Råtesnutebillen er mørkebrun, sylindrisk i kroppen og 2,5 – 3,6 mm lang. Som andre snutebiller har den en lang snute med korte, knebøyde antenner. Hele overflaten er tett besatt med prikkformete fordypninger. Larvene er kommaformet og hvite. Flere svært like arter, som Pentarthrum huttoni og Euophryum rufum er funnet i England og noen andre europeiske land, men alt materiale tilsendt til Folkehelseinstituttet har vist seg å være E. confine, artsbestemt etter tabellen til Thompson (1).

Innvandrer fra New Zealand

Råtesnutebillen stammer fra New Zealand. I Europa ble den først registrert i 1937 nær London (2). I Norge ble den først registrert i Stavanger 1977. Den er vanligst på Vestlandet. Flest funn er fra Bergen, dernest Stavanger og Haugesund, men det er også gjort enkeltfunn i Flekkefjord, Kristiansand og Oslo. Når billen finnes, er det som regel rikelig med individer på funnstedet. I Sverige er den funnet i Gøteborg, i Danmark på Sjælland og østre deler av Jylland. Over hele Storbritannia er den nå meget vanlig. Den er også etablert i vestlige og sentrale Mellom-Europa, i Canada og USA. I England har den også etablert seg i naturen, både på stående og falne trær som har begynt å råtne. Det kan ikke utelukkes at dette også kan skje på Vestlandet. I Fremmedartlisten fra Artsdatabanken er den derfor oppført som en såkalt «dørstokkart» (3).

Spiser råttent trevirke

Navnet «råtesnutebille» er ennå ikke et offisielt norsk navn, men passer fordi både de voksne billene og larvene lever av råttent trevirke, både av bar- og løvtrær. Trevirket er gjerne infisert av brunråtesoppen kjellersopp (Coniophora puteana), i mindre grad ekte hussopp (Serpula lacrymans) eller andre som kjellerkjuke (Fibroporia vaillantii) (4;5). De vil ikke angripe friskt trevirke. Næringen er cellulose og hemicellulose, mens ligninet i veden ikke fordøyes. Både larven og de voksne billene gnager seg langsmed veden i fiberretningen i de myke lagene under overflaten og etterlater seg et finkornet boremel med små, ovale ekskrementer. På den måten lager de galleristrukturer i stokker og planker som ikke er synlig på oversiden. Hunnen legger gjennom vår og sommer egg i sprekker i trevirke. Ofte foretrekkes stokker som står forholdsvis varmt. Eggene klekker etter 2 – 3 uker og larvene bruker opptil 10 måneder før de forpupper seg inne i veden. Etter ytterligere 2 – 3 uker klekker de som voksne. Som voksne fortsetter de å gnage seg langsmed veden under overflaten. Bare når de skal spre seg og pare seg gnager de seg ut av veden gjennom et uregelmessig flygehull med diameter på ca. 1,5 mm. Ofte finnes det store forekomster av arten der den har etablert seg. Utvandring fra stokken skjer synkront, slik at en stor mengde bille plutselig kan dukke opp. De finnes kravlende eller døde på gulv og i vinduskarmer inne i huset. I Norge tyder funnene på at dette skjer på sensommeren, da de fleste funn er gjort i månedsskiftet juli/august. Billene kan leve i inntil 16 måneder (5;6).

Bekjempelse

Råtesnutebillen gjør ingen skade i seg selv, men den er et symptom på fuktig og råteskadet trevirke. Hvis veden tørker og fuktighetsnivået går under 21 %, vil den ikke bli angrepet. Etter hvert som veden tørker, vil billene krabbe eller fly vekk (7). Nye steder finnes ved at de tiltrekkes av nedbrytningsstoffer som de nevnte soppene produserer, bl.a. a-pinene, 2-pentanone og etanol (8). Om stokkene vurderes til fortsatt å ha nok bærerstyrke, kan stopp av vanninntrenging med påfølgende uttørking av trevirke være god nok bekjempelse. Om bare deler av en stokk er svekket, bør det kappes minst 20 cm innenfor der synlig råte oppstår, fordi sopphyfene går lengre inn enn synlig skade. Ellers må trevirke fornyes i kombinasjon med fuktsikring. Ved ekte hussopp må uansett omfattende inngrep gjøres. Om fukten ikke er mulig å stanse, må skadde stokker erstattes med trykkimpregnert materiale.