Kronisk obstruktiv lungesykdom (kols) i Norge

Hovedpunkter

• Om lag 6-7 prosent av befolkningen over 40 år har kols, viser data fra Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT) og Tromsø-undersøkelsen. Anslag på forekomst varierer med hvilke diagnosekriterier som legges til grunn.
• I perioden fra 2001 til 2017 har andelen med kols i befolkningen gått ned. Dette kan i hovedsak forklares av nedgangen i røyking.
• De fleste som har kols har milde symptomer, og mange vet ikke at de har sykdommen. Mange personer får derfor forsinket diagnose.
• Lungesykdommer, inkludert kols, var den fjerde hyppigst registrerte dødsårsaken i Norge i 2025, ifølge Dødsårsaksregisteret.
• Antall personer som lever med kols vil holde seg høyt i årene framover, fordi antallet eldre øker.
• Røyking er fortsatt den viktigste årsaken til kols, men også personer som aldri har røkt kan få kols. Kols på grunn av uheldig eksponering av støv og gasser gjennom arbeid er mindre vanlig i dag enn tidligere.

Om kols

Kronisk obstruktiv lungesykdom (kols) er en tilstand som kjennetegnes av tranghet i luftveiene og kronisk betennelse i luftveiene og lungevevet. Kols kan føre til begrensninger i dagliglivet, særlig ved alvorlig sykdom. De første tegnene på kols er kronisk hoste og oppspytt, i tillegg til tung pust ved fysisk anstrengelse. Kols er ikke én enkelt sykdom, men en sammensatt tilstand som har ulike årsaker, forløp og biologiske mekanismer (Agustí et al., 2023).

De fleste som har kols har milde symptomer, og noen legger ikke merke til det. Ved alvorlig sykdomsgrad kan en få pusteproblemer også i hvile. Mange kontakter helsetjenesten først og fremst i forbindelse med akutte episodiske forverringer, som ofte er utløst av luftveisinfeksjoner.

En del pasienter med langvarig eller alvorlig astma utvikler etter hvert også kols. Dette gjelder spesielt de med aktiv betennelse i luftrørene som samtidig har røkt. 

• Mer om symptomer og behandling: Kols – Helsenorge.no

Forekomst og dødelighet

Tall for forekomsten av kols i befolkningen er usikre. Ulike diagnostiske kriterier for kols gir ulike tall i befolkningsundersøkelser. Det har tidligere vært betydelig overdiagnostisering av eldre og underdiagnostisering av yngre. Norge endret derfor i 2022 diagnosekriterium for kols til multietniske referanseverdier for aldersgruppen 3–95 år, utarbeidet av Global Lung Function Initiative (Helsedirektoratet, 2012, oppdatert 2022).

Tallene på forekomst påvirkes av mulige skjevheter i deltagelse ved befolkningsundersøkelser som HUNT og Tromsøundersøkelsen. Personer fra lavere sosioøkonomiske lag, røykere og eldre deltar i mindre grad i slike undersøkelser. Tall fra Norsk pasientregister viser imidlertid nokså sikre tall på hvor mange som har vært innlagt og fulgt i spesialisthelsetjenesten. 

HUNT og Tromsøundersøkelsen viser at blant deltakerne som var 40 år og eldre, har 6-7 prosent kols (Bhatta et al., 2018; Melbye et al., 2020). 

Utvikling over tid

Det finnes få befolkningsstudier som viser kolsforekomsten over tid. En norsk studie som benytter data fra Tromsøundersøkelsen, Norsk pasientregister og data fra Legemiddelregisteret viser at det er en tendens til at forekomsten av kols går ned (Melbye et al., 2020). En studie basert på HUNT viser den samme tendensen hos menn, men ikke hos kvinner (Bhatta et al., 2018).

Behandling i helsetjenesten

Antall per 1000 nordmenn som legges inn på sykehus for kols gikk ned i perioden 2010-2017 for både kvinner og menn (Melbye et al., 2020), se figur 1.

Figur 1. Sykehusinnleggelser for kols

En studie som så på behandling både på sykehus og i primærhelsetjenesten, viste at i perioden 2008 til 2014 var det en viss økning i antallet personer som ble behandlet for kols i helsetjenesten totalt (Skogen et al., 2017). De fleste ble behandlet i primærhelsetjenesten. Når det tas høyde for at befolkningen har blitt eldre i perioden, har andelen som får behandling for kols i helsetjenesten vært stabil fra 2008 til 2014, på rundt 1 prosent av befolkningen (Skogen et al., 2017).

Tall fra Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering (SKDE) viser at om lag 11 000 pasienter var innlagt på sykehus for akutte kolsforverringer i løpet av 2015 (SKDE, 2017). I gjennomsnitt var de innlagt 1,6 ganger i løpet av det året. I gjennomsnitt ble 29 prosent av alle primærinnleggelsene etterfulgt av en reinnleggelse innen 30 dager. Data for de siste 10 årene er ikke publisert, så det er ikke kjent hvordan faktorer som redusert røyking, pandemien og nye digitale instrumenter i kols-omsorgen har påvirket kols-behandlingen på sykehus eller i primærhelsetjenesten.  

Legemiddelbruk

Legemidler mot kols brukes for å dempe daglige symptomer og til behandling av akutte forverringer.

Ifølge data fra Legemiddelregisteret falt andelen som fikk forskrevet hurtigvirkende inhalasjonsbehandling eller behandling mot forverringer i perioden 2010 til 2017. Andelen som bruker fast medisinering (regelmessig medisinbruk) mot kols økte imidlertid i samme periode (figur 2).

Figur 2. Bruk av legemidler mot kols

Forskjeller i ulike grupper

Forskjeller etter alder

Forekomsten av kols øker med alderen, se figur 3. Økende levealder, også hos personer med kols, bidrar til at antall personer som lever med kols vil holde seg høyt i årene framover. Reduksjonen i antall røykere vil imidlertid redusere antall nye kolstilfeller og motvirke økningen noe.

Figur 3. Forekomst av moderat til alvorlig kols etter alder

Kjønnsforskjeller

Helseundersøkelsen i Trøndelag i 1995–1997 og 2006–2008 viste at flere menn enn kvinner hadde kols (Bhatta et al., 2018). Kjønnsforskjellene i kols er imidlertid i ferd med å endre seg, og nå er andelen kvinner og menn med kols omtrent lik, basert på data fra Tromsøundersøkelsen. Det er også en tendens til at det er flere kvinner enn menn som legges inn på sykehus for kols (se figur 1). Ulike røykevaner over tid kan delvis forklare noen av disse utviklingstrekkene (se nedenfor). 

Sosioøkonomiske forskjeller

En rekke studier har vist at lav sosioøkonomisk posisjon basert på inntekt og utdannelse gir en økt risiko for kols. Dette gjelder også når en tar hensyn til forskjeller i røykevaner og yrke, som vist i Norge på 1990-tallet (Bakke, Hanoa, & Gulsvik, 1995). En kjenner ikke de underliggende årsakene, men forhold gjennom livsløpet som varierer med sosioøkonomisk status, kan ha betydning for utvikling av kols. Om vi ser nærmere på hvordan sosioøkonomiske forskjeller målt ved inntekt påvirker forventet levealder og årsakspesifikk død ser vi samme tendens for kols som for andre kroniske sykdommer: De med lavest inntekt kommer dårligst ut (Kinge et al., 2019).

• Les også: Sosiale helseforskjeller i Norge

Diagnostisk utfordring

Andelen personer med diagnostiske kriterier for kols som ikke selv kjenner til at diagnosen er gitt, er betydelig. I en befolkningsbasert undersøkelse av 60-65 åringer i Akershus i 2012-2014 var det mer enn halvparten av personene med luftveisobstruksjon og røykehistorikk som ikke var klar over dette (Caspersen et al., 2022). Det er i større grad personer med ingen eller milde symptomer som ikke blir diagnostisert. Røykehistorikk er den viktigste risikofaktoren og markør for kols i denne gruppen, og bør være inngangsport for vurdering av diagnostikk i primærhelsetjenesten.  

Dødelighet av kols

Lungesykdommer, inkludert kols, var den fjerde hyppigst registrerte dødsårsaken i Norge i 2025, etter hjerte- og karsykdommer, kreft og demens, ifølge Dødsårsaksregisteret. Dette stemmer godt med tall fra andre vestlige land, se avsnittet om forekomst internasjonalt nedenfor. Figur 4 viser at det var en svak økning i antall dødsfall som følge av kroniske sykdommer i nedre luftveier i perioden 2011 til 2021. Denne statistikken omfatter død av kroniske nedre luftveissykdommer utenom astma, der kols utgjør den viktigste dødsårsaken. Det er registrert flere dødsfall som følge av kroniske sykdommer i nedre luftveier hos kvinner enn hos menn. 

Figur 4. Antall dødsfall fra kols og andre kroniske sykdommer i nedre luftveier

For å sammenligne dødelighet fra år til år, er det imidlertid viktig å ta hensyn til endring av folketallet og økt forventet levetid i befolkningen. Figur 5 viser aldersjusterte tall for dødelighet (dødsfall per 100 000 innbyggere), som tar hensyn til disse endringene. Figuren viser at aldersjustert dødelighet av kols og andre kroniske sykdommer i nedre luftveier er høyest blant menn. Den har imidlertid gått noe ned blant menn siden 2011, men synes å være ganske stabil blant kvinner.

Figur 5. Aldersjustert dødelighet av kols og andre kroniske sykdommer i nedre luftveier

Personer som lider av diabetes eller kronisk lungesykdom får ofte hjerte- og karsykdom eller kreft oppgitt som dødsårsak, slik at betydningen av disse to sykdomsgruppene kan bli undervurdert når Dødsårsaksregisteret brukes som kilde. Summen av de fire sykdommene som dødsårsak er imidlertid en god indikator. Figur 6 viser at andelen voksne som dør tidlig (her definert som død i alder 30-69 år) av ikke-smittsomme sykdommer har gått ned i perioden 2005 til 2025.

Figur 6. Dødelighet av ikke-smittsomme sykdommer, 30-69 år

• Les mer: Indikatorer for ikke-smittsomme sykdommer

Kols i andre land

Andelen med kols i ulike befolkninger påvirkes i stor grad av diagnosekriterier. Rapporter fra land i Europa tyder på en lignende forekomst og endring i forekomst som den vi har sett i Norge (Backman et al., 2020; Safiri et al., 2022).

Risikofaktorer og forebygging

Viktige faktorer som kan påvirke utviklingen av kols er røyking og alder, i tillegg til eksponering for gasser/partikler i jobb (Adeloye et al., 2022; de Oca et al., 2025; Wang et al., 2025). Personer som arbeider i miljøer med blant annet kvartsstøv og metallholdige gasser, eller som arbeider i gruver og tunneler, har økt risiko for kols. Kols kan derfor forebygges ved å redusere eksponering for årsaksfaktorer som røyking og arbeidsrelatert eksponering. Røykeslutt bremser sykdomsutviklingen og tap av lungefunksjon, og vil også gi redusert dødelighet (Tashkin & Murray, 2009; Wang, Qiu, Ji, & Dong, 2024).

Inneklimaet er ofte dårlig i land hvor biomasse brukes til boligoppvarming og matlaging uten adekvat avtrekk. Her vil forbrenning av biomasse være en betydelig årsak til kols og med påvist redusert lungefunksjon helt ned i ung alder.

Dersom man ikke oppnår optimal lungefunksjon i løpet av oppveksten, vil et senere tap av lungefunksjon gi et kols-liknende sykdomsbilde på et tidligere tidspunkt. Lungeutviklingen starter i fosterstadiet, og fortsetter gjennom barne- og ungdomstid, og påvirkes av en rekke arvelige- og miljøfaktorer gjennom livsløpet. Eksponering under svangerskapet, komplikasjoner før, under eller etter fødsel, og luftveisinfeksjoner i spedbarnsalder er kjente risikofaktorer. For tidlig fødsel kan for eksempel føre til lungeskader som kan øke risikoen for kols senere i livet, og effekten forsterkes ytterligere av røyking. Kols utvikles ikke bare ved et raskt tap av lungefunksjon i voksen alder, men også når lungefunksjonen ikke når sitt maksimale toppnivå i ung voksen alder, selv om det påfølgende tapet er normalt. Suboptimal lungefunksjon i barne- og ungdomstiden er derfor en selvstendig risikofaktor for kols, uavhengig av røyking (Melén et al., 2024).

Kroppsmasseindeks (KMI) i barne- og ungdomsalder ser også ut til å påvirke lungefunksjonsutviklingen. Barn med raskt økende KMI kan ha redusert lungefunksjonsvekst, og dette følger dem inn i voksen alder. Normalisering av KMI før puberteten kan redusere denne risikoen (Wang et al., 2025).

Astma er en etablert risikofaktor for utvikling av kols. Flere longitudinelle studier viser at personer med astma har betydelig økt risiko for senere å utvikle vedvarende luftstrømsobstruksjon, uavhengig av røykevaner. I en 20-års oppfølgingsstudie hadde personer med aktiv astma over 12 ganger høyere risiko for å oppfylle kriterier for kols sammenlignet med personer uten astma (Silva, Sherrill, Guerra, & Barbee, 2004). Studier tyder på at barneastma kan føre til lavere toppnivå av lungefunksjon, som vedvarer inn i voksen alder og øker sårbarheten for utvikling av kols (McGeachie, 2017).

Røyking som risikofaktor

Røyking er den vanligste årsaken til kols, og kan forklare to av tre tilfeller. Risikoen stiger med økende tobakksforbruk, både når vi måler forbruket i antall sigaretter per dag og røykebelastning over tid (røykeår) (Johannessen, Omenaas, Bakke, & Gulsvik, 2005; Melbye et al., 2020). Ikke alle røykere får kols – anslagsvis utvikler om lag 20-25 % av røykere sykdommen. Dette skyldes trolig en kombinasjon av genetisk sårbarhet, lungefunksjonsutvikling i barne- og ungdomstiden, og andre miljøfaktorer (Melbye et al., 2020; Safiri et al., 2022).

• Les mer: Røyking, snus og e-sigarettar i Noreg

Kvinner begynte historisk å røyke senere enn menn. Andelen røykere blant kvinner var betydelig lavere enn blant menn helt frem til slutten av 1960-tallet, mens det siden rundt år 2000 ikke har vært forskjell mellom kjønnene. Utvikling av kroniske lungesykdommer har blitt forskjøvet i takt med endringene i røykevaner. Mange kvinner som har røykt i mange år, har nå nådd en alder med økt risiko for kols. Selv om det har vært nedgang i andel røykere både blant menn og kvinner de siste årene, kan skadene av tidligere røyking forklare mye av økningen i forekomst og død av kols blant kvinner. Før sluttet pasienter med kols å røyke i mye mindre grad enn pasienter med hjertesykdom. Nå slutter de i like stor grad (Danielsen, Lochen, Medbo, Vold, & Melbye, 2016).

Passiv røyking er assosiert med økt risiko for kols, men evidensen er mer inkonsistent enn for aktiv røyking, og sammenhengen er ikke like godt dokumentert i prospektive studier (Chen, Li, Wu, Liu, & Cao, 2023; Fischer et al., 2015).

Omtrent 1 prosent av den voksne befolkningen i Norge bruker e-sigaretter (vape) daglig, men av og til-bruk har økt kraftig blant unge voksne, særlig blant kvinner (Statistisk sentralbyrå, 2026). Damp fra e-sigaretter inneholder færre og lavere nivåer av toksiske forbrenningsprodukter enn sigarettrøyk, men er ikke uten risiko for luftveiene. Tverrsnittsstudier viser gjennomgående en sammenheng mellom e-sigarettbruk og selvrapportert kols, men sammenhengen svekkes og er ikke lenger statistisk sikker i longitudinelle kohortstudier (Shabil et al., 2025), og forsvinner når det justeres for røykehistorie (Cook et al., 2023). Funnene er vanskelige å tolke, siden de fleste voksne e-sigarettbrukere har lang røykehistorie og mange begynner med e-sigaretter etter at luftveissymptomer har oppstått. Produktene er nye og oppfølgingstiden kort, og den langsiktige kolsrisikoen ved vaping er derfor fortsatt uavklart.

Snusbruk har økt betydelig i Norge de siste tiårene, særlig blant unge, samtidig som andelen dagligrøykere har falt kraftig. Snus innebærer ikke inhalasjon av forbrenningsprodukter, og det er i dag ikke holdepunkter for at snus i seg selv gir kols; kunnskapsgrunnlaget er imidlertid tynt (Cheng et al., 2025).

Faktorer som kan påvirke sykdomsutviklingen

Luftveisinfeksjoner, særlig virusinfeksjoner, er en viktig årsak til forverring av sykdommen hos pasienter med moderat til alvorlig kols. Minst 70 prosent av kols-forverringer er forårsaket av infeksjon, og luftveisvirus er identifisert ved om lag 30 prosent av tilfellene, inkludert RS-virus (RSV), influensavirus og SARS-CoV-2 (Simon et al., 2023). Det betyr at infeksjon med disse virusene kan føre til en forverring, og det anbefales derfor at kols-pasienter tar influensa- og koronavaksine (Influensavaksine – håndbok for helsepersonell, 2026; Koronavaksine – håndbok for helsepersonell, 2025). RSV-vaksine kan også vurderes til personer med kols over 60 år (RSV-vaksine – håndbok for helsepersonell, 2026).

Videre ser det ut som risikoen for alvorlig forløp av covid-19-sykdom er økt for personer som har kronisk lungesykdom. Vi har imidlertid ikke holdepunkter for at koronaviruset smitter lettere til personer med kronisk obstruktiv lungesykdom enn befolkningen for øvrig. Resultatene fra en omfattende litteraturstudie fra 2020 antyder at kronisk obstruktiv lungesykdom gir høyere risiko for alvorlig forløp av covid-19 enn astma (Zhao et al., 2020). Dette er imidlertid ikke bekreftet i nyere studier ved covid-19 etter at vaksine er blitt utbredt.

Pneumokokkvaksine (mot pneumokokkbakterien) anbefales til alle over 65 år. Vaksinen anbefales også etter individuell vurdering til yngre pasienter med kols, siden pneumokokkinfeksjon er en vanlig årsak til alvorlig lungebetennelse ved kols (Pneumokokkvaksine – håndbok for helsepersonell, 2025).

• Les mer: Råd til personer med økt risiko for alvorlig forløp av luftveisinfeksjoner

Utendørs luftforurensning kan også forverre sykdommen og gi økte symptomer hos personer med kols (Ryu, Murphy, Hinkley, & Carlsten, 2024).

• Les mer: Klimaendringer og helse

Trening som forbedrer kondisjonen og gir økt muskelstyrke vil gi bedre fysisk funksjon, lindre symptomer og øke livskvaliteten. Det er ikke vist bedring av lungefunksjon, men økt kondisjon øker yteevne med den begrensede lungefunksjonen pasienten måtte ha.

Adekvat kosthold er også viktig. Personer med alvorlig kols har ofte for lav vekt og er underernærte. Vektøkning bør tilstrebes, men er vanskelig for de med alvorlig kols på grunn av redusert matlyst, tungpustethet ved matinntak og lite overskudd til å lage variert mat.

Familiehistorie og arvelighet

Økt risiko for å utvikle kols kan også skyldes arvelige faktorer. Den mest kjente genfeilen som er assosiert med kols gir lave nivåer av proteinet alfa-1 antitrypsin, som bidrar til økt tap av lungefunksjon. Sverige gjennomførte  screening for alfa-1-antitrypsinmangel av 200 000 nyfødte i 1972-1974. Denne kohorten har vært fulgt i over 40 år og viser at ikke-røykere med alvorlig mangel (genotype PiZZ) har nesten normal lungefunksjon til godt opp i voksen alder, noe som understreker røykestopp som det viktigste forebyggende tiltaket også for denne gruppen (Hiller et al., 2022)

Kolspasienter har ofte flere kroniske sykdommer

• Kolspasienter har økt risiko for å få flere andre kroniske sykdommer (Fabbri et al., 2023). Det er uklart i hvilken grad dette skyldes at kols bidrar til generell betennelse i kroppen, eller felles risikofaktorer for kols og andre sykdommer. Dette gjelder hjerte- og karsykdommer, beinskjørhet, diabetes og muskelsvakhet.  Mange av disse sykdommer påvirker risiko for død av kols. Angst og depresjon har også betydning. En studie fra HUNT viser at pasienter med kols med symptomer på angst og depresjon hadde økt dødelighet, men at redusert angst over tid bidro til lavere dødelighet (Vikjord et al., 2020).
• Det er økt risiko for lungekreft hos personer med kols. Felles risikofaktor er røyking, som fører til inflammasjon, oksidativt stress og DNA-skader.
• Økt trykk i lungenes blodårer pga. lavere oksygennivå øker belastningen for hjertet og kan derfor bidra til hjertesvikt.
• Inaktivitet, mangelfullt kosthold og lite soleksponering på grunn av kolssykdommen kan øke risikoen for beinskjørhet, brudd og overvekt. Høye daglige doser med steroider (kortison) over lang tid, eller gjentatte kurer ved forverrelse, gir også økt risiko for beinskjørhet. Det øker også risikoen for brudd, og tynn og skjør hud med økte hudblødninger. 

Behandling

Behandling av kols kan lindre symptomer, redusere antall forverringer og bedre livskvalitet, men kan ikke gjenopprette tapt lungefunksjon. Dette understreker betydningen av forebygging og tidlig innsats i et folkehelseperspektiv. Røykeslutt er det enkelttiltaket som har best dokumentert effekt på sykdomsutviklingen, og kan bremse videre tap av lungefunksjon og redusere risiko for forverringer (Eagan et al., 2004). Tiltak som forebygger oppstart av røyking og fremmer røykeslutt i befolkningen er derfor sentrale for å redusere forekomst og sykdomsbyrde av kols.

Tidlig diagnostikk er viktig, særlig fordi det gir en mulighet til å iverksette røykeslutt på et tidlig stadium i sykdomsforløpet (Danielsen et al., 2016). Systematisk oppfølging, veiledning og tilbud om evidensbaserte røykesluttintervensjoner, inkludert både rådgivning og legemiddelbehandling, øker sannsynligheten for varig røykeslutt.

Ikke-farmakologiske tiltak er sentralt i behandlingen. Regelmessig kondisjons- og styrketrening har godt dokumentert effekt på fysisk kapasitet, reduserer symptomer og bedrer livskvalitet. Slike tiltak kan også bidra til økt mestring og deltakelse i dagligliv og arbeid. Effekten er best dokumentert når treningen inngår i et strukturert lungerehabiliteringsprogram (McCarthy et al., 2015). Rehabilitering som starter kort tid etter sykehusinnleggelse for forverring, reduserer i tillegg risikoen for reinnleggelse (Jenkins et al., 2024).

Kols er ofte forbundet med redusert livskvalitet, blant annet som følge av nedsatt fysisk funksjon, mobilitet og sosial deltakelse. Tiltak som fremmer fysisk aktivitet, sosial støtte og deltakelse kan motvirke isolasjon og bedre livskvaliteten. I et folkehelseperspektiv er det derfor viktig å legge til rette for røykeslutt, fysisk aktivitet og sosial inkludering. For personer som slutter å røyke og opprettholder en aktiv livsstil, er prognosen betydelig bedre, med langsommere sykdomsutvikling og bedre funksjonsnivå over tid.

En nasjonal kartlegging viste at minst én av tre kolspasienter ikke fikk utført anbefalt årlig spirometri, og at andelen varierte betydelig mellom geografiske områder (SKDE, 2017). Lungerehabilitering, som er et av få tiltak med dokumentert effekt på livskvalitet og sykehusinnleggelser, ble i 2015 kun benyttet av under 0,10 prosent av de med kols i Norge.

Framtidige utfordringer 

Det er behov for bedre oversikt over forekomst og alvorlighetsgrad av kols i den norske befolkningen, og hvordan sykdommen gjenspeiles i bruk av primær- og spesialisthelsetjenester. Samtidig er det viktig å utvikle og innføre digitale verktøy som kan bidra til bedre diagnostikk og oppfølging av personer med kols i primærhelsetjenesten. Fremover vil det også være nødvendig å utvikle bærekraftige modeller for oppfølging og rehabilitering som i større grad involverer pasientene selv, pårørende og kommunehelsetjenesten.

Videre er det behov for økt kunnskap om hvordan kjønn, sosial ulikhet og livsstilsfaktorer påvirker forekomst og alvorlighetsgrad av sykdommen. Det er også viktig å evaluere dagens diagnostiske kriterier og inndeling av sykdommens alvorlighetsgrad, inkludert å styrke kunnskapen om prediagnostiske faser der sykdomsutviklingen pågår lenge før spirometrikriteriene er oppfylt. Økt innsikt i hvordan tidlige risikofaktorer gjennom livsløpet, som prematur fødsel, luftveisinfeksjoner i barndommen og avvikende lungevekst, bidrar til utvikling av kols i voksen alder, vil også være sentralt.

Et annet viktig område er å øke kunnskapen om den biologiske heterogeniteten ved kols, med mål om mer målrettet diagnostikk og behandling. I tillegg bør konsekvensene av klimaendringer og økt luftforurensning, inkludert skogbrannrøyk og varmebølger, vurderes nærmere for personer med kols. Økt oppmerksomhet om samfunnsberedskap og totalforsvar er også relevant for lungehelse, ettersom personer med kols kan være særlig sårbare ved pandemier, langvarig forsyningssvikt, dårlig luftkvalitet eller andre kriser som påvirker tilgang til helsetjenester, legemidler, oksygen og elektrisitetsavhengig medisinsk utstyr. Det er derfor behov for kunnskap om hvordan helsetjenestene kan sikre kontinuitet i behandling og oppfølging av personer med alvorlig lungesykdom i ulike beredskapssituasjoner.

Det er også behov for å evaluere kvaliteten på kolsopplysninger i norske helseregistre, inkludert registrering av yrkesrelatert kols. Videre trengs mer kunnskap om komorbiditet og sykdomsforløp, herunder det lindrende perspektivet ved alvorlig kols. Samtidig vil fortsatt innsats for røykeslutt, både i befolkningen generelt og blant personer med kols spesielt, være avgjørende for å forebygge sykdom og redusere sykdomsbyrden i årene fremover.

Datagrunnlag

Følgende datagrunnlag er benyttet:

• Helseregistre: Dødsårsaksregisteret (les mer om foreløpige tall), Reseptregisteret, Norsk pasientregister (NPR), Registeret for kontroll og utbetaling av helserefusjon (KUHR) i Helsedirektoratet.
• Publikasjoner som baserer seg på data fra befolkningsundersøkelser som Tromsø-undersøkelsene og Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT).