Befolkningen i Norge
Sist endret
|Det blir stadig flere eldre og innvandrere i den norske befolkningen. Fruktbarheten har falt, og det har vært store endringer i hvilke typer husholdninger vi bor i de siste tiårene.
Hovedpunkter
- Befolkningen i Norge fortsetter å øke, og teller 5,6 millioner ved inngangen til 2026.
- Kvinner føder færre barn, og er eldre enn tidligere når de får sitt første barn.
- Andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre har økt kraftig gjennom de siste tiårene.
- Andelen eldre har økt, og vil fortsette å øke i årene som kommer.
- Flere bor alene, men samtidig er det stadig flere av de eldste som bor med en partner.
- Mens mange distriktskommuner opplever befolkningsnedgang, flytter flere til byer og tettsteder.
Befolkning og helse
Hvordan befolkningen er satt sammen, har betydning for helsen i befolkningen og for behovet for tjenester og tiltak. Dette kapitlet beskriver sentrale trekk ved den norske befolkningen som er viktige for folkehelsen; sammensetning av befolkningen, fruktbarhet og samliv, boforhold, geografiske variasjoner og framskrivinger av befolkningsutviklingen.
Familieforhold omtales også i kapittel om barn og unges oppvekst, levekår og helse.
Hovedtrekk i befolkningsutviklingen
Folketallet 1800 - 2026:
1800: Det bodde 0,9 millioner mennesker i Norge.
1900: Folketallet har økt til 2,2 millioner.
1942: Folketallet passerer 3 millioner.
1975: Det bor 4 millioner i Norge.
2000: Videre økning til 4,5 millioner.
2012: Norge passerer 5 millioner innbyggere.
2026: Ved inngangen til 2026 hadde Norge 5,6 millioner innbyggere.
I 2025 vokste befolkningen med 0,6 prosent (SSB, 2026l). Befolkningsveksten har vært lavere de siste årene sammenlignet med årene 2022 og 2023, da befolkningen økte med rundt én prosent i året. Fallet i befolkningsveksten skyldes først og fremst nedgang i innvandringen. I 2022 og 2023 ankom mer enn 30000 flyktninger per år fra Ukraina, mens i 2025 var nettoinnvandringen fra Ukraina på 6000 (SSB, 2026t).
To tredjedeler av befolkningsveksten i 2025 skyldes at innvandringen var høyere enn utvandringen fra landet. Resten av befolkningsveksten skyldes at det var flere fødsler enn dødsfall (SSB, 2026g).
Aldring i befolkningen
Etter en lang periode med en stabil andel eldre over 67 år, har det vært en økning de siste årene. De i alderen 67 og over utgjør nå 17 prosent av befolkningen (SSB, 2026d). Dette skyldes at fødselskullene som har nådd 67 års alder de siste årene, er relativt store, og at det har vært fallende dødelighet (lengre levealder). Andelen eldre er derimot ikke jevnt fordelt over hele landet. I de minst sentrale kommune utgjør personer i alderen 67+ hele 24% av befolkningen, mens de i de mest sentrale kommunene utgjør 13% av befolkningen (SSB, 2026d).
Antallet yrkesaktive (personer i alderen 20-66 år) per person over 67 år har avtatt de siste årene. I 2006 var det 4,7 i yrkesaktiv alder per person i alderen 67+, i 2016 hadde dette falt til 4,3 og i 2026 3,6 (SSB, 2026d). At befolkningen blir eldre, fører til økte helseutfordringer, blant annet gjennom flere personer med kroniske sykdommer, demens, funksjonsnedsettelser og behov for langvarige helse- og omsorgstjenester.
Les også i Folkehelserapporten:
Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre
Antallet innvandrere er noe over firedoblet siden 2000. I årene rundt 2010 økte antallet innvandrere med over åtte prosent per år. Deretter falt veksten, og den var særlig lav under pandemiårene 2020 og 2021, men gjorde deretter et hopp til sju prosent i 2022 som følge av krigen i Ukraina. I 2025 var veksten i antall innvandrere tilbake på to prosent, noe som hovedsakelig henger sammen med en kraftig nedgang i ukrainske flyktninger (SSB, 2026c).
Ved inngangen til 2026 var det ifølge SSBs statistikk registrert 987 120 innvandrere bosatt i Norge. Til sammen utgjør disse 17,5 prosent av befolkningen (SSB, 2026c). 39 prosent av disse hadde bakgrunn fra EU og EØS-land, mens 49 prosent hadde bakgrunn fra land i Afrika eller Asia. Polen er det landet med flest innvandrere i Norge etterfulgt av Ukraina (SSB, 2026s).
Ved inngangen til 2026 var det 238 507 norskfødte med innvandrerforeldre i Norge. Denne gruppen utgjorde dermed om lag fire prosent av befolkningen (SSB, 2026c, 2026g). Blant norskfødte med innvandrerforeldre hadde 43 prosent foreldre med landbakgrunn fra Asia, 31 prosent fra europeiske land utenom Norden og 21 prosent fra Afrika (SSB, 2026s). Gruppen har en ung alderssammensetning: 72 prosent var under 20 år, og 42 prosent var under 10 år (SSB, 2026j). Samlet utgjorde innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre mer enn en femtedel av befolkningen.
Figur 1. Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre
Grunnene til at innvandrere fra land utenom Norden kommer til Norge, har variert over tid. I årene rundt 2020 var det over 40% av de som kom som innvandret på grunn av arbeid. Etter utbruddet av krigen i Ukraina har andelen som kommer som flyktninger ligget på rundt 50% i årene 2022 til 2024. Andelen som kommer på grunn av arbeid har som en følge av dette falt til rundt 20% i disse årene. Familieinnvandring har også variert over tid, men har de siste årene utgjort om lag 20% av innvandringen (SSB, 2026r).
Innvandrere har til dels andre helseutfordringer enn majoritetsbefolkningen, ofte avhengig av landbakgrunn, innvandringsårsak og botid i Norge.
Les også kapittel om helse blant personer med innvandrerbakgrunn
Fruktbarhet
Samlet fruktbarhetstall (SFT) er et hypotetisk mål som forteller oss hvor mange barn en kvinne i gjennomsnitt vil få i løpet av sin fruktbare alder, dersom fruktbarhetsmønsteret fra det bestemte året vedvarer. I 2025 var samlet fruktbarhetstall 1,48, noe som var en økning fra 1,40 i 2023, men en nedgang fra 1,73 i 2015 og 1,95 i 2010. Siden 2020 har samlet fruktbarhetstall ligget under 1,5 (SSB, 2026b). Mens Norge de siste tiårene har hatt høy fruktbarhet sammenlignet med andre europeiske land, er fruktbarheten i Norge nå på linje med de fleste andre vest-europeiske land.
Figur 2 viser samlet fruktbarhetstall siden år 2000 i de nordiske landene og i EU samlet. Norge lå fram til 2010 høyere enn de andre Nordiske landene utenom Island. Deretter har Sverige, og siden 2016 også Danmark, ligget høyere enn Norge. I alle de nordiske landene ser man det samme mønsteret med en nedgang i fruktbarheten de siste ti årene og en liten topp under pandemiåret 2021. I EU samlet har fruktbarheten siden år 2000 ligget på rundt 1,5.
Figur 2. Fruktbarhetstall i Norden og EU
Samlet fruktbarhetstall gir et bilde av hvor høy fruktbarheten er i en periode, men gir ikke nødvendigvis et godt bilde av hvor mange barn hver kvinne vil ende opp med i gjennomsnitt etter sin fruktbare periode. Kvinnene født i 1980 endte i gjennomsnitt opp med 1,89 barn da de var 45 år. Dette er en nedgang fra 2 blant kvinner født i 1970, og 2,1 blant kvinner født i 1960 (SSB, 2026q).
Les også FHI-rapporten Fallende fruktbarhet i Norge
Barnetallet i Norge er likevel høyt nok til å skape et fødselsoverskudd, det vil si at antall fødsler er større enn antall dødsfall. Fordi vi har en forholdsvis ung befolkning, får vi et fødselsoverskudd selv om dagens unge kvinner får færre barn enn det som var vanlig for eksempel for 50 år siden, og selv om barnetallet ligger under reproduksjonsnivået på 2,07 i gjennomsnitt per kvinne. Reproduksjonsnivået er det antall barn som dagens kvinner må få for å opprettholde befolkningsstørrelsen på lengre sikt hvis det ikke er innvandring.
Det er også flere som aldri får barn. 15 prosent av kvinnene og 27 prosent av mennene født i 1980, var barnløse ved 45 års alder. Blant de født i 1960 gjaldt dette 12 prosent av kvinnene og 21 prosent av mennene. Samtidig har det vært en nedgang i andelen som får tre eller flere barn. Blant kvinner født i 1960 fikk 35 prosent minst tre barn, mot 26 prosent av de født i 1980 (SSB, 2026q).
Kvinners gjennomsnittsalder ved første fødsel har også vært stigende, fra 27,3 år i 2000, 28,1 år i 2010 til 30,4 år i 2025. Tilsvarende tall for menn er 30,1 år i 2000, 30,8 år i 2010 og 32,3 år i 2025 (SSB, 2026n).
Figur 3. Gjennomsnittlig alder ved første fødsel
Fruktbarhet og helse
Det er funnet sammenhenger mellom det å ha barn, antall barn og alder når man får barn, og senere helse. De som har barn, har lavere dødelighet enn de som ikke har barn. Videre har de som har to eller flere barn, lavere dødelighet enn de med ett barn (Grundy & Kravdal, 2008). Dette mønsteret blir funnet for de aller fleste dødsårsaker, og gjelder både kvinner og menn (Grundy & Kravdal, 2010). Også de som får første barn tidlig, har høyere dødelighet (Grundy & Kravdal, 2008, 2010). Det samme mønsteret har blitt funnet for bruk av antidepressiva. Menn og kvinner som var barnløse, og de som fikk barn tidlig, hadde høyere sannsynlighet for å ha fått resept på antidepressiva. Det samme gjaldt kvinner, men ikke menn med ett barn (Kravdal, Grundy, & Skirbekk, 2017). Det er også høyere sannsynlighet for å bli uføretrygdet blant barneløse og de med ett barn. Blant menn, men ikke blant kvinner, var det også en forhøyet risiko for uføretrygd som følge av psykiske diagnoser (Christiansen & Kravdal, 2023a). Videre er risikoen for å få demens høyere blant både menn og kvinner som er barnløse, har ett barn eller har fire eller flere barn, sammenlignet med dem som har to eller tre barn (Mekonnen et al., 2025).
Det kan være ulike grunner til at barnløse og de med kun ett barn har høyere dødelighet og dårligere helse. For kvinner kan biologiske mekanismer knyttet til svangerskap og amming virke beskyttende. Andre mekanismer kan derimot gjelde både kvinner og menn. Å få barn kan for eksempel gjøre at man lever sunnere, blant annet ved at man drikker mindre alkohol og ikke røyker. Studier har vist at mange, særlig kvinner, slutter å røyke eller reduserer røykingen, i alle fall midlertidig, i forbindelse med graviditet og overgangen til foreldreskap (Görlitz & Tamm, 2020). For alkohol er bildet mer sammensatt. Det har blitt funnet lavere alkoholbruk blant både kvinner og menn i perioder der de bodde med små barn (Staff et al., 2014), mens andre har funnet at nedgangen særlig er tydelig blant kvinner i forbindelse med graviditet, og at utviklingen blant menn er mer blandet (Leggat et al., 2021). Hvor sterk endringen i slik adferd er, kan også avhenge av alderen når man ble forelder (De Genna, Goldschmidt, Marshal, Day, & Cornelius, 2017; Kerr, Capaldi, Owen, Wiesner, & Pears, 2011). På andre områder ser det derimot ikke ut til at foreldreskap nødvendigvis er forbundet med en sunnere livsstil. Mødre har høyere BMI, foreldre er mindre fysisk aktive og det er små eller ingen forskjeller i kosthold (Corder et al., 2020; Laroche, Wallace, Snetselaar, Hillis, & Steffen, 2012; Munschek, Linden, & Reibling, 2025). En annen mekanisme kan være hjelpen og støtten en kan få fra voksne barn. Blant annet har foreldre blitt funnet å ha lavere dødelighet når de har barn med høyere utdannelse (Friedman & Mare, 2014; Torssander, 2013; Zimmer, Hanson, & Smith, 2016).
Samtidig kan helse eller helseatferd i tidlig voksen alder være med på å bestemme om man får barn og ved hvilken alder dette skjer. For eksempel er det vist at psykiske plager, høyt alkoholforbruk, vekt og fysisk form i tenårene er knyttet til hvor tidlig og om man får barn (Barclay & Kolk, 2020; Evensen & Lyngstad, 2020; Joy Jang, Patrick, & Schuler, 2018). En norsk studie viser også at kvinner og menn med psykiske lidelser får færre barn, og at de med psykiske lidelser som får barn, får barn tidligere enn gjennomsnittet (Kravdal, Flatø, & Torvik, 2025). Også blant kvinner som er uføretrygdede er det færre som får barn (Syse, Thomas, Dommermuth, & Hart, 2022). Det kan også forekomme andre former for seleksjon, for eksempel knyttet til sosioøkonomisk bakgrunn og livsstilspreferanser.
Parforhold
Fra 2005 til 2025 har samlivsstatusen i befolkningen endret seg. Blant personer i privathusholdninger som er 18 år eller eldre, har andelen som bor med en ektefelle, falt fra 48 prosent til 39 prosent. Samtidig har andelen som bor med en samboer, økt fra 12 prosent til 19 prosent, mens andelen som hverken bor med ektefelle eller samboer, bare har økt svakt, fra 40 prosent til 42 prosent (SSB, 2026i). Dette tyder på at nedgangen i ekteskap i stor grad er fulgt av en økning i samboerskap, snarere enn en tilsvarende økning i andelen som ikke lever i samliv. SSBs intervjubaserte samboerstatistikk viser også at rundt en av tre av dem som lever i samliv, er samboere. Samboerskap er særlig vanlig blant unge voksne, men fortsatt ikke så vanlig blant de over 70 år (SSB, 2023b). Vi vil her se på hvordan parforhold har utviklet seg i tre aldersgrupper - unge voksne, voksne og eldre.
Unge voksne
Norge er et av de landene i Europa der unge voksne tidligst flytter ut fra foreldrehjemmet, og det har vært liten endring i alderen da man flyttet hjemmefra mellom årskullene født på 1930-tallet, 1960-tallet og de født på 1980-tallet (Billari & Liefbroer, 2010; Dommermuth, Wiik, & Noack, 2009; Ferraretto & Vitali, 2024). Å flytte tilbake til foreldrene etter en har flyttet ut, noe som har blitt mer vanlig i mange europeiske land, er fortsatt uvanlig i Norge (Van den Berg, Kalmijn, & Leopold, 2021). Dermed er andelen 25–34-åringer som bor med foreldrene sine, blant de aller laveste i Europa (Sompolska-Rzechuła & Kurdyś-Kujawska, 2022). De aller fleste begynner livet utenfor foreldrehjemmet med å bo alene, og ingen andre europeiske land har en høyere andel unge voksne som bor uten partner etter utflytting fra foreldrehjemmet (van den Berg, 2023).
Det har ikke vært noen økning i alder ved første samliv mellom de født på 1930-tallet, de født på 1960-tallet og de født på 1980-tallet (Billari & Liefbroer, 2010; Dommermuth et al., 2009; Ferraretto & Vitali, 2024). Nedgangen i ekteskap har i stor grad blitt oppveid av en økning i uformelle samboerskap. Mer enn 9 av 10 første samliv er i dag samboerskap. Samboerskap er vanligere blant personer med enn uten innvandrerbakgrunn, men også blant mange unge med innvandrerbakgrunn er det vanlig å være samboer før man eventuelt gifter seg (Wiik, 2022). Samboerskap er imidlertid mindre stabile enn ekteskap. Blant kvinner var for eksempel 50 prosent av førstegangssamboerskapene oppløst innen tre år, og 67 prosent innen fem år (Di Giulio, Impicciatore, & Sironi, 2019). Det gjør at flere i senere årskull har erfaring fra flere samboerskap (Dommermuth & Wiik, 2014; Noack & Seierstad, 2003).
En av de viktigst trendene blant unge voksne er at alderen når man gifter seg, har steget kraftig. I 1975 var gjennomsnittlig alder ved første ekteskap 22,8 år for kvinner og 25,3 år for menn. Siden har det vært en jevn økning, og i 2025 hadde gjennomsnittsalderen økt til 34,6 år for kvinner og 36,7 år for menn (SSB, 2026f). Økningen i alderen ved første ekteskap skyldes at svært få i dag gifter seg uten å ha vært samboere først.
Figur 4. Alder ved første ekteskap
Utviklingen gjenspeiles også i hvilke samlivsformer barn fødes inn i. I dag fødes over halvparten av barna av foreldre som er samboere. Ifølge SSBs statistikk over fødte hadde 53 prosent av barna som ble født i 2025 samboende foreldre, 38 prosent hadde gifte foreldre, mens 9 prosent ble født av enslige mødre (SSB, 2026K).
Samtidig er det i dag en større andel unge voksne enn tidligere som ikke lever i samboerskap eller ekteskap. I 2000 levde 48 prosent av menn og 31 prosent av kvinner i alderen 25–29 år hverken i samboerskap eller ekteskap. I 2022 hadde andelene økt til henholdsvis 52 og 42 prosent (SSB, 2023a).
Voksne
Også blant de i 40-årene har det vært økning i andelen som lever i samboerskap, og nedgang i antall gifte. I 2000 var 68 prosent av menn og 72 prosent av kvinner i aldersgruppa 45-49 år gift. I 2022 hadde dette falt til 53 prosent av menn og 60 prosent av kvinner i denne aldersgruppa. I aldersgruppa 45-49 år har økningen i samboerskap de siste 20 årene i stor grad kompensert for nedgangen i andelen gifte. Mens 19 prosent av mennene i denne aldersgruppa ikke levde i et samliv i 2000, gjaldt dette 24 prosent i 2022. Blant kvinner var tilsvarende tall 16 prosent i 2000 og 20 prosent i 2022 (SSB, 2023a).
Skilsmisseratene har falt noe de siste årene. Dagens skilsmissetall peker mot at cirka 37 prosent av alle ekteskap vil bli oppløst (SSB, 2024a). I 2010 var tilsvarende tall 43 prosent. Figur 5a og 5b viser aldersspesifikke skilsmisserater blant henholdsvis menn og kvinner i 2014 og 2024. Vi ser at skilsmisseratene er lavere blant dem i 20-, 30- og 40-årene i 2024 enn i 2014. Derimot har skilsmisseratene økt for de i midten av 50-årene og eldre (SSB, 2026e). Siden folk, som vist tidligere, gifter seg senere enn før, er den gjennomsnittlige varigheten av ekteskap omtrent den samme som tidligere. Flest skilsmisser skjer når paret har vært gift i 5 til 9 år (SSB, 2024a). Fallende eller stabile skilsmisserater reflekterer i stor grad økende seleksjon inn i ekteskap. Siden det i dag er svært uvanlig å gifte seg uten å ha vært samboere først, vil populasjonen av gifte hovedsakelig bestå av stabile samboere som velger å gifte seg. De mindre stabile, oftest barnløse, samboerskapene, oppløses og fanges ikke av denne statistikken. Dette betyr i praksis at det er langt flere samlivsbrudd enn det skilsmissestatistikken viser, særlig i yngre aldersgrupper (Wiik, 2025).
Figur 5. Skilsmisserater for menn
Figur 6. Skilsmisserater for kvinner
Eldre
Andelen som lever i parforhold blant eldre, blir bestemt av flere faktorer som til dels virker i ulike retninger: Andelen som har giftet seg, andelen som lever alene etter samlivsbrudd, hvorvidt man har gått inn i et nytt samliv, aldersforskjell mellom partnerne og forskjellen mellom kvinners og menns levealder/dødelighet. Menns levealder har de siste årene økt noe mer enn kvinners, og forskjellen mellom kvinners og menns levealder er derfor nå mindre enn tidligere.
Mens det ikke har vært noen endring de siste årene i andelen menn over 67 år som er gift eller samboer, har det vært en økning i andelen kvinner 67+ som lever i et samliv, fra 47 prosent i 2015 til 51 prosent i 2025 (SSB, 2026h). Også blant de eldste kvinnene (80+) har det vært økning i andelen som lever i et samliv, fra 21 prosent i 2015 til 30 prosent i 2025.
Den mindre forskjellen i menns og kvinners levealder gjort at andelen enker i aldersgruppa over 70 år har falt fra 54 prosent i 2006 til 33 prosent i 2025. Andelen gifte har økt fra 33 prosent til 44 prosent. Samtidig har andelen skilte kvinner i denne aldersgruppa økt fra 6 prosent til 17 prosent (SSB, 2026a).
Andelen som er samboere, er fortsatt lav blant de eldste, selv om den har mer enn doblet seg – fra 2 prosent rundt år 2000 til 5 prosent i 2020–2022 (SSB, 2023b).
Figur 7. Sivilstatus for kvinner over 70 år
Parforhold og helse
De som er gift, har lavere dødelighet enn de som ikke er gift, og forskjellen har økt de siste årene (Kravdal, Grundy, & Keenan, 2018). Dette gjelder for de aller fleste dødsårsaker (Berntsen, 2011; Franke & Kulu, 2018). Spesielt skilte og aldri gifte har fått en høy dødelighet sammenlignet med gifte (Berntsen, 2011). Studier som skiller mellom ekteskap og samboerskap tyder på at samboere ofte har bedre helse- og dødelighetsutfall enn personer uten partner, men at de ikke nødvendigvis har like gunstige utfall som gifte. Nordiske registerstudier har for eksempel vist at dødeligheten er lavest blant gifte, mens samboere gjerne ligger mellom gifte og personer som ikke lever med en partner (Koskinen et al., 2007; Drefahl, 2012; Lindmarker et al., 2025). Sannsynligheten for å bli uføretrygdet er også høyere blant ikke gifte enn gifte og spesielt å bli uføretrygdet på grunn av en psykisk diagnose. Samboere har også noe høyere risiko enn gifte for å bli uføretrygdet på grunn av psykiske lidelser, og blant menn også på grunn av fysiske lidelser, mens risikoen er høyest blant aldri gifte (Christiansen & Kravdal, 2023b). Gifte har også lavere sannsynlighet for å få demens (Skirbekk et al., 2023). Dette kan henge sammen med at det er positive effekter på helse og helseatferd av å leve i et stabilt parforhold, men det kan også være at de med dårligere helse og helseatferd i mindre grad inngår ekteskap eller samboerskap, eller i større grad opplever samlivsbrudd. I tillegg kan andre kjennetegn, som utdanning, yrke, økonomiske ressurser og personlighet også bidra til seleksjon.
Å være i et samliv kan ha positive helseeffekter gjennom å ha en partner som yter sosial støtte og hjelp. Partneren kan også være en kilde til sosial kontroll over helseatferd slik som kosthold, alkoholkonsum og trening (Lewis & Butterfield, 2007; Umberson, 1992). Dersom man blir syk, kan partneren være en pådriver til å søke medisinsk hjelp, finne beste behandlingstilbud og følge behandlingsopplegget (DiMatteo,2004). Studier basert på sivilstatus har vist at gifte har bedre overlevelse enn ugifte også blant personer som allerede har utviklet sykdom, slik som kreft (Krajc et al., 2023; Kravdal, 2013) og hjertesvikt (Maizels et al., 2023). Personer som lever i parforhold, har ofte bedre råd enn personer som bor alene, blant annet fordi utgifter og ressurser kan deles i husholdningen. Dette gjelder særlig gifte, men også samboere kan ha økonomiske fordeler av å leve i en felles husholdning, selv om samboere i mindre grad enn gifte har fullstendig felles økonomi (Lyngstad et al., 2011; Lersch, 2017; Wilmoth & Koso, 2002; Zagorsky, 2005). Slike økonomiske forskjeller kan i seg selv ha betydning for helse.
Overgangen til samboerskap eller ekteskap er ofte forbundet med endringer i helseatferd slik som lavere alkoholkonsum (Duncan, Wilkerson, & England, 2006; Josefsson et al., 2018; Salvatore, Gardner, & Kendler, 2020; Staff, Greene, Maggs, & Schoon, 2014), men også med en nedgang i fysisk aktivitet (Rapp & Stauder, 2020; Werneck et al., 2020) og en økning i BMI (Mata, Richter, Schneider, & Hertwig, 2018; Werneck et al., 2020). Bedringer i psykisk helse har blitt funnet i tiden rundt inngåelse av et parforhold, selv om mesteparten av forbedringen kan finne sted i årene før man flytter sammen (Kravdal, Wörn, & Reme, 2023).
Stresset forbundet med å oppleve et samlivsbrudd kan føre til negative endringer i helse målt ved for eksempel høyere sykefravær (Dahl, Hansen, & Vignes, 2015), økt bruk av antidepressiva (Metsä-Simola & Martikainen, 2013; Hu et al., 2024) og økt helsetjenestebruk (Kravdal & Wörn, 2023; Reneflot, Øien-Ødegaard, & Hauge, 2020), iallfall på kort sikt.
Om man finner en partner, blir samboer og om man etter hvert gifter seg, har sammenheng med både helse og helseatferd. For eksempel har det blitt funnet at de som har dårlig helse, de som har psykiske lidelser, de som er overvektige og de med høyt alkoholforbruk har mindre sannsynlighet for å bli gift eller samboere (Breslau et al., 2011; Fu & Goldman, 1996; Kalmijn, 2025; Wiik & Dommermuth, 2014).
Å ha psykisk lidelse, dårlig fysisk helse eller helseatferd som røyking eller høyt alkoholkonsum, er forbundet med høyere risiko for skilsmisse og samlivsbrudd (Breslau et al., 2011; Fartein Ask Torvik, Gustavson, Røysamb, & Tambs, 2015; Fartein A Torvik, Røysamb, Gustavson, Idstad, & Tambs, 2013; Kalmijn, 2025; Metsä-Simola et al. 2021). Derimot har det ikke blitt funnet noen sammenheng mellom de fleste former for kreft og skilsmisse (Syse & Kravdal, 2007).
Blant eldre har det å bo med en partner betydning for bruken av hjelpetjenester i hjemmet og hvorvidt man flytter til en omsorgsbolig (Førland & Folkestad, 2016; Grundy & Jitlal, 2007; Syse, Artamonova, Thomas, & Veenstra, 2022).
Geografiske forskjeller i befolkningen
Norge har gjennom lang tid opplevd sterk sentralisering. Spesielt har det vært mye fraflytting fra Nord-Norge. Området rundt Oslofjorden og en del andre store byer og deres nabokommuner har derimot hatt netto tilflytting, både på grunn av flytting innenlands og innvandring.
I 2025 opplevde 128 av landets 357 kommuner en nedgang i folketallet. 238 kommuner hadde et fødselsunderskudd (flere dødsfall enn fødsler) og 91 kommuner opplevde nettoutflytting. Oslo hadde en nettoutflytting, men vokste på grunn av et fødselsoverskudd. Oslo hadde nettoutflytting under pandemiårene 2020 og 2021, men har siden hatt nettoinnflytting fram til 2025. På fylkesnivå hadde kun Nordland nedgang i folketallet i 2025 (SSB,2026l).
Fra 2016 til 2026 har befolkningen økt med 11 prosent i Oslo, 17 prosent i Akershus, og 9 prosent i Vestfold og i Østfold. På samme tid økte befolkningen i Telemark og i Innlandet med 2 prosent, i Nordland med 1 prosent og befolkningen i Finnmark falt med 1 prosent (SSB,2026l).
Det er også variasjoner i aldersfordelingen mellom kommuner. I Lødingen (Norland), Rendalen (Innlandet), Hvaler (Østfold), Bindal (Norland) og Ibestad (Troms) er nærmere en tredjedel av befolkningen 67 år eller eldre. I Gjesdal (Rogaland), Ullensaker (Akershus), Rælingen (Akershus) og Oslo er kun 12 prosent i denne aldersgruppa.
I Gjesdal (Rogaland) er 26 prosent av befolkningen under 18 år, mens kun 11 prosent i Moskenes (Nordland) er under 18 år.
Videre befolkningsutvikling
Statistisk sentralbyrå oppdaterer annethvert år befolkningsframskrivinger på nasjonalt og regionalt nivå.
I befolkningsframskrivingene i 2024 har SSB flere alternativer når det gjelder å beregne hvor stor befolkningen blir framover (Tømmerås & Thomas, 2024):
- Hovedalternativet: Her er det antatt at fruktbarheten vil stige gradvis fra dagens nivå fram til 2035 for deretter å ligge på 1,66, en økning i levealderen til 89,5 år for kvinner og 87,4 år for menn i 2060, og stabil nettoinnvandring på 12 000-14 000 per år. Ifølge denne framskrivingen vil folketallet vil passere 6 millioner i 2040 og ligge på 6,2 millioner i 2060.
- Et framskrivingsalternativ med lavt barnetall, lav innvandring og lav levealder innebærer at folketallet vil synke fra 2033 og ligge på 5,1 millioner i 2060.
- Et framskrivingsalternativ med høyt barnetall, høy innvandring og høy levealder gir en befolkningsøkning opp til 7,3 millioner i 2060.
Figur 8. Befolkningsframskrivinger, tre alternativer
Hvis hovedalternativet blir oppfylt, får vi følgende endringer i befolkningssammensetningen (Tømmerås & Thomas, 2024):
- Antallet innvandrere vil øke fra dagens nivå på 0,99 millioner til nesten 1,38 millioner i 2060. De vil da utgjøre 21 prosent av befolkningen i 2060. De norskfødte med innvandrerforeldre vil mer enn dobles i antall, og øke fra rundt 239 000 i dag til rundt 490 000 i 2060.
- Antallet eldre over 70 år vil mer enn doble seg fram mot 2075, og bestå av mer enn 1,6 millioner personer i 2100. Andelen i denne aldersgruppa vil øke fra 14 prosent i dag til 21 prosent i 2060. Andelen i yrkesaktiv alder (20-66 år) vil avta. I 2070 blir det 2,0 yrkesaktive per person over 67 år. I dag er tallet 3,6.
- Gruppen eldre over 80 år vil mer enn doble seg innen 2050, fra 280 000 personer i dag, til nesten 590 000 i 2050. Samtidig vil antallet personer som er 90 år eller eldre øke fra 45 000 i dag og nå 100 000 i 2042 og 200 000 i 2064.
Ifølge «hovedalternativet» i Statistisk sentralbyrås regionale framskriving, vil det fram til 2050 være vekst i alle fylker utenom Nordland. Sterkest vekst ligger det an til å bli i Oslo, Akershus og Østfold (SSB, 2024b). Kommunene som ventes å vokse, er ofte bykommuner og områdene rundt byene.
131 av landets 357 kommuner ventes å ha lavere folketall i 2050 enn i dag (SSB, 2026m). Sterkest vekst er ventet i de mest sentrale kommunene.
Datagrunnlag
Alle tall er hentet fra statistikkbanken til Statistisk sentralbyrå (SSB) dersom ikke annet er eksplisitt nevnt. SSB har ansvar for å samle inn offisiell statistikk om befolkningen på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.
Kilder til tall i figurer:
Figur 1: SSB: Endringer i befolkningen i løpet av året 1735 - 2026 og Personer, etter innvandringskategori og kjønn (F) 1970 - 2025
Figur 2: Nordic Health and Welfare Statistics.
Figur 3: SSB: Foreldrenes gjennomsnittlige fødealder ved første barns fødsel 1961 - 2025
Figur 4: SSB: Gjennomsnittsalder ved giftermålet, etter kjønn. Ekteskap mellom ulike kjønn 1974 - 2024
Figur 5 og 6: SSB: Skilsmisserater for menn og kvinner, etter ulike aldersgrupper. Skilsmisser mellom ulike kjønn 1981 - 2024
Figur 7: SSB: Sivilstand, alders- og kjønnsfordeling i fylker og hele landets befolkning (F) 1986 - 2021
Figur 8: SSB: Endringer i befolkningen i løpet av året 1735 - 2024 og Framskrevet folkemengde 1. januar, etter kjønn, alder, innvandringskategori og landbakgrunn, i 15 alternativer 2024 - 2100.
