Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Skadedyrveilederen

Stikkmygg

Stikkmygg (Culicidae) er blodsugende insekter som kan gjøre sommeren utrivelig for oss når de surrer rundt hodene våre og blodtørstig angriper med kvasse våpen. I Norge er myggstikkene ufarlige, men de kan være ubehagelige med opphovning og kløe. I en rekke land kan myggen overføre farlige sykdommer. Malaria er best kjent. Da er beskyttelsestiltak mot myggen ekstra viktig.

Stikkmygg
Stikkmyggene er slanke insekter med lange, tynne bein. Figuren viser en hunn av arten Aedes communis. FHI - Hallvard Elven

Hopp til innhold

Utseende og levevis

Stikkmyggene er slanke insekter med lange, tynne bein og en smekker kropp på 5-8 mm lengde (se figur). Hodet har en lang stikkesugesnabel. Bare hunnmyggen suger blod. Hannen lever av nektar fra blomster og dør snart etter parringen. Den kjennes på de store, buskete følehornene og lange palpene som ligger langs sugesnabelen. Hunnen må ha blod for å kunne legge egg, men suger også sukkerholdig nektar som gir energi for flyvingen.

Stikkmygglarvene utvikler seg i stillestående vann. De fleste arter foretrekker små dammer, men noen finnes også i større, grunne dammer, i sumper eller myrer, og på oversvømte marker langs de store elvene på Østlandet. De vanlige artene som plager oss mennesker er av slekten Aedes (mange av dem nå overført til slekten Ochlerotatus). De utvikler seg i temporære dammer som fylles med vann under snøsmeltingen og som tørker ut om sommeren.

Larvene har en langstrakt, karakteristisk form med et ånderør og en halevifte i bakkroppsspissen. De blir opptil 1 cm lange og har en mørk gråbrun farge. Larvene henger skrått ned fra overflatehinnen med ånderøret gjennom vannflaten når de suger inn luft. I denne stillingen kan de bli hengende lenge mens de filtrerer alger, bakterier og organiske næringspartikler fra vannet med sine spesielle munndeler. Ved den minste forstyrrelse spreller de ned mot bunnen og gjemmer seg. Larvene får også mye av sin næring ved å beite på bunnen av dammen på råtnende blad og gresstrå.

Larveutviklingen kan begynne tidlig om våren under snøsmeltingen, mens is og snø ennå fyller dammen. Så lenge dammen bare holder noen få varmegrader, går utviklingen sakte, men skyter fart når sol og varme begynner å virke utover i mai. Larvene forvandler seg til noen tykke, kommaformete pupper som ikke tar næring til seg, men svømmer raskt omkring ved å slå salto i vannet når de forstyrres.

Arter og utbredelse

Stikkmygg er i beretninger fra tropiske strøk ofte omtalt under det engelske navnet mosquitos, som om det var et spesielt farlig, tropisk insekt. Det er ikke tilfelle. Mosquitos er den samme type stikkmygg som i Norden.

Det er påvist 38 arter stikkmygg i Norge. Aedes-artene er de tallrike, plagsomme myggene. De overvintrer på eggstadiet. Eggene legges om sommeren på tørr mark i kanten av dammer eller i de fordypninger i terrenget som om våren fylles med smeltevann.

De ekstra store myggene som viser seg først om våren tilhører slekten Culiseta. De overvintrer som voksne mygg i store gress- og lyngtuer, og legger eggene om sommeren direkte på vannoverflaten av mer permanente dammer. Det samme gjør de små Culex-artene, men disse suger sjelden blod fra mennesker, de suger blod fra fugler. Stikkmygglarver som vi finner i dammer utpå sommeren tilhører oftest arter av slektene Culex og Culiseta.

To eller tre arter malariamygg, slekten Anopheles, finnes i Sør-Norge, nylig også funnet i Finnmark. Den ene er en skogsart. Den stikker gjerne mennesker, men er sjelden. Den andre finnes i mer åpent terreng og angriper særlig fugler.

De enkelte stikkmyggarter dominerer på sine spesielle tilholdssteder som på høyfjellet, i skogen, i deltaområder ved store vassdrag og på strandenger. Tilgangen på utviklingsdammer til riktig tid er avgjørende for myggproduksjonen på disse steder. Dersom dammene tørker inn for tidlig, vil larvene dø. Myggarter som lever i åpent terreng, sprer seg over større avstander enn skogmyggene.

Forekomst av noen vanlige, biotopkarakteristiske arter er følgende:

  • Aedes nigripes og Aedes impiger er utbredt i arktiske og høyalpine strøk.
  • Aedes hexodontus forekommer på fjellvidder i Sør-Norge og på myrer og åpne bjørkeskoger i Nord-Norge.
  • Aedes communis er en meget vanlig art i skog over hele landet fra lavlandet til bjørkebeltet.
  • Aedes cantans er en vanlig skogmygg i de sørligste landsdeler.
  • Aedes intrudens er vanlig i granskogsområder på Østlandet med store myrområder.
  • Aedes dorsalis og Aedes detritus er brakkvannsmygg langs kysten i de sørligste landsdeler, hovedsakelig. Larvene finnes i dammer på strandenger eller strandsumper.
  • Aedes vexans og Aedes sticticus er tallrike ved de store elveløp i Sørøst-Norge med oversvømte deltaområder ved elver og innsjøer. De svermer over åpne marker med kratt, gjerne i solskinn.
  • Anopheles maculipennis-gruppen er vanlig på Østlandet ved vassdrag og åpen mark. Stikker ikke mennesker, men helst fugler og andefugl.
  • Anopheles claviger kan være tallrik i skog på visse lokaliteter på Østlandet. Stikker ivrig mennesker.
  • Culex pipiens er meget vanlig nordover til Trøndelag. De stikker fugler. Selekterte stammer som stikker folk forekommer bl.a. i Oslo og Kristiansand. Disse har formert seg «innendørs» i T-banene, heissjakt, kloakknett og kjeller i sykehjem.

Hvordan finner myggen sitt offer?

Det er en kjent sak at noen personer har såkalt myggtekke og tiltrekker seg langt flere mygg enn andre. Sannsynligvis skyldes dette visse luktstoffer som myggen flyr etter, men hvilke er ikke helt klarlagt, tross mye forskning.

Stikkmyggene orienterer seg både ved synet, ved luktesansene og ved at de oppfatter varmeutstråling fra vertsdyret og vanndamp fra pusten. Karbondioksid fra pusten aktiverer myggene til å fly søkende omkring, mens andre lukter fra huden, bl.a. melkesyre, virker tiltrekkende.

Stikkeredskapene

Stikkmyggens snabel består av seks tynne, stive, stikkende munndeler som ligger beskyttet inne i en tykk, bløt, rørformet underleppe. Når myggen stikker, føres bare de stive delene inn i huden, mens underleppa blir bøyd bakover og får fasong som en hårnål. Munndelene føres ikke inn med muskelkraft, men de trekkes bakover av muskler som samtidig spenner festeplatene for munndelene som små fjærer. Når fjærene vekselvis spennes og utløses, skytes munndelene som piler innover i små rykk. Blodet suges direkte fra en liten blodåre.

Medisinsk betydning

Stikkmygg er kjent som overfører, vektor, av mange farlige tropesykdommer, som malaria, gul feber og mange virussykdommer. Lignende mikroorganismer blir også i Norge overført mellom dyr, men de har sjelden betydning som sykdomsfremkallere hos mennesker. Virus av California-encephalitis-gruppen er vanlig i våre mygg, og Sindbis virus kan forekomme.

I vårt land er reaksjonen på stikket og den psykiske plagen av størst betydning. Hudreaksjonene på stikket, som blemmer og kløe, er en reaksjon som skyldes at insektene sprøyter spytt inn i såret. Spyttet skal hindre at blodet koagulerer. Vår egen kropp reagerer på proteinet i spyttet ved at de såkalte mastcellene frigir histamin for å binde fremmedproteinet. Histaminet forstørrer blodårene, og det forårsaker kløen og hovenheten. Reaksjonen på bittet er derfor strengt tatt ikke en allergisk reaksjon. Både mennesker og dyr reagerer meget individuelt på de fremmede stoffer som sprøytes inn. De fleste blir gjennom livet gjerne mer og mer tolerant mot de mygg man vanligvis stikkes av. Barn får derfor gjerne sterkere reaksjoner enn voksne. Reiser voksne derimot til utlandet og møter nye mygg, kan de igjen få like sterke reaksjoner som barn. Noen få mennesker kan få sterke allergiske reaksjoner etter myggstikk som i meget sjeldne tilfeller kan gi allergisk sjokktilstand.

Bekjempelse

Stikkmyggene bekjempes lettest og mest effektivt på larve- og puppestadiet, men forsøk på slik bekjempelse må ikke settes i gang uten at en har de nødvendige kunnskaper om myggen. En må kunne finne utviklingsdammene og påvise larvene til de virkelig plagsomme Aedes-myggene og kunne skille disse fra Culex-larvene. Når myggplagen har startet, er det vanligvis for sent å starte bekjempelsen. Da er de fleste utviklingsdammer for mygg tørket inn.

Bekjempelsesmidler må ikke brukes hvor det ikke utvikler seg plagsom mygg, for eksempel i rennende vann, i sjøer og større dammer eller i hagebasseng. De må heller ikke brukes på andres eiendom uten tillatelse.

Luktsvak white spirit (=lampeolje eller tennvæske for grillkull) som sprøytes på vannet, 0,5-2 liter per 100m2, gjør minst skade på andre vanndyr. Vannets overflatehinne svekkes og vanninsekter som henter luft fra overflaten drukner. Larver av døgnfluer, vårfluer, steinfluer, fjærmygg, øyenstikkere m.m. puster med gjeller og blir ikke drept. I områder hvor myggen er viktig sykdomsoverfører eller er meget plagsom, kan det også brukes insekticider. Selv om det brukes lavgiftige og lett nedbrytbare insekticider, så drepes en stor del av de andre insektene i dammen. Permanent virkning har oppfylling eller drenering av dammen, men slike tiltak har også den sterkeste virkningen på annet dyreliv og på planter i dette miljøet.

Før bekjempelse settes i gang må området kartlegges nøye for oppvekstdammer, og nytten av bekjempelsen må vurderes. Dersom det finnes rikelig med formeringssteder i området, har det ingen hensikt å bekjempe mygglarvene i noen få dammer. Myggplagen i skogsområder strekker seg minst i en omkrets av 500 meter fra utviklingsstedet. På fjellet vil myggen spres vidt omkring, og vil fra viddene føres ned i dalene.

Beskyttelsestiltak mot myggstikk

Repellenter

Forskjellige stoffer som mer eller mindre virkningsfullt holder myggen borte har vært i bruk i flere hundre år. Røk fra bål er også et slikt middel. I dag er myggrepellenter til å smøre på huden vanlig. De finnes som olje, stift, servietter, spray og roll-on. Mange av midlene inneholder dietyl-toluamid. De har god effekt og kan være virksomme opptil 6 timer, men har ingen fjernvirkning. Stoffet er lite giftig, men kan irritere øyne, nese og munnslimhinner. Det skal heller ikke brukes til barn under 3 år.

Hvitløk og B-vitaminer er ofte nevnt som myggrepellenter som skal spises og dunste ut gjennom huden. De har ingen praktisk betydning. Helt uten noen virkning er de elektriske apparatene som lager ultralyd, og selges til bruk mot mygg.

Mygg i hytter og telt kan bekjempes med pyrethrum fra en sprayboks eller fra en myggspiral som gir fra seg røyk. Enkelte personer får luftveisreaksjoner av å puste inn disse stoffene og en bør derfor mest mulig unngå å puste inn aerosoler og røyk fra slike midler.

Myggnett

Finmasket nett over hodet og i åpne vinduer er effektiv beskyttelse mot mygg.

I land der det forekommer malaria og andre myggoverførte sykdommer er det fornuftig å benytte myggnett over senga. Nettet monteres slik at det blir så høyt som mulig, men beregn ca. 20 cm nederst som kan brettes inn under madrassen. De færreste hotellrom har kroker for opphenging av nett. For å henge opp et nett med fire snorer kreves god oppfinnsomhet. Godt utstyr å ha med seg er meget lange snorer (4 m på hvert hjørne + et ekstra nøste), små stifter, krokskruer formet som spørsmålstegn og kanskje noen plastkroker til å klistre på glatt vegg.

Snorer kan på hotellrommet festes i skaphåndtak, i billedkroker, i dørhengsler, en stift kan settes på toppen av en dør- eller vinduskarm, på sengestolper, i lampefester etc. Det meste går om man bare har lange nok snorer. Om alt annet feiler, kan en prøve å få tak i noen høye stenger som bindes fast til sengebeina. Noen av de nett som kan fås fra utlandet har stenger som følger med nettet. Nett av pyramidetypen, med ett oppheng i taket, kan festes i en snor som er spent tvers over rommet.

Om dagen er det vanlig å folde myggnettets vegger oppå dets tak, slik at sengen er fri med nettet som et horisontalt seil over seg. Om natten brettes veggene inn under madrassen, slik at insekter og andre dyr ikke kan krabbe opp på innsiden av nettet fra gulvet.

Hvis man om natten får armer, ben eller andre kroppsdeler inn til nettveggen, vil myggen med letthet kunne suge blod gjennom duken. Et godt tiltak er å impregnere nettet med permetrin eller tilsvarende. Vanlig dose er 0,5 g aktivt stoff pr m2. Med aktivt stoff menes det rene produkt. En behandling holder noen måneder, kortere hvis nettet står i sola. Permetrin eller annet middel til impregnering følger ofte med når man kjøper myggnett, noen er ferdig impregnert ved salg. Hvis man ikke har dette tilgjengelig kan man spraye nettet med insektmiddel.

Referanser

​Aa E, Roland PDH. Riktig bruk av myggmidler [Internett]. RELIS [hentet 2018-06-08]. 

Relaterte saker