Kjennetegn

Skinkebiller hører til familien maurbiller, Cleridae (underfamilien Korynetinae).  Voksne skinkebiller er 4-7 mm lange og fargen er metallskinnende blå eller blågrønn. Tre arter av slekten Necrobia dukker ofte opp her i landet. De kalles ofte koprabiller fordi de var vanlige i båter som fraktet kopra (tørket kokosnøtt). Rødfotet skinkebille (Necrobia rufipes) er den best kjente arten i denne gruppen. Den er skinnende, mørkeblågrønn og har røde bein og antenne. Rødbrystet skinkebille (Necrobia ruficollis) likner veldig, men den er også rød på hode, halsskjold og fremste del av dekkvingene. Den siste arten er ensfarget blå, med nesten svarte bein, og kalles Necrobia violacea (1). En fjerde skinkebille, blågrønn skinkebille (Korynetes caeruleus), lever i gangene hos stripet borebille. Den behandles i en egen artikkel.

Larvene kan bli opptil 10 mm. De er grå- eller gulhvite, med brunt hode og tydelige blålige flekker på oversiden. I bakenden har de to mørke kroker (1).

Levevis

Skinkebiller er hovedsakelig av tropisk opprinnelse, men er spredt over hele verden gjennom handel av tørre, proteinrike matvarer. I verden er det registrert 26 slekter av familien skinkebiller, to av disse er representert i Norge. Både voksne og larver spiser røkt og tørket kjøtt, fisk, benmel, hundefôr, ost og andre tørre, dyriske næringskilder. De kan nyttiggjøre seg av åtsler som er for tørre for mange andre åtseletere. Museumsgjenstander kan angripes og billene er funnet i egyptiske mumier. I varmere land lever skinkebillen ute i naturen på tørre åtsler og dyrerester (1-3). Skinkebiller kan bli meget tallrike hvis næringstilgangen er god. Et stort antall rødfotet skinkebiller ble funnet i et oppvarmet hønsehus i Elverum (4). Rødbrystet skinkebiller spiser hovedsakelig på skinn og bein av døde dyr og fisk. Necrobia violacea er den vanligste arten av skinkebiller i Norge, og den eneste som kan finnes i naturen der den lever på tørre åtsler. Innendørs er den blant annet funnet på museum i Oslo og Elverum (4). Skinkebiller liker ikke lys, og noen slipper ut en sterk, men kortvarig lukt når de blir stresset (1).

Utvikling

Utviklingstiden fra egg til voksen varierer fra 36 – 150 dager og avhenger av mange ulike faktorer, for eksempel næringskilde, temperatur og fuktighet (5). De voksne kan bli mer enn ett år gamle, og på den tiden legger hunnen 400-2000 egg på næringsstoffene for larven. Etter 4-5 døgn klekkes glatte og gjennomskinnelige egg på ca. 1 mm. Når eggene klekker, borer larvene seg inn i kjøttet og skifter hud 2-3 ganger. Fullvoksne larver oppsøker tørre sprekker når de skal forpuppe seg. Finner de ikke passe hulrom, kan de gjøre skade ved å grave seg inn i treverk eller andre materialer. Puppen ligger i en papiraktig kokong (1). Utendørs vil det i vårt klima bare være én generasjon i året, og overvintringsstadiet er store larver.

Skadebilde

I mange land er skinkebiller en stor utfordring for blant annet tørket og røkt skinkeindustri hvor kjøttet lagres udekket (2). Skinkebiller er derimot sjelden et problem i Norge, men de dukker opp av og til. De kan gjøre fysisk og kjemisk skade på røkt og tørket kjøtt og fisk, kraftfôr, dyrefôr, utstoppede dyr på museum og på andre animalske produkter (3). Larvene gjør mest skade på lagret kjøtt ved å bore hull inn i fettvevet og inn til beinet, mens de voksne spiser på overflaten av kjøttet. Finner man mange skinkebiller i en vegg, kan dette være tegn på at det ligger et dødt dyr i veggen (4).

Forebygging og bekjempelse

Utviklingen til skinkebillen er varmekrevende, og derfor kan oppbevaring av kjøtt og andre proteinrike, tørre matvarer kjølig være et godt forebyggende tiltak (1).

Som bekjempelsesmetode er kuldebehandling et godt alternativ, men temperaturen bør være -20 °C i en uke for å drepe skinkebillene. Infiserte matvarer bør deretter kastes. Hvis formeringsstedet er på døde mus eller andre dyr i vegger eller gulv, bør de fjernes. Det bør også rengjøres rundt formeringsstedet. Bekjempelse med pesticider er sjelden nødvendig i Norge.