Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Folkehelserapporten

Miljøgifter og helse i Norge

Artikkelen tar for seg miljøgifter og andre helseskadelige stoffer, hvordan vi får i oss slike stoffer og deres mulige betydning for helsa i Norge, samt overvåking, forebyggende tiltak og framtidige perspektiver.

Hopp til innhold

Hovedpunkter

  • Befolkningen blir eksponert for miljøgifter gjennom mat, luft, drikkevann og forbrukerprodukter. Mat er hovedkilden til mange miljøgifter.
  • Flere tusen stoffer med særlig problematiske og helseskadelige egenskaper finnes på det europeiske markedet, men for de fleste har vi ikke nok kunnskap til å kunne tallfeste helseskader.
  • Det er en fare for at eksponering av foster og spedbarn kan medføre økt risiko for helseskader som først kommer til syne senere i livet.
  • I blod- og urinprøver fra mennesker er det funnet målbare mengder av mange helseskadelige stoffer.
  • Mengden av noen tungt nedbrytbare stoffer i mennesker og miljø er siden 1970-tallet betydelig redusert som følge av tiltak.

Om miljøgifter og andre helseskadelige stoffer

Miljøgifter er stoffer eller stoffgrupper som kan utgjøre en alvorlig trussel mot helse og/eller miljø (NOU 2010:9). Miljøgifter kan deles i to hovedgrupper:

  1. De «klassiske» miljøgiftene som er tungt nedbrytbare og oppkonsentreres i mennesker og dyr. Økende mengde gir økt helserisiko. Eksempler er PCB, dioksiner, bly og kvikksølv.
  2. Nyere stoffer der vi har mindre kunnskap om helseeffektene. Mange av disse brytes raskere ned (relativt kort halveringstid). Slike stoffer kan imidlertid ha uønsket effekt også ved lave konsentrasjoner. Se avsnittet om helseskader.

Uttrykket «helseskadelige stoffer» er en samlebetegnelse for alle menneskeskapte og naturlig forekommende stoffer som kan skade mennesker. Helseskadelige stoffer omfatter blant annet miljøgifter og forurensinger som er dannet eller overført til mat og drikke gjennom produksjon, pakking og transport. Helseskadelige stoffer omfatter også naturlige gifter som blant annet muggsoppgifter og algegifter.

Meduttrykket eksponering mener vi mengden stoff en person får i seg fra mat, drikke, luft og hud.

Hvordan får vi i oss miljøgifter?

Utslipp av miljøgifter kommer blant annet fra industri, produkter, transport, oppvarming, landbruk, forbrenningsanlegg, søppelfyllinger og andre avfallsanlegg.  

En del av det vi utsettes for kommer fra virksomhet innenfor landets grenser, mens en del skyldes utslipp fra kilder i Europa, Asia og Nord-Amerika som transporteres til Norge via hav- og luftstrømmer og med mat- og forbrukerprodukter

  • Over halvparten av kjemikaliene som ble produsert i EU i 2015 var stoffer med kjente helsefarlige egenskaper (Eurostat, 2017).
  • Omkring 10 prosent av kjemikaliene har de siste 10 årene vært stoffer med særlig problematiske egenskaper i forhold til human helse (Eurostat, 2017). Det er stoffer som kan være kreftfremkallende, kan endre arvestoffet (mutagent), skade utviklingen av foster og barn eller evnen til å få barn (reproduksjonsskadelig). Se avsnittet om helseskader nedenfor.

Kostholdet påvirker inntaket

Når naturen blir forurenset, ender forurensningene ofte i jord og vann og kommer i neste omgang inn i mat og drikkevann. 

I Norge er mat den viktigste kilden til en rekke klassiske miljøgifter, og ulikt kosthold er derfor en viktig årsak til at det er forskjell på hvor mye helseskadelige stoffer ulike personer får i seg. Eksempler:

  • Personer som spiser fiskelever og måkeegg er mer eksponert for dioksiner og PCB enn de som ikke spiser slike matvarer (Kvalem, 2009; Caspersen, 2013; Birgisdottir, 2012).
  • De som spiser mye fisk, og spesielt stor rovfisk, får i seg mer kvikksølv enn de som spiser lite fisk (Birgisdottir, 2012; Jenssen, 2012).
  • Personer som spiser mye kjøtt fra elg og hjort som er skutt med blyammunisjon, har høyere blynivå i blodet enn andre (Birgisdottir, 2012; Meltzer, 2013).

For nyere miljøgifter som fluorerte forbindelser, ftalater og bisfenoler, er også maten den dominerende kilden, se figurene 1a og 1b.

FHR Miljøgifter Fig 1a.jpg

Figur 1a. Middelverdien for inntak av ftalater fra luft, støv og mat. Ftalater har et stort bruksområde, blant annet som mykgjører i plast. Inntaket er angitt i prosent. 
Inntak i nanogram (ng) per kilo kroppsvekt per dag er 72 for DEP, 62 for DnBP og 404 for DEHP. 

Tre grupper ftalater vises: DEP = diethyl phthalate, DnBP = di-n-butyl phthalate, DEHP = di(2-ethylhexyl) phthalate. Datakilde: Sakhi, 2018 (under publisering).

FHR Miljøgifter fig1b.jpg

Figur 1b. Middelverdien for inntak av bisfenol A, PFOS og PFOA. Bisfenoler er stoffer fra blant annet hard plast og fins i luft, støv og mat. 
PFOS = perfluoroktan sulfonat, PFOA = perfluorert oktansyre. Disse stoffene er vann-, smuss- og fettavvisende (såkalt overflateaktive) med vide bruksområder. 
Inntaket er angitt i prosent. Inntak i nanogram (ng) per kilo kroppsvekt per dag er 2,5 for Bisfenol A, 0,6 for PFOS og 0,3 for PFOA. Datakilder: for PFOS og PFOA: Haug, 2011. For bisfenol A: Sakhi, 2018 (under publisering).

Opptak av miljøgifter gjennom luftveier og hud

I arbeidsmiljøet vil opptak via luft og hud være de viktigste eksponeringsveiene. Arbeidstakere kan utsettes for mye kraftigere luftveiseksponering for partikler og miljøgifter enn det vi blir eksponert for i boliger og utemiljø.

Støv bidrar lite til eksponering av nyere miljøgifter, se figur 1a og 1b, men kan være av betydning for spedbarn fordi de oppholder seg på bakkenivå.

Kosmetikk og kroppspleieprodukter er også viktige eksponeringskilder.

Tobakksrøyking innebærer en kraftig eksponering for helsefarlige stoffer i tillegg til nikotin, som f. eks. akrylamid og kadmium. Les mer om stoffer i tobakk hos FDA (engelsk).

Forurenset luft kan være en eksponeringskilde for miljøgifter. Bosted, f. eks. mengden biltrafikk i nærområdet, og levevaner påvirker eksponeringen både via ute- og inneluft. Flyktige ftalater er eksempler på miljøgifter der luft er den største kilden, se figur 1a.

Utvikling over tid

På 1970-tallet hadde vi høyt inntak av mange godt kjente miljøgifter som nå er regulert i EU og globalt under Stockholmkonvensjonen. Dette gjelder for eksempel dioksiner, PCB, klorerte plantevernmidler og bly.

Nivåene av PCB og klorerte plantevernmidler i mennesker (som f. eks. DDT) er drastisk redusert de siste årtiene (Nost, 2013). Det viser at tiltakene har hatt effekt.

For tungmetallersom kvikksølv og kadmium har eksponeringen vært relativt konstant over flere tiår.

Når det gjelder fluorerte forbindelser, som PFOS og PFOA, ble det målt økning i nivåene hos mennesker fram til 2000. Fluorerte forbindelser er vann- og smussavstøtende og brukes blant annet til impregnering av tekstiler, slipp-belegg i kokekar og skismøring. I de senere årene har disse stoffgruppene fått stor oppmerksomhet:

  • PFOS ble forbudt, først i EU og så globalt.
  • Forbud mot PFOA blir gjeldende i EU fra 2020.

Det har vært nedgang i nivåer av PFOS og PFOA hos mennesker, men ikke i nivåene av alle fluorerte forbindelser, se figur 2 og referanser i figurteksten.

FHR Miljøgifter fig 2a.jpg

 

FHR Miljøgifter fig2b.jpg

Figur 2: Konsentrasjon av to fluorerte forbindelser i blodprøver fra Norge; perfluoroktan sulfonat (PFOS) (fig 2a) og perfluordekanoat (PFDA) (fig 2b)  Prøvene er tatt i perioden 1976 til 2014. Datapunkter i blått er samleprøver fra menn 40-50 år (n≈10 per samleprøve) (Haug, 2009). Datapunkt i rosa er middelverdien (median) for kvinner (n=41) i alderen 25-46 år (Haug, 2011). Datapunkter i rødt og grønt er middelverdier for henholdsvis menn (n=16) og kvinner (n=45) i alderen 20-66 år (Poothong, 2017).

Miljøgifter og virkninger på helsa

For å vurdere om et stoff utgjør en helsefare, må vi vurdere:

  • mengden vi utsettes for
  • hvor lang tid påvirkningen varer
  • helsetilstanden til den eller de som utsettes for stoffet
  • om eksponeringen skjer i følsomme stadier i livet som fosterliv og spedbarnsalder
  • potensielle helseeffekter av miljøgifter (iboende egenskaper)

Miljøgiftene kan for eksempel påvirke utviklingen av nervesystemet hos foster og barn, forstyrre kroppens hormonbalanse, immunforsvaret og fruktbarheten.

For de fleste av disse stoffene har vi ikke nok kunnskap til å kunne tallfeste helseskader og sykdomsbyrde. For mange stoffer har vi heller ikke tilstrekkelig kunnskap om eventuelle helseeffekter (Landrigan, 2017), se figur 4.

Hormonforstyrrende stoffer

WHO’s definisjon sier, noe forenklet, at hormonforstyrrende stoffer er stoffer eller blandinger som endrer funksjon(er) til hormonsystemet og derved forårsaker helseskadelige effekter (WHO/IPCS 2002).

EU-kommisjonen har nylig foreslått vitenskapelige kriterier for identifisering av hormonforstyrrende stoffer. Kriteriene vil ha særlig betydning for regulering av plantevernmidler og bekjempningsmidler (biocider).

En WHO-rapport oppsummerer kunnskap om årsakssammenhenger mellom eksponering for hormonforstyrrende stoffer og miljø- og helseeffekter (WHO/UNEP, 2013). Rapporten viser eksempelvis til at risikoen for misdannelser i gutters kjønnsorganer ser ut til å øke dersom gravide er utsatt for hormonforstyrrende stoffer i arbeidsmiljøet, og at barn av mødre som har vært utsatt for PCB-forurenset mat under graviditeten, har økt risiko for kognitiv svekkelse.

Blant stoffer med veldokumenterte hormonforstyrrende effekter finner vi stoffer som bisfenol A og visse ftalater, samt klassiske miljøgifter som PCB og tinnorganiske forbindelser.

Mye av forskningen på hormonforstyrrende stoffer er gjort på dyr, og det er foreløpig begrenset kunnskap om hvilke helseeffekter stoffene har på mennesker i de nivåene som den vanlige befolkningen eksponeres for. Når i livsløpet man eksponeres for hormonforstyrrende stoffer vil ha stor betydning for sårbarheten for uønskede helseeffekter.

Det eksisterer ulike lister med anslag over antall stoffer med antatt hormonforstyrrende egenskaper. Eksempelvis opererer TEDX med en liste på vel 1400 mulige hormonforstyrrende stoffer per april 2018.

Kombinasjonseffekter av miljøgifter  

Helsefaren ved inntak av helseskadelige stoffer fra mat og drikke vurderes i dag ofte for ett og ett stoff om gangen. I det virkelige liv derimot, blir vi eksponert for mange helseskadelige stoffer samtidig, og ofte over lang tid. Dette kan gi det som kalles kombinasjonseffekten eller «cocktaileffekten».

Når trygge inntak (såkalt tolerable inntak) for helseskadelige stoffer i mat fastsettes, blir mengden av stoffet som gir helseskade, vurdert. For enkelte stoffgrupper som opptrer sammen og virker på samme måte, kan det bli fastsatt et tolerabelt inntak for hele gruppen. Det blir lagt inn en sikkerhetsmargin som tar høyde for forskjeller mellom mennesker. Det er imidlertid usikkert om denne sikkerhetsmarginen er tilstrekkelig til å beskytte oss mot den kombinerte effekten av mange ulike stoffer samtidig. EU-kommisjonen har startet en prosess som skal sørge for at vi i fremtiden får en prioritert og bedre helsevurdering av miljøgifter som opptrer samtidig (European Commission, 2012).

Når det gjelder kombinasjonseffekter, er det bekymring for økt risiko for negative helseeffekter senere i livet. Folkehelseinstituttet deltar i to store EU-finansierte prosjekter, Helix og EuroMix, hvor formålet er å få bedre kunnskap om helseeffekten av flere miljøgifter som forekommer samtidig, og for bedre å forstå hvordan slik eksponering påvirker barnas utvikling. Denne sammenhengen blir også undersøkt i flere andre norske prosjekter (CATCHUP, NeuroTox, Non-protected).

Helseeffekter i ulike aldersgrupper

Barn og fostre er mer utsatt enn voksne

Barn trenger mer mat og luft enn voksne per kilo kroppsvekt og har i tillegg større hudoverflate i forhold til vekt. Dessuten putter de ulike ting i munnen. Derfor får barn generelt høyere eksponering for helse- og miljøfarlige stoffer enn voksne får, se figur 3.

Fostre og barn under utvikling kan også ha en langt større følsomhet for miljøgifter enn voksne (Selevan, 2000):

  • Eksponering for miljøgifter i forskjellige stadier i fosterlivet kan gi misdannelser eller føre til andre negative helseeffekter relatert til for eksempel hjernefunksjon, stoffskifteproblemer og kreft senere i livet.
  • Eksponering i årene før graviditet kan ha større betydning for mengden i mor og dermed for fosteret enn det mor får i seg under graviditeten. Dette gjelder spesielt PCB, dioksiner og andre stoffer som hoper seg opp i kroppen over tid. For eksempel kan det ha betydning om kvinnen som ung spiser måkeegg og andre matvarer med høyt innhold av tungt nedbrytbare miljøgifter.
FHR Miljøgifter fig 3.jpg

Figur 3: Middelverdier (median) for konsentrasjonen av noen miljøgifter i morgenurin hos norske mødre og deres barn. MEP, MnBP og MEHHP er ftalater og metylparaben og bisfenol A er fenoler, alle er stoffer som kan være hormonforstyrrende. Barna hadde høyere nivå av MnBP og MEHHP enn mødrene. Metylparaben, som finnes i for eksempel kroppspleieprodukter, var høyere i mødrene enn i barna. Kilde: Sakhi 2017, Sakhi 2018.

Helseeffekter hos eldre

Helseeffekter av langvarig eksponering for miljøgifter kan i noen tilfeller vise seg først sent i livet. Det kan skyldes at eldre har redusert funksjon og kapasitet i visse organer. Nyrefunksjonen hos eldre mennesker er ofte svekket, og eldre er dermed mer utsatt for nyreskader som er forårsaket av miljøgifter.

Også immunsystemet er svekket hos eldre personer. Dette kan muligens gi økt risiko for kreft, autoimmune sykdommer og Alzheimers, blant annet som følge av eksponering for miljøgifter.

Norge i det internasjonale bildet

De skadelige helseeffektene av forurensninger og miljøgifter er sterkt undervurdert ifølge Lancet-kommisjonen (Landrigan, 2017). Globalt sett er eksponering for miljøgifter og forurensninger, en viktig årsak til mange dødsfall og ikke-smittsomme sykdommer som for eksempel astma, kreft, skade på utvikling av hjerne- og nervesystemet og fosterskader hos barn, samt hjerte- og karsykdom, lungesykdom og kreft hos voksne. 

Beregninger viser at 2,3 prosent av dødsfallene i verden er forårsaket av miljøgifter, da er dødsfall på grunn av luftforurensning ikke tatt med (WHO, 2016).

Helseskader på grunn av miljøgifter er størst i lav- og middelinntektsland. I rike land som Norge er vi mindre berørt på grunn av en rekke tiltak og oppmerksomhet rettet mot folkehelse, se nedenfor.

De globale estimatene av sykdomsbyrde som forårsakes av miljøgifter, er ifølge WHO utvilsomt underestimert (WHO, 2016). Hovedårsakene til dette er at vi ikke har gode data på eksponering, og at vi mangler kunnskap om forholdet mellom eksponering og sykdomsutvikling, se figur 4.

For den norske befolkningen har vi ikke sykdomsbyrdeanalyser for miljøgifter.

Overvåking og forebyggende tiltak mot miljøgifter

Mattilsynet gir advarsler til hele befolkningen eller grupper av befolkningen mot noen typer mat for å hindre for høy eksponering av enkelte miljøgifter. Blant annet er det på matportalen.no en oversikt over havner og fjorder i Norge med spesielt høy forurensing, med advarsel mot å spise fisk eller skalldyr fra disse områdene.

Effekten av slike forebyggende tiltak/informasjon er avhengig av at befolkningen kjenner til og følger advarslene.

Folkehelseinstituttet ønsker å ta ansvar for overvåkningen av miljøgifter som den norske befolkningen utsettes for. Som en start på dette arbeidet er blod og urin fra 3000 gravide kvinner undersøkt for tungmetaller. I tillegg har cirka 600 mødre, fedre og deres barn sendt blod- og urinprøver til Folkehelseinstituttet i 2016, også disse analysene er under arbeid. Hvor mye helseskadelige stoffer vi får i oss, kan måles i for eksempel urin og blod, se figurene 2 og 3. Vi kan nå måle langt flere stoffer enn før og med betydelig større nøyaktighet.

Internasjonal overvåking og lovreguleringer

Miljøbiobanker: Europeisk samarbeid for overvåkning av miljøgifter

Et av formålene med den humane miljøbiobanken med blod- og urinprøver fra mennesker som er under oppbygging i Norge og andre steder i Europa, er å følge konsentrasjoner av helseskadelige stoffer i mennesker over tid, se nettsiden til Human miljøbiobank på fhi.no. På bakgrunn av tidligere erfaringer er det grunn til å tro at konsentrasjonene i mennesker øker for potensielt helseskadelige stoffer som ikke er så godt regulert. Gjentatte blod- og urinprøver fra de samme personene over tid er nødvendig for å vise om konsentrasjonene øker, og hvilken helseskade et stoff eventuelt har.

Lovverk og regulering

Nasjonale reguleringer og kjemikalieregelverk på EU-nivå er svært viktige verktøy for å forebygge helseskader forårsaket av kjemikalier. Blant annet er produktforskriften og leketøyforskriften viktige for å regulere innhold av miljøgifter og andre helseskadelige stoffer i produkter. Forskriftene hjemler også noen særnorske begrensninger.

Av europeisk regelverk er forordningen om klassifisering, merking og emballering av stoff og stoffblandinger (CLP; Classification Labelling and Packaging of Substances and Mixtures) viktig for å sikre standardisert informasjon om kjemikaliers iboende  egenskaper. Det europeiske kjemikalieregelverket REACH, biocidforordningen og plantevernmiddelforskriften er viktige verktøy for å regulere bruk av potensielt helse- og miljøfarlige stoffer.

Mattilsynet har ansvar for mattryggheten og dette området er underlagt matloven. Formålet med loven er å sikre helsemessig trygg mat/drikke (inkludert drikkevann), og fremme helse, kvalitet og forbrukerhensyn langs hele produksjonskjeden.

Når Miljødirektoratet arbeider med å regulere helsefarlige stoffer og Mattilsynet ønsker vurderinger av miljøkjemikalier i mat og drikke, bistår Folkehelseinstituttet med eksponerings- og helsefarevurderinger. Folkehelseinstituttet bidrar også med toksikologisk forskning og kunnskapsoppsummeringer. Norge har bidratt til strengere regulering av en rekke stoffer, inkludert det perfluorerte stoffet PFOA som er mistenkt blant annet for å øke kolesterolnivå i mennesker og forslag til regulering av stoffer benyttet i tatoveringer.

Internasjonale miljøavtaler

Miljøgifter spres over landegrenser via luft, vann og via import av produkter. Globale avtaler er viktige for å redusere utslipp og spredning av miljøgifter og helsefarlige stoffer. Eksempler på slike globale avtaler er Stockholmkonvensjonen om persistente organiske miljøgifter, Baselkonvensjonen om farlig avfall og Minamata-konvensjonen om kvikksølv.

Norge har undertegnet Stockholmkonvensjonen om tungt nedbrytbare forurensninger, såkalte persistente organiske forurensninger (POP). Konvensjonen er en internasjonal miljøavtale som er utarbeidet i regi av FN. Avtalen trådte i kraft i 2004.

Formålet med avtalen er å beskytte mennesker og miljø mot skadelige effekter av POP. Avtalen forplikter partene til å gjøre tiltak for å stoppe eller redusere utslipp av stoffer som er listet opp i Stockholmkonvensjonen. Medlemslandene kan foreslå nye stoffer på listen. Stoffene må tilfredsstille kriteriene for POP. Den opprinnelige listen inneholdt 12 stoffer, men per 2017 har 16 nye stoffer blitt lagt til. Norge har spilt en aktiv rolle i dette arbeidet.

Helserisikovurderinger

For å kunne vurdere om eksponeringen medfører risiko for befolkningen, må vi kjenne de mulige helsevirkningene som et stoff kan ha ved en viss konsentrasjon. Slike helserisiko­vurderinger gjennomføres i regi av:

Framtidige utfordringer og målsettinger

Lovverk, reguleringer, politiske tiltak, forskning og overvåking er nødvendig for å unngå helseskader som skyldes forurensning med miljøgifter. Tidligere er for eksempel bly fjernet fra bensin, og asbest og sprøytegiften DDT er forbudt i Norge. Tiltak mot disse stoffene har både medført bedre folkehelse og spart samfunnet for økonomiske tap (Landrigan, 2017).

For mange nyere stoffer kjenner vi ikke omfanget av helseskader og for noen stoffer har vi heller ikke nok kunnskap om faregrensene. The Lancet-kommisjonen for forurensning og helse viser ved kunnskapstrappen (figur 4) at kjente helseskader kan være toppen av et isfjell.

FHR miljøgifter Figur 4.png

 1) Eksempler i sone 1: Bly i bensin og luftforurensninger er knyttet til risiko for hjerte- og karsykdommer, kreft, astma, kols, asbestose og andre ikke-smittsomme sykdommer. 

Figur 4. Kunnskapspyramiden for forurensning og helse: forurensende stoffer er rangert i tre nivåer etter kunnskap. Figur etter (Landrigan, 2017: figur 3 side 7).

 Arbeidet med å identifisere miljøgifter og å redusere forekomsten i miljøet er svært viktig for å sikre god folkehelse.

  • En reduksjon i helseskadelige stoffer er helt nødvendig for å oppnå de globale bærekraftsmålene som FNs medlemsland har sluttet seg til (Agenda 2030; Regjeringen.no). Når det gjelder helseskadelige stoffer, er målet at vi innen 2030 har fått en betydelig reduksjon i sykdom og død som følge av skadelige stoffer i forurenset luft, vann og jord (WHO, 2016).
  • Regjeringens handlingsplan mot miljøgifter (2015) la en strategi for det videre arbeidet med å nå den nasjonale målsettingen om å stanse bruk og utslipp av prioriterte miljøgifter innen 2020.
  • Kjemikalier som regnes for å utgjøre en alvorlig trussel mot helse og miljø, er satt på en nasjonal prioriteringsliste. Utslipp av disse miljøgiftene har blitt betydelig redusert som følge av strengere regulering, men mange miljøgifter forblir likevel i miljø og mennesker som følge av svært lange nedbrytningstider. I EU regelverket REACH er det en liste (kandidatlista) over særlig problematiske kjemikalier. Stoffene på denne listen er kandidater til videre regulering under REACH.
  • De senere årene har miljøgifter med kortere nedbrytningstid fått økt oppmerksomhet. Noen av disse gir tilsvarende grunn til bekymring for helse og miljø som det de klassiske tungt nedbrytbare miljøgiftene gir.

Som følge av varmere og våtere klima er det fare for at også forekomsten av naturlige gifter kan øke, for eksempel muggsoppgifter i korn og naturlige gifter fra ugras (VKM).

Økende global kjemikalieproduksjon og bruk av stadig flere stoffer og stoffblandinger fører til store utfordringer når det gjelder å beskytte mennesker og miljø mot mulige skadevirkninger.

Om artikkelen

Første gang publisert 15.5.2018. Skrivegruppe: Trine Husøy (leder), Line Småstuen Haug, Helle Knutsen.

Oppdatert 29.5.2018: Figurtekster for figur 1a og 1b endret fra gjennomsnittsverdi til middelverdi". Kilde for bisfenol A endret fra "Folkehelseinstituttet" til "Sakhi, under publisering". Figurtekst figur 1 a: middelverdien for DEHP endret fra 404,4 til 404.

Referanser

Birgisdottir, B. E., Brantsaeter, A. L., Kvalem, H. E., Knutsen, H. K., Haugen, M., Alexander, J., et al. (2012). Fish liver and seagull eggs, vitamin D-rich foods with a shadow: results from the Norwegian Fish and Game Study. Mol Nutr Food Res, 56(3), 388-398.

Caspersen, I. H., Knutsen, H. K., Brantsaeter, A. L., Haugen, M., Alexander, J., Meltzer, H. M., et al. (2013). Dietary exposure to dioxins and PCBs in a large cohort of pregnant women: results from the Norwegian Mother and Child Cohort Study (MoBa). Environment International, 59, 398-407.

European Commission. (2012) Communication from the Commission to the Council. The combination effects of chemicals. Chemical mixtures [rapport]. Brussel: European Commission.  

Eurostat. (2017) Chemicals production and consumption statistics [nettside]. Luxembourg: Eurostat. Hentet 17. januar 2018, fra 

Haug, L. S., Huber, S., Becher, G., & Thomsen, C. (2011). Characterisation of human exposure pathways to perfluorinated compounds-comparing exposure estimates with biomarkers of exposure. Environment International, 37(4), 687-693.

Haug, L. S., Thomsen, C., & Becher, G. (2009). Time trends and the influence of age and gender on serum concentrations of perfluorinated compounds in archived human samples. Environmental Science & Technology, 43(6), 2131-2136.

Jenssen, M. T., Brantsaeter, A. L., Haugen, M., Meltzer, H. M., Larssen, T., Kvalem, H. E., et al. (2012). Dietary mercury exposure in a population with a wide range of fish consumption--self-capture of fish and regional differences are important determinants of mercury in blood. Science of the Total Environment, 439, 220-229.

Kvalem, H. E., Knutsen, H. K., Thomsen, C., Haugen, M., Stigum, H., Brantsaeter, A. L., et al. (2009). Role of dietary patterns for dioxin and PCB exposure. Mol Nutr Food Res, 53(11), 1438-1451.

Landrigan, P. J., Fuller, R., Acosta, N. J. R., Adeyi, O., Arnold, R., Basu, N. N., et al. (2017). The Lancet Commission on pollution and health. Lancet.

Meltzer, H. M., Dahl, H., Brantsaeter, A. L., Birgisdottir, B. E., Knutsen, H. K., Bernhoft, A., et al. (2013). Consumption of lead-shot cervid meat and blood lead concentrations in a group of adult Norwegians. Environmental Research, 127, 29-39.

Nost, T. H., Breivik, K., Fuskevag, O. M., Nieboer, E., Odland, J. O., & Sandanger, T. M. (2013). Persistent organic pollutants in Norwegian men from 1979 to 2007: intraindividual changes, age-period-cohort effects, and model predictions. Environ Health Perspect, 121(11-12), 1292-1298.

Poothong, S., Thomsen, C., Padilla-Sanchez, J. A., Papadopoulou, E., & Haug, L. S. (2017). Distribution of Novel and Well-Known Poly- and Perfluoroalkyl Substances (PFASs) in Human Serum, Plasma, and Whole Blood. Environmental Science & Technology, 51(22), 13388-13396.

Sakhi, A. K., Sabaredzovic, A., Cequier, E., & Thomsen, C. (2017). Phthalate metabolites in Norwegian mothers and children: Levels, diurnal variation and use of personal care products. Science of the Total Environment, 599-600, 1984-1992.

Sakhi, A. K., Sabaredzovic, A., Papadopoulou E., Cequier, E., & Thomsen, C. (2018). Levels, variability and determinants of environmental phenols in pairs of Norwegian mothers and children. Environment International, 114, 242-251.

Selevan, S. G., Kimmel, C. A., & Mendola, P. (2000). Identifying critical windows of exposure for children's health. Environ Health Perspect, 108 Suppl 3, 451-455.

WHO. (2016) The public health impact of chemicals: Knowns and unknowns [rapport]. Geneva: World Health Organization. 

WHO/UNEP. (2013) State of the science of endocrine disrupting chemicals - 2012 [Report]. Geneva, Switzerland: World Health Organization and United Nations Environment Programme