PCB-forbindelser som ikke er dioksinlignende
Artikkel
|Oppdatert
|Polyklorerte bifenyler (PCB) er betegnelsen på en gruppe klorholdige stoffer som har lang nedbrytningstid i naturen. PCB er fettløselige stoffer. Det innebærer at de lagres i fettholdig vev. Vi bryter ned og skiller ut PCB svært langsomt, og stoffene hoper seg derfor opp i kroppen hos dyr og mennesker over tid. PCB-forbindelser kan ha skadelige virkninger.
PCB ble tidligere brukt i et utall ulike produkter og i store mengder. Produksjonen startet på 1930-tallet, ble faset ut på 70-tallet, og ny bruk ble forbudt i 1980. Noen eksempler på bruksområder er elektriske transformatorer og kondensatorer, hydrauliske systemer, skjæreoljer, smøremidler, mørteltilsetning, maling, isolerglass og som mykner i plast. Opprydning etter PCB-forurensning pågår. Se også:
- Polyklorerte bifenyler (PCB) (Miljødirektoratets miljøstatus)
PCB finnes i 209 ulike former som kan deles i to hovedgrupper:
- Ikke-dioksinliknende PCB (idl-PCB) utgjør om lag 94 prosent av PCB som vi får i oss fra mat og drikke. Til sammen omfatter dette 197 PCB-forbindelser. Det er denne gruppen som er omtalt i dette faktaarket. Se rammen om undergrupper.
- Dioksinliknende PCB (dl-PCB) utgjør om lag 6 prosent av den mengden PCB vi får i oss. De har samme virkning som dioksiner og er derfor ikke omtalt her, men i Fakta om dioksiner og dioksinliknende PCB (dl-PCB). Til sammen gjelder dette 12 PCB-forbindelser.
Fakta
- Indikator-PCB: Når PCB-innholdet i mat og drikke analyseres i overvåkingsøyemed, måles som oftest bare PCB-forbindelsene som det er mest av. Disse kalles indikator-PCB og deles ofte inn i PCB6, og tidligere i PCB7.
- PCB6: Vanligst er det å måle innholdet av de seks PCB-forbindelsene (PCB6) som utgjør 40-60 prosent av total mengde PCB i matvarer. I denne gruppen inngår PCB-28, -52, -101, -138, -153 og -180. Av disse er det mest av PCB-153 og PCB-138, som hver utgjør om lag 30 prosent av PCB6.
- PCB7: Når man møter begrepet PCB7, er den dioksinliknende PCB-118 lagt til PCB6. PCB-118 utgjør om lag 15 prosent av PCB7.
Hvordan får vi i oss PCB?
PCB er sluppet ut til luft, jord og vann som resultat av tidligere bruk og mangelfull avfallshåndtering. Disse forurensningene tas opp i dyr, fisk og planter.
Mer enn 90 prosent av PCB som vi får i oss, kommer fra fettholdig mat, som fet fisk, skalldyr, kjøtt og melkeprodukter. De siste årene har mengden av både dioksiner og PCB sunket i mat og drikke, noe som avspeiles i lavere innhold i blod og morsmelk.
Hvilke helseskader kan PCB gi?
Helsefaren ved ikke-dioksinliknende PCB (idl-PCB) vurderes ut fra helseskader som har oppstått etter større utslipp, ved yrkeseksponering og i befolkningsgrupper som har spist forurenset mat, samt i dyrestudier. Til sammen viser slike undersøkelser at ulike PCB-blandinger kan øke risikoen for kreft, skade immunsystemet og gi forsinket utvikling av nervesystemet.
PCB kan også forstyrre kroppens hormonbalanse ved å binde seg til hormontransportproteinene i kroppen. Ulike PCB-forbindelser og nedbrytningsprodukter av disse kan både ha en østrogenhermende og østrogenmotvirkende effekt.
Virkningene av ulike PCB-forbindelser er ennå ikke fullstendig kartlagt. Nesten alle studier på dyr har vært utført med PCB-blandinger som har vært brukt i industrien. Når disse forbindelsene kommer ut i naturen, brytes de ned i ulik hastighet, og mennesker vil derfor bli utsatt for en annen PCB-blanding fra mat og miljø enn den som fantes i de opprinnelige produktene.
Hvor mye PCB tåler vi?
De lave mengdene PCB som vi får i oss gjennom mat, gir ingen akutt giftvirkning. Det er opphoping av små mengder PCB i lever og fettvev over mange år som kan gi helseskader. Ved svangerskap og amming vil PCB overføres til fosteret og barnet, og vi er derfor særlig oppmerksomme på at PCB lagres i kroppen til jenter og unge kvinner.
Den mengden av et stoff som et menneske kan innta hver dag gjennom hele livet uten helserisiko, angis som tolerabelt inntak. Det ble ikke fastsatt tolerabelt inntak for idl-PCB da European Food Safety Authority (EFSA) gjorde en vurdering i 2005, fordi effektene av idl-PCB ikke kunne skilles fra dioksiner og dioksinlike PCB. Stoffene følger hverandre i mat og miljø. Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) konkluderte i 2008 med at den verdien som da var gjeldende tolerabelt inntak av dioksiner og dioksinliknende PCB (14 pikogram TE per kg kroppsvekt per uke, den er siden blitt redusert, se Fakta om dioksiner og dl-PCB), samtidig ville beskytte mot for høyt inntak av idl-PCB fra norske matvarer. VKM brukte da 10 nanogram PCB6 per kg kroppsvekt per dag som referanseverdi. Denne verdien ble også brukt ved oppdatering av risiko-nyttevurdering av fisk i 2014.
Grenseverdier for matvarer
EU-kommisjonen har fastsatt grenseverdier for sum PCB6 i mat og drikke som også gjelder i Norge. Formålet er å unngå at matvarer med høyt PCB-innhold kommer på markedet.
PCB i norsk kosthold
Folkehelseinstituttet har beregnet mengden PCB som gravide får i seg med et norsk kosthold. Det midterste inntaket (medianverdien) ble beregnet til å være 2,6 nanogram (ng) PCB6 per kg kroppsvekt per dag. Dette er godt under 10 ng per kg kroppsvekt per dag, som ble brukt som referanseverdien av VKM i 2014 (se kapittelet Hvor mye PCB tåler vi?). Mindre enn 5 prosent av de gravide hadde inntak som var høyere enn 10 ng per kg kroppsvekt per dag. For kvinnene med høyest inntak, var måseegg den viktigste kilden. Disse funnene er i tråd med tidligere befolkningsundersøkelser i Norge.
Det er ikke gjort noen nye inntaksberegninger av idl-PCB i Norge.
Fisk er en viktig bidragsyter til inntaket av idl-PCB. Man vil vanligvis få i seg mindre enn 10 ng PCB-6/kg kroppsvekt per dag dersom man spiser to måltider (cirka 400 g) med fet fisk per uke, se kapittelet Hvor mye PCB tåler vi?
Enkelte matvarer inneholder mye PCB
Spesielle matvarer som måseegg, stor kveite, torskelever og brunmaten i krabbeskall kan inneholde særlig store mengder PCB, men ikke så mye at det gir akutt giftvirkning. En kan unngå å få i seg "for mye" – mer enn det som regnes for trygge mengder – ved å begrense hvor mye og hvor ofte en spiser slike matvarer. Fet fisk som sild, makrell, kveite, laks og ørret er den største kilden til PCB for de som ikke spiser de spesielle matvarene nevnt over. Mager fisk som sei, torsk og hyse inneholder svært små mengder.
Noen forurensede områder i Norge har fisk og skalldyr med særlig høyt dioksin- og PCB-nivå, fordi lokale utslipp har forurenset disse matvarene. Mattilsynet har derfor gitt råd om å begrense inntaket eller la være å spise fisk og skalldyr fra visse fjorder, og enkelte innsjøer.
Eksponering for PCB er vesentlig redusert
I morsmelk fra Norge har innhold av idl-PCB sunket med 70-90 prosent siden 1986, se figur 1 under. Tilsvarende nedgang er funnet i blod fra 30-åringer i Tromsø.
Inntaket av PCB er om lag det samme i alle de nordiske landene. Morsmelksanalyser og analyser av blodprøver tyder på at eksponeringen er svært varierende internasjonalt.
Figur 1. Sum PCB6 i morsmelk 1986-2005. Figur: Folkehelseinstituttet.
Overvåking og politiske tiltak
Miljødirektoratet overvåker utslipp og forekomst av PCB og dioksiner i miljøet, blant annet analyseres prøver fra fjorder og havner langs kysten og fra Mjøsa. Mattilsynet overvåker på samme måte dioksin- og PCB-innholdet i mat og vurderer kostholdsråd fortløpende. Havforskningsinstituttet i Bergen overvåker sjømat.
Det viktigste tiltaket for å redusere eksponering, er å hindre nye utslipp av PCB-holdige stoffer. Slike tiltak kreves i flere internasjonale avtaler som Norge har undertegnet.
I St.meld. nr. 14 (2006-2007) "Sammen for et giftfritt miljø" heter det at norsk næringsliv så langt som mulig ikke skal slippe ut miljøgifter i framtiden, og innen 2020 skal slike utslipp som hovedregel være stanset. I tillegg ryddes det opp i forurenset sjøbunn og i forurenset jord i barnehager og på lekeplasser.
Forskning og overvåking ved Folkehelseinstituttet
Befolkningens eksponering for dioksiner og PCB går fram av morsmelksanalysene som gjennomføres med noen års mellomrom i regi av Verdens helseorganisasjon (WHO) og i blodprøver fra befolkningen. Morsmelkundersøkelser inngår også i et stort forskningsprosjekt ved FHI. Her ønsker man å undersøke om den nåværende eksponeringen for tungt nedbrytbare miljøforurensninger har betydning for barns helse.
FHI har deltatt i et stort internasjonalt prosjekt hvor en rekke miljøforurensninger inkludert PCB ble målt i barn og deres mødre da de var gravide, se forskningsprosjektet HELIX.
For å kunne følge med på hva vi utsettes for av miljøforurensninger, har FHI tatt initiativ til å etablere Miljøbiobanken hvor vi samler inn blod og urin fra befolkningen, måler aktuelle miljøgifter og andre uønskede stoffer vi får i oss, og undersøker i hvilken grad disse kan øke risikoen for helseproblemer. Du kan lese mer om Miljøbiobanken her.
Andre forskningsprosjekter ved FHI (Fisk- og viltundersøkelsen og Den norske mor, far og barn–undersøkelsen (MoBa)) har undersøkt om inntak av mat med høyere innhold av dioksiner og andre tungt nedbrytbare kjemikalier fører til økte nivåer i kroppen, og betydningen for barns helse.
