Hopp til innhold

Hjortelusflue

Publisert Oppdatert

Hjortelusflua (Lipoptena cervi) er en blodsugende parasitt på hjortedyr som rådyr, elg og hjort. Om høsten lander den ofte på mennesker. Er man uheldig kan over femti individer slå seg ned. De krabber rundt i hår og skjegg, i klær og innenfor klær. Vanligvis stikkes ikke mennesket, men hvis det skulle skje, kan stikket klø i lang tid.

Hjortelusflue
En ung hjortelusflue med vinger. Kort tid etter at den har landet på verten brekker vingene av, slik at bare noen stumper står tilbake. Når den får sugd blod, vil bakkroppen svulme. FHI - Hallvard Elven

Hjortelusflua (Lipoptena cervi) er en blodsugende parasitt på hjortedyr som rådyr, elg og hjort. Om høsten lander den ofte på mennesker. Er man uheldig kan over femti individer slå seg ned. De krabber rundt i hår og skjegg, i klær og innenfor klær. Vanligvis stikkes ikke mennesket, men hvis det skulle skje, kan stikket klø i lang tid.


Hjortelusflue
En kjønnsmoden hjortelusflue fotografert i januar 2007 fra en nylig skutt elg. Vingene er for lengst kastet, og den er i full gang med utvikling av stadig nye larver. FHI - Preben Ottesen

Hjortelusflua, også kalt elgflua, er flat og krabbeliknende med kraftige klør på beina. Hodet er bredere enn langt. Antennene er små og sitter innsunket i små groper. Kroppslengden er ca. 4,5-5 mm. Den fødes om høsten med vinger, men kaster vingene ved funn av vert. Korte vingestumper blir stående igjen. Etter første blodmåltid svulmer bakkroppen opp.

Det finnes over 150 ulike lusfluer i verden. I Norge finnes åtte, hvorav fem går på fugler, én på hest og én på sau (1). Den siste er altså den nyankomne hjortelusflua. Fuglelusfluer lander av og til på mennesket, men de er ikke hissige til å stikke. Hjortelusflua er meget plagsom fordi den er frampå i den tiden da folk vanligvis bruker skogen mest, på bær- og sopptur eller jakt. Folk som har vært på tur om høsten beretter om over femti fluer som har angrepet på kort tid i løpet av en skogstur.

Hvor finnes hjortelusflua?

Hjortelusflua finnes over hele Europa og nordlige deler av Asia. Den er innført til Nord-Amerika. I Norden er den vanlig i Danmark, Sørøst-Norge og Sør-Sverige nord til ca. 61°N, mens den i Finland har nådd helt til 65°N, dvs. innerst i Bottenvika (2-4).

Linné beskrev hjortelusflua i 1758 etter funn i Sør-Sverige. Den svenske insektforskeren J.W.  Zetterstedt omtalte i 1860 hjortelusflua som sjelden i Sør-Sverige. Siden 1960-årene har den spredt seg gjennom Skandinavia. I Norge ble den oppdaget først i 1983, på en elg ved Halden i Østfold. I 2006 var den vanlig i Østfold, Akershus øst for Oslo og sørlige deler Hedmark nord til Våler, med enkeltfunn ved Elverum og Trysil, og på vestsiden av Oslofjorden fra Hurum via sørlige deler av Lier og inn i Kjekstadmarka i Asker (4). Fra 2013 ble den i Oslomarka vanlig i sørvestlige deler av Krokskogen, sørlige deler av Bærumsmarka og i Romeriksåsene. Fra 2015 er flere funn gjort i ytterkantene av Nordmarka og noen få i indre deler. Den er nå også vanlig i Vestfold og sørøstre deler av Buskerud og Telemark. Den synes å ha spredt seg uavhengig fra Kristiansand til traktene rundt, da det lenge ikke forelå funn mellom Langesund og Arendal. Fra 2015 synes dette hullet å være tettet, da den ble funnet i traktene rundt Tvedestrand (3;5). Den norske totalutbredelsen i 2020 omfatter derfor lavlandsområdene i Sørøst-Norge og kystnære områder på Sørlandet samt noen få funn i sørøstlige Rogaland.

Den geografiske ekspansjonen til hjortelusflua i Norden sammenfaller med en voldsom økning i bestanden av elg og rådyr fra 1960-tallet. Tettheten av vertsdyr må over en viss terskelverdi for at lusflua kunne klare og finne verter lett nok for økt spredning (4).Tidligere antok man at hjortelusflua kunne ekspandere nord til Trøndelag, siden de i Finland finnes nord til 65 °N. Den østlige finske stammen har imidlertid vist seg å være en variant som er større og mer kuldetilpasset enn den vestlige svensk/norske stammen (6). Ekspansjonen på den skandinaviske halvøy nordover ser nå ut til å ha stagnert ved ca. 61 °N, dvs. i aksen Lillehammer – Rena, videre inn i Sverige litt nord for Mora. Det sendes fra tid til annen eksemplarer eller bilder til Folkehelseinstituttet fra andre steder i Norge enn de som er nevnt her, dvs. fra Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, men i alle tilfeller har det vist seg å være fuglelusfluer. De er til dels også funnet om sommeren da hjortelusflua ikke er aktiv. Et unntak er et vingeløst individ funnet og fotografert på Askøy ved Bergen i 2017, men hjortelusfluer er senere ikke observert i området (3), og det kan derfor ha vært et individ som tilfeldig er fraktet dit. Det er imidlertid ikke usannsynlig at hjortelusflua kan etablere seg på Vestlandet i framtiden. Om den østlige finske bestanden runder Bottenvika og trekker vestover og sørover i Sverige, kan en også tenke seg en framtidig forekomst i Trøndelag.           

 

Vertsdyr for hjortelusflue er i Norden elg, hjort og rådyr, sjeldnere dådyr. I Finland er de påvist på reinsdyr i skogsområder, men reinsdyr har vist seg som en dårlig vert med lav suksess for hjortlusfluas avkom (7). Aller mest tallrik blir den på elg, der det er telt opptil 16 000 individer per dyr (8). Flere hundre er vanlig. Tilfeldige verter er hest og ku, der de heller ikke kan utvikle seg. Fra utlandet kjennes en rekke andre hjortedyr som verter. Hjortelusflua slår seg imidlertid ofte ned på mennesket, hund og andre dyr, men vil heller ikke der kunne utvikle seg der.

Livssyklus

De nyklekte voksne hjortelusfluene flyr omkring fra august til oktober på jakt etter en vert. I spesielt varme somre, som i 2018, dukket de opp alt i slutten av juli, basert på henvendelser til Folkehelseinstituttet og søk på våre internettsider. Lusfluene sitter stille i busker og trær og venter passivt på at dyr innen en avstand på 50 m skal passere foran dem, ved lave temperaturer innen 15 m. Ved temperaturer under 5 °C er det gjerne inaktive. Når vertsdyrene oppdages, flyr fluene målbevisst, rettlinjet og raskt mot målet, der de straks tar tilhold i hår og pels (9). Om de ikke finner en vert innen fem dager vil de høyst sannsynligvis dø. Har de først funnet en vert, vil de tilbringe resten av sitt liv på denne. Vingene kastes umiddelbart etter landing, og lusflua kan aldri fly igjen. Bare noen korte vingestumper sitter igjen. Etter landing vil den søke næring ved å stikke verten for å suge blod. Etter ca. 14 dager er hjortelusflua kjønnsmoden. De parer seg på verten og overvintrer godt og varmt i pelsen på den.

Lusfluene har en meget spesiell livssyklus. Som insekter kommer de nærmest til pattedyrenes løsning på fosterutviklingen. Lusflua har én larve av gangen som utvikles gjennom tre larvestadier inni i moren. Hun mater den med et næringsrikt sekret fra spesielle kjertler i sin livmor. Først når larven er ferdig utviklet vil den fødes i et slags forpuppestadium, der larven har en oval, noe flattrykt form.

Pupper av hjortelusflue
To pupper av hjortelusflue, fotografert i januar fra samme elg som huset lusflua i figuren ovenfor. FHI - Preben Ottesen
Puppe av hjortelusflue
Nærbilde av en puppe. Denne faller til bakken kort etter at den dannes og klekker først neste høst . FHI - Preben Ottesen

Hos hjortelusflua tar larveutviklingen bare tre dager, og hver hunn utvikler ca. 30 larver gjennom høsten, vinteren og våren. Etter fødselen går forpuppen i løpet av en time inn i det ekte puppestadium. Denne puppen er 3 mm lang, eggformet, hard, blank og svart. Den faller snart ut av pelsen og blir liggende på bakken eller snøen. Her blir den liggende helt fram til neste høst, hvor den klekker. Dødeligheten for de voksne, reproduserende lusfluene om vinteren er trolig lav, men de voksne lusfluene overlever ikke sommeren fram til høsten når den nye generasjonen klekker.

Stikker hjortelusflua mennesker?

Ja, men ikke så ofte. Noen sier de merker stikket godt, andre sier de ikke merker noe i det hele tatt. Noen kan få opphovning og kløe. Fra utlandet kjennes en reaksjon hos noen der stikket etter tre dager utvikler seg til en hard, rød kul. Stikkstedet kan klø intenst i 14-20 dager, i ekstreme tilfeller kan den kløende kulen vare i ett år (9;10). Selv om hjortelusflua kan suge i seg menneskeblod, vil de ikke kunne overleve over tid på det. Det største problemet mange føler med hjortelusflua er deres innpåslitne kravling i hår og under klær. Noen har dessverre sluttet å bruke skogen i høstmånedene.

Kan hjortelusflua spre sykdommer?

Fra Mellom-Europa er det indikasjoner på at hjortelusflua kan spre bakterien Bartonella schoenbuchensis fra rådyr til mennesker (11). De mener den langvarige kløen som beskrevet ovenfor muligens kan være et resultat av en Bartonella-infeksjon. Senere er det funnet flere Bartonella-varianter hos hjortedyr Norge (12), men det er ikke bekreftet at disse kan gi sykdom hos mennesker. Fra tid til annen reises det andre mistanker, eksempelvis "O-løpersykdommen" som det tidligere var mye snakk om i Sverige. Det er imidlertid ikke funnet noen sammenheng.  Fordi én lusflue kun bruker én vert (den kaster vingene når verten er funnet), vil den i liten grad overføre smitte fra dyr til dyr, med mindre smittestoffet har evnen til å overføres fra mor-hjortelusflua til hennes avkom mens hun dier dem. Dette er dog vist at kan skje med Bartonella schoenbuchensis (13).

Forebygging og behandling

Dyr og mennesker kan angripes i tett skog så vel som i åpne områder som hogstfelt. Mange opplever at man plutselig kan få en sverm med lusfluer på seg. Da har man kanskje passer et sted elgen ofte har brukt som hvileplass gjennom vinteren, og dere mange pupper har ramlet av.

Det er ikke lett å beskytte seg mot hjortelusflua. Vanlige myggmidler gir liten beskyttelse. En finsk undersøkelse viste at de oppsøkte svarte og røde klær oftere en hvite klær. Likeledes kom de oftere på overkroppen, særlig ryggen, og varme deler av kroppen enn på midjen og beina. En hvit jakke og hvit caps kan derfor redusere antall hjortelusfluer som lander på mennesker (14). Det gjelds å plukke dem av seg så raskt som mulig etter at de har landet, før de kommer under klær og i håret. Å klemme dem i hjel mot hud er ikke mulig, da de er læraktige og flate. Det beste er å knipe dem med fingrene og kaste dem vekk. Har de alt har kastet vingene, vil de ikke ha mulighet til å oppsøke andre dyr eller mennesker. Et godt råd er å ta med seg en kam på tur, slik at det er lett å gre dem ut av håret.

På sikt kan det tenkes at bestanden av hjortelusfluer kan reduseres noe. I Finland er det observert at meiser har lært at de svarte puppene, som lett synes på snøen, kan anvendes som mat. De søker aktivt der snøen er farget brunrød av blod fra infisert elg, dvs. steder det dyene har hvilt og der et stort antall pupper kan ha falt av (15).

Litt historie

Selv om hjortelusflua er et nytt problem i Norge, er den dokumentert som et problem alt for 5200 år siden. Steinaldermannen "Ötzi" ble i 1991 funnet halvt innefrosset i en isbre i Alpene på grensen mellom Østerrike og Italia. Blant dyrehår fra pels på hans utstyr har man ved senere grundige analyser funnet godt identifiserbare deler fra fire ulike hjortelusflueindivider. Han hadde trolig fått dem på seg under sin vandring gjennom skogsområder fra lavlandet til høyfjellet (16;17).

 

Referanser