Amr 2026.png

Antimikrobiell resistens i Norge

Sist endret

Antimikrobiell resistens (AMR) er økende globalt, selv om forekomsten i Norge fortsatt er relativt lav.

Hovedpunkter

  • Antimikrobiell resistens er økende, selv om forekomsten i Norge fortsatt er relativt lav.
  • AMR kan gjøre infeksjoner vanskeligere å behandle – og regnes derfor av WHO og FN som en av de største globale helsetruslene.
  • De viktigste tiltakene for å motvirke resistensutvikling er å forebygge infeksjoner, hindre smittespredning og begrense bruk av resistensdrivende legemidler som antibiotika hos mennesker, dyr og i miljøet (en-helse-tiltak).
  • Dersom forekomsten av resistente mikrober med alvorlig sykdomspotensial og evne til å spre seg i helseinstitusjoner, som CPO, MRSA, C. auris og/eller VRE/LRE, øker i helseinstitusjoner, kan behandling og forebygging av infeksjoner bli vanskeligere
  • Antimikrobiell resistens er også en utfordring for enkelte virus og for andre bakterier enn dem man er særlig bekymret for skal etablere seg i helsetjenesten, som for eksempel gonoré.

Om antimikrobiell resistens

Antimikrobiell resistens (AMR) betyr at mikrober kan fortsette å leve selv om de utsettes for antimikrobielle midler.

Resistens kan oppstå hos alle typer mikrober, inkludert bakterier, virus, sopp og parasitter. Når man snakker om resistens hos ulike mikrobegrupper, brukes mer spesifikke begreper som antibiotikaresistens om bakterier, og antiviral resistens om virus og soppresistens om sopp. Mikrober som er resistente mot flere antimikrobielle legemidler, kalles ofte multiresistente.

Resistente mikrober er normalt ikke mer sykdomsfremkallende enn vanlige følsomme mikrober, men når de gir sykdom, er disse infeksjonene vanskeligere å behandle enn andre infeksjoner. Pasienten kan derfor få et mer langvarig sykdomsforløp med større fare for komplikasjoner og høyere dødelighet. I verste fall risikerer pasienten å få en infeksjon med en mikrobe som er motstandsdyktig mot alle tilgjengelige antimikrobielle legemidler.

Mikrober kan bli resistente på flere måter, først og fremst ved mutasjoner i sitt eget arvestoff eller ved å hente resistensgener fra andre mikrober.

Hvordan sprer antimikrobiell resistens seg?

AMR kan spres mellom mennesker, dyr og miljø. Spredningen foregår på samme måte som for alle mikrober, enten direkte mellom individer, eller indirekte via mat, vann og omgivelsene rundt oss. Resistente mikrober kan gi infeksjoner eller etablere seg i den normale mikrobefloraen, for eksempel blant bakteriene i tarmen. Når personer har resistente mikrober som en del av den normale bakteriefloraen kalles det å være bærere av eller kolonisert med resistente mikrober. Bærere blir ikke nødvendigvis syke, men kan bidra til spredning av resistente mikrober til andre.

Hvordan de ulike resistente mikrobene sprer seg, varierer fra mikrobe til mikrobe og hvor i kroppen mikroben er.  

Les mer om antimikrobiell resistens:

Arbeidet med å forebygge utvikling og spredning av AMR foregår på tvers av flere sektorer og krever en bred en-helse-tilnærming (Helse- og omsorgsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Klima- og miljødepartementet, & Utenriksdepartementet, 2024) .

Overvåking og forekomst av antimikrobiell resistens i Norge

AMR-overvåkingen foregår innenfor ulike sektorer (Norm/Norm-VET, 2024). I Norge overvåkes AMR gjennom følgende systemer:

  • Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS).
  • Norsk overvåkingssystem for antibiotikaresistens hos mikrober (NORM).
  • Norsk overvåkingsprogram for antibiotikaresistens i mikrober fra fôr, dyr og næringsmidler (NORM-VET).
  • Register for resistensovervåking av virus i Norge (RAVN)

På lenkene ovenfor finnes lenker til nettsidene for NORM og RAVN, som også inneholder lenker til årsrapportene. NORM-rapporten inneholder data om antibiotikaresistens og bruk av antibiotika både hos mennesker, dyr og i matproduksjonen, men også om resistens blant andre mikrober som sopp (Norm/Norm-VET, 2024). RAVN-rapporten inneholder data om forbruk av antivirale midler og forekomst av antiviral resistens i Norge, og belyser temaer knyttet til behandling av virusinfeksjoner (Kran et al., 2025).

Beskrivelse av utvalgte resistente mikrober

Under vil vi beskrive resistente bakterier og sopp med spesiell betydning for smittevern i helsetjenesten i Norge. For nærmere beskrivelser viser vi til Smittevernhåndboka.

Resistente mikrober med særlig smittevernbetydning i helsetjenesten
Regjeringen har gitt ut en en-helse-strategi mot antimikrobiell resistens (Helse- og omsorgsdepartementet et al., 2024). Et av hovedmålene i strategien er at mikrober med alvorlig sykdomspotensial, som karbapenemaseproduserende organismer (CPO), meticillinresistente Staphylococcus aureus (MRSA), Candida auris (C. auris), enterokokker resistente mot vankomycin (VRE) og/eller linezolid (LVRE/LRE)og ESBL-produserende gramnegative bakterier (hvor ESBL er en forkortelse for «extended spectrum betalactamase» (betalaktamaser med utvidet spektrum, tidligere kalt ESBL-A). På FHIs nettside om forekomst av antibiotikaresistente bakterier og sopp med spesiell betydning for smittevern i helsetjenesten finnes mer informasjon om hvorfor og hvordan vi overvåker disse resistente mikrobene, og om forekomsten av dem.

Les mer:

De siste årene ser vi en betydelig økning i antall personer meldt med bærerskap eller infeksjon med resistente mikrober som MRSA og CPO. Økningen i CPO er mest bekymringsfull fordi bakteriene kan forårsake alvorlige infeksjoner, og resistens gjør at vi har veldig begrensede, noen ganger ingen, effektive antibiotika. Økningen skyldes i hovedsak utenlandsreiser og migrasjon til Norge fra land med høy forekomst av CPO. Forekomsten av denne typen resistente bakterier øker i Europa og andre deler av verden. Medisinsk evakuering av pasienter fra Ukraina til norske sykehus som følge av krigen kan forklare noe, men bare deler av økningen. Folkehelseinstituttet kommer med en ny Resistenshåndbok i september, hvor tiltak for å forebygge og håndtere disse mikrobene i helsetjenesten vil være samlet.

Multiresistent tuberkulose (MDR-TB)

I Norge har vi siden 2010 behandlet 1-15 tilfeller av multiresistent tuberkulose årlig. Fra 2021 til 2024 var det en økende trend i både antall og andel pasienter med MDR-TB, mot en nedgang i 2025.  Internasjonalt er multiresistent tuberkulose et alvorlig problem. Spesielt er problemet stort i land som var en del av det tidligere Sovjetunionen. Dette gjenspeiles i de norske tallene, ettersom omtrent halvparten av MDR-pasientene de siste årene er ukrainskfødte. De fleste av disse er diagnostisert som følge av rutineundersøkelse ved ankomst til Norge.   

For å hindre at tuberkulosebakterien utvikler resistens under behandling, er det viktig å behandle pasienten med minst tre medikamenter samtidig. I tillegg må medikamentene tas i en tilstrekkelig lang periode. 

Resistens ved gonoré

Forekomsten av gonoré har vært økende i Norge i flere år, men de siste par årene er det observert en nedgang. I 2025 ble det registrert til sammen 2864 tilfeller (51 per 100 000 innbyggere) (Bruun et al., 2026). Gonore er en svært smittsomt seksuelt overført sykdom, og bakterien, Neisseria gonorrhoeae, har vist stor evne til å utvikle AMR. Det er nå bare noen få behandlingsalternativer tilgjengelige.

Det er internasjonalt stor bekymring knyttet til økende forekomst av multiresistente bakteriestammer. Multiresistente stammer forekommer hyppigere i land med begrenset overvåkning av smittetilfeller og høyt forbruk av antibiotika. Flere tilfeller, og dermed mer bruk av antibiotika, øker risikoen for at bakteriene utvikler resistens mot stadig flere typer antibiotika. Også derfor er det et overordnet mål å forebygge smittetilfeller med smitteforebyggende tiltak, som kondombruk og smittesporing.

Antiviral resistens

Virale infeksjoner kan bli vanskeligere å behandle dersom virus utvikler resistens. I Norge er den samlede forekomsten av antiviral resistens lav, men utviklingen overvåkes systematisk, blant annet gjennom Resistensovervåking av virus i Norge (RAVN). Resistens mot antivirale legemidler har delvis andre drivere enn antibiotikaresistens. Særlig kan ufullstendig behandling av kroniske virusinfeksjoner som hiv og hepatitt bidra til seleksjon av virusvarianter som ikke lar seg behandle med tilgjengelige legemidler. Nye pandemier, omfattende internasjonal reisevirksomhet og ufullstendig behandling, diagnostikk og overvåking er faktorer som driver utvikling og spredning av antiviral resistens. Forebyggende tiltak omfatter blant annet målrettet overvåking, forebygging av smitte og kunnskap om riktig bruk av antivirale legemidler.

Utfordringer med antimikrobiell resistens

Økt smittepress

Internasjonalt har det vært økende rapportering av tilfeller der pasienter har en infeksjon med mikrober som er motstandsdyktige mot de fleste, eller alle tilgjengelige midler. Dette gjelder også i Europa. Det fryktes at slike multiresistente mikrober skal få fotfeste i helsetjenesten, slik at de spres under opphold i sykehus eller sykehjem. De siste årene har det f.eks. vært en rask global utbredelse av C. auris, en gjærsopp, som har forårsaket mange utbrudd i helseinstitusjoner, og som kan være vanskelig å behandle på grunn av resistens mot antimykotika (soppmidler) (European Centre for Disease Prevention and Control, 2025). Denne gjærsoppen er også blitt vanlig i flere land i Europa som er vanlige reisemål for nordmenn.

Problemet med AMR er foreløpig mindre i Norge enn i de fleste andre land. Forhold som økt reisevirksomhet, befolkningsendringer med flere eldre eller kronisk syke pasienter, handel med mat og dyr, endret tilgang til nødvendige antimikrobielle midler, diagnostiske tester og vaksiner og klimaendringer kan imidlertid endre situasjonen. I Norge har vi så langt kunnet kontrollere forekomsten av AMR ved omfattende smitteverntiltak både i og utenfor helsetjenesten og ved god antibiotikastyring, men smittepresset kan etter hvert bli så stort at nåværende tiltak ikke lenger er tilstrekkelig.

Utvikling av nye antibiotika har stoppet opp

Kombinasjonen av økende forekomst av resistens og manglende utvikling av nye antimikrobielle midler har gjort at WHO, ECDC og andre internasjonale organer har pekt på antimikrobiell resistens som en alvorlig trussel for framtidig medisinsk behandling (World Health Organization, 2025a).

De senere årene har det vært lite forskning og utvikling av nye antibiotika, blant annet fordi inntjeningspotensialet for legemiddelindustrien ofte er dårligere for nye antimikrobielle midler enn for andre legemidler. For å unngå resistensutvikling mot nye medikamenter, ønsker en at nye antibiotika fortrinnsvis brukes til pasienter med resistente eller alvorlige infeksjoner der det mangler gode alternativer. Utstrakt bruk øker sannsynligheten for at resistens utvikles. WHO vurderer at antallet innovative antibakterielle midler, både i utvikling og nylig godkjent, er utilstrekkelig i møte med økende antibiotikaresisten (World Health Organization, 2025b). Nye økonomiske insentiver har blitt implementert blant annet i Storbritannia, Japan, og Italia, samt godkjent i den nye EU-legemiddelreguleringen, for å møte denne utfordringen. Men det forventes at det tar tid før en kan se effekten av disse initiativene på forskning og utvikling av nye antibiotika.

Tiltak for forebygging av antimikrobiell resistens

Bevisstheten omkring det voksende problemet med AMR har vært stadig økende. På et møte i FNs generalforsamling i 2024 ble det vedtatt mål og tiltak for blant annet å redusere med 10 prosent de anslåtte 4,95 millioner årlige dødsfallene forbundet med bakteriell AMR innen 2030 (United Nations General Assembly, 2024). Dette gjør at mange land har laget egne strategier og planer for å forebygge AMR. I 2024 publiserte den norske regjeringen Nasjonal én-helse strategi mot antimikrobiell resistens 2024–2033 (Helse- og omsorgsdepartementet et al., 2024). Det er igangsatt en prosess for å utarbeide sektorvise handlingsplaner under denne nasjonale strategien. Disse handlingsplanene vil bidra til å operasjonalisere de områder som i strategien ønskes styrket.

I arbeidet med å forebygge antibiotikaresistens er det utarbeidet mye informasjon og veiledning til helsepersonell. Det er fordi helsepersonell er nøkkelpersoner for å sikre riktig bruk av antibiotika og forebygge at infeksjoner oppstår og sprer seg i helsetjenesten. Det er iverksatt mange tiltak i helsetjenesten for å forebygge resistens.

Informasjon og råd til befolkningen om AMR finnes på Helse Norge.

I tillegg er mange tiltak iverksatt i andre sektorer:

Tiltak i helsetjenesten er essensielt

Det legges til enhver tid en stor innsats ned i smittevernarbeid, diagnostikk og antibiotikastyring som bidrar til redusert AMR i den norske helsetjenesten. Godt smittevern hindrer spredning av resistente mikrober. God mikrobiologisk diagnostikk og antibiotikastyring bidrar til å redusere unødvendig antibiotikabehandling og til å velge så smalspektret behandling som mulig. Det er helt vesentlig at dette arbeidet prioriteres, særlig sett i lys av et stadig økende smittepress.

Les mer:

Se også

Publisert | Sist endret