Kadmium i mat og miljø
Artikkel
|Oppdatert
Kadmium er et tungmetall som hoper seg opp i kroppen og som kan gi nyreskader. Denne artikkelen gir blant annet en oversikt over kilder til kadmium i mat og miljø, hvor mye kadmium det er trygt å få i seg og hvem som er utsatt for å få i seg for mye.
Noen grupper i befolkningen kan ha inntak av kadmium som er høyere enn det som regnes som trygt. Mest kadmium er funnet i innmat fra dyr og brunt krabbekjøtt. Kadmiumnivået i mat og miljø bør reduseres.
Hva er kadmium?
Kadmium er et tungmetall og har den kjemiske betegnelsen Cd.
Hvor finnes kadmium?
Kadmium er et tungmetall og har den kjemiske betegnelsen Cd.
- Kadmium finnes naturlig i jordskorpen i små mengder og frigis til miljøet ved vulkanutbrudd og erosjon av fjell.
- Metallet forekommer sammen med sink og sinkmineraler og produseres som et biprodukt ved fremstilling av sink.
- Kadmium finnes også naturlig i fosfatholdig gjødsel.
- Miljøet kan forurenses av kadmium som kommer fra jordbruks- og industriutslipp.
Større mengder kadmium kan forekomme naturlig i jordsmonnet i områder med spesiell geologi. Dette gjelder spesielt i visse områder med alunskifer i grunnen. Kadmium tas opp av planterøttene, men kadmiuminnholdet i matplantene vil variere med plantesort, forhold på voksestedet, jordtype og surhetsgraden i jorda.
Bruk av kadmium
Kadmium brukes mye i oppladbare batterier sammen med nikkel. Nyere teknologi har gjort det mulig å erstatte kadmium i batterier med nikkel-metallhybrider (NiMH).
Andre bruksområder er som pigment i kunstmaling, glass og keramikk, til overflatebehandling og rustbeskyttelse av metall og i legeringer. Når det gjelder kunstmaling er fargepigmentet i mange tilfeller erstattet med kadmiumfrie alternativer, selv om kadmium fortsatt brukes i navnebetegnelsen på fargen (for eksempel kadmiumgult).
I tillegg til naturlige, små menger kadmium i jord, blir metaller tilført jorden gjennom nedfall av langtransporterte luftforurensninger, jordforbedring med kloakkslam, og gjødsling med fosforholdig kunstgjødsel. I de senere årene er innholdet av kadmium, både i kloakkslam og i kunstgjødsel, redusert betydelig som følge av nyere bestemmelser.
Helseeffekter av kadmium
- Hoper seg opp i nyre og lever:
- Kadmium skilles svært langsomt ut fra kroppen, og halveringstiden, det vil si den tiden det tar før halvparten er utskilt, er fra 10 til 30 år. Det betyr at vi gjennom hele livet vil få en økning i kadmiumnivåene i kroppen. Kadmium lagres først og fremst i lever og nyrer.
- Nyreskader:
- Det mest sårbare organet for kadmium er nyrene, og hvis kadmiumnivået her blir tilstrekkelig høyt, kan skader oppstå.
- I nyrene er det først og fremst de såkalte rørsystemene ytterst i nyrebarken (proksimale tubuli) som skades. Her filtreres blodet og urinen dannes. Normalt vil en del av de små proteinene (lavmolekylære proteiner) som filtreres ut, tas opp igjen til blodet. Dersom nyren er skadet av kadmium, vil gjenopptaket av de små proteinene bli nedsatt, og mengden proteiner i urinen øker.
- Eldre mennesker er mest utsatt for kadmiumskader i nyrene. Hvis det er høyt kadmiumnivå i kosten, vil derfor lette nyreskader først opptre hos eldre. Med alderen skjer også en naturlig nedgang i nyrefunksjonen, derfor er lette kadmiumskader vanskelige å påvise.
- Påvirker skjelettet:
- Høye kadmiumnivåer kan forstyrre omsetningen av kalsium og føre til avkalkning av skjelettet og muligens bidra til benskjørhet (osteoporose). Om slike skader også kan forekomme ved svært lav kadmiumeksponering, er usikkert.
- Lungeskader:
- Kadmium gir økt risiko for lungekreft hos personer som er yrkeseksponert via industriforurenset luft.
Hvor mye kadmium tåler vi?
Den mengden kadmium som kan inntas per uke uten at vesentlige helseskadelige effekter oppstår, kalles tolererbar ukentlig mengde kadmium, på engelsk Tolerable Weekly Intake; TWI. Verdien for kadmium er satt på grunnlag av befolkningsundersøkelser.
I sine beregninger for kadmium har Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (European Food Safety Authority; EFSA) tatt utgangspunkt i beregninger som viser at den kritiske konsentrasjonen av kadmium i urin hos mennesker rundt 50 års alder er 1 μg Cd/g kreatinin (1 mikrogram kadmium per gram kreatinin). Kreatinin er et stoff som utskilles i urinen og brukes som markør for hvor konsentrert urinen er. For å kunne sammenligne mengden av et utskilt stoff (her kadmium) i urin hos ulike personer, korrigeres den målte verdien i forhold til kreatinininnholdet.
For å oppnå 1 μg Cd/g kreatinin hos 95 prosent av 50-åringene i befolkningen, bør gjennomsnittlig ukentlig inntak ikke være over 2,52 μg Cd/kg kroppsvekt. Da er det tatt hensyn til at det er variasjoner i opptak og utskillelse mellom mennesker.
På bakgrunn av dette ble tolererbar ukentlig mengde kadmium (TWI) i 2009 redusert fra 7 til 2,5 µg/kg kroppsvekt/uke.
Dersom eksponeringen er lavere enn TWI, vil det sikre at kadmiumkonsentrasjonen i nyrene ikke når det kritiske nivået som gir redusert nyrefunksjon.
Hos barn er det høyere risiko enn hos voksne for at det tolerable ukentlige inntaket overskrides, fordi barn i forhold til kroppsvekten spiser mer enn voksne. Kadmium skader ikke nyrene før det har hopet seg opp over mange år. Derfor er ikke barn spesielt utsatt for nyreskader fra kadmium.
Hvor mye kadmium får vi i oss fra mat og miljø?
Maten er vår største kilde til kadmium:
- De matvarene mange spiser mye av, slik som kornprodukter, rotfrukter, poteter og grønnsaker, bidrar mest til kadmiuminntaket i den generelle befolkningen, selv om kadmiumnivåene i disse matvarene ikke er spesielt høye.
- De høyeste konsentrasjonene er funnet i innmat (nyrer og lever fra dyr), skjell og krepsdyr, spesielt i det brune krabbekjøttet.
- Solsikkekjerner, rimsopp og kakao kan også ha relativt høye nivåer av kadmium.
- Personer som røyker en pakke sigaretter pr uke vil øke sin kadmiumeksponering med cirka 50 prosent i forhold til ikke-røykere
Inntak av kadmium i Norge og Europa
Beregninger av kadmiuminntaket fra kostholdet ble utført av EFSA i 2009 og 2012, og tyder på at kadmiuminntaket i Europa er i samme størrelsesområde som det tolerable ukentlige inntaket (TWI), det vil si 2,5 µg/kg kroppsvekt/uke. (EFSA; 2009, 2012). EFSA har på bakgrunn av beregningene konkludert med at det er behov for å redusere kadmiumeksponeringen i befolkningen.
Kadmiuminntaket er i Norge omtrent som i resten av Europa, men enkelte grupper, for eksempel de som spiser mye brunt krabbekjøtt eller innmat fra husdyr og vilt, kan ha vesentlig høyere inntak.
Det er sparsomme opplysninger om eksponering for kadmium via kosten i Norge. Et annet godt mål for hvor mye kadmium en person har fått i seg, er å bestemme kadmiummengden i urin og blod:
- Norske befolkningsundersøkelser viser at kadmiumnivåene i urin og blod er på samme nivå som i Sverige og andre europeiske land, men lavere enn i mange andre områder i verden. (VKM, 2015; Meltzer, 2010, Birgisdottir 2013)
Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) har på bakgrunn av undersøkelser, med målt nivå av kadmium i blod og urin hos nordmenn, konkludert med at mengden kadmium i mat generelt i Norge er på samme nivå som i resten av Europa.
Grenseverdier for kadmium i mat, drikkevann og gjødsel
- Grenseverdier for kadmium i mat varierer fra 0,005 til 3,0 mg/kg i ulike matvarer (EU-kommisjonen, nedfelt i regulativ 1881/2006, oppdatert i 2014).
- Brunt krabbekjøtt har ingen grenseverdi. På grunn av høyt miljøgiftinnhold har Mattilsynet gitt en generell advarsel om at barn, gravide og ammende ikke skal spise brunt krabbekjøtt
- Drikkevannsforskriften setter grense for kadmium på 5 µg/l.
Det er også fastsatt grenseverdier i kunstgjødsel og i avløpsslam, og mengden av avløpsslam som kan tilføres jorden er også regulert.
Kadmium fra krabbe i kostholdet
VKM kom i sin risikovurdering av kadmiuminntak via mat fram til at:
- Voksne kan spise omtrent 13,5 hele krabber eller cirka 25 fylte krabbeskjell i året, mens ungdommer kan spise 3-4 hele krabber eller cirka 7 fylte krabbeskjell i året i tillegg til vanlig mat, uten å overskride TWI.
- Hvitt krabbekjøtt inneholder mye mindre kadmium enn brunt, og voksne kan spise hvitt kjøtt fra cirka 468 krabber i året, mens ungdom kan spise hvitt kjøtt fra cirka 129 krabber i året.
Kadmium hos røykere
Sigarettrøyk inneholder betydelige mengder kadmium, og kadmium tas i tillegg mye mer effektivt opp fra lungene enn fra tarmen. Hos røykere er kadmiumbelastningen i kroppen dobbelt så høy som hos ikke-røykere.
Jernmangel gir høyere kadmiumopptak fra tarmen
Opptaket i tarmen er ulik hos menn og kvinner; menn tar opp cirka 3-5 prosent og kvinner cirka 10 prosent av det kadmiumet som finnes i kosten. Opptaket varierer noe med ulike matvarer. Hovedårsaken til at undersøkelser viser ulikt opptak hos menn og kvinner er sannsynligvis at jernstatus er en viktig bestemmende faktor for opptak av kadmium fra kosten. Dersom man har en lettere jernmangel, noe som er vanligere hos kvinner enn hos menn, vil kadmiumopptaket øke.
Dette er blant annet vist i en nyere norsk undersøkelse basert på 3005 kvinner som deltok i Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag (HUNT II). Studien viste at 26 prosent av kvinnene med jernmangelanemi hadde høy konsentrasjon av kadmium i blodet, mens blant de med god jernstatus var forekomsten av høyt kadmiumnivå kun 2,3 prosent (Meltzer, 2010).
Inntak i Norge og Europa
Beregninger fra 2009 og 2012 tyder på at kadmiuminntaket i Europa er i samme størrelsesområde som det tolerable ukentlige inntaket, og EFSA konkluderer derfor med at det er behov for å redusere kadmiumeksponeringen i befolkningen.
I Norge ligger kadmiuminntaket omtrent som i Europa, men enkelte grupper, for eksempel de som spiser mye brunt krabbekjøtt eller innmat fra husdyr og vilt, kan ha vesentlig høyere inntak.
