Stikkmygg

Utseende og levevis

Stikkmygg (Culicidae) er slanke insekter med lange, tynne bein og en smalkropp på 5-8 mm lengde (se figur). Hodet har en lang stikkesugesnabel. Det er bare hunnmygg som suger blod. Hannen lever av nektar fra blomster og dør snart etter parringen. Den kjennes på de store, buskete følehornene og hos noen arter, de lange palpene som ligger langs sugesnabelen. Hunnen må ha blod for å kunne legge egg, men suger også sukkerholdig nektar som gir energi for flyvingen.

Stikkmygglarvene utvikler seg i stillestående vann. De fleste arter foretrekker små dammer, men noen finnes også i større, grunne dammer, i sumper eller myrer, og på oversvømte marker langs de store elvene på Østlandet. De vanlige artene som plager mennesker er av slekten Aedes (mange av dem nå overført til slekten Ochlerotatus). Disse artene, også kalt flommygg, utvikler seg i temporære dammer som fylles med vann under snøsmeltingen og som tørker ut om sommeren.

Stikkmygglarvene har en langstrakt, karakteristisk form med et ånderør og en halevifte i bakkroppsspissen. De blir opptil 1 cm lange og har en mørk, gråbrun farge. Larvene henger skrått ned fra overflatehinnen med ånderøret gjennom vannflaten når de suger inn luft. I denne stillingen kan de bli hengende lenge, mens de filtrerer alger, bakterier og organiske næringspartikler fra vannet med sine spesielle munndeler. Ved den minste forstyrrelse spreller de ned mot bunnen og gjemmer seg. Larvene får også mye av sin næring ved å beite på bunnen av dammen på råtnende blader og gresstrå.

Larveutviklingen kan begynne tidlig om våren under snøsmeltingen, mens is og snø ennå fyller dammen. Så lenge dammen bare holder noen få varmegrader, går utviklingen sakte, men den skyter fart når vanntemperaturen stiger utover i mai. Larvene forvandler seg til tykke, kommaformete pupper som ikke tar næring til seg. De svømmer raskt omkring ved å slå salto i vannet hvis de forstyrres. Når puppene er ferdig utviklet, klekkes de voksne myggene i vannoverflaten.

Arter og utbredelse

Stikkmygg er i tropiske strøk ofte omtalt under det engelske navnet mosquitos, som om det var et spesielt farlig, tropisk insekt. Det er ikke tilfelle. Mosquitos er den samme type stikkmygg som i Norden.
Det er påvist 38 arter stikkmygg i Norge. Artene i Aedes- og Ochlerotatus-slektene er de tallrike og mest plagsomme myggene for mennesker. De overvintrer på eggstadiet. Eggene legges om sommeren på tørr mark i kanten av dammer eller i de fordypninger i terrenget som om våren fylles med smeltevann.
De ekstra store myggene som viser seg først om våren, tilhører slekten Culiseta. De overvintrer som voksne mygg i store gress- og lyngtuer, og legger eggene om sommeren direkte på vannoverflaten av mer permanente dammer. Det samme gjør de små Culex-artene, men disse suger sjelden blod fra mennesker. De suger blod fra fugler. Stikkmygglarver som vi finner i dammer utpå sommeren, tilhører oftest arter av slektene Culex og Culiseta.

I Norge finnes det også arter av malariamygg, i slekten Anopheles. Det er arten Anopheles claviger og trolig flere av de fem artene i An. maculipennis-komplekset, en gruppe som er genetisk veldig like. De fleste funnene er gjort på Østlandet. Én art i artskomplekset, An. beklemishevi er nylig funnet i Finnmark.

De enkelte stikkmyggartene dominerer på ulike tilholdssteder som på høyfjellet, i skogen, i deltaområder ved store vassdrag og på strandenger. Tilgangen på utviklingsdammer til riktig tid er avgjørende for myggproduksjonen på disse steder. Dersom dammene tørker inn for tidlig, vil larvene dø. Myggarter som lever i åpent terreng, sprer seg over større avstander enn skogmyggene.

Forekomst av noen vanlige, biotopkarakteristiske arter er:

• Aedes nigripes og Ochlerotatus impiger (Aedes impiger) - utbredt i arktiske og høyalpine strøk.
• Ochlerotatus hexodontus (Aedes hexodontus) - på fjellvidder i Sør-Norge og på myrer og åpne bjørkeskoger i Nord-Norge.
• Ochlerotatus communis (Aedes communis) - meget vanlig art i skog over hele landet fra lavlandet til bjørkebeltet.
• Ochlerotatus cantans (Aedes cantans) - vanlig skogmygg i de sørligste landsdeler.
• Ochlerotatus intrudens (Aedes intrudens) - vanlig i granskogsområder på Østlandet med store myrområder.
• Ochlerotatus dorsalis (Aedes dorsalis) og Ochlerotatus detritus (Aedes detritus) - brakkvannsmygg langs kysten i de sørligste landsdeler, hovedsakelig, med larver i dammer på strandenger eller strandsumper.
• Aedes vexans og Ochlerotatus sticticus (Aedes sticticus) - tallrike ved de store elveløp i Sørøst-Norge med oversvømte deltaområder ved elver og innsjøer der de svermer over åpne marker med kratt, gjerne i solskinn.
• Anopheles maculipennis-gruppen - fem nært beslektede biotyper med flekker på vingene, som vanligvis ikke går an å skille morfologisk. Tre av disse biotypene i denne gruppen er registrert i Norge: 
  • Anopheles maculipennis, - vanlig på Østlandet ved vassdrag og åpen mark. Stikker mer sjeldent mennesker, men helst buskap, fugler og andefugl.
  • Anopheles messeae - vid utbredelse i Europa og overvintrer som voksen på uoppvarmete steder som loft, låver eller jordkjellere. Biter gjerne større pattedyr, sjeldent mennesker.
  • Anopheles beklemishevi - nordlig og kuldetolerant art som gjerne påtreffes i barskog, og er i Norge registrert fra Finnmark.
• Anopheles claviger  - tallrik i skog på visse lokaliteter på Østlandet. Stikker ofte mennesker.
• Culex pipiens - meget vanlig nordover til Trøndelag. De stikker fugler. Det finnes ulike biotyper, og disse kan stikke folk og forekommer bl.a. i Oslo og Kristiansand og kalles «T-banemygg». Disse kan formere seg inne i T-banenettet, heissjakt, kloakknett og kjeller i sykehjem.

Orientering for blodsuging

Hunner av stikkmygg som skal finne en vert for å suge blod, orienterer seg både ved synet, ved luktesansene og ved at de oppfatter varmeutstråling fra vertsdyret og vanndamp fra pusten. Karbondioksid fra pusten aktiverer myggene til å fly søkende omkring, mens andre lukter fra huden, bl.a. melkesyre, virker tiltrekkende.

Det er en kjent sak at noen personer har såkalt myggtekke og tiltrekker seg langt flere stikkmygg enn andre. Sannsynligvis skyldes dette forskjeller i utsondring av visse luktstoffer på huden som myggen flyr etter, men detaljene rundt dette er ikke helt klarlagt.

Stikkeredskaper

Stikkmyggs sugesnabel består av seks tynne, stive, stikkende munndeler som ligger beskyttet inne i en tykk, bløt, rørformet underleppe. Når myggen stikker, føres bare de stive delene inn i huden, mens underleppa blir bøyd bakover. Munndelene føres ikke inn med muskelkraft, men de trekkes bakover av muskler som samtidig spenner festeplatene for munndelene som små fjærer. Når fjærene vekselvis spennes og utløses, skytes munndelene som piler innover i små rykk. Blodet suges direkte fra en liten blodåre.

Medisinsk betydning

Stikkmygg er kjent som overfører, såkalt vektor, av mange mikroorganismer som gir farlige tropesykdommer som for eksempel malaria og virussykdommene gulfeber, denguefeber, zika, chikungunya og vestnilfeber . Lignende mikroorganismer blir også i Norge overført mellom dyr, men de har sjelden betydning som sykdomsfremkallere hos mennesker her. Virus av California-encephalitis-gruppen er vanlig i våre mygg, og Sindbis-virus kan også forekomme.

I Norge er reaksjonen på myggstikk og den psykiske plagen av stikkmyggforekomst av størst helsemessig betydning. Hudreaksjonene på stikket, som blemmer og kløe, er en reaksjon som skyldes at insektene sprøyter spytt inn i såret. Spyttet skal blant annet hindre at blodet koagulerer. Menneskekroppen reagerer på proteinet i spyttet ved at de såkalte mastcellene frigir histamin for å binde fremmedproteinet. Histaminet forstørrer blodårene, og det forårsaker kløen og hovenheten. Reaksjonen på bittet er derfor strengt tatt ikke en allergisk reaksjon, men antihistamin kan bidra til å roe ned plagene.

Både mennesker og dyr reagerer meget individuelt på de fremmede stoffer som sprøytes inn. De fleste blir gjennom livet gjerne mer og mer tolerant mot de mygg man vanligvis stikkes av. Barn får derfor gjerne sterkere reaksjoner enn voksne. Reiser voksne derimot til utlandet og møter nye mygg, kan de igjen få like sterke reaksjoner som barn. Noen få mennesker kan få sterke allergiske reaksjoner etter myggstikk som i meget sjeldne tilfeller kan gi allergisk sjokktilstand.

Beskyttelse mot mygg

Behandling av miljøet

Noen steder i utlandet med store stikkemyggproblemer behandles større områder for å bekjempe larver og pupper. Dette er lite aktuelt i Norge. 

Repellenter

Repellenter til å smøre på huden er vanlig for å redusere myggplager, med anbefalte midler som inneholder dietyl-toluamid (DEET), icaridin (picaridin, saltidin) eller enzymet IR3535. De finnes i myggmidler som olje, stift, servietter, spray og roll-on. Midler med eteriske oljer som virkestoff vil ikke ha like lang virketid.

DEET virker når stikkmygg kommer i fysisk kontakt med middelet på hud eller klær, men det dunster ikke ut i luften. Dette stoffet har god effekt og kan være virksomt i flere timer avhengig av mengde virkestoff i produktet. Stoffet er lite giftig, men kan irritere øyne, nese og munnslimhinner, og det kan løse opp syntetiske stoffer, plastikk og lær. Midler med høy konsentrasjon er ikke anbefalt til barn under 3 år. Man må lese bruksanvisningen til produktet for riktig bruk.

Vind og regnvær vil holde myggen unna, og røyk for eksempel fra bål vil ha en repellerende effekt.
Mygg kan bekjempes med pyrethrum fra en sprayboks eller fra en myggspiral som gir fra seg røyk. Dette må imidlertid brukes med varsomhet og i minst mulig grad innendørs. Enkelte personer får luftveisreaksjoner av å puste inn disse stoffene og en bør derfor unngå å puste inn aerosoler og røyk fra slike midler. Myggjagere har også en slik repellerende effekt, men er ikke å anbefale, da det ikke er sunt å puste inn pyretroidegass som de utskiller.

Elektriske apparater som lager ultralyd, har ingen påvist effekt på stikkmygg. Hvitløk og B-vitaminer er ofte nevnt som myggrepellenter som skal spises og dunste ut gjennom huden. De har heller ingen praktisk betydning.

Fysiske sperrer

Finmasket nett over hodet og i åpne vinduer er effektiv beskyttelse mot mygg. Det samme gir klær med en solid struktur som myggens sugesnabel ikke klarer å stikke igjennom.

I land der det forekommer malaria og andre myggoverførte sykdommer er det fornuftig å benytte myggnett over senga. Nettet monteres slik at det blir så høyt som mulig, men man må beregne ca. 20 cm nederst som kan brettes inn under madrassen. De færreste hotellrom har kroker for opphenging av nett. For å henge opp et nett med fire snorer kreves god oppfinnsomhet. Godt utstyr å ha med seg er meget lange snorer (4 m på hvert hjørne + et ekstra nøste), små stifter, krokskruer formet som spørsmålstegn og kanskje noen plastkroker til å klistre på glatt vegg.

Snorer kan på hotellrommet festes i skaphåndtak, i billedkroker, i dørhengsler, en stift kan settes på toppen av en dør- eller vinduskarm, på sengestolper, i lampefester etc. Det meste går om man bare har lange nok snorer. Om alt annet feiler, kan en prøve å få tak i noen høye stenger som bindes fast til sengebeina. Noen av de nett som kan fås fra utlandet har stenger som følger med nettet. Nett av pyramidetypen, med ett oppheng i taket, kan festes i en snor som er spent tvers over rommet.

Om dagen er det vanlig å folde myggnettets vegger oppå dets tak, slik at sengen er fri med nettet som et horisontalt seil over seg. Om natten brettes veggene inn under madrassen, slik at insekter og andre dyr ikke kan krabbe opp på innsiden av nettet fra gulvet.

Hvis man om natten får armer, ben eller andre kroppsdeler inn til nettveggen, vil myggen med letthet kunne suge blod gjennom duken. Et godt tiltak er å impregnere nettet med permetrin eller tilsvarende. Vanlig dose er 0,5 g aktivt stoff pr m2. Med aktivt stoff menes det rene produkt. En behandling holder noen måneder, kortere hvis nettet står i sola. Permetrin eller annet middel til impregnering følger ofte med når man kjøper myggnett, noen er ferdig impregnert ved salg. Hvis man ikke har dette tilgjengelig kan man spraye nettet med insektmiddel.