil biene roe seg og danne en klase rundt dronningen. I det stadiet er de ganske rolige og vil ikke representere noen fare for folk som oppholder seg i nærheten.

Før svermingen spiste de seg propp fulle av honning. De sitter rolig og venter på at speiderbiene skal finne et nytt hjem til dem. Man bør på ingen måte uroe biene eller kaste stein mot dem. Vanligvis vil svermen fly videre etter en dag eller to, men i kaldt vær kan de bli værende.  Blir de sittende lenge, kan de begynne å lage vokskaker. Hvis de finner et egnet hulrom i et tre eller en bygning, f.eks. hulrom i vegg, tak, i pipe eller annet, kan de slå seg ned permanent og bli der i mange år.

Fjerning av sverm

Hvis man oppdager en sverm og vil ha den fjernet, bør man kontakte en lokal birøkter. Adresselister finnes på internettsiden til Norges birøkterlag (se «Lenker»). De vil kunne fange en sverm inn i en kube. For å unngå smitte av sykdommer og parasitter fra svermer med ukjent oppgav, stilles det spesielle krav til håndtering. Disse er nedfelt i «Forskrift om birøkt». Norges birøkterlag skriver:

Forskrift om birøkt gir klare instrukser om hvordan en sverm skal behandles:

  • Svermer skal plasseres i egne svermebigårder. Disse må ligge minimum 300 meter fra annen bigård eller bigårdsplass. Svermebigården skal registreres og være tydelig adskilt fra den sertifiserte røkters faste oppstillings- eller vandreplass og røktes med eget utstyr.

  • Kun birøktere med sertifisert bigård kan opprette svermebigårder.

  • Innfangede svermer skal settes i en tom, rengjort kube med byggeanvisning eller byggevokstavler. Etter fire dager skal biene settes over i en rengjort kube med byggevokstavler, og det gamle vokset sendes til omsmelting eller brennes.

  • Bifolkene fra svermebigården kan tas inn i egen sertifisert bigård etter å ha gjennomgått prøvetaking og kliniske undersøkelser som for sertifisering.

For en birøkter er det med andre ord ganske mye å passe på. Det er derfor ikke alle som er villige til å ale opp en innfanget sverm. De kan velge å avlive svermen etter fangsten. Det kan også hende at svermen sitter så høyt i et tre, eller på andre måter er så krevende å få fatt i, at røkteren avviser oppdraget. I slike tilfeller kan et skadedyrfirma kontaktes. De vil avlive biene.

Om biene har etablert seg

Straks biene har funnet et permanent hjem, blir det vanskeligere å samle dem inn. En godt øvet birøkter kan klare det de første dagene, men etter hver som tiden går vil biene ikke frivillig fjerne seg. Å ha et bisamfunn inni en husvegg eller et tak i årevis, er ingen god nyhet. Foruten lyd og tett bitrafikk inn og ut av huset, vil bolene på sikt kunne forårsake råteskader. Derfor bør man prøve å fjerne hele samfunnet etter å ha blottlagt det. Da kan en birøkter igjen prøve å fange inn bisamfunnet, men vanligvis tilkalles en godkjent skadedyrbekjemper som avliver biene og renser ut vokstavler og honning.

For å finne kuben, kan man føle etter varme på veggen eller bruke et infrarødt kamera, fordi biene produserer varme. Man kan også prøvebore. Kommer det honning og voks ut med boret, har man funnet bolet. Det er en dårlig løsning og bare bore hull i veggen der bolet er og sprøyte inn gift. Da vil tusenvis av bier ligge og råtne inni veggen eller taket. Stanken vil bli uutholdelig og råteproblemer vil eskalere. Andre insekter vil etter hvert som giften forsvinner invadere stedet og leve av restene.

Bistikk

Honningbiene har brodd med kraftige mothaker, i motsetning til veps og humler som har nesten glatt brodd. Brodden til en honningbie blir derfor sittende igjen i huden når bien slås bort. Deler av indre organer, deriblant giftkjertelen, blir revet ut og bien dør, mens giftkjertelen fortsetter å pumpe gift. Veps og humler kan stikke mange ganger.

De fleste tåler bistikk godt, selv om det gjør vondt. Man hovner gjerne opp og blir rød rundt stikkstedet. Giften løser opp cellene, deriblant små blodårer. Derfor blir stikkstedet etter en tid blått og senere gult. Stikk i munn eller svelg kan imidlertid gi pusteproblemer, og legevakt bør straks kontaktes. Stikkes man av en hel sverm, kan det bli livstruende. Noen reagerer voldsomt etter bare ett enkelt stikk med store hevelser, angst, blodtrykksfall og svimmelhet. I verste fall kan man få allergisjokk, en svært farlig og mulig livstruende reaksjon.

Folk med kjent bi-allergi bør før bisesongen kontakte lege og få resept på motgift i form av en engangssprøyte med adrenalin. Denne må man alltid bære med seg, da allergisjokk kan inntreffe svært hurtig etter et stikk. Det samme gjelder vepsestikk. Som ved vepseallergi finnes en «vaksinerings» metode, kalt hyposensibilisering, der man over tid og under nøye overvåkning går fra ultralave til stadig sterkere doser med gift inntil man etter hvert oppnår en større grad av immunitet.

Villbier

Uttrykket «villbier» ble brukt i avsnittet «Kjennetegn» over. Dette er bier i naturen som enten er enslige, dvs. at én hunnbie passer på sitt avkom selv, eller at biene danner fellesskap der flere hunnbier passer hver sitt avkom innen et begrenset område, til begynnende små, sosiale samfunn med samarbeidende individer. Ofte kan vi se dem om våren i blomsterbed der de har avkommet sitt i hulrom i jorden, i sandskråninger eller små hulrom i treverk.

Mange av disse villbiene er sjeldne. De kan være eneste pollinator for visse planter, og de gjør ingen skade for mennesker. Villbier skal under ingen omstendigheter bekjempes, men tvert i mot aktivt bevares, selv om de f.eks. holder til i en barnehage.

Lenker

Fra Store Norske Leksikon:

Fra Norges birøkterlag:

 Fra Lovdata: