Demens
Sist endret
|Om lag 115 000 personer levde med demens i Norge i 2025, og det forventes nesten en dobling innen år 2050 på grunn av økende antall eldre.
Hovedpunkter
- Demens er en tilstand forårsaket av flere hjernesykdommer som påvirker adferd og evnen til å huske, tenke og utføre dagligdagse aktiviteter.
- Selv om demens hovedsakelig er knyttet til høy alder, er det ikke en del av den normale aldringen, og forekommer også hos yngre.
- På verdensbasis er det om lag 57 millioner som har demens. I Norge er det om lag 115 000 som lever med demens.
- Beskyttende faktorer ser for en stor del ut til å være de samme som for hjerte- og karsykdommer: fysisk aktivitet, ikke-røyking og god kontroll av høyt blodtrykk og høyt LDL kolesterol. Sosial aktivitet ser ut til å beskytte.
- Diabetes, lav utdanning, fedme, nedsatt hørsel og syn, depresjon, høyt alkoholforbruk, hodeskader og luftforurensing er risikofaktorer.
- Alder og gener spiller en vesentlig rolle for utvikling av demens, men beregninger viser at så mye som 55 prosent av all demens kunne vært unngått ved forebygging.
Om demens
Demens er en tilstand forårsaket av flere ulike hjernesykdommer som medfører kognitiv svikt og andre funksjonstap som påvirker evnen til å klare seg selv i dagliglivet. Demens er ikke en del av normal aldring, selv om de fleste demenstilfellene er knyttet til høy alder. Demens kan også forekomme hos yngre personer, men er mer sjelden, se figur 1.
Demens utvikler seg vanligvis langsomt over tid, med unntak av der årsaken er akutt hjerneslag. Forverringen kan skje raskere etter hvert, og gjør at personen har behov for økende grad av hjelp. De fleste pasienter med demens dør i løpet av en tiårsperiode etter at diagnosen er stilt, enten av demens eller andre årsaker (Brück et al., 2025; Strand & Ranhoff, 2025).
Fakta: De vanligste formene for demens
Alzheimers sykdom er en hjernesykdom og er den vanligste årsaken til demens, og utgjør 60-70 prosent av alle med demens (Gjøra et al., 2021; world health, 2017). Sykdommen er knyttet til blant annet avleiring av stoffet beta-amyloid i hjernen, forandringer av tau-protein og etter hvert tap av hjerneceller. Utviklingen av sykdommen går gradvis.
Vaskulær demens er den nest vanligste demensformen og utgjør rundt 20 prosent av tilfellene (VasCog et al., 2025). Vaskulær demens skyldes manglende blodforsyning til deler av hjernen. Ofte er det gradvis tilstoppede blodårer eller gjentatte hjerneinfarkt (hjerneslag eller «drypp») som gir manglende blodforsyning, men også hjerneblødning kan gi kognitiv svikt og demens. Akutte hjerneslag gir gjerne demens som utvikler seg mer sprangvis og brått sammenlignet med Alzheimers sykdom, mens den gradvise tilstoppingen av blodårer, kalt småkarssykdom, har en mer gradvis utvikling
Demens med Lewy-legemar (DLB) utgjør om lag 10 prosent av all demens. DLB har samme underliggende årsak som Parkinsons sykdom. Sykdommen starter med kognitive symptomer og ofte hallusinasjoner og vil etter hvert også gi parkinsonistiske symptomer (kroppslige symptomer)
Frontotemporal demens (FTD) utgjør om lag 5-10 prosent av alle med demens. FTD fører til endringer i språkfunksjon og/eller atferd og personlighet, og forløpet kan være raskere enn ved Alzheimers sykdom. FTD rammer ofte yngre personer.
Demens er mer vanlig jo eldre man blir, og i eldre år er det vanlig at flere typer demens opptrer samtidig. Særlig gjelder det Alzheimers sykdom og vaskulær demens (Frisoni et al., 2025).
- Les mer om demens og symptomer hos Aldring og helse (aldringoghelse.no), helsenorge.no: Demens og Nasjonalforeningen for folkehelsen
Forekomst av demens i Norge
I en forekomstundersøkelse ble antall personer med demens i Norge i år 2025 beregnet til om lag 115 000 personer (Gjøra et al., 2021). Beregningene er basert på Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT4) standardisert mot nasjonale tall på alder, kjønn og utdanning. Det er første gang det er blitt gjennomført en representativ forekomstundersøkelse av demens i Norge. Undersøkelsen viser en høyere forekomst enn tidligere beregninger, som var basert på studier i andre land.
Nyere beregninger fra Alzheimer Europe gir et noe lavere prevalenstall for Norge for 2025 (n=89 885), men deres beregninger inkluderer ikke sykehjemsbeboere (Alzheimer Europe, 2025). Når sykehjemsbeboere tas ut av HUNT-estimatet, blir tallene mer sammenlignbare. Ifølge SSB var det 31 129 langtidsplasser i sykehjem per 31.12.2024. Dersom 80–85 prosent av beboerne har demens (Selbæk et al., 2007), tilsvarer dette rundt 25 000 personer med demens på norske sykehjem. Når vi legger til anslaget for hjemmeboende eldre med demens fra Alzheimer Europe, blir det totale antall personer med demens omtrent lik HUNT-estimatet.
Alder
Norske tall viser at andelen som har demens øker kraftig med alderen, fra anslagsvis 0,7 prosent i aldersgruppen 65-69 år til 48 prosent blant personer 90 år og eldre (Gjøra et al., 2021), se figur 1. Samme mønster ser vi også i internasjonale studier. Beregninger fra et stort antall studier fra Vest-Europa viser at 6,9 prosent av personer over 59 år har demens (Prince et al., 2013). Nyere anslag fra WHO viser at 7,3 prosent av personer over 59 år som ikke bor på institusjon, har demens (WHO/ADI, 2012). Et mindretall får demens før pensjonsalderen. Det er estimert 2100 personer under 65 år som har demens i Norge (Gjøra et al., 2021).
Figur 1. Demens i ulike aldersgrupper
Flere kvinner enn menn rammes
Flere kvinner enn menn blir rammet av demens, se figur 1. Tall for Norge viser at 16 prosent av kvinner over 70 år har demens (Gjøra et al., 2021). Tilsvarende tall hos menn er 13 prosent. Dette kan delvis tilskrives at kvinner lever lengre enn menn, se kapittelet Forventet levealder i Norge. I yngre alder, under 80 år, er det ikke noe kjønnsforskjeller, men for aldersgruppene over 80 er det høyere utbredelse blant kvinner enn menn (Figur 1). Den prosentvise kjønnsforskjellen øker altså med alderen, og dette er også rapportert i Europa (Huque et al., 2023).
Internasjonale forskjeller
Globale studier og meta-analyser viser at demensforekomsten er nokså lik når man justerer for alder, og at observerte forskjeller mellom (særlig vestlige) land i stor grad skyldes ulik befolkningssammensetning, levealder og diagnostikk, og ikke store reelle forskjeller i sykdomsrisiko (Prince et al., 2013; Qin et al., 2025; Yu et al., 2025).
Årlige nye tilfeller av demens i Norge
Nye estimater på årlige nye tilfeller av demens (insidens) i Norge er høyere enn tidligere anslått. I en studie basert på en oppfølging av 5229 deltakere uten demens i HUNT4 70+ utviklet 749 personer demens over en 4-års periode (Molvik et al., 2025). Dette tilsvarer en andel på 14,3 prosent (749/5229) (14,0 prosent hos menn og 14,6 prosent hos kvinner). Antall nye demenstilfeller øker med alderen fra 29 per 1000 personer per år for kvinner i alderen 70-74 år til 186 per 1000 personer per år blant kvinner i alderen 90+. For menn var tilsvarende tall 18 per 1000 personer per år og 208 per 1000 personer per år. Ratene var høyere for kvinner enn for menn etter 85-års alder (Figur 2).
Figur 2. Nye tilfeller av demens
Endring i nye tilfeller av demens
I en stor gjennomgang av studier frem til 2023 rapporterte Mukadam og medarbeidere om en klar og konsistent nedgang i demensinsidens i både Europa og USA (Mukadam et al., 2024). Resultater fra Tromsø gir sterk støtte for at Norge følger den europeiske trenden (Johnsen et al., 2023). Mukadam og medarbeidere peker på at livsstilstiltak, slik som obligatorisk utdanning og redusert røykeandel gjennom politiske tiltak på nasjonalt nivå, kan være knyttet til en observert reduksjon og dermed en framtidig reduksjon i insidensen av demens. Økt utdanningsnivå, bedring i levevaner, som redusert røyking og sunnere kosthold, og bedre kontroll med risikofaktorer for hjerte- og karsykdommer, for eksempel blodtrykksbehandling, kan ha bidratt til å redusere risikoen.
Dødelighet
Demenssykdommer er progressive og dødelige, og personer med demens lever betydelig kortere enn befolkningen ellers (Strand et al., 2019). Norske beregninger basert på pasienter utredet for demens og kognitive symptomer i spesialisthelsetjenesten viser at en 75-åring med demens lever i gjennomsnitt 5 til 6 år etter at de har fått diagnosen. Yngre personer som er diagnostisert ved 65 års alder, lever i gjennomsnitt 6 til 7 år (Strand et al., 2019). Til sammenlikning var forventet gjenstående levetid for en 75-åring i den generelle befolkningen om lag 12 år i 2016, altså omtrent det dobbelte. Tallene er i tråd med en internasjonal oversikt som også viser at personer med Alzheimers sykdom har noe lengre overlevelse enn personer med andre demensformer (Brück et al., 2025).
Nye norske analyser viser at kvinner taper flere leveår enn menn ved demens: Ved 60 års alder mister kvinner i gjennomsnitt 17 forventede gjenstående leveår, mot 13,5 år for menn (Amland et al., 2025).
Antall dødsfall og dødelighetsraten for demens har økt betydelig de siste tiårene. Dødelighetsraten for demens fortsetter å øke, og har de siste årene kommet opp som den tredje største dødsårsaken, se Dette døde vi av i 2025 - FHI. Ifølge foreløpige tall fra Dødsårsaksregisteret døde 5 313 personer av demens i Norge i 2025, og de fleste (97 prosent) var over 70 år. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at dødelighetstallene har usikkerhet. Demens rammer særlig eldre, som ofte har flere samtidige sykdommer, og variasjon i diagnostisering og registreringspraksis påvirker hvor ofte demens oppgis som underliggende eller medvirkende dødsårsak.
Framtidig utvikling
Dersom aldersspesifikk forekomst ikke forandrer seg, vil økningen i forventet levealder i Norge medføre at antallet personer med demens nesten dobles mot 2050. Basert på alders- og kjønnsspesifikk demensprevalens i HUNT4 70+ og hovedalternativet, i SSBs nasjonale befolkningsframskrivinger – det scenarioet SSB anser som den mest sannsynlige utviklingen (Statistisk sentralbyrå, 2024) - er det estimert (til nærmeste 5000) at forekomsten av demens vil øke fra om lag 115 000 i 2025, til 135 000 i 2030, til 185 000 i 2040 og til om lag 225 000 i 2050 (demenskartet.no, n.d.)
Figur 3. Framskriving av demens
Forekomsttallene og anslag på fremtidig demensutvikling presenteres på landsnivå, fylkesnivå og for alle norske kommune rapporteres i demenskartet.no.
I Vest-Europa er det også forventet en dobling i perioden 2015 til 2050 (ADI, 2015; Alzheimer’s Disease International et al., 2025). På verdensbasis er økningen enda større, og det er beregnet at antallet personer med demens vil tre-fire-dobles fra 2015 til 2050.
Alzheimer Europe estimerer en økning i hjemmeboende eldre med demens fra 89 885 til 167 703 i Norge i perioden 2025 til 2050, en økning på 87 prosent (Alzheimer Europe, 2026).
Forklaringen på økt forekomst av demens i totalbefolkningen er økt levealder og flere eldre i befolkningen. I tillegg lever personer med demens nå lenger med sykdommen.
Demens og sosial ulikhet
Forekomsten av demens er høyere blant personer med lav utdanning enn blant personer med høy utdanning (Caamano-Isorna et al., 2006; Strand et al., 2014). Flere nyere studier viser en tydelig sosial gradient i demensrisiko, der høyere utdanningsnivå er assosiert med lavere risiko for demens (Liu et al., 2023; Livingston et al., 2020). En sentral forklaring er kognitiv reserve: Utdanning kan bidra til å opprettholde hjernefunksjon ved demenssykdom og dermed utsette symptomdebut (Kim et al., 2024; Stern, 2012).
Høyere utdanning gir derimot ikke permanent beskyttelse mot demens, og når sykdommen først manifesterer seg, kan progresjonen være lik uavhengig av utdanningsnivå (Livingston et al., 2020; Wilson et al., 2019). I en studie hvor demenspasienter ble fulgt over en tre-års periode, var det ikke noen sammenheng mellom utdanningsnivå og grad av progresjon (Edwin et al., 2021).
Personer med lavere utdanning har ofte høyere forekomst av risikofaktorer som høyt blodtrykk, røyking og diabetes, som kan forklare en betydelig del av sammenhengen mellom utdanning og demens (Liu et al., 2023). Analyser fra HUNT4 70+ utdyper dette bildet, og viser at lav utdanning (Mekonnen, Skirbekk, Haberg, et al., 2025) og barnløshet (Mekonnen, Skirbekk, Zotcheva, et al., 2025) er forbundet med forhøyet demensrisiko gjennom levevaner, kardiovaskulær helse og sosiodemografiske forhold.
Arbeidslivsforløp bidrar videre til ulikhet, der yrker med høye kognitive krav er knyttet til lavere demensrisiko (Edwin et al., 2024), mens fysisk belastende yrker (Zotcheva, Bratsberg, et al., 2023), tidligere pensjonering og langvarige trygdeytelser er assosiert med høyere risiko (Zotcheva, Strand, et al., 2023). I tillegg er langvarig ekteskap forbundet med lavere risiko (Skirbekk et al., 2023). Samlet understreker dette at demens utvikles gjennom sammensatte livsløpsprosesser der flere faktorer virker sammen.
Legemiddelbehandling av demens
Omfattende forskning gjennom mange år har ført til fremskritt når det gjelder sykdomsmodifiserende behandling av Alzheimers sykdom. Det er utviklet legemidler, så kalte monoklonale antistoffer (MAB), rettet mot beta-amyloid. Disse legemidlene fjerner amyloide plakk i hjernen til pasienter med Alzheimers sykdom, og er vist å ha en bremsende effekt på sykdomsutviklingen. Dette er altså behandling som kan påvirke selve sykdomsprosessen, ikke bare symptomene, men vil ikke kurere sykdommen.
Effekten av disse legemidlene er begrenset, og de virker best tidlig i sykdomsforløpet før skadene i hjernen er for omfattende. Det er en krevende behandling med betydelig fare for bivirkninger. Bare en liten andel av pasientene med Alzheimers sykdom vil kvalifisere for denne behandlingen. Disse medikamentene er i dag ikke godkjente til bruk i det offentlige helsevesenet i Norge. Symptomatiske medisiner som kolinesterasehemmere og memantin er fortsatt aktuelle, og kan hos noen pasienter bidra til å redusere symptomene. Mer om behandling og oppfølging:
Utviklingen av legemidler mot demens fortsetter, og det var i 2025 182 pågående utprøvinger av medisiner mot Alzheimers sykdom (Cummings et al., 2025). Det er fortsatt sparsomt med legemiddelutvikling og utprøving når det gjelder andre demensformer.
Demens i sykehjem og hos de som bor hjemme
I Norge er det god kunnskap om forekomsten av demens i sykehjem og blant hjemmeboende tjenestemottakere. I overkant av 80 prosent av de som har langtidsplass i sykehjem, har demens, og de aller fleste av disse har adferdsmessige og psykologiske symptomer i tillegg til store hjelpebehov i dagliglivets funksjoner (Selbaek et al., 2007). De aller fleste sykehjem har tilrettelagte enheter for personer med demens (91,7 prosent i 2022, Helsedirektoratet 2023).
Likevel bor de aller fleste med demens hjemme eller i tilrettelagte omsorgsboliger, og i ikke tilpassede enheter på sykehjem. Over 40 prosent av dem som er over 70 år og får hjemmetjenester, har demens. To tredeler av de om lag 100 000 med demens bodde i 2020 hjemme (Gjøra et al., 2021). Det har siden 2008 vært en betydelig økning av tilrettelagte boliger for personer med demens, men det er utfordrende å klart definere hva som skal anses som et tilrettelagt botilbud (Helsedirektoratet, 2023).
I en norsk studie basert på pasienter i Norsk register for personer som utredes for kognitive symptomer i spesialisthelsetjenesten (NorKog), fant man at om lag en tredel av pasientene legges inn på sykehjem i løpet av det neste tiåret (Mjorud et al., 2020). Det betyr at de fleste (to tredeler) diagnostisert med demens i spesialisthelsetjenesten, ikke ble sykehjemsbeboere. I den samme studien fant man at median overlevelse etter innleggelse i sykehjem var 2,1 år for menn og 2,4 år for kvinner.
I en nederlandsk studie beregnet forskerne at en tredjedel av gjenstående levetid etter demensdiagnose blir tilbragt i sykehjem og at mer enn halvparten av pasientene flyttet til sykehjem innen fem år etter diagnosen ble satt. Liknende beregninger finnes ikke for norske personer med demens (Brück et al., 2025; Strand & Ranhoff, 2025). Når det gjelder mottak av hjemmesykepleie ved demens har vi ikke gode data i Norge, men en tidligere nederlandsk studie viste at menn kunne forvente å motta hjemmesykepleie i 2,6 år og deretter å bo på sykehjem i 1,6 år, altså mottakere av formell pleie over en periode på 4,2 år. Tilsvarende kunne kvinner på 75 år forvente 3,4 år med hjemmesykepleie og 3,2 år på sykehjem, altså totalt 6,6 år med formell pleie. For personer som ble diagnostisert da de var 85 år, var antall år med formell pleie 2,8 år for menn og 4,6 år for kvinner (Janssen et al., 2020).
Årsaksfaktorar og forebygging
Genetiske årsaker
Gener er litt viktigere enn samlede miljøfaktorer som forklaring på Alzheimers sykdom, viser tvillingstudier (Bergem et al., 1997; Gatz et al., 2006). Det finnes ikke tilsvarende forskningsresultater for andre demenstyper.
Flere gener med små effekter påvirker risiko for Alzheimers sykdom, hvor det viktigste er genet for apolipoprotein E (APOE). En kopi av APOE ε4 allelet gir 2-3 ganger forhøyet risiko og to kopier gir opp til 11-15 ganger forhøyet risiko (Saunders et al., 1993; Schipper, 2011), om ikke enda høyere (Saddiki et al., 2020) sammenliknet med personer uten APOE ε4. Tilsvarende, eller noe lavere, risikoøkning er observert i norske studier (Strand et al., 2015). Testing for APOE-genvarianter kan ikke fastslå om en frisk person vil få demens; selv om to ε4‑alleler øker risikoen betydelig, betyr det ikke at man nødvendigvis blir syk. Anslagsvis 40 til 80 prosent av pasienter med Alzheimers sykdom har arvet denne varianten fra minst én av sine foreldre.
APOE ε4 fører til økt ansamling av beta-amyloid i hjernen før symptomer relatert til Alzheimers sykdom oppstår (Tanzi & Bertram, 2005). Siden beta-amyloid primært knyttes til Alzheimers sykdom, og ikke til vaskulær demens, kunne man anta at APOE ε4 i hovedsak er en risikofaktor for førstnevnte. Imidlertid ser det ut til at APOE ε4 er en like sterk risikofaktor for diagnosen vaskulær demens som for Alzheimers sykdom (Liu et al., 2012). I tillegg til APOE ε4 kjenner man et stort antall andre gener som øker risikoen for demens, men ingen med tilnærmet like sterk effekt (Bellenguez et al., 2022; Kunkle et al., 2019; Lambert et al., 2013). Det er mye forskningsaktivitet på dette feltet, og det oppdages stadig nye gener som gir økt risiko for å utvikle Alzheimers sykdom.
Blodbaserte biomarkører
Blodbaserte biomarkører for Alzheimers sykdom er tilgjengelige for utredning i spesialisthelsetjenesten i Norge, og en enkel blodprøve vil kunne påvise tegn på Alzheimer i hjernen også før man får symptomer. Implementeringen av blodbaserte biomarkører har potensiale til å føre til en endring i utredningen av pasienter med kognitiv svikt (Grøntvedt, 2025).
Vaksine mot helvetesild
Flere nyere studier har funnet at vaksinasjon mot helvetesild (herpes zoster) kan være forbundet med redusert risiko for demens hos eldre voksne (Eyting et al., 2025; Pomirchy et al., 2026; Taquet et al., 2024). Det ble funnet om lag 20 prosent lavere demensrisiko blant personer som fikk herpes zoster-vaksine sammenlignet med uvaksinerte personer (Eyting et al., 2025). En annen studie fant at den rekombinante zoster-vaksinen (Shingrix) var forbundet med lengre tid uten demensdiagnose sammenlignet med personer som fikk den eldre zoster-vaksinen (Zostavax) (Taquet et al., 2024). Funnene bygger på observasjonsstudier, og ikke på randomiserte studier som kan fastslå en sikker årsakssammenheng, men gir støtte til at zoster-vaksinasjon kan forebygge, eller forsinke utvikling av demens. Vi har likevel ikke nok kunnskap til å anbefale at vaksinen bør inngå i vaksineprogrammet på grunn av eventuell risiko for demens.
FHI anbefaler at alle som er 65 år skal få tilbud om vaksinasjon mot helvetesild, basert på en økende forekomst av sykdommen og at vaksinen gir en svært god beskyttelse mot helvetesild.
Miljøfaktorer og levesett
Det er mye usikkerhet omkring årsaks- og beskyttelsesfaktorer for demens, men Lancet-kommisjonen for forebygging av demens har anslått at så mye som 45 prosent av all demens kunne vært forebygget (Livingston et al., 2024; Livingston et al., 2020; Livingston et al., 2017), og i en nylig norsk studie ble forebyggingspotensialet anslått til hele 55 prosent (Ellingjord-Dale et al., 2025).
En stor gjennomgang av litteraturen på forebygging av demens har blitt gjort i tre omganger av Lancet-kommisjonen for forebygging av demens, i 2017, 2020 og senest i 2024 (Livingston et al., 2024; Livingston et al., 2020; Livingston et al., 2017). Her ble det pekt på at risikofaktorene for Alzheimers sykdom og vaskulær demens for en stor del er sammenfallende. Det vises til 14 påvirkbare risikofaktorer, med ulik betydning i forskjellige faser av livet. Ni av disse ble beskrevet i rapporten fra 2017 (Livingston et al., 2017): Lav utdanning, høyt blodtrykk, nedsatt hørsel, røyking, fedme, depresjon, fysisk inaktivitet, diabetes og lite sosial kontakt. I 2020 ble tre risikofaktorer lagt til: Høyt alkoholkonsum, hodeskader og luftforurensning (Livingston et al., 2020). I rapporten fra 2024 ble ytterligere 2 risikofaktorer lagt til: Høyt kolesterol (LDL) midt i livet og nedsatt syn sent i livet (Livingston et al., 2024).
Den norsk studie utført med utgangspunkt i rammeverket fra Lancet-kommisjonen for forebygging av demens (Livingston et al., 2024), tyder på at en betydelig andel av demenstilfellene i Norge kan knyttes til modifiserbare risikofaktorer (Ellingjord-Dale et al., 2025). I denne studien av personer over 70 år kunne 14 risikofaktorer forklare 51 prosent av demenstilfellene. Når sosiodemografiske forhold (sivilstatus, arbeidsstatus og tungt fysisk arbeid) ble inkludert, økte det samlede beregnede forebyggingspotensialet for demens til 55 prosent (se figur 4).
Figur 4. Forebyggingspotensialet for demens
Beregningene er gjort på befolkningsnivå og representerer et teoretisk, øvre estimat,
forutsatt at de observerte sammenhengene er årsakssammenhenger. Estimatene tar
ikke hensyn til gjennomførbarhet, kostnader eller dokumentert effekt av tiltak, og kan
derfor ikke brukes direkte til å prioritere konkrete folkehelsetiltak. Resultatene kan heller ikke overføres til individnivå.
Det samlede forebyggingspotensialet var noe høyere blant menn (57 prosent) enn blant
kvinner (52 prosent). For kvinner økte estimatet når sosiodemografiske forhold ble inkludert, mens tilsvarende økning blant menn var liten.
Figur 5. Forebyggingspotensialet for demens for kvinner
Figur 6. Forebyggingspotensialet for demens for menn
Funnene understøtter et betydelig forebyggingspotensial for demens gjennom
livsløpsrettede og tverrsektorielle tiltak, blant annet knyttet til utdanning, arbeidsforhold, kardiometabolske risikofaktorer, nedsatt hørsel og syn samt fysisk inaktivitet. Resultatene er i tråd med internasjonal forskning.
Se også andre kapitler i Folkehelserapporten:
Konsekvenser og utfordringer
Demens er en stor påkjenning og utfordring både for den som rammes, de pårørende, helse- og omsorgstjenestene og samfunnet. Tap av kognitive og motoriske funksjoner, psykiske tilleggssymptomer som angst og depresjon, samt atferdssymptomer som motorisk uro, aggresjon og vrangforestillinger, fører ofte til mye lidelse for dem som rammes av demens.
Også blant pårørende, spesielt ektefelle eller barn, kan sykdommen føre til store belastninger. Opplevelsen av gradvis å miste sin nærmeste er en smertefull og ofte langvarig prosess. I tillegg er selve omsorgsbyrden ofte tung og krevende.
Kognitiv svikt og demens medfører utstrakt bruk av helse- og omsorgstjenester, og vil utgjøre en økende samfunnsutfordring i årene fremover.
For å møte de konsekvensene og utfordringene som demenssykdommer hos et økende antall i befolkningen gir, har Demensplan 2025 (regjeringen.no) fire innsatsområder: Medbestemmelse og deltakelse, forebygging og folkehelse, gode og sammenhengende tjenester og planlegging, og kompetanse og kunnskapsutvikling (Regjeringen.no, 2020). Demensplan 2030 skal lanseres våren 2026 (Regjeringen.no, 2025).Den nasjonale faglige retningslinjen for demens fra Helsedirektoratet beskriver hvordan personer med kognitiv svikt og demens skal utredes i primærhelsetjenesten og i sekundærhelsetjenesten (Helsedirektoratet, 2024). Det gis blant annet anbefalinger om når pasienter med uavklarte og kompliserte sykdomsbilder bør henvises til spesialisthelsetjenesten. Anbefalt behandling er rettet mot å oppnå bedre funksjon og livskvalitet.