Søvnvansker i Norge

Hovedpunkter

• Søvnvansker er vanlig: Om lag én av tre voksne rapporterer ukentlige plager.
• Insomni (søvnløshet) hos voksne varierer med hvilke kriterier som brukes, men norske data tyder på økning siden 2000.
• Søvnvansker er særlig utbredt hos unge voksne og studenter.
• Mange ungdommer sover for lite på skoledager, og jenter rapporterer oftere insomnisymptomer enn gutter. Senere oppmøtetidspunkt i ungdomsskolen og videregående skole kan bidra til lengre søvn på skoledager, men norske intervensjonsdata er fortsatt begrenset.
• Skjermbruk etter leggetid, koffein og energidrikker er forbundet med dårligere søvn, men årsaksretningen er usikker.
• Søvnvansker henger sammen med psykiske og somatiske plager, skole- og arbeidsfungering og ulykkesrisiko.
• Søvnvansker har betydelige samfunnskostnader gjennom helsetjenestebruk, ulykker, sykefravær og redusert produktivitet.
• Kognitiv atferdsterapi for insomni (CBT-I) er førstevalg ved langvarig insomni.
• Medikamentell behandling kan være nyttig ved akutt og kortvarig søvnløshet, men bør ikke være standard ved kronisk insomni. Melatonin bør brukes i tråd med godkjent indikasjon, alder og klinisk vurdering.

Om søvn og søvnvansker

Internasjonale diagnosemanualer bruker gjerne begrepene søvnforstyrrelser eller søvnsykdommer som samlebetegnelse for vansker, sykdommer og forstyrrelser knyttet til søvn. I dette kapittelet brukes søvnvansker som et bredere folkehelsebegrep, fordi mye av datagrunnlaget bygger på spørreskjema og ikke klinisk diagnostikk. Når data bygger på spørreskjema, reflekterer de derfor symptomer på, eller sannsynlig, insomni, og ikke nødvendigvis klinisk diagnostisert insomni. Insomni er den vanligste søvnforstyrrelsen. Tilstanden kjennetegnes av problemer med innsovning, hyppige eller langvarige oppvåkninger, for tidlig morgenoppvåkning eller dårlig søvnkvalitet, samtidig med nedsatt fungering på dagtid. Kronisk insomni krever vanligvis at plagene forekommer minst tre dager per uke og har vart i minst tre måneder. Diagnosen stilles i kliniske sammenhenger og bør inkludere vurdering av andre søvnsykdommer, psykiske og somatiske plager, rusmiddelbruk og legemidler (Bjorvatn et al., 2025; Riemann et al., 2023).

Det har skjedd et viktig faglig skifte i forståelsen av insomni. Man skiller ikke lenger like tydelig mellom primær (uten bakenforliggende årsak) og sekundær insomni (der andre tilstander også forekommer som helt eller delvis kan forklare insomnien). Ved andre samtidige psykiske eller somatiske tilstander bør både insomnien og den andre tilstanden vurderes og behandles, fordi søvnvanskene ofte vedvarer selv om den antatte utløsende årsaken bedres.

Andre søvnforstyrrelser omfatter blant annet:

• Døgnrytmeforstyrrelser, som kjennetegnes av misforhold mellom kroppens døgnrytme og sosiale krav. Den vanligste er forsinket søvnfaselidelse, med store vansker med å sovne og stå opp til ønsket tid.
• Søvnrelaterte respirasjonslidelser, særlig obstruktiv søvnapné, med gjentatte pustestopp eller pustreduksjoner under søvn, ofte sammen med snorking og søvnighet på dagtid.
• Hypersomnier, som kjennetegnes av uttalt søvnighet på dagtid. Narkolepsi er den mest kjente, men sjeldne, diagnosen i denne gruppen. Den vanligste er utilstrekkelig søvnsyndrom, som er hyppig hos unge.
• Parasomnier er kjennetegnet av uønskede hendelser eller opplevelser under søvn, for eksempel mareritt, søvngjengeri og REM-søvn-atferdsforstyrrelse.
• Søvnrelaterte bevegelsesforstyrrelser innebærer gjentatte stereotypiske bevegelser eller sansefornemmelser under søvn, blant annet rastløse bein og periodiske beinbevegelser under søvn.

Søvn og søvnvansker hos voksne

Insomni - status og utvikling over tid

Undersøkelser fra flere land viser at nærmere en tredjedel av voksne har ukentlige søvnvansker. Norske primærhelsetjenestedata viser også at søvnplager er svært vanlige blant pasienter som oppsøker fastlege (Bjorvatn et al., 2017; Torsvik et al., 2022). Søvnvansker er samtidig underdiagnostisert, og blir ikke alltid systematisk kartlagt i helsetjenesten (Kallestad et al., 2011; Sivertsen et al., 2010).

Norske studier tyder på at 10-20 prosent av voksne har insomni, men anslagene varierer med definisjon og diagnosekriterier. I Tromsøundersøkelsen 2015-2016 varierte forekomsten fra 8,5 til 23,6 prosent i samme datamateriale (Porcheret et al., 2024). I den nasjonale folkehelseundersøkelsen (NHUS) 2025 rapporterte 14 prosent av voksne kroniske søvnvansker (Vedaa et al., 2026). Tall fra ulike studier bør derfor sammenlignes med forsiktighet. Samtidig tyder norske data på at insomnisymptomer har blitt vanligere over tid, med en økning fra 11,9 prosent i 2001 til 15,5 prosent i 2011 i en landsrepresentativ undersøkelse (Pallesen et al., 2014). Funn fra Tromsøundersøkelsen peker i samme retning når bredere kriterier brukes (Sivertsen et al., 2021d).

NHUS 2025 viser også tydelige sosiale og demografiske forskjeller i søvnvansker. Yngre voksne, og særlig unge kvinner, rapporterte oftere søvnproblemer enn eldre grupper. Søvnproblemer var også mer utbredt blant personer som oppga økonomiske vansker, og hang også sammen med høyere forekomst av psykiske plager, ensomhet og lav sosial støtte. Dette understøtter at søvnvansker i voksenbefolkningen bør forstås i sammenheng med levekår, psykisk helse og sosial belastning, og ikke bare som et individuelt søvnproblem (Vedaa et al., 2026).

Blant pasienter i allmennpraksis er søvnvansker særlig vanlig. En studie av 1 848 pasienter som besøkte fastleger i Norge i 2020, fant at 48,3 prosent tilfredsstilte kriterier for kronisk insomni basert på Bergen Insomnia Scale, 46,9 prosent rapporterte kroniske søvnproblemer og 17,8 prosent brukte hypnotika (Torsvik et al., 2022). Disse tallene gjelder pasienter i fastlegepraksis og kan ikke generaliseres direkte til hele befolkningen, men understreker betydningen av å fokusere på søvn i primærhelsetjenesten.

Til tross for at forekomsten av selvrapporterte søvnvansker har økt, er det ikke entydig dokumentasjon for at den voksne befolkningen sover vesentlig kortere nå enn på 1960-tallet (Bin et al., 2012). Norske data viser derimot endringer i døgnrytme, med senere leggetid og senere oppvåkning enn tidligere (Sivertsen et al., 2011b). Slike endringer bør forstås sammen med arbeidstid, skjermbruk, lysforhold, sosiale normer og tv- og underholdningstilbud. Nyere norske undersøkelser, inkludert Tromsøundersøkelsen 2015-2016 og NHUS 2025, gir oppdaterte anslag for søvnproblemer i voksenbefolkningen, men gir ikke alene grunnlag for sikre konklusjoner om langtidstrender i søvnlengde.

Utvikling over tid for andre søvnforstyrrelser

Søvnapné

Forekomsten av obstruktiv søvnapné i Norge er tidligere anslått til mellom 8 og 16 prosent, avhengig av alvorlighetsgrad og definisjon (Hrubos-Strom et al., 2011). Forekomsten påvirkes av alder, kjønn og overvekt. Komorbid insomni og obstruktiv søvnapné (COMISA) er klinisk viktig fordi symptomene kan overlappe, og fordi behandlingsvalg avhenger av riktig diagnostisk vurdering (Bjorvatn et al., 2025). Selv om det mangler norske data om endring i befolkningen over tid, er det rimelig å anta at forekomsten er økende på grunn av vektoppgang og høyere gjennomsnittsalder i befolkningen (Boers et al., 2025).

Narkolepsi

Narkolepsi er en sjelden sykdom, med tidligere norsk forekomst anslått til om lag 2 per 10 000 (Heier et al., 2009). Etter Pandemrix-vaksineringen i 2009 ble det registrert en økning i narkolepsi blant barn og unge i flere land, også i Norge (Heier et al., 2013; Trogstad et al., 2017).

Parasomnier

Tidligere norske spørreundersøkelser viste at mareritt, å snakke i søvne og andre parasomnier er relativt vanlige i befolkningen (Bjorvatn et al., 2010). En nyere norsk web-panelundersøkelse fra 2024, publisert i 2026, fant at livstidsforekomsten av ulike parasomnier varierte fra 2,3 prosent for søvnrelatert spiseforstyrrelse til 47,2 prosent for mareritt. Nåværende forekomst, definert som hendelse siste tre måneder, varierte fra 1,0 prosent for å ha skadet noen under søvn til 33,1 prosent for mareritt (Drugli et al., 2026). Studien hadde lav svarprosent og bør tolkes som et oppdatert, men ikke endelig, anslag.

Forskjeller mellom kvinner og menn

Insomni og mareritt rapporteres oftere av kvinner, mens obstruktiv søvnapné er vanligere hos menn. For narkolepsi og døgnrytmelidelser er kjønnsforskjellene mindre entydige. Hos unge voksne og ungdom er kjønnsforskjellen i insomnisymptomer særlig tydelig, med høyere forekomst blant jenter og kvinner (Hysing et al., 2013; Sivertsen et al., 2019; Sivertsen & Johansen, 2022).

Søvn og søvnvansker hos unge voksne

Norske data fra Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) viser høy forekomst av søvnvansker blant studenter og unge voksne. Blant unge voksne under 25 år har andelen som rapporterer «en god del» eller «svært mye» søvnvansker økt betydelig over tid, fra 23,0 prosent i 2010 til 30,5 prosent i 2018. Forekomsten var høyest i 2021 under pandemien, da 34,0 prosent rapporterte søvnvansker. I 2022 var andelen 32,9 prosent, mens nye tall fra 2026 viser en liten videre nedgang til 31,6 prosent. Nivået i 2026 er dermed lavere enn under pandemien, men fortsatt klart høyere enn i 2010 og 2014 (se Figur 1).

Den høye forekomsten hos studenter må ses i sammenheng med psykisk helse, studiebelastning, økonomi, sosial rytme, skjermbruk og døgnrytme. SHoT-data viser at studenter med psykiske eller somatiske plager har mer insomni og kortere søvnlengde enn studenter uten slike plager (Sivertsen et al., 2021c). Insomni og kort søvnlengde er også forbundet med større risiko for eksamensstryk og forsinket studieprogresjon (Vedaa et al., 2019).

En nyere SHoT-basert studie av 45 202 studenter i alderen 18-28 år undersøkte skjermbruk etter leggetid. Én ekstra time skjermbruk i sengen var assosiert med 59 prosent høyere odds for insomnisymptomer og 24 minutter kortere søvnlengde. Sammenhengen var ikke tydelig sterkere for sosiale medier enn for andre skjermaktiviteter (Hjetland et al., 2025). Studien er tverrsnittlig, og resultatene bør derfor forstås som assosiasjoner, ikke som sikre årsakssammenhenger.

Energidrikker er også undersøkt i SHoT 2022. I en nasjonal tverrsnittsstudie av 53 266 høyskole- og universitetsstudenter var energidrikkbruk assosiert med kortere søvnlengde, lavere søvneffektivitet og flere ugunstige søvnmål. Den sterkeste sammenhengen gjaldt kort søvnlengde, og selv lavt forbruk var assosiert med dårligere søvn (Kaldenbach et al., 2024). Også her kan retningen knyttet til sammenhengen ikke fastslås sikkert, fordi søvnige studenter også kan bruke energidrikker for å holde seg våkne.

Forsinket søvnfaselidelse er ikke bare et ungdomsproblem. SHoT-data viser at lidelsen også forekommer hos unge voksne og henger sammen med psykiske plager og redusert fungering (Sivertsen et al., 2021b). Tiltak for studenter bør derfor ikke bare handle om søvnhygiene, men også om døgnrytme, studieorganisering og tilgjengelig behandling for insomni.

Figur 1. Utvikling i søvnvansker hos unge voksne

Søvn og søvnvansker hos ungdom

Ungdomstiden er en periode med biologisk forsinkelse av døgnrytmen, økt sosial og akademisk belastning, mer selvstendighet og ofte økt skjermbruk. Samtidig starter skoledagen vanligvis tidlig. Mange ungdommer får derfor for lite søvn på hverdager og kompenserer med lengre søvn i helger.

Eldre norske data viste at 16-19-åringer sov knapt 6,5 timer per natt på ukedager, og at rundt én av fire oppfylte kriterier for insomni. Forekomsten var høyere blant jenter enn blant gutter (Hysing et al., 2013). Nyere Ungdata-baserte studier viser at utilstrekkelig søvn fortsatt er utbredt, særlig i videregående skole. I en studie av 32 161 elever oppfylte 73 prosent ikke anbefalingen om minst 8 timers søvn, 64 prosent rapporterte tretthet på skolen eller i aktiviteter minst 1-2 dager ukentlig, og 62 prosent oppga at skjermtid påvirket muligheten til å få nok søvn negativt (Grasaas et al., 2024).

En annen Ungdata-basert studie av 63 113 ungdommer fant at for lite søvn var vanlig både i ungdomsskolen og i videregående skole. Andelen som sov mindre enn anbefalt var høyest i videregående skole, med 74,9 prosent blant jenter og 74,3 prosent blant gutter. Studien viste også at lengre søvnlengde var forbundet med høyere sannsynlighet for å være fysisk aktiv minst fem dager i uken (Grasaas, Hysing, & Sandbakk, 2024).

Forsinket søvnfaselidelse og døgnrytme

Forsinket søvnfaselidelse innebærer at den indre døgnrytmen er forskjøvet til et senere tidspunkt enn det skole, arbeid eller andre forpliktelser legger opp til. Ungdom med forsinket søvnfase kan ha store vansker med å sovne før sent på natten og med å våkne til et ønsket/passende tidspunkt om morgenen, men vil typisk ha normal søvnlengde og kvalitet når de får følge egen rytme (som i helger og ferier).

Tidligere norske studier har anslått at 3-8 prosent av ungdom har forsinket søvnfaselidelse, avhengig av definisjon (Saxvig et al., 2012; Sivertsen et al., 2013). Nyere norske funn tyder på at insomnisymptomer og forsinket døgnrytme ofte inngår i samme sykdomsbilde hos ungdom. I en studie av 3 867 elever i videregående skole rapporterte 88,4 prosent av ungdommene som oppfylte spørreskjemakriterier for insomni minst ett symptom på forsinket døgnrytme, og 15,5 prosent rapporterte alle undersøkte døgnrytmesymptomer (Arnesen et al., 2025).

Søvnvansker hos ungdom bør derfor vurderes bredt. En ungdom som sovner svært sent og ikke klarer å våkne til skolen, kan ha både insomnisymptomer, forsinket søvnfase og sosialt jetlag (diskrepans mellom midtpunktet for søvn på skoledager og fridager). Skolen kan også bidra ved å legge særlig krevende aktiviteter til senere på dagen der det er praktisk mulig.

Psykisk helse og skolefungering

Norske longitudinelle data støtter at kort søvn og insomni i ungdomsalderen er forbundet med senere psykiske plager. En studie med 1 456 elever i videregående skole fant at kort søvn på skoledager, kronisk insomni og mer alvorlige insomnisymptomer var forbundet med økt risiko for angst- og depresjonssymptomer to år senere, også etter justering for angst- og depresjonssymptomer ved start (Evanger et al., 2025). Funnene viser ikke at søvnvansker alene forårsaker psykiske plager, men styrker grunnlaget for å se søvn som en modifiserbar risikofaktor.

Søvn henger også sammen med skolefravær og skoleprestasjoner. Norske studier har vist at søvnvansker, kort søvn og forsinket søvnfase er forbundet med høyere skolefravær og dårligere skoleprestasjoner (Hysing et al., 2015a; Hysing et al., 2016a; Sivertsen et al., 2015a). Senere oppmøtetidspunkt i skolen er et aktuelt strukturelt tiltak (se avsnitt om forebygging).

Søvnvansker hos småbarn og barn

I sped- og småbarnsalderen er kort søvnlengde og hyppige oppvåkninger vanlig. Om dette regnes som søvnvansker, avhenger av barnets alder og utvikling, hvor lenge vanskene har vart, og om de påvirker barnets fungering eller familiens hverdag i betydelig grad. Data fra Den norske mor, far og barn-undersøkelsen (MoBa) viste at omtrent 70 prosent av seks måneder gamle barn hadde nattlige oppvåkninger, mens 27 prosent hadde tilsvarende oppvåkninger ved 18 måneder (Hysing et al., 2014).

AHUS-undersøkelsen viste at de fleste toåringer våknet 1-2 ganger per natt, og at 10 prosent hadde innsovningstid på mer enn en halv time (Hysing et al., 2016c). I Tidlig Trygg i Trondheim hadde én av fem fireåringer søvnproblemer, med insomni som klart vanligste søvnforstyrrelse (Steinsbekk et al., 2013).

Forsvinner søvnvanskene med alderen?

Mange barn vokser av seg søvnvansker, men ikke alle. En tredjedel av spedbarna som hadde nattlige oppvåkninger ved seks måneder, våknet fremdeles hver natt ved 18 måneder (Hysing et al., 2014). Tilsvarende er kort søvnlengde og søvnvansker i tidlig skolealder forbundet med økt risiko for søvnvansker senere i barne- og ungdomsalder (Sivertsen et al., 2016).

Søvnproblemer hos barn bør vurderes i sammenheng med utviklingsnivå, foreldreinvolvering ved legging, stress og belastninger i familien, psykiske og somatiske plager, nevroutviklingsforstyrrelser og legemiddelbruk. Atferdsbaserte tiltak har dokumentert effekt ved flere former for pediatrisk insomni, men tiltakene må tilpasses alder og familie (Meltzer & Mindell, 2014; Meltzer et al., 2021).

Utvikling over tid blant barn og unge

Flere studier fra vestlige land viser at barn og unge sover mindre enn tidligere, men studiene varierer i metode, aldersgrupper og historiske perioder (Iglowstein et al., 2003; Matricciani et al., 2012; Thorleifsdottir et al., 2002). For Norge gir Ungdata nå et bedre grunnlag for å følge utviklingen blant ungdom over tid, men det mangler fortsatt regelmessige nasjonale søvnmålinger med samme instrumenter på tvers av alder fra barndom til voksen alder.

Sosiale forskjeller

Søvnvansker er sosialt skjevfordelt. Hos voksne er insomnisymptomer vanligere blant personer med lav utdanning og lavere inntekt enn blant personer med høyere utdanning og inntekt (Sivertsen et al., 2009a). Nyere oversiktslitteratur viser at sosial ulikhet i søvn finnes på tvers av aldersgrupper og ulike søvnmål, men at styrken på sammenhengene varierer med hvordan sosioøkonomisk status og søvn måles (Hysing et al., 2025a).

Hos ungdom viser norske data en tydelig sosial gradient. I ung@hordaland-studien var både insomni og kort søvnlengde vanligere blant 16-19-åringer i familier der foreldre hadde lav utdanning, var utenfor arbeidslivet eller hadde lav inntekt (Hysing et al., 2017). Ungdom fra familier med lavere sosioøkonomisk status hadde også senere leggetid og større forskjell mellom søvn på ukedager og i helger.

For yngre barn er funnene mer sammensatte. Sosiale forskjeller i søvn kan blant annet henge sammen med familierutiner, foreldres kunnskap om søvn, boforhold, støy, trygghet, psykiske plager og økonomisk stress. Mer generelt kan levekårsbelastninger som trangboddhet, utrygge nærmiljøer, ustabile arbeidstider og økonomiske bekymringer gjøre det vanskeligere å sovne og lettere å våkne om natten. Tidligere norsk forskning tyder også på at søvnproblemer kan inngå i sammenhengen mellom foreldres utdanning, opplevd familieøkonomi og barns psykiske helse (Bøe et al., 2012).

Sosiale belastninger kan bidra til dårligere søvn, men søvnvansker kan også påvirke skolefungering, helse og senere arbeidstilknytning. Søvn kan dermed både speile og forsterke sosial ulikhet. En norsk registerkoblet studie viste at overgang til fattigdom i barndommen var forbundet med økt risiko for søvnproblemer i ungdomsalderen (Sivertsen et al., 2017).

Risikofaktorer for søvnvansker

Arvelige faktorer

Både arv og miljø ser ut til å ha betydning for søvnvansker. Familie- og tvillingstudier tyder på moderat arvelighet, ofte anslått til 25-45 prosent avhengig av definisjon og type søvnvanske (Gehrman et al., 2013). At forekomsten av insomnisymptomer har økt i Norge over relativt kort tid, tyder samtidig på at miljøfaktorer, levevaner og samfunnsforhold spiller en viktig rolle.

Støy

Støy kan forstyrre innsovning, gi oppvåkninger og redusere opplevd søvnkvalitet (Li, 2026). Søvnproblemer som har sammenheng med støy omtales i Folkehelserapportens kapittel om miljøstøy og helse.

Kronisk sykdom

Søvnvansker forekommer ofte sammen med somatiske helseplager og kronisk sykdom. Norske data viser at barn med kronisk sykdom, særlig nevrologiske tilstander, har mer søvnvansker enn friske barn (Hysing et al., 2009). En nyere nordisk studie finner også mer forstyrret søvn blant barn og unge med kronisk sykdom sammenliknet med friske jevnaldrende, særlig blant barn i alderen 6-12 år (Paulsrud et al., 2025). Hos voksne er insomni og kort søvnlengde vanligere blant personer med fysiske lidelser, blant annet muskel- og skjelettlidelser, migrene, hjerte- og karsykdommer og smerteplager (Sivertsen et al., 2021c).

• Les også kapitlet om muskel- og skjeletthelse i Folkehelserapporten

Psykiske vansker

Søvnvansker er svært vanlig ved psykiske plager hos både ungdom og voksne (Sivertsen et al., 2012; Sivertsen et al., 2014a; Sivertsen et al., 2021c). En norsk registerkoblingsstudie viste at søvndiagnoser sjelden var registrert blant ungdom i barne- og ungdomspsykiatrien, til tross for høy forekomst av selvrapporterte søvnproblemer på tvers av diagnosegrupper (Hysing et al., 2022). I psykisk helsevern rapporterer mange pasienter søvnvansker, men slike vansker blir ikke alltid diagnostisert eller behandlet systematisk (Kallestad et al., 2011; Hysing et al., 2022). Nyere behandlingsanbefalinger understreker at insomni ved psykisk lidelse bør vurderes som komorbid insomni og behandles direkte, og ikke bare betraktes som et symptom som forventes å forsvinne når andre plager behandles (Bjorvatn et al., 2025).

Belastende barndomserfaringer og omsorgssvikt

Belastende barndomserfaringer og omsorgssvikt kan øke risikoen for søvnvansker hos barn og unge. I den norske Trippel-S-undersøkelsen ble ungdom i alderen 16-19 år med dokumenterte erfaringer med mishandling, overgrep eller omsorgssvikt sammenlignet med en kontrollgruppe med tilsvarende alder og kjønn fra ungdomsbefolkningen. Ungdommene i Trippel-S hadde lengre innsovningstid, mer våkentid etter innsovning og lavere søvneffektivitet (dårligere søvnkvalitet) enn sammenligningsgruppen, mens forskjellen i insomni ikke var statistisk signifikant. Psykiske vansker forklarte mye av sammenhengen mellom belastende barndomserfaringer og innsovningsvansker og nattlige oppvåkninger (Schønning et al., 2024). Funnene støtter at søvn bør kartlegges hos ungdom som har vært utsatt for belastende omsorgserfaringer, særlig ved samtidige psykiske plager.

Skiftarbeid

Personer som jobber skift- og nattarbeid er mer utsatt for søvnvansker og andre helseplager. Risikoen ser særlig ut til å øke når turnus inkluderer nattarbeid, tidlige morgenskift og kort hvile mellom vakter, såkalte «quick returns» (Vedaa et al., 2016).

Stress og arbeidsmiljø

Dårlig arbeidsmiljø er forbundet med søvnvansker. En systematisk oversikt viste at sosial støtte på jobben, kontroll over egen arbeidssituasjon og opplevd rettferdighet beskytter mot utvikling av søvnvansker, mens stress, mobbing og opplevd urettferdighet øker risikoen (Linton et al., 2015).

Graviditet og småbarnsperiode

Søvnvansker er vanlig under graviditet og i tiden etter fødsel. I en norsk longitudinell studie tilfredsstilte 6 av 10 kvinner kriterier for insomni både i uke 32 av graviditeten og 8 uker etter fødsel, og 40 prosent hadde fortsatt søvnproblemer to år senere (Sivertsen et al., 2015d).

Koffein og energidrikker

Koffein er sentralstimulerende og kan påvirke innsovning, søvnlengde og søvnkvalitet, særlig ved inntak sent på dagen. Norske studier av ungdom og studenter viser en klar sammenheng mellom bruk av energidrikk og kortere eller dårligere søvn (Kaldenbach et al., 2022; Kaldenbach et al., 2024). En nyere systematisk oversikt peker i samme retning og viser at bruk av energidrikk blant ungdom er forbundet med ugunstige søvnmønstre (Carneiro et al., 2026). Samtidig er studiene hovedsakelig tverrsnittsstudier. Sammenhengen kan derfor gå i begge retninger: Koffein kan forstyrre søvn, men ungdom og studenter som er trøtte, kan også bruke energidrikker for å holde seg våkne.

Påvirkning av årstidene

Det er en vanlig antagelse at søvn varierer med årstid og dagslys. Norske studier fra ulike breddegrader gir imidlertid ikke entydige holdepunkter for at forekomsten av insomni eller søvnlengde varierer markant gjennom året (Friborg et al., 2012; Johnsen et al., 2012; Sivertsen et al., 2011a; Sivertsen et al., 2021a).

Leggerutiner for barn

Forutsigbare leggerutiner kan støtte barns innsovning og bidra til bedre søvn. En systematisk oversikt viser at faste kvelds- og leggerutiner hos små barn er forbundet med bedre søvn, og kan også ha positive sammenhenger med språk, emosjonell regulering, atferd og foreldres fungering (Mindell & Williamson, 2018). Hos små barn kan høy grad av foreldreinvolvering ved innsovning, for eksempel vugging eller mating til barnet sovner, være forbundet med søvnvansker dersom barnet i mindre grad lærer å sovne igjen på egen hånd (Sadeh et al., 2010). Samsoving kan i noen studier være forbundet med kortere søvnlengde og flere oppvåkninger, men funnene må tolkes i lys av kultur, familiepraksis og barnets alder (Hysing et al., 2014).

Skjermbruk

Skjermbruk før leggetid, og særlig etter at man har lagt seg, henger sammen med kortere søvn og mer søvnvansker. En norsk studie blant ungdom viste at bruk av elektroniske enheter siste time før leggetid var assosiert med kortere søvnlengde og mer søvnvansker (Hysing et al., 2015b). Nyere SHoT-data viser tilsvarende sammenhenger blant studenter, der mer skjermtid i sengen var assosiert med både kortere søvn og høyere odds for insomnisymptomer (Hjetland et al., 2025).

Skjermbrukutvalget, som la frem sin utredning om barn og unges skjermbruk i 2024, peker på at skjermbruk om kvelden og natten kan gå utover søvn hos barn og unge. Utvalget fremhever særlig at skjermbruk kan forskyve leggetid, gjøre det vanskeligere å roe seg ned og bidra til at barn og unge blir liggende våkne lenger enn planlagt. Mange barn og unge beskriver også at det er vanskelig å legge bort mobilen om kvelden, blant annet på grunn av varslinger og forventninger om å være tilgjengelig (Skjermbrukutvalget, 2024).

En nyere teoretisk oversikt peker på at sammenhengen mellom teknologibruk og søvn trolig best forklares av at skjermbruk fortrenger søvn og forstyrrer nattesøvnen, mens det er svakere støtte for at sterkt lys fra skjermer eller aktivering alene forklarer sammenhengen (Bauducco et al., 2024). Nyere data tyder ikke på at sosiale medier klart skiller seg ut som mer søvnforstyrrende enn andre skjermaktiviteter hos studenter. Et praktisk råd er derfor å redusere skjermbruk etter leggetid, dempe varslinger og så langt som mulig unngå mobil eller andre digitale enheter når man skal sove (Skjermbrukutvalget, 2024; Hjetland et al., 2025).

Forebygging av søvnvansker

Forebygging av søvnvansker bør skje på flere nivåer: individ, familie, skole, arbeidsliv, helsetjeneste og samfunn. Det finnes fortsatt mindre forskningsbasert kunnskap om primærforebygging av søvnvansker enn om behandling av etablert insomni.

Søvnhygiene kan være nyttig som generell kunnskap og som del av forebyggende råd, for eksempel regelmessige søvnrutiner, dagslys om morgenen, fysisk aktivitet, redusert koffeinbruk sent på dagen, mindre skjermbruk i sengen og et soverom som er egnet for søvn. Ved kronisk insomni bør søvnhygiene likevel ikke brukes som eneste behandling. En nyere systematisk oversikt og metaanalyse fant at søvnhygieneundervisning ga en viss bedring i insomnisymptomer, men hadde svakere effekt enn kognitiv atferdsterapi for insomni (CBT-I), delkomponenter av CBT-I og enkelte andre ikke-medikamentelle tiltak. De fleste studiene hadde samtidig høy risiko for skjevhet, og funnene bør derfor tolkes med forsiktighet (Riemann et al., 2023; Ruan et al., 2025).

Hos små barn kan foreldreveiledning og atferdsbaserte tiltak ha effekt, særlig når tiltakene styrker foreldres kunnskap om barns søvnbehov og søvnsykluser, fremmer forutsigbare søvnrutiner og støtter barnet i å utvikle aldersadekvat selvregulering ved innsovning (Drozd et al., 2022; Meltzer & Mindell, 2014; Paul et al., 2016). Hos ungdom har rene undervisningsprogrammer om søvn som regel liten eller kortvarig effekt (Cassoff et al., 2013; Chung et al., 2017). En nyere systematisk oversikt over skolebaserte søvntiltak for barn og unge i alderen 5-18 år fant at tiltakene kan påvirke søvnatferd, men at effektene varierer mellom studier og tiltakstyper (Gaskin et al., 2024).

Tiltak som endrer rammebetingelser, særlig senere skolestarttidspunkt om morgenen i ungdomsskole og videregående skole, kan vurderes som strukturelle søvnforebyggende tiltak. Internasjonale studier viser at slike tiltak særlig er forbundet med lengre søvn og mindre søvnighet på dagtid (Berry et al. 2021; Widome et al. 2020), mens effekter på skoleprestasjoner, psykisk helse og fravær varierer mer mellom studier (Bowers & Moyer, 2017; Minges & Redeker, 2016; Yip et al., 2022). I Norge er det gjennomført forsøk med senere skolestarttidspunkt i Bergen og Oslo (Evanger et al., 2023), men gjennomføringen har vært krevende og gir foreløpig begrenset grunnlag for sikre konklusjoner. Store og godt gjennomførte randomiserte kontrollerte studier trengs for å belyse effekten av utsatt skolestarttidspunkt i norsk skole. Tiltakene krever lokale vurderinger av skole, transport, fritidsaktiviteter og familielogistikk.

For voksne bør forebygging omfatte arbeidsmiljø, skiftplanlegging, tidlig identifisering av søvnvansker ved psykiske og somatiske plager, og bedre tilgang til kunnskapsbasert behandling. Siden de fleste med langvarige søvnvansker også har andre psykiske eller kroppslige plager, bør søvn integreres tydeligere i forebyggende psykisk helsearbeid, arbeidshelse og kommunale lavterskeltilbud.

Innvirkning på folkehelsen

I dette avsnittet oppsummeres konsekvenser og belastning på befolkningsnivå, mens forekomst, risikofaktorer og behandling er omtalt tidligere. Mange sammenhenger er basert på observasjonsstudier, og årsaksretningen kan være kompleks og kan gå begge veier. Likevel er søvn en modifiserbar faktor, og behandling av insomni kan gi bedring i søvn, dagtidsfunksjon og psykisk helse.

Barn og ungdom

Hos barn henger kort søvnlengde og nattlige oppvåkninger sammen med emosjonelle vansker, atferdsvansker og senere psykiske problemer, også etter justering for andre forklaringer (Hysing et al., 2016c; Sivertsen et al., 2015c; Steinsbekk et al., 2013).

Hos ungdom er insomni, kort søvn og forsinket søvnfase forbundet med psykiske vansker, selvskading, rus- og alkoholproblemer, overvekt, skolefravær og svakere skoleprestasjoner (Hysing et al., 2015a; Hysing et al., 2015c; Hysing et al., 2016a; Sivertsen et al., 2014a; Sivertsen et al., 2014c; Sivertsen et al., 2015a; Sivertsen et al., 2015f). En systematisk oversikt og metaanalyse fant også at utilstrekkelig søvn hos ungdom var forbundet med økt risikoatferd, inkludert alkohol- og rusmiddelbruk, røyking, voldelig eller normbrytende atferd, trafikkrelatert risikoatferd og seksuell risikoatferd (Short & Weber, 2018). Nyere longitudinelle data fra norske videregående elever styrker særlig sammenhengen mellom kort søvn på skoledager, insomni og senere angst- og depresjonssymptomer (Evanger et al., 2025).

Unge voksne og studenter

Hos studenter er søvnvansker forbundet med psykiske og somatiske plager, redusert fungering, studieprogresjon og eksamensstryk (Sivertsen et al., 2021c; Vedaa et al., 2019). Prospektive SHoT-data viser at insomni og avvikende søvnlengde predikerer depressiv episode og angstlidelser ett år senere, også etter justering for psykiske symptomer og somatiske plager ved utgangspunktet (Hysing et al., 2025b). Den høye forekomsten av insomnisymptomer i SHoT-undersøkelsene gjør derfor studentpopulasjonen særlig viktig for forebygging og lavterskeltiltak.

Voksne og arbeidsliv

Hos voksne er insomni forbundet med økt forekomst av psykiske lidelser, flere somatiske lidelser, lavere smertetoleranse, redusert arbeidsevne, sykefravær og uføretrygd (Sivertsen et al., 2006; Sivertsen et al., 2009b; Sivertsen et al., 2014b; Sivertsen et al., 2015e; Sivertsen et al., 2021c). Søvnapné er forbundet med økt risiko for kardiovaskulær sykdom og dødelighet (Wang et al., 2013).

Søvnvansker kan også øke ulykkesrisiko gjennom tretthet, redusert oppmerksomhet og svekket reaksjonsevne, noe som gjør søvn relevant for trafikksikkerhet, pasientsikkerhet, arbeidsmiljø og beredskap (Leger & Bayon, 2010).

Mange søker ikke hjelp

Mange med insomni søker ikke hjelp, eller får først og fremst sovemedisin. Internasjonale data viser at en stor andel med insomni forblir ubehandlet, og at plagene ofte varer over tid (Morin et al., 2006; Morin et al., 2009). I Norge er tilgangen til kognitiv atferdsterapi for insomni (CBT-I) fortsatt begrenset, selv om digitale programmer, frisklivssentraler, Rask psykisk helsehjelp og Helsenorge-verktøy kan gjøre kunnskapsbaserte tiltak mer tilgjengelige. Det er derfor behov for lavterskeltilbud, inkludert fritt tilgjengelige automatiserte programmer, som kan gi kunnskapsbasert hjelp til personer med langvarige søvnvansker.

Samfunnsøkonomiske følger

Internasjonale studier viser store samfunnsøkonomiske kostnader ved insomni, knyttet til helsetjenestebruk, ulykker, tapt arbeidsevne og redusert produktivitet (Kessler et al., 2011; Léger & Bayon, 2010). En analyse fra RAND Europe estimerte at kronisk insomni er forbundet med et årlig produktivitetstap på 45-54 arbeidsdager per person, og at makroøkonomiske kostnader utgjør 0,64-1,31 prosent av BNP i de inkluderte høyinntektslandene. For Norge ble de indirekte kostnadene knyttet til tapt produktivitet anslått til om lag 5 milliarder USD årlig, og immaterielle velferdskostnader til om lag 1,5 milliarder USD. Tallene er modellbaserte internasjonale anslag, og det mangler oppdaterte norske kostnadsberegninger basert på nasjonale data (Hafner et al., 2023).

Behandling av søvnvansker

Behandling må tilpasses årsak, varighet, alder, komorbiditet og ikke minst til hvilken søvnforstyrrelse som foreligger. Ved akutte søvnplager kan råd, støtte og kortvarige tiltak være tilstrekkelig. Ved langvarig insomni hos voksne er kognitiv atferdsterapi for insomni (CBT-I) førstevalg (Riemann et al., 2023).

CBT-I består vanligvis av søvnrestriksjon eller søvnkomprimering, stimuluskontroll, arbeid med uhensiktsmessige tanker og bekymring knyttet til søvn, avspenning ved behov og målrettede søvnråd. De mest effektive komponentene er søvnrestriksjon og stimuluskontroll. Behandlingen kan gis individuelt, i gruppe, digitalt eller som selvhjelp.

Digitale behandlingsprogrammer har et særlig folkehelsepotensial fordi de kan nå mange. En stor norsk randomisert studie viste at digital CBT-I reduserte alvorligheten av insomni og bruken av sovemedisiner (Vedaa et al., 2020). Nyere norske data tyder også på at digital CBT-I kan ha effekt hos personer med samtidig psykisk belastning (Skoglund et al., 2024). En norsk langtidsoppfølging viste at effekten på insomni fortsatt var større enn ved nettbasert pasientinformasjon etter om lag to år, og at tiltaket sannsynligvis var kostnadseffektivt. Effekten var likevel noe svakere over tid, og frafallet i langtidsoppfølgingen gjør at funnene bør tolkes med noe forsiktighet (Vethe et al., 2026).

Helsenorge tilbyr per 2026 både søvntest fra SOVno og videobaserte selvhjelpskurs for kortvarige og langvarige søvnvansker (Helsenorge, 2026). Disse verktøyene kan fungere som lavterskeltilbud, men personer med alvorlige, langvarige eller sammensatte søvnplager bør også vurderes i helsetjenesten. Det er samtidig behov for fritt tilgjengelige, automatiserte og kunnskapsbaserte behandlingstilbud, særlig for insomni, men også for andre vanlige søvnlidelser som forsinket søvnfaselidelse og marerittslidelse.

Når bør andre søvnsykdommer vurderes?

Før behandling av insomni bør man vurdere om søvnproblemene kan skyldes eller forsterkes av søvnapné, rastløse bein, døgnrytmeforstyrrelser, hypersomni, parasomni, legemidler, rusmidler, smerte eller psykiske og somatiske lidelser. Ved uttalt dagtidssøvnighet, snorking og pustestopp, voldsom atferd under søvn, plutselige søvnanfall, betydelige bevegelsesplager eller manglende effekt av insomnibehandling bør videre utredning vurderes (Bjorvatn et al., 2025). SOVno har en oversikt over relevante utrednings- og behandlingstilbud for søvnsykdommer.

Sovemedisiner

Medikamentell behandling er fortsatt vanlig ved insomni, men det er viktig å skille mellom kortvarige søvnplager og kronisk insomni. Sovemidler (hypnotika) kan være nyttige ved akutt søvnløshet, for eksempel i forbindelse med en krise, men løser ikke nødvendigvis årsaken til langvarige søvnproblemer. Ved kronisk insomni frarådes medikamentell behandling som standard på grunn av begrenset dokumentasjon på langtidseffekt og risiko for bivirkninger, toleranse og avhengighet. Benzodiazepiner og benzodiazepinliknende preparater kan ha dokumentert korttidseffekt, men bruk utover 2-4 uker bør normalt unngås. Dersom CBT-I ikke fører frem, kan langtidsbruk av hypnotika, enten daglig eller intermitterende, eller lave doser sederende antidepressiva vurderes etter nøye individuell vurdering (Riemann et al., 2023). Nedtrapping ved langvarig bruk bør planlegges og kan med fordel kombineres med CBT-I (Bjorvatn et al., 2025; Glass et al., 2005).

Melatonin

Hurtigvirkende melatonin er særlig aktuelt ved døgnrytmeforstyrrelser som forsinket søvnfaselidelse og jetlag, mens depot-melatonin kan ha en beskjeden effekt ved insomni, særlig hos personer over 55 år (Bjorvatn et al., 2025; Herxheimer & Petrie, 2002). Hurtigvirkende melatonin anbefales ikke som generell behandling av kronisk insomni hos voksne med mindre døgnrytmeforstyrrelser er involvert (Riemann et al., 2023).

Melatonin bør ikke brukes som et generelt sovemiddel hos barn og unge. I Norge er melatonin aktuelt for avgrensede grupper, blant annet barn og ungdom 6-17 år med ADHD og barn og unge 2-18 år med autismespekterforstyrrelse og/eller Smith-Magenis syndrom, når søvnhygienetiltak ikke er tilstrekkelige (Direktoratet for medisinske produkter, u.å.). Systematiske oversikter fra 2023 viser samtidig at melatonin ikke bør være førstevalg ved idiopatisk kronisk insomni hos ellers friske barn og unge. Kortvarig og nøye monitorert bruk kan vurderes når ikke-medikamentelle tiltak ikke er tilstrekkelige og dagtidsfunksjonen er påvirket, men dokumentasjonen for nytte og skade er usikker (Edemann-Callesen et al., 2023a). Ved kronisk insomni knyttet til andre medisinske tilstander utenfor godkjent indikasjon bør eventuell bruk vurderes av spesialist (Edemann-Callesen et al., 2023b).

Andre preparater

I klinisk praksis brukes også enkelte antidepressiva, antihistaminer og antipsykotika mot søvnplager. Dokumentasjonen for effekten ved ren insomni er begrenset, og bivirkninger kan være betydelige (Buscemi et al., 2007). De nasjonale anbefalingene fraråder særlig bruk av antipsykotika som kvetiapin ved insomni uten samtidig psykotisk eller bipolar lidelse (Bjorvatn et al., 2025). Alimemazin bør brukes med særlig forsiktighet hos små barn. Tidligere norsk litteratur har pekt på risiko for bivirkninger og manglende dokumentasjon for effekt som sovemiddel hos barn (Slørdal & Bramness, 2008).

Datagrunnlag

Kapittelet bygger på flere typer datakilder, med ulike styrker og begrensninger.

• Befolkningsundersøkelser blant voksne: HUNT, Helseundersøkelsen i Hordaland og Tromsøundersøkelsen gir viktige data om søvn, insomni og helseutfall. De gir gode muligheter for analyser av sammenhenger og trender, men bruker ulike instrumenter og aldersgrupper.
• Barn og familier: Den norske mor, far og barn-undersøkelsen, AHUS-undersøkelsen og Tidlig Trygg i Trondheim gir data om søvn i tidlig barndom, men er ikke årlige overvåkingssystemer.
• Ungdom: ung@hordaland, Ungdata og Western Norway Longitudinal Sleep Study gir data om ungdomssøvn, psykisk helse, skole og døgnrytme.
• Unge voksne: SHoT gir nasjonale data om studenter og unge voksne i høyere utdanning. SHoT er svært nyttig, men representerer ikke alle unge voksne, for eksempel unge utenfor utdanning.
• Helsetjeneste og legemiddelbruk: Studier fra fastlegepraksis og psykisk helsevern viser høy forekomst av søvnvansker i kliniske grupper. Reseptbelagte legemidler kan følges i Legemiddelregisteret, men reseptfrie melatoninprodukter og kosttilskudd fanges ikke nødvendigvis fullt ut i samme datakilder.
• Kunnskapshull: Det mangler regelmessige nasjonale målinger av insomni i hele voksenbefolkningen med samme kriterier over tid, kliniske diagnosebaserte data om søvnsykdommer, objektive søvndata i representative utvalg og oppdaterte norske kostnadsanalyser.
• Tall for bruk av sovemedisiner bør tolkes ut fra hvilke legemiddelgrupper som inngår, alder, kjønn og om produktene er reseptbelagte eller reseptfrie. Reseptfrie melatoninprodukter fanges ikke nødvendigvis opp på samme måte som reseptbelagte legemidler.