Dioksiner og dl-PCB
Artikkel
|Oppdatert
|Her forklarer vi hva dioksiner og dioksinliknende PCB er, hvor mye vi får i oss i Norge, utvikling over tid, tålegrenser og mulige helseskader.
Hovedpunkter
- Dioksiner og dioksinliknende PCB (dl-PCB) er en betegnelse på 29 helseskadelige stoffer som vurderes samlet.
- 90 prosent av dioksiner og dl-PCB som vi får i oss, kommer fra mat, og mest fra fisk og meieriprodukter.
- Noen enkeltmatvarer kan inneholde mye dioksiner: måseegg, den brune innmaten i krabbe, torskelever og stor kveite.
- Dioksiner og dioksinliknende PCB hoper seg opp i kroppen og kan overføres til foster og diebarn gjennom morsmelken. Derfor er det særlig viktig at unge kvinner og gravide ikke får i seg mer enn tålegrensen.
- For høy eksponering for dioksiner i barndommen kan redusere sædkvaliteten hos menn. Også tannemaljen hos barn og nivå av stoffskiftehormoner hos nyfødte kan påvirkes.
- En tålegrense er fastsatt for å beskytte mot helseskader. I 2018 satte den europeiske mattrygghetsmyndigheten EFSA en ny tålegrense på 2 pg TE/kg kroppsvekt/uke, og denne er betydelig lavere enn den forrige fra 2001.
- I vesteuropeiske land er det totale inntaket av dioksiner og dl-PCB godt over den nye tålegrensen .
- Det er usikkerhet knyttet til helserisikoen for spesielt én dl-PCB (PCB-126). Dette innebærer at inntaket i europeiske land kan være betydelig overestimert. Videre diskusjon om dette vil skje i internasjonale ekspertorganer.
- Innholdet av dioksiner og dl-PCB i morsmelk er et godt mål på hvor mye vi får i oss. I Norge er nivået i morsmelk redusert med mer enn 70 prosent siden 1986.
Definisjoner - dioksin og dl-PCB
Dioksiner og PCB er betegnelsen på en gruppe klorholdige stoffer som lagres i fettvev (har høy fettløselighet), og som har lang nedbrytningstid i naturen.
Dioksiner og furaner dannes i forbrenningsprosesser der klor og karbon er til stede samtidig.
- Det fins 210 ulike forbindelser i gruppen dioksiner og furaner.
- Av de 210 forbindelsene er det 17 som er spesielt helseskadelige og tungt nedbrytbare. Disse 17 omtales som dioksiner i dette faktaarket.
PCB er syntetiske organiske forbindelser som inneholder klor. PCB står for polyklorerte bifenyler og fins i 209 ulike former.
PCB er blitt brukt i et utall ulike produkter, og noen eksempler er elektriske transformatorer og kondensatorer, hydrauliske systemer, skjæreoljer, smøremidler, mørteltilsetning, maling, isolerglass og som mykner i plast. I tekniske blandinger er det identifisert omtrent 130 ulike PCB-forbindelser.
- 12 PCB-er har kjemisk sett en flat, dioksinliknende struktur. De har de liknende helseskadelige egenskapene som dioksiner og omtales som dioksinliknende PCB (dl-PCB).
Helseskader ved dioksiner og dioksinliknende PCB vurderes samlet, se nedenfor. Se eget faktaark for ikke-dioksinliknende PCB-forbindelser.
Strukturformler
Figur 2 og 3 nedenfor viser polyklorerte dibenso-p-dioksiner (PCDD) og polyklorerte dibensofuraner (PCDF). De har 1- 8 kloratomer, er nært beslektede organiske stoffer og omtales under fellesbetegnelsen dioksiner. I miljøet finnes det 75 PCDD-er og 135 PCDF-er.
Figur 2. Strukturformel for polyklorerte dibensofuraner (PCDD).
Figur 3. Strukturformel for polyklorerte dibensofuraner (PCDF).
Figur 4 viser polyklorerte bifenyler (PCB) som har 1-10 kloratomer. En liten gruppe PCB har flat, dioksinliknende struktur og omtales som dioksinliknende PCB (dl-PCB).
Figur 4. Strukturformel for dl-PCB.
Hvordan får vi i oss dioksiner og dl-PCB?
Mer enn 90 prosent av dioksiner og dl-PCB som vi får i oss, kommer fra mat. I tillegg kan vi få i oss dioksiner og dl-PCB gjennom forurenset luft, jord og drikkevann.
Utslipp av dioksiner til luft, vann og jord
Mesteparten av dioksinene dannes gjennom ved- og oljefyring i boliger, avfallsforbrenning og i ulike industrielle prosesser som foregår ved høy temperatur, for eksempel i metallurgisk industri. I tillegg dannes dioksiner ved klorbleking av papirmasse og i produksjon av kjemiske stoffer som inneholder klor.
Der største kildene til dioksinutslipp i Norge er ifølge Miljøstatus Norge (tall fra 2015):
- fyring i boliger
- industriutslipp
- båt og skipstrafikk
Disse tre kildene utgjør cirka 70 prosent av dioksinutslippene. Det øvrige kommer fra avfallsforbrenning, olje og gass, og fra andre kilder.
I lufta fins de tyngre dioksinene og dl-PCB hovedsakelig bundet til partikler, mens de lettere forbindelsene i større grad fins i gassform. Partiklene faller ned, og en kan derfor påvise dioksiner og PCB både i luft, jord, kommunalt avløp, slam og sedimenter på bunnen av fjorder, vann og vassdrag.
I lufta kan dioksiner transporteres over store avstander. En del dioksiner og dl-PCB som faller på bakken i Norge, kommer derfor fra andre land.
I Norge ble utslippene av dioksiner til luft redusert med over 70 prosent fra 1995 til 2013. Bakgrunnen er endringer i industriprosesser, ny renseteknologi for avgasser samt nedleggelse av enkelte forurensende bedrifter. Se Miljøstatus Norge: Dioksiner
Lang nedbrytningstid
Dioksiner i miljøet brytes ned av sollys. Vanligvis tar det måneder og år, blant annet fordi dioksiner fins på mørke partikler og i bunnsedimenter og jord hvor sollyset ikke kommer til. I praksis er nedbrytningen i bunnsedimenter så liten at den ikke er målbar. Derfor finnes det fortsatt mye dioksin i miljøet fra tidligere utslipp.
I dyr og mennesker hoper dioksiner og dl-PCB seg opp i fettvev og lever, og også her er nedbrytningstiden lang.
Dioksinet TCDD har en halveringstid på cirka 7 år i mennesket.
Høyest konsentrasjon finner man i dyr som står høyest i næringskjeden, for eksempel sjøfugler og isbjørn.
Helseskader av dioksiner og dl-PCB i mat
De lave mengdene dioksiner og dl-PCB som vi får i oss gjennom mat, gir ingen akutt giftvirkning. Først og fremst er det opphoping av små mengder dioksiner og dl-PCB i kroppen over mange år som kan gi helseskader.
Helsefaren ved dioksiner og dl-PCB vurderes ut fra følgende kunnskap:
- helseskader som har oppstått etter større ulykker med dioksinutslipp eller etter yrkeseksponering
- helseskader i befolkningsgrupper som har spist forurenset mat
- dyrestudier
Befolkningsstudier viser at den mest følsomme effekten (den effekten som oppstår ved lavest mengde dioksin i kroppen) er redusert sædkvalitet hos menn som ble eksponert i barndommen.
Hva betyr "eksponering"?
Uttrykket brukes både om hvor mye man får i seg (inntak, ytre eksponering) og om mengden av et stoff i kroppen (indre eksponering).
«Eksponering for dioksin» vil si hvor mye dioksin som en person får i seg eller mengden vedkommende har i kroppen. Eksponering kan angis over tid, for eksempel mengde per kilo kroppsvekt i løpet av ei uke. Eksponering kan også angis som mengde i kroppen, for eksempel per gram blodserum.
Ved noe høyere eksponering kan dioksiner forstyrre dannelsen av tannemalje hos barn og dermed gjøre tennene mer utsatt for tannråte.
Eksponering under graviditeten kan gi økt nivå av stoffskiftehormonet TSH (tyreoideastimulerende hormon) hos nyfødte. Det er også vist at det blir født lavere antall gutter i forhold til jenter når far har hatt høy eksponering. Det er ikke fastslått ved hvilken eksponering risikoen for dette øker.
Når drektige rotter utsettes for dioksiner, ser man effekter i avkommet. De effektene man ser ved lavest dioksinnivå, er redusert spermieproduksjon, forsinket pubertetsutvikling hos hanner, endringer i beinvekst og forandringer i leveren. Mange andre effekter er sett ved høyere doser, inkludert effekter på tannutvikling (EFSA 2018).
Når det gjelder kreft, klassifiseres dioksiner som kreftframkallende fordi de stimulerer vekst av celler som har fått en genskade som kan føre til kreft. Dioksin skader ikke genene direkte.
Ved svært høy eksponering via ulykker eller yrkeseksponering, utviklet noen av de berørte et utslett som kalles klorakne (EFSA 2018).
Skadeevne måles i toksiske ekvivalenter TE
Helseskader ved dioksiner og dioksinliknende PCB vurderes samlet.
De ulike forbindelsene har ulik skadeevne og har derfor fått en vektingsfaktor, såkalt toksisk ekvivalensfaktor (TEF).
Det mest skadelige dioksinet er TCDD som har TEF = 1. Andre dioksiner har TEF mellom 1 og 0,0003. TEF-verdiene for dl-PCB varierer mellom 0,1 og 0,00003.
Total mengde dioksiner i en prøve, for eksempel en matvareprøve, uttrykkes i toksiske ekvivalenter (TE; engelsk TEQ).
Når innholdet av 17 dioksiner og 12 dl-PCB skal beregnes i en matvare, går man fram slik: Først måles konsentrasjonen av hvert dioksin og dl-PCB i prøven. Deretter multipliseres mengden av hvert enkelt stoff som er funnet, med den tilhørende TEF-verdien. Da får man mengden av hvert stoff målt i TE. Til slutt summeres alle TE-verdiene, og en får fram total mengde TE i prøven.
TEF-verdiene ble sist revidert av Verdens helseorganisasjon (WHO) i 2005 og har vært i bruk i Norge og EU siden 2008. Tidligere ble WHOs TEF-verdier fra 1998 benyttet.
Hvor mye tåler vi?
Tålegrensen er den mengden dioksiner og dl-PCB som et menneske kan innta hver uke gjennom hele livet uten helserisiko, på engelsk tolerable weekly intake; TWI.
Tålegrensen for dioksiner og dl-PCB oppgis i pikogram TE per kilo kroppsvekt per uke (pg TE/kg kroppsvekt/uke). 1pg (pikogram) = 0,000 000 000 001 gram
Den europeiske myndigheten for mattrygghet (European Food Safety Authority, EFSA) publiserte i 2018 en ny og omfattende risikovurdering av dioksiner og dl-PCB (EFSA, 2018). De fastsatte en ny tålegrense på grunnlag av befolkningsstudier som viste sammenheng mellom blodnivå av dioksiner i gutter og redusert sædkvalitet da de ble voksne. Siden tilsvarende effekter ses i rotter, konkluderte EFSA med at det er en sannsynlig årsakssammenheng mellom eksponering og redusert sædkvalitet.
- Den nye tålegrensen er 2 pg TE/kg kroppsvekt per uke. For en person på 70 kg vil det si 140 pg TE per uke.
- Den gamle tålegrensen var basert på dyrestudier og var syv ganger høyere; 14 pg TE/kg kroppsvekt per uke, noe som tilsvarer 980 pg TE per uke for en person på 70 kg (SCF 2001).
- Inntak som er lavere enn 2 pg TE/kg kroppsvekt per uke (eller 4 pg TE/kg kroppsvekt per uke hos barn), er ikke forbundet med økt risiko for redusert sædkvalitet og andre kjente helseskader av dioksiner og dl-PCB.
Faguttrykk og forkortelser
Mengden helseskadelige dioksiner og dioksinliknende PCB-er måles i pikogram (pg) toksiske ekvivalenter (TE) per kg kroppsvekt per uke.
- TEF = toksiske ekvivalensfaktorer. Dioksiner og dl-PCB er en blanding av 29 helseskadelige stoffer som vurderes samlet. Hvert stoff har hver sin TEF.
- TE = toksiske ekvivalenter. Summen av stoffene i blandingen uttrykkes i toksiske ekvivalenter (TE)
- TWI = tålegrense eller tolerabelt ukentlig inntak (tolerable weekly intake; TWI), oppgis i pikogram TE per kg kroppsvekt per uke
- pg (pikogram) = 0,000 000 000 001 gram
Grenseverdier i matvarer og dyrefôr
Som et virkemiddel for å redusere eksponeringsnivåene har EU-kommisjonen satt grenseverdier for hvor mye dioksiner og dl-PCB ulike matvarer kan inneholde. Disse grenseverdiene er ikke å betrakte som grenser for helseskader, fordi kommisjonen ved fastsettelsen også har tatt andre hensyn.
- Forordning (EUR-lex) med grenseverdier for forurensninger i matvarer, Section 5 viser verdier for dioksiner og PCB-er.
- Dioxins and PCBs - artikkel fra den europeiske matvaremyndigheten EFSA
Generelt ligger innholdet i norsk mat langt under EUs grenseverdier for omsetning (ML; maximum limit) per juli 2018. Det er opp til EU-kommisjonen (på EU-nivå) og Mattilsynet (på nasjonalt nivå) å iverksette tiltak og gi råd for å redusere eksponeringen ytterligere.
- EU-kommisjonen - nettside om "Food contaminants"
Forurensninger i fôr vil hope seg opp i dyr. Som et annet virkemiddel for å holde innholdet i maten lav har EU også satt maksimumsgrenser for dioksiner og dl-PCB i dyre- og fiskefôr.
- Se direktiv med grenseverdier for dyrefôr (pdf) - Europaparlamentet.
Dioksiner og dl-PCB i norsk kosthold
Fisk og fiskemat er den matvaregruppen som bidrar med mest dioksiner og dl-PCB.
Dersom man ikke spiser de spesielle matvarene med særlig høyt dioksinnivå (se tabell 1 nedenfor under kostholdsråd for spesielle matvarer), vil fet fisk som sild, makrell, kveite, laks og ørret være de viktigste kildene for dioksiner og dl-PCB i norsk kosthold. Mager fiskefilet som sei, torsk og hyse inneholder svært små mengder dioksiner og dl-PCB.
Hos personer som spiser mye fisk, er det beregnet at fisk og fiskeprodukter utgjør omtrent tre-firedeler av det totale inntaket av dioksin og dl-PCB fra kostholdet (Kvalem, 2009). Se tabell 1 om dioksininnhold i fisk. Dioksininnholdet i fisk er omtrent det samme enten fisken er kokt eller rå.
Andre betydelige kilder til dioksiner og dl-PCB i kosten er kjøtt og meieriprodukter.
Dioksin i fisk
Tabell 1 nedenfor viser gjennomsnittlig innhold av dioksiner og dioksinliknende PCB (dl-PCB) i ulike fiskearter og fiskeprodukter.
|
Totalt dioksiner UB |
Totalt dioksiner LB |
Dioksiner LB |
dl-PCB LB
|
Kilde |
|
|
Mager og halvfet fisk (≤ 5 % fett) |
|
|
|
|
|
|
Atlantisk torsk |
0,056 |
0,035 |
0,005 |
0,030 |
1 |
|
Sei |
0,097 |
0,072 |
0,005 |
0,067 |
1 |
|
Hyse |
0,054 |
0,045 |
0,010 |
0,034 |
1 |
|
Flyndre (rødspette) |
0,34 |
0,33 |
0,098 |
0,23 |
1 |
|
Uer |
0,61 |
0,60 |
0,20 |
0,39 |
1 |
|
Steinbit |
0,49 |
0,49 |
0,23 |
0,26 |
1 |
|
Fet fisk (>5 % fett) |
|
|
|
|
|
|
Kveite, Atlantisk |
4,4 |
4,0 |
1,1 |
3,3 |
1 |
|
Blåkveite |
4,4 |
4,3 |
1,7 |
2,6 |
1 |
|
Sild (vårgytende) |
0,63 |
0,56 |
0,28 |
0,28 |
1 |
|
Sild (Nordsjø) |
1,2 |
1,0 |
0,52 |
0,48 |
1 |
|
Makrell |
0,87 |
0,63 |
0,14 |
0,49 |
1 |
|
Brisling |
1,3 |
1,1 |
0,49 |
0,64 |
1 |
|
Laks (vill) |
0,96 |
0,82 |
0,28 |
0,54 |
1 |
|
Laks (oppdrett) |
0,52 |
0,36 |
0,08 |
0,28 |
1 |
|
Ørret (oppdrett) |
0,58 |
0,33 |
0,06 |
0,27 |
1 |
|
Torskelever |
22 |
21 |
4,8 |
17 |
1 |
|
Skalldyr |
|
|
|
|
|
|
Krabbe, brunmat |
IA |
7,8 |
IA |
IA |
2 |
|
Krabbe, klokjøtt |
IA |
0,52 |
IA |
IA |
2 |
|
Fiskepålegg |
|
|
|
|
|
|
Rognleverpostei |
4,3 |
IA |
0,61 UB |
3,82 UB |
1 |
|
Makrell i tomat |
IA |
0,75 |
0,22 |
0,53 |
1 |
|
Tran |
1,1 |
0,46 |
0,17 |
0,30 |
1 |
Kommentar til tabell 1: Mengdene toksiske ekvivalenter (TE) er angitt per gram spiselig vare. Dersom man ønsker å regne ut mengde per porsjon, kan følgende porsjonsstørrelser benyttes: En porsjon fiskefilet tilsvarer cirka 150 g for et varmt måltid for voksne. En porsjon fiskemat som pålegg tilsvarer cirka 20 g. En porsjon tran tilsvarer cirka 5 g (en barneskje).
Kilder:
1) Benefit-risk assessment of fish and fish products in the Norwegian diet – an update. Tabell 6.2.1.2-1. Scientific Opinion of the Scientific Steering Committee. VKM Report 15 [293 pp], 2014, ISBN: 978-82-8259-159-1, Oslo, Norway.
2) Scenariofremstilling: inntak av dioksiner og PCB fra krabbe. Uttalelse fra Faggruppen for forurensninger, naturlige toksiner og medisinrester i matkjeden 5. november 2010.
Inntak av dioksiner hos voksne
Fisk- og viltundersøkelsen ved Folkehelseinstituttet har gitt informasjon om hvor mye dioksiner og dl-PCB voksne får i seg. Deltakerne var tilfeldig trukket ut til å delta i undersøkelsen. Resultatene viste at:
- Halvparten fikk i seg (mediant inntak) minst 5,5 pg TE/kg kroppsvekt per uke.
- I en gruppe som inkluderer høykonsumenter av fisk, fikk halvparten i seg minst 8,7 pg TE/kg kroppsvekt/uke. For disse var måseegg en vesentlig kilde
- For de fleste var de viktigste kildene fet og halvfet fisk og meieriprodukter (Kvalem, 2009).
Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) beregnet i 2014 at med fiskekonsumet som er rapportert i den landsdekkende kostholdsundersøkelsen Norkost 3, var:
- Inntaket av dioksiner og dl-PCB fra fisk alene i gjennomsnitt 1,7 pg TE/kg kroppsvekt per uke. Eksponering fra annen mat kommer i tillegg (VKM 2014).
Inntaket i Norge er omtrent på samme nivå som i andre vesteuropeiske land. Gjennomsnittlig ukentlig inntak av dioksiner og dl-PCB fra alle typer mat blant voksne i ulike befolkningsgrupper i Europa er beregnet til 3,4–9,1 pg TE/kg kroppsvekt (EFSA, 2018). Disse beregningene var basert på nivåer av dioksiner og dl-PCB i mat som var rapportert fra 2010 til 2016.
EFSAs beregninger viste at en type PCB (PCB-126) bidro mest til den totale eksponeringen (total TE). Det er stor usikkerhet knyttet til vektingsfaktoren (TEF, se over) for PCB-126, og mye tyder på at den bør få betydelig lavere vektingsfaktor. Dersom dette viser seg å stemme i fremtidige studier, så vil eksponeringsestimatet bli betydelig lavere (EFSA 2018), det vil si at beregnet inntak i Vest-Europa vil bli lavere enn verdiene 3,4-9,1 pg TE/kg som er omtalt i avsnittet ovenfor.
Inntak av dioksiner hos gravide
Unge jenter og kvinner bør ha et kosthold som ikke overskrider ukentlig tolerabelt inntak (TWI). Dette er for at de ikke skal lagre for mye dioksiner og dl-PCB i kroppen før de føder barn. Samtidig bør de ikke unngå fet fisk (som er hovedkilden for dioksiner og dl-PCB), fordi fet fisk er en god kilde for omega-3-fettsyrer og vitamin D.
Blant gravide (n = 83 524) som deltar i Den norske mor og barn-undersøkelsen (MoBa) ble mediant inntak av dioksiner og dl-PCB fra hele kosten beregnet til 3,9 pg TE/kg kroppsvekt per uke. Det vil si at halvparten fikk i seg mer enn 3,9 pg per uke, og halvparten mindre. Fisk sto i gjennomsnitt for nesten halvparten av dioksin- og dl-PCB (se figur 1).
De gravide som fikk i seg mest dioksiner og dl-PCB (de høyest eksponerte; 99-percentilen) fikk i seg 20,6 pg TE/kg/uke (Caspersen, 2013). Denne gruppen spiste fiskelever og/eller måseegg og har dermed 10 ganger høyere inntak enn den nye tålegrensen fastsatt av EFSA i 2018 på 2 pg TE/kg kroppsvekt per uke. Mattilsynet advarer unge kvinner mot å spise fiskelever og måseegg.
De gravide i Den norske mor og barn-undersøkelsen er en gruppe som spiser lite fisk, i gjennomsnitt 217 gram per uke, noe som er litt mer enn ett ukentlig måltid. Halvparten spiser mindre enn 0,5 måltider fet fisk per uke. De fem prosent som spiser mest fet fisk av de gravide i Den norske mor og barn-undersøkelsen, spiser 1,5 måltider fet fisk i uken.
Hvis den gravide for eksempel spiser 1,5 måltider makrell (cirka 300 g) per uke, vil det bidra med 2,7 pg TE/kg kroppsvekt. Hvis fisken som spises er oppdrettslaks, blir inntaket 1,5 pg TE/kg kroppsvekt, men samtidig vil inntaket av omega-3-fettsyrer også bli lavere.
Gravides kosthold - hvor får gravide dioksin og dl-PCB fra?
Dioksiner og dl-PCB kommer i hovedsak fra matvarer. Fisk og annen sjømat er de største kildene. Videre kommer omtrent en firedel fra meieriprodukter, mens resten fordeler seg på forskjellige matvaregrupper, se figur 1.
Inntak hos barn
Barn som vokser har større energibehov per kg kroppsvekt enn voksne. Derfor vil også barn spise mer mat og få et høyere inntak av dioksiner og dl-PCB enn voksne, regnet per kg kroppsvekt. Forskjellen er størst når barna er små.
Under veksten øker fettmengden i kroppen, og dette fører til at dioksiner og dl-PCB fortynnes.
Da EFSA fastsatte tålegrensen (TWI), tok de hensyn til at barn har dobbelt så høyt inntak som voksne av dioksiner og dl-PCB fra maten. Denne doblingsfaktoren må vi ta hensyn til når vi sammenlikner barns beregnede inntak med EFSAs nye TWI, og skal tolkes slik at barn kan ha opptil dobbelt så høyt inntak av disse stoffene som voksne, uten at det øker risikoen for helseskade (EFSA 2018).
Inntak hos spedbarn
Måling av dioksiner og PCB i morsmelk i årene 1986, 1993, 2001 og 2006 viser at i løpet av disse 20 årene ble nivået av dioksiner og dl-PCB redusert med cirka 70 prosent.
Nivået i morsmelk gir et godt bilde på kroppsbelastningen av dioksiner og dl-PCB hos kvinner. Barn som ammes, får dioksin og dl-PCB gjennom morsmelken. Hvis moren fram til og gjennom graviditeten har hatt eksponering som er lavere enn TWI, så vil det hindre at innholdet i melken blir så høyt at det kan øke risikoen for helseskade hos barnet. TWI gjelder ikke for spedbarn som ammes (EFSA 2018).
Ammede barn får i seg mer dioksiner og dl-PCB enn barn som ikke blir ammet. Når barna sammenliknes, er det imidlertid ikke funnet negative virkninger av at barn som ammes får høyere dioksineksponering.
Fordelene med morsmelk er langt større for barnet enn risikoen fra miljøforurensninger. Det er konklusjonen til Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM, 2013).
Kostholdsråd og helserisiko
Beregningene av inntaket av dioksiner og dl-PCB (eksponeringsberegningene) som er gjort av VKM, Folkehelseinstituttet og EFSA, viser at en stor andel av den norske og europeiske befolkningen overskrider TWI på 2 pg TE/kg kroppsvekt per uke.
EFSAs beregninger viser at overskridelsene er opptil 5 ganger ved gjennomsnittlig eksponering og opptil 15 ganger for ungdom og voksne med høy eksponering (95-prosentilen) i Europa. Eksponeringen i Norge er tilsvarende.
Overskridelse av TWI kan innebære økt risiko for nedsatt sædkvalitet i befolkningen. I ytterste konsekvens kan det resultere i infertilitet hos noen. Unge kvinners eksponering fram til graviditet og fødsel er av stor betydning for barnets eksponering.
EFSA uttalte i forbindelse med risikovurderingen i 2018 at overskridelse av TWI er bekymringsfullt. Samtidig uttaler EFSA at denne bekymringen kan reduseres hvis framtidige studier bekrefter at vektingsfaktoren (TEF) for PCB-126 er for høy (se også ovenfor). EFSA anbefaler i sin vurdering at vektingsfaktoren for PCB-126 avklares.
Advarsler mot spesielle matvarer
I noen områder av landet har Mattilsynet gitt råd om å begrense inntaket eller la være å spise fisk og skalldyr fordi lokale utslipp har forurenset disse matvarene.
I tillegg er det for en rekke geografiske områder gitt kostholdsråd knyttet til andre miljøforurensninger enn dioksiner og dl-PCB. På Mattilsynets nettsider finnes en oversikt over områder der Mattilsynet har gitt kostholdsråd.
I tabell 2 nedenfor finner du mer informasjon om enkeltmatvarer som har vært spesielt i søkelyset med tanke på høyt innhold av dioksiner og dl-PCB. Du kan redusere eksponeringen ved å begrense mengdene og hvor ofte du spiser de matvarene som inneholder mest dioksiner og dl-PCB.
| Spesielle matvarer som kan ha høyt nivå av dioksiner og dl-PCB | |
|
Måseegg |
Mattilsynet advarer barn, gravide, ammende og kvinner i fruktbar alder mot å spise måseegg. Årsaken er høyt innhold av PCB og dioksin i måseegg. |
|
Torskelever og rognleverpostei |
Mattilsynet advarer mot å spise lever av selvfanget fisk tatt i skjærgården. Det er fordi fiskelever inneholder høyt nivå av miljøgiftene dioksiner og PCB på grunn av miljøforurensing. Lever fra torsk som er fisket i åpent hav, har lavere nivåer. Mattilsynet advarer barn, gravide og ammende mot å spise fiskelever eller produkter av fiskelever som f. eks rognleverpostei. Se Vitenskapskomiteen for mattrygghet (2007) - Risikovurdering av dioksiner og dioksinliknende PCB i fiskelever |
|
Krabbe og skalldyr |
Mattilsynet advarer barn, gravide og ammende mot å spise brun krabbemat. I krabbe inneholder brunmaten i skallet i tillegg til fett også fordøyelseskjertelen (hepatopancreas), og det er derfor her det kan finnes mye dioksiner og dl-PCB. Det er lite dioksiner og dl-PCB i hvitt krabbekjøtt. Innholdet av dioksiner og dl-PCB i brunt krabbekjøtt varierer mye langs kysten. |
|
Kveite over 100 kg |
Mattilsynet advarer mot å spise stor kveite (over to meter/ca 100 kg) på grunn av høyt innhold av dioksiner og PCB. Kveite kan bli opptil 60 år og kan derfor over tid samle opp mye dioksiner og PCB. Det er innført utkastpåbud (kveita kastes over bord) og salgsforbud for kveite over to meter. |
Internasjonalt
Inntaket av dioksiner og dl-PCB er om lag det samme i alle de nordiske landene. Morsmelkanalyser tyder på at eksponeringen er svært varierende internasjonalt, og at den varierer med forurensing av maten. Studier fra andre land viser i likhet med studier fra Norge en nedgang i mengden av dioksiner og dl-PCB i land der det er satt inn tiltak for å redusere forurensningen.
De høyeste konsentrasjonene i mennesker finnes blant inuitter som lever på tradisjonelt vis i arktiske strøk. For disse befolkningsgruppene er sel og hval viktige matvarer. Sel og hval har høye konsentrasjoner av dioksiner og dl-PCB.
Overvåking og folkehelsetiltak
Miljødirektoratet overvåker utslipp og forekomst av dioksiner i miljøet. Mattilsynet overvåker på samme måte forekomst av dioksiner og dl-PCB i mat og vurderer kostholdsråd fortløpende. Havforskningsinstituttet i Bergen overvåker sjøfisk og skalldyr.
Det viktigste tiltaket for å redusere eksponering av dioksiner og dl-PCB er å hindre nye utslipp av disse stoffene til miljøet. Slike tiltak kreves i flere internasjonale avtaler som Norge har undertegnet.
Den norske regjeringens målsetting er at utslippene av miljøgifter skal reduseres vesentlig. I St.meld. nr. 14 (2006-2007) ”Sammen for et giftfritt miljø” heter det at norsk næringsliv så langt som mulig ikke skal slippe ut miljøgifter i framtiden, og innen 2020 skal slike utslipp som hovedregel være stanset. I tillegg skal det ryddes opp i forurenset sjøbunn og forurenset jord i barnehager og på lekeplasser. I 2015 meldte regjeringen at det skal legges fram en handlingsplan om miljøgifter og målet mot 2020.
Overvåking og forskning ved Folkehelseinstituttet
Dioksininnholdet i morsmelk er en indikator på befolkningens eksponering for dioksiner. Folkehelseinstituttet har gjennomført analyser av morsmelk med noen års mellomrom. Dette rapporteres til Verdens helseorganisasjon.
Se faktaark om morsmelk og miljøgifter.
Morsmelkundersøkelser inngår også i et stort forskningsprosjekt; HUMIS. Her ønsker man å undersøke hvilken betydning den nåværende eksponeringen for tungt nedbrytbare miljøforurensninger har for barns helse.
Gjennom Fisk- og viltundersøkelsen har Folkehelseinstituttet kartlagt tungt nedbrytbare stoffer i blodprøver fra personer som spiser mye fisk og annen sjømat. Resultatene viser at de som spiser mye torskelever, krabbeinnmat og måseegg har høyere PCB- og dioksinverdier i blodet enn gjennomsnittet (Kvalem, 2009; Knutsen, 2011).
Instituttet har også beregnet inntak av dioksiner og dl-PCB blant gravide som deltar i Den norske mor og barn-undersøkelsen. Disse resultatene inngår i studier av sammenhengen mellom miljøgifteksponering i svangerskapet og barns utvikling (Caspersen, 2013; Caspersen 2016 a,b; Papadopoulou, 2013).
Forskningsresultatene inngikk som del av kunnskapsgrunnlaget i EFSAs risikovurdering av dioksiner og dl-PCB fra 2018.
