Skader og ulykker i Norge
Oppdatert
|Det har vært en gledelig nedgang i dødsulykker de siste 40-50 årene, blant annet på grunn av langt færre dødsfall i trafikken. Likevel er skader og ulykker fremdeles en stor utfordring for folkehelsen.
Hovedpunkter
- Hvert år dør om lag 2 500 personer av skader, og 12 prosent av befolkningen blir årlig behandlet av lege for skader.
- Dødsfall er først og fremst knyttet til fall, forgiftningsulykker (inkludert overdoser) og trafikkulykker.
- Ulykker og selvmord er de viktigste dødsårsakene for nordmenn under 45 år.
- I alle aldersgrupper er det flere menn enn kvinner som dør i ulykker, men fra 50-års alderen behandles kvinner oftere på sykehus for skader
- Personer fra lavere sosioøkonomiske grupper er mer utsatt for skader enn personer fra høyere sosioøkonomiske grupper.
- Internasjonalt peker Norge seg ut på skadestatistikken med lave tall for trafikkulykker, men høye tall for hoftebrudd.
- Alkohol og andre rusmidler er en medvirkende faktor ved mange skader, særlig i trafikken.
- Skader og ulykker kan forebygges. Strukturelle tiltak som lavere fartsgrenser eller påbud om bilbelte har vist seg å være særlig effektive forebyggende tiltak.
Om ulykker og skader
Det er vanlig å skille mellom skader som skjer utilsiktet (ulykkesskader) og skader som påføres med hensikt (voldsskader og villet egenskade). Selv om hovedfokuset i dette kapittelet er skader forårsaket av ulykker, vil noe av statistikken også inkludere voldsskader og villet egenskade, da det i enkelte datakilder ikke er mulig å skille mellom ulike årsaker til skader. I noen tilfeller kan det dessuten være vanskelig å fastslå årsaken til en skade. Blant annet er et ukjent antall selvmord skjult som ulykker.
Folkehelserapporten har egne kapitler om selvmord i Norge og vold og seksuelle overgrep.
Skadebegrepet avgrenses i dette kapittelet til fysiske personskader og utelater dermed psykiske skader og materielle skader. Vi avgrenser videre til akutte hendelser, slik at belastningsskader og andre skader som skyldes kronisk eller langvarig eksponering (f.eks. fra kjemikalier, stråling og støy) også utelates.
Hovedfokuset i dette kapittelet er det totale skadebildet med utgangspunkt i data fra helsetjenesten. For mer utfyllende opplysninger om ulike typer skader og ulykker (hjemmeulykker, trafikkulykker, arbeidsskader osv.), les rapporten Skadebildet i Norge. Fordeling etter utvalgte temaområder.
Definisjon på ulykke og skade
En ulykke er en ufrivillig hendelse karakterisert ved en hurtigvirkende kraft eller påvirkning som kan ytre seg i skade på kroppen (NOMESCO, 2007).
En skade er det konkrete resultatet av en ulykke og skyldes en akutt eller plutselig påvirkning på kroppen av fysiske faktorer (mekanisk energi, varme, elektrisitet osv.) i en mengde eller størrelse som overstiger den menneskelige organismens toleranseevne. Selv om det ikke finnes et presist vitenskapelig skille mellom skade og sykdom, oppstår en skade nesten umiddelbart etter kontakt med den påvirkende faktor.
Skadebildet i Norge: 12 prosent av befolkningen behandles for skader hvert år
Skader varierer i alvorlighetsgrad og dekker et vidt spekter fra bagatellmessige skader som skrubbsår til mer omfattende skader som kan medføre innleggelse på sykehus, varig funksjonsnedsettelse eller død. For at skader skal registreres, må de normalt overstige en viss alvorlighetsgrad, enten ved at den skadde får medisinsk behandling eller ved at skaden utløser en kostnad (f.eks. sykefravær eller forsikringsutbetaling).
I figur 1 presenterer vi skadebildet som en pyramide, inndelt etter alvorlighetsgrad og ulike behandlingsnivå i helsetjenesten.
Om lag 2 500 personer dør hvert år av skader (voldsomme dødsfall), se toppen av pyramiden, figur 1. Slike dødsfall utgjør cirka 6 prosent av alle dødsfall i Norge (FHI, 2022). Om lag 2 000 av disse dødsfallene skyldes ulykker, de øvrige er i hovedsak selvmord.
Foruten dødsfall behandler helsetjenesten et stort antall pasienter hvert år for skade (de to midterste trinnene i pyramiden). En studie fra 2020 der forskerne sammenstilte data fra primær- og spesialisthelsetjenesten for perioden 2009-2014 viste at ca. 12 prosent av befolkningen (over 620 000 personer) årlig ble behandlet av lege for skader (Ohm, Holvik, & Madsen, 2020). Over halvparten (55 prosent) av disse pasientene hadde mindre alvorlige skader som kunne ferdigbehandles i primærhelsetjenesten, det vil si hos fastlege eller kommunal legevakt. Resten av skadepasientene (i overkant av 280 000 personer) ble behandlet i spesialisthelsetjenesten, det vil si innlagt på sykehus eller behandlet poliklinisk. Av disse fikk om lag 45 prosent (rundt 124 000 personer) også skadebehandling i primærhelsetjenesten, enten for samme skade (for eksempel som henvisning eller etterkontroll) eller for en annen skade.
Figur 2 viser de viktigste ulykkestypene skilt ut i Dødsårsaksregisteret. Fallulykker er den desidert største ulykkesårsaken, etterfulgt av forgiftningsulykker, trafikkulykker og andre transportulykker, samt en stor gruppe av «andre og uspesifiserte ulykker».
Endringer under covid 19-pandemien
Som for de fleste andre områder av samfunnet, har koronapandemien også påvirket skadebildet. En studie som analyserte pasientdata fra Beredskapsregisteret opprettet ved Folkehelseinstituttet viste en kraftig nedgang i behandling av skader ved norske sykehus den første tiden etter samfunnet stengte ned 12. mars i 2020 (Ohm et al., 2021), se figur 3. I takt med gjenåpningen frem mot sommeren økte antall skadepasienter gradvis. Tall fra Norsk pasientregister viser at det for hele 2020 var en nedgang på ca. 10 prosent i antall skadepasienter, sammenlignet med årene før pandemien (Helsedirektoratet, 2022a). Tall fra Dødsårsaksregisteret viser derimot ingen nedgang i ulykkesdødelighet totalt i 2020 (FHI, 2022).
Utvikling over tid
Dødsfall:
De siste tiårene er dødeligheten som følge av ulykker blitt betydelig redusert (FHI, 2022). Nedgangen skyldes blant annet en positiv utvikling med langt færre dødsfall i trafikkulykker og drukningsulykker. Særlig blant barn har ulykkesdødeligheten falt betraktelig.
Figur 4 viser utviklingen i dødelighet som følge av ulykker fra 1970 til 2021.
Figuren viser en kraftig reduksjon i ulykkesdødelighet både for menn og kvinner. I 1970 var det 88 per 100 000 menn som døde på grunn av ulykker. I 2021 hadde antallet falt til 49 per 100 000 menn, en nedgang på over 40 prosent (FHI, 2022).
Ikke-dødelige skader:
På grunn av begrensninger i datagrunnlaget vet vi ikke om den positive utviklingen i ulykkesdødelighet de siste tiårene gjenspeiles i en tilsvarende reduksjon for skader som ikke medfører død. En mulig konsekvens av den gledelige nedgangen i dødsfall kan faktisk være en økning i alvorlig skadde personer, fordi helsevesenet har blitt flinkere til å behandle livstruende skader. Les mer om datakvalitet i avsnittet Datagrunnlag nederst i teksten.
Innvirkning på folkehelsen
Til tross for en betydelig nedgang i dødelighet som følge av ulykker de siste tiårene, er skader og ulykker fremdeles en stor utfordring for folkehelsen. Skader har stor betydning for livskvalitet og helse:
- Tall fra Norsk pasientregister (Helsedirektoratet, 2022a) viser at hver tiende sykehusinnleggelse i 2021 skyldtes personskade.
- Trygdedata viser at i 2016 fikk 1 769 personer innvilget uføretrygd som følge av en skade (NAV, 2022). Disse uføre utgjorde rundt 6 prosent av alle nye mottakere av uføretrygd dette året.
Kostnader knyttet til skader og ulykker
- Skader, forgiftninger og vold ble i 2015 anslått å koste det norske samfunnet totalt 100 milliarder kroner (Helsedirektoratet, 2019). Av disse samfunnskostnadene kan rundt 75 prosent knyttes direkte til sykdomsbyrde (tapte leveår og helsetap), mens resten fordeles jevnt på kostnader for helsetjenesten (11 milliarder) og produksjonstap på grunn av sykefravær, uførhet og død (13 milliarder).
- Et hoftebrudd er anslått å koste samfunnet i gjennomsnitt 500 000 kroner det første året (Hektoen, 2014).
Forskjeller i befolkningen
Forskjell mellom aldersgrupper og kjønn
Forekomst av skader er skjevt fordelt i befolkningen. Blant annet henger skadeforekomst sterkt sammen med alder og kjønn, se figur 5-6. Dødeligheten av ulykker øker med alderen og er særlig høy for eldre over 80 år. I denne aldersgruppen er risikoen for å dø som følge av en ulykke over ti ganger høyere enn i de yngre aldersgruppene, se figur 5. Fall og bruddskader, samt den samlede påkjenningen av andre helseplager (samsykelighet) blant eldre, er en viktig del av dette bildet.
Blant unge er antall ulykkesdødsfall betydelig lavere enn blant eldre, men når en yngre person dør, skyldes det ofte en ulykke (FHI, 2022). Mens eldre mennesker hovedsakelig dør av ulike sykdommer, er ulykker og selvmord de hyppigste dødsårsakene i aldersgruppen under 45 år. Blant menn under 25 år skyldes en av fire dødsfall ulykker. Særlig trafikkulykker tar mange unge liv.
Dødsulykkene i yngre aldersgrupper betyr mange tapte leveår. For 2016 ble antall tapte leveår som følge av ulykkesskader (inkludert trafikkskader) beregnet til 28 592, som utgjør om lag 5 prosent av alle tapte leveår i Norge (Øverland et al., 2018).
I samtlige aldersgrupper er det flere menn enn kvinner som dør på grunn av ulykker, se figur 5. Kjønnsforskjellen er størst blant voksne i aldersgruppen 25-34 år. Menn dør langt oftere enn kvinner i trafikken, samt av drukning og forgiftninger. For dødsfall som skyldes fall og brannulykker er kjønnsfordelingen jevnere.
Figur 6 viser at på samme måte som for ulykkesdødsfall, forekommer skader som behandles i sykehus hyppigst i den eldre delen av befolkningen. I tillegg er ungdom og unge voksne en utsatt gruppe.
I de yngre aldersgruppene er det en klar overvekt av menn blant skadepasienter på sykehus, se figur 6. Fra 50-års alderen behandles derimot kvinner oftere for skade enn menn. Denne forskjellen kan i stor grad tilskrives en høyere forekomst av hoftebrudd og andre bruddskader blant eldre kvinner. På faktaarket beinskjørhet (osteoporose) og brudd er det utdypende informasjon.
Forskjeller i utdanning, inntekt og landbakgrunn
Det er påvist markante sosiale forskjeller i forekomst av skader. Blant annet er det en sterk motsatt sammenheng mellom sosioøkonomisk posisjon og skadeforekomst. Det vil si at personer fra lavere sosioøkonomiske grupper, målt ved utdanningsnivå, inntekt eller yrke, generelt er mye mer utsatt for skader enn personer fra høyere sosiale sjikt (Alver, Hesselberg & Lyshol, 2009; Madsen, Ohm, Alver & Grøholt, 2017; WHO, 2009). Det er trolig en rekke ulike mekanismer både på det individuelle nivået og via våre omgivelser som ligger bak disse forskjellene.
Som i mange andre vestlige land, er det samlet sett også i Norge dokumentert lavere forekomst av skader i innvandrerbefolkningen enn i befolkningen for øvrig (Ohm, Holvik, & Kjøllesdal, 2020). Denne forskjellen gjelder for skadebehandling i både primær- og spesialisthelsetjenesten, og er størst for innvandrere fra Asia, Afrika og europeiske land utenfor EU/EØS. Blant innvandrere i Norge er ratene særlig lave for behandling av bruddskader og forgiftningsskader. For voldsskader, trafikkulykker og arbeidsulykker er derimot innvandrerbefolkningen overrepresentert i statistikken (Ohm, Holvik & Kjøllesdal, 2020). Disse forskjellene kan skyldes flere forhold, blant annet forskjeller i risikoatferd mellom innvandrere og den øvrige befolkningen, ulik terskel for å oppsøke behandling ved tegn på sykdom eller skader, språkbarrierer og manglende kunnskap om helsetjenester.
Geografiske forskjeller
Det er også geografiske forskjeller i skader. Dødelighet etter ulykker i Norge er generelt høyest i de nordligste fylkene, samt Agder og Innlandet (FHI, 2022). Møre og Romsdal, Rogaland og Vestland skiller seg derimot positivt ut. I grove trekk samsvarer dette bildet med geografiske forskjeller i dødelighet totalt. Årsakene til slike geografiske forskjeller er trolig sammensatte.
I kommunehelsa statistikkbank finnes det både fylke- og kommuneoversikt over ulykkesdødelighet.
Figur 7 viser fylkesvise variasjoner i innleggelser på sykehus på grunn av skade. Møre og Romsdal, Nordland og Vestfold og Telemark har flest innleggelser per innbygger, mens Oslo og Rogaland har færrest. Geografi er her knyttet til pasientens bostedsadresse, ikke hvor skaden inntraff eller ble behandlet. Disse forskjellene må tolkes med varsomhet, da de kan gjenspeile andre faktorer enn skadeforekomst, for eksempel avstand til nærmeste sykehus, kapasitet i helsetjenesten og lokal henvisningspraksis.
En analyse av skadedata i perioden 2008-2015 viste at barn i Finnmark hadde dobbelt så høy risiko for å dø av skader enn øvrige norske barn (Holter & Wisborg, 2019). Samtidig ble bare halvparten så mange barn i Finnmark behandlet på sykehus for skader. Hva som ligger bak disse paradoksale funnene er ikke kjent, men kan ha sammenheng med lengre transportavstander i rurale områder.
Internasjonale forskjeller
Internasjonalt er det store forskjeller i ulykkesdødelighet, der høyinntektsland generelt har mye lavere dødelighet enn lav- og mellominntektsland (WHO, 2021a). En økning i trafikkulykker i land som har opplevd en sterk vekst i motorisert ferdsel forklarer noe av denne forskjellen, men også drukningsulykker rammer befolkningen i mange lav- og mellominntektsland i mye større grad. Slike internasjonale sammenligninger må imidlertid tolkes med varsomhet, ettersom dødsårsaksstatistikken i mange land er av svært mangelfull kvalitet.
Figur 8 viser forekomst av dødsulykker i 41 europeiske land for 2019 (WHO, 2021b). For ulykkesdødelighet totalt havner Norge på en 12. plass blant disse landene. Irland og Danmark har lavest ulykkesdødelighet, mens Russland ligger høyest, etterfulgt av en rekke andre øst-europeiske land. For spesifikke ulykkestyper ligger Norge veldig bra an for trafikkulykker (2. plass), men kommer relativt dårlig ut for brannulykker og fallulykker (henholdsvis 26. og 29. plass).
Det er dokumentert store forskjeller i forekomst mellom land også for skader som ikke medfører død (Eurosafe, 2016). I slike analyser bruker man vanligvis sykehusinnleggelser eller behandling på akuttmottak som datagrunnlag. Imidlertid er slike internasjonale sammenligninger beheftet med betydelig usikkerhet, både på grunn av varierende datakvalitet, men også forskjeller i hvordan land organiserer sitt helsevesen.
Norge peker seg negativt ut når det gjelder hoftebrudd, der vi er blant landene i verden med høyest forekomst.
Årsaker og risikofaktorer
Skader inntreffer overalt der mennesker oppholder seg og ferdes. Daglig omgås vi farer og situasjoner som kan utløse ulykker. Risiko må derfor sees i sammenheng med hvor vi befinner oss mest, og hvilke aktiviteter vi bruker tiden vår på.
- Hjemmet er det vanligste skadestedet, spesielt for de yngste barna og de eldste i befolkningen. Rundt 30 prosent av alle ulykker skjer i hjemmet (FHI, 1989; Helsedirektoratet, 2022b).
- En stor andel av ulykkene kan knyttes til ulike fritidsaktiviteter. Blant annet pådrar ungdom og unge voksne seg ofte skader i forbindelse med idrett og trening (Helsedirektoratet, 2022b).
- I en kartlegging av skader i barnehager (Sandseter, Sando, & Pareliussen, 2013) kom det frem at hvert tiende barn skader seg i løpet av et år. Imidlertid er de aller fleste småskader som de voksne kan håndtere med trøst og omsorg eller med enkel førstehjelp. Kun to prosent av skadene krevde medisinsk oppfølgning av lege eller tannlege.
Bilførere har skyld i de fleste trafikkulykker
Selv om antall ulykker i trafikken har blitt kraftig redusert de siste tiårene, bidrar trafikkulykker fremdeles til mange dødsfall og alvorlige skader. Hvert år tar trafikken om lag 100 liv i Norge (SSB, 2022a). Ofte er det flere faktorer som til sammen forårsaker en trafikkulykke. De viktigste medvirkende faktorene er knyttet til bilførerne, spesielt manglende førerdyktighet, høy fart, ruspåvirkning og trøtthet. Men også forhold ved vei og veimiljø, samt tekniske og sikkerhetsmessige forhold ved kjøretøyet, bidrar til mange trafikkulykker.
Selv om det er flest bilførere som blir drept eller skadet i trafikken, er skaderisikoen målt i forhold til antall personkilometer høyest for førere av lett motorsykkel, etterfulgt av tung motorsykkel, moped og sykkel (TØI, 2020).
Høy risiko for syklister – særlig elsparkesykler
Ulykkesrisikoen er høyere for syklister enn for bilførere, bilpassasjerer og fotgjengere (TØI, 2020), men antall sykkelskader i Norge er usikkert. Svært mange sykkelulykker blir ikke rapportert til politiet, spesielt gjelder det ulykker der bare én sykkel er innblandet.
Skadelegevakten i Oslo gjennomførte i 2019 en dybdeundersøkelse av alle skader som skyldtes sykkelulykker. Antall sykkelskader totalt var cirka 2 000 (Statens vegvesen, 2021), omtrent det samme som ble registrert i en liknende undersøkelse i 2014.
De siste årene har det vært en kraftig økning i bruk av elektriske sparkesykler, som i flere norske byer har gitt utfordringer knyttet til framkommelighet på fortau og økt antall ulykker. I perioden 1. april 2019 til 31. mars 2020 behandlet Oslo skadelegevakt over 850 skader knyttet til ulykker med elsparkesykler (Statens vegvesen, 2021). Av disse skjedde 40 prosent i beruset tilstand (mot 8 prosent for andre sykkelskader), og kun 2 prosent av de skadde brukte hjelm (mot 60 prosent for andre sykkelskader). Beregninger anslår at risikoen for å bli skadd i en ulykke med elektrisk sparkesykkel er ti ganger høyere enn med vanlig sykkel (Statens vegvesen, 2021).
Nesten bare menn dør i arbeidsulykker
De siste årene har tilsynsmyndighetene i arbeidslivet registrert rundt 40 dødsfall knyttet til arbeidsskader årlig (SSB, 2022b). Det er nesten utelukkende menn som dør av skader i arbeidslivet. Denne forskjellen må sees i sammenheng med et kjønnsdelt arbeidsmarked, ettersom flere menn enn kvinner er sysselsatt i de mest ulykkesutsatte yrkene (transport og lagring, jordbruk, skogbruk og fiske samt bygg- og anleggsvirksomhet).
Foruten disse dødsfallene rapporteres det årlig om i overkant av 20 000 ikke-dødelige arbeidsskader til NAV (SSB, 2022b), men det antas at det faktiske antallet er langt høyere. En undersøkelse fra Statens arbeidsmiljøinstitutt anslår at det inntreffer over 100 000 arbeidsskader årlig (STAMI, 2021). I dette tallet ligger det trolig en del skader som ikke er veldig alvorlige, ettersom det i denne undersøkelsen ikke ble presisert at skaden skal ha medført medisinsk behandling, sykefravær o.l.
Utenlandske arbeidstakere har høyere risiko for skader enn norske arbeidstakere, og utgjør en økende andel av de som omkommer i arbeidsulykker. En kartlegging av Arbeidstilsynet (2018) viser at det er særlig arbeidstakere fra EU-landene i Øst-Europa som skiller seg ut, med over tre ganger høyere risiko for arbeidsskadedødsfall enn norske arbeidstakere. Foruten utførelse av mer risikofylte arbeidsoppgaver kan også en annen sikkerhetskultur og risikoforståelse forklare denne forskjellen.
Dårlige svømmeferdigheter – økt risiko for drukning
Drukning har historisk vært en av de viktigste dødsårsakene innenfor skadefeltet. I Norge har spesielt gutter og menn vært utsatt for drukningsdød. Imidlertid har utviklingen i antall drukningsulykker vært veldig positiv. I 2021 druknet 72 mennesker, mot 222 i 1951 (FHI, 2022). Disse tallene inkluderer ikke drukning i forbindelse med sjøtransport, det vil si drukning som følge av ulykker med næringsfartøy, passasjerskip eller fritidsbåt.
Risikoen for å drukne øker med tid under vann. Svømmeferdigheter er også avgjørende for hvorvidt man klarer seg i vann (WHO, 2014). En undersøkelse på vegne av Norges Svømmeforbund (Ipsos, 2021) tyder på at svømmeferdighetene til norske barn generelt er mangelfulle. Under halvparten av 5. klassingene som deltok i denne undersøkelsen kunne svømme minst 200 meter uten flytehjelpemidler.
Les mer om kompetansemål for svømming, selvberging og livberging i skolen: Svømmedyktig
Samme undersøkelse viser også at innvandrerbarn fra ikke-europeiske land er betydelig dårligere til å svømme enn etnisk norske barn, og er mer avhengig av å få svømmeopplæring i skolen. Kulturelle og religiøse forhold antydes å ligge bak denne forskjellen (TØI, 2013).
Eldre er utsatt for fallulykker
Fallskader utgjør nesten halvparten av alle ulykkesdødsfall, og er rangert som den syvende viktigste bidragsfaktoren til helsetap i Norge, større enn helsetapet forbundet med både kreft og hjerte- og karsykdommer (Øverland et al., 2018). Spesielt eldre mennesker rammes av fallulykker, ofte med bruddskader som utfall. Ved hoftebrudd og underarmsbrudd er redusert beinmasse (osteoporose) en vanlig medvirkende faktor. Utendørs skyldes mange fallulykker glatt føre og manglende strøing på fortau (TØI, 2017), mens løse ledninger, teppekanter, trapper og andre «fallfeller» øker risikoen for fallulykker innendørs (FHI, 1989).
For å redusere sykdomsbyrden av fallulykker lanserte regjeringen i 2018 en nullvisjon for alvorlige fallulykker i hjemmet. Denne nullvisjonen følges opp gjennom en tverrsektoriell handlingsplan med tiltak innenfor en rekke innsatsområder, deriblant hjelpemidler og velferdsteknologi, forebyggende hjemmebesøk, fysisk aktivitet og balansetrening, ernæringstiltak og gjennomgang av legemiddelbruk.
Les mer om nullvisjonen for fallulykker i Folkehelsemeldingen.
Mange skader skjer i ruset tilstand
Bruk av rusmidler, legemidler, kjemikalier og andre giftige stoffer bidrar til mange dødsfall. I 2021 tok forgiftningsulykker livet av 314 personer i Norge (FHI, 2022). Av disse var 174 narkotikautløste dødsfall (overdoser).
I tillegg er rusmidler ofte en medvirkende faktor ved mange skader. En studie av skadepasienter ved akuttmottaket på Oslo universitetssykehus viste at én av tre pasienter var under påvirkning av ett eller flere rusmidler på skadetidspunktet (Bakke, Bogstrand & Normann, 2016). Alkohol var det vanligste rusmiddelet og ble påvist hos 26 prosent av pasientene. Andelen som var ruspåvirket var spesielt høy hos pasienter med voldsskader og for skader som oppstod ved skjenkesteder.
Det samme datamaterialet viser også at andelen skadepasienter med alkoholpromille er høyest i desember måned, det vil si i den travleste julebordsesongen (Bogstrand et al., 2011).
Rusmidler er en vesentlig risikofaktor i trafikken. I en undersøkelse av blodprøver fikk 4 av 10 omkomne bilførere i perioden 2001-2010 påvist rusmidler (Christophersen & Gjerde, 2014). Blant førere som omkom i utforkjøringer og andre eneulykker (ulykker med bare én involvert part), var tallet hele 64 prosent.
Muligheter for forebygging
Ulykker og skader kan i stor grad forebygges, og det finnes mange tiltak med dokumentert effekt (Lund & Aarø, 2004). I mange tilfeller kan iverksetting av effektive forebyggende tiltak gi umiddelbar virkning og på kort sikt bidra til en helsegevinst i befolkningen. Samtidig er det ikke slik at man kan fjerne alle uønskede hendelser selv om man identifiserer mekanismene som ligger bak. Noen ulykker, for eksempel etter naturkatastrofer eller i forbindelse med lek blant barn, kan dessuten være vanskelig å gardere seg mot. I slike tilfeller er det viktig å forsøke å begrense skadeomfanget ulykken kan få, f.eks. ved å utforme skadereduserende omgivelser (setebelte, vernesko, mykt underlag, polstring osv.) eller sørge for rask og riktig behandling.
Strukturelle tiltak som lov-, produkt- og miljøendringer har vist seg å være særlig effektive, se figur 9 nedenfor for eksempler. Også atferdsendrende tiltak (spesielt bruk av premier og andre belønningssystemer) kan gi gode resultater. Holdningsendrende tiltak (brosjyrer, opplysningskampanjer o.l.) gir derimot sjelden effekt alene.
Særlig innenfor trafikksikkerhet har det ulykkesforebyggende arbeidet i Norge kommet langt. Mange ulike tiltak har bidratt til en kraftig reduksjon i omfanget og konsekvensene av trafikkulykker (TØI, 2022), se figur 9. Denne nedgangen har skjedd i en periode med sterk trafikkvekst, slik at risikoen for å dø eller bli skadet i en trafikkulykke har gått mye mer ned enn det ulykkesstatistikken alene gir inntrykk av. Blant tiltak som har bidratt til færre dødsfall kan vi særlig nevne:
- Bedre veier og sikrere biler.
- Lave fartsgrenser.
- Bruk av bilbelte og bedre sikring av barn i bil.
- Bedre akuttbehandling av trafikkskader.
Politikerne planlegger for mer sykling, både fordi det vil bidra til redusert biltrafikk og gi bedre helse gjennom fysisk aktivitet. Samtidig er ulykkesrisikoen høyere for syklister enn for bilister og fotgjengere (TØI, 2020). Tryggere sykkelveier er derfor et forebyggende tiltak. Mer sykling kan i seg selv også ha en forebyggende effekt, ettersom en økning i antall syklister reduserer risikoen for hver enkelt syklist (TØI, 2016). En viktig forklaring på denne «safety in numbers»-effekten er at syklister da blir mer synlige for andre trafikantgrupper.
Alkoholrelaterte skader forebygges best gjennom tiltak på befolkningsnivå, snarere enn tiltak rettet mot enkeltpersoner med et alkoholmisbruk. Høye priser, begrenset tilgjengelighet og regulering av promillekjøring er blant virkemidlene som er mest effektive for å redusere alkoholkonsumet og alkoholrelaterte problemer (Babor et al., 2010).
For andre typer ulykker har følgende forebyggende tiltak vist potensiale:
- Hoftebeskyttere, støtabsorberende gulv og strøing på glatte fortau kan forebygge fallulykker blant eldre (Helsedirektoratet, 2013).
- Bruk av hjelm og annet sikkerhetsutstyr, balanseøvelser og styrketrening kan forebygge idrettsskader, se Senter for idrettsskadeforskning.
- Røykvarslere, komfyrvern og regulering av temperatur på varmtvann kan forebygge forbrennings- og skåldingsskader i hjemmet (WHO, 2008).
- God svømmeopplæring og riktig bruk av flyteutstyr forebygger drukningsulykker (WHO, 2014).
Ulykker og skader er et felt som ingen "eier", men som mange aktører har et ansvar for. Tverrsektorielt arbeid er derfor avgjørende i det forebyggende arbeidet.
Ulykkesforebyggende arbeid er en del av miljørettet helsevern og reguleres av folkehelseloven (lov om folkehelsearbeid). Ansvaret for miljørettet helsevern ligger hos kommunen, ved politisk og administrativ ledelse.
Gjennom systematisk og kontinuerlig forebyggende innsats kan kommuner bli sertifisert som «Safe communities» (Trygge lokalsamfunn), et konsept utviklet av WHO. I Norge bruker ca. 25-30 kommuner denne modellen aktivt i sitt skade- og ulykkesforebyggende arbeid. Nettverket for Trygge lokalsamfunn i Norge forvaltes av Skadeforebyggende forum.
Registrering av skader er et viktig verktøy i det lokale forebyggingsarbeidet. Kommuner kan bruke et registreringssystem til å få oversikt over skadeomfanget, følge utviklingen av ulykker over tid og måle effekten av ulike tiltak. I Norge har lokal skaderegistrering blitt gjennomført med gode resultater i blant annet Harstad (Ytterstad, 1996), Værøy (Tellnes, Lund, & Sandvik, 2006), Os i Østerdalen (Lund & Lium, 1997) og Oslo (Melhuus, Siverts, Enger & Schmidt, 2015, 2017; Statens vegvesen, 2021).
Datagrunnlag
Statistikken i dette kapittelet er hovedsakelig hentet fra registre i helsesektoren. Slike registre er den beste kilden til heldekkende data på skadefeltet, ettersom man her registrerer opplysninger om alle skader som medfører kontakt med den offentlige helsetjenesten. Siden rapportering av helsedata er direkte knyttet til refusjonsordninger og finansiering av helseinstitusjoner, er komplettheten i helseregistre antatt å være god. En stor utfordring med helsedata er imidlertid den mangelfulle registreringen av opplysninger om de ytre omstendighetene som foranlediget skaden (årsak, skadested, aktivitet osv.). Per i dag mangler slike opplysninger for rundt halvparten av skadene som behandles i spesialisthelsetjenesten og for samtlige skader behandlet i primærhelsetjenesten. Det er også svakheter knyttet til utfyllingen av omstendighetene rundt dødsulykker, f.eks. hvorvidt et dødsfall skyldtes en yrkesulykke.
Foruten data fra helsesektoren finnes det flere mindre sektorspesifikke registre som hver for seg gir statistikk på ulike deler av skadefeltet (f.eks. transport, arbeid, brann og drukning). Disse kildene er ofte mer detaljerte enn helseregistre, og inneholder flere opplysninger som kan brukes direkte i forebyggingsøyemed. Likevel varierer både dekningsgrad og datakvalitet i de sektorspesifikke registrene. På grunn av disse begrensningene i datagrunnlaget er det vanskelig å gi en samlet oversikt over skadebildet i Norge.
- Behov for bedre data om skader og ulykker - artikkel om datakvaliteten på området