Beinskjørhet og brudd (osteoporose og osteoporotiske brudd)
Faktaark
|Oppdatert
|Årlig brekker cirka 9000 voksne nordmenn hoften og 15 000 håndleddet. Et stort antall får også sammenfallsbrudd i ryggvirvlene. Kvinner og menn i Oslo er på verdenstoppen i brudd. Beinskjørhet (osteoporose) er en medvirkende faktor ved de fleste brudd hos eldre.
Beinskjørhet - osteoporose
En gradvis reduksjon i beinmassen er en del av aldringsprosessen, se bilder nedenfor.
Beinskjørhet eller osteoporose innebærer at beinmassen er redusert til et nivå under en definert grenseverdi. Bakgrunnen kan være at man har tapt beinmasse raskere enn normalt, eller at man hadde lav beinmasse i utgangspunktet. Osteoporose kan også oppstå som følge av sykdommer og ved bruk av enkelte legemidler.
Osteoporose innebærer at beinets styrke er svekket; beinvevet blir mer porøst. Svekkelsen i beinstrukturen er en risikotilstand og gir ingen symptomer før man får et brudd.
Hofte, underarm og rygg er de vanligste stedene å få brudd.
Bildene viser normalt beinvev (øverst) og beinvev ved beinskjørhet (nederst). Vi ser at strukturene er tynnere og hulrommene større ved beinskjørhet.
Forekomst av osteoporose
Basert på beinmassemålinger er det på landsbasis beregnet at anslagsvis 240 000 - 300 000 nordmenn har osteoporose. Andelen med osteoporose vil variere noe etter hvor i kroppen beinmassen måles. Det er mer osteoporose og brudd i byer og tettbygde strøk enn på landsbygda (Meyer 2004; Omsland 2011; Søgaard 2007).
9000 hoftebrudd i året
Hoftebrudd er den mest alvorlige følgen av osteoporose. De fleste slike brudd hos eldre skyldes redusert beinmasse kombinert med et fall.
I Norge rammes cirka 9000 voksne personer av hoftebrudd hvert år. Det skjer med andre ord et hoftebrudd hver time. Syv av ti hoftebrudd rammer kvinner. Risikoen for brudd øker kraftig fra 70 års alder, se figur 1.
Figur 1. Risikoen for hoftebrudd øker med alderen hos begge kjønn. Særlig øker risikoen kraftig etter 70 års alder. Figur: Omsland, Folkehelseinstituttet).
Hoftebruddene skjer som regel i selve lårhalsen eller like nedenfor selve lårhalsen. Den tidligere betegnelsen "lårhalsbrudd" er byttet ut med "hoftebrudd", fordi dette er mer i tråd med den betegnelsen som brukes i andre land.
To studier viser at risikoen for brudd har gått noe ned etter årtusenskiftet. I en undersøkelse i Oslo ble hoftebrudd registrert med om lag ti års mellomrom i 1978-79, 1988-89,1996-97 og 2007. Risikoen økte fra 1979 til 1989, deretter var det en avflating fram til 1996-97. Fra dette tidspunktet ser vi en klar nedgang i risikoen hos kvinner, men ikke hos menn (Støen 2012).
Nye landsdekkende data som ble publisert i 2016 bekrefter at risikoen er redusert etter årtusenskiftet, se figur 2 og 3. I antall brudd per 10 000 personår var det en nedgang på 20,4 prosent hos kvinner og 10,8 prosent hos menn fra 1999 til 2013. Beregningen gjelder aldersgruppen fra 50 år og over (Søgaard et al, 2016).
En tilsvarende synkende trend sees også i andre land, se avsnittet «Internasjonalt».
Figur 2. Hyppigheten av hoftebrudd i Norge 1999-2013. Gjelder personer 50 år og over som ikke tidligere har hatt hoftebrudd. (Søgaard et al. 2016).
Figur 3. Hyppigheten av hoftebrudd hos kvinner i Norge. Det er nedgang i alle aldersgrupper over 70 år. Hos menn sees en mindre nedgang i aldersgruppen 75-84 år. Figur: Omsland, Folkehelseinstituttet.
Selv om risikoen for brudd har falt etter 2000, har antallet holdt seg stabilt på grunn av et økende antall personer over 70 år i befolkningen. Antallet har steget blant menn og er redusert blant kvinner (Søgaard et al. 2016).
Håndleddsbrudd og ryggvirvelbrudd
- Også håndleddsbrudd er ofte en følge av beinskjørhet kombinert med fall. Hvert år er det anslagsvis 15 000 voksne nordmenn som brekker håndleddet. Tallene er basert på undersøkelser i Oslo og Bergen. Håndleddsbrudd kalles også underarmsbrudd.
- Ryggvirvelbrudd: Anslagsvis 140 000 kvinner og 90 000 menn over 50 år har forandringer i ryggen som kan være forårsaket av sammenfallsbrudd i ryggvirvlene (kompresjonsbrudd; sammenpressing av ryggvirvelen). Slike brudd er oftest en følge av osteoporose. Et ukjent antall får kroniske smerter etter slike brudd.
Høyere bruddrisiko i Oslo enn i Sogn og Fjordane
I Oslo vil om lag annenhver kvinne og hver fjerde mann få minst ett brudd etter fylte 50 år. Data fra slutten av 1980-tallet viste at risikoen for hoftebrudd var 50 prosent høyere i Oslo enn i Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag.
En studie fra Nord-Trøndelag og Tromsø viste at kvinner som er 65 år eller eldre og bor i byen har cirka 30 prosent større risiko for håndleddsbrudd sammenliknet med kvinner som bor på landsbygda. En høyere kroppsmasseindeks på landet kunne forklare noe av forskjellen i bruddrisiko (Omsland, 2011).
Risikofaktorer
Kjønn, alder, fall. Kvinner har nesten dobbelt så stor hoftebruddrisiko som menn. Risikoen for brudd øker med alderen og med graden av osteoporose. Risikoen for å falle øker dessuten med alderen. Disse forholdene fører til at en 80 år gammel kvinne har cirka 25 ganger større risiko for hoftebrudd enn en 55 år gammel kvinne, se også figur 1.
WHOs europakontor skriver i en ekspertrapport (2004) at cirka 30 prosent av eldre over 65 år faller hvert år. Fall er enda hyppigere i gruppen over 75 år. I en norsk undersøkelse ble 307 hjemmeboende kvinner i Oslo 75 år og eldre (gjennomsnitt 81 år) observert i ett år. Vel 50 prosent av kvinnene rapporterte at de hadde falt en eller flere ganger i løpet av året, og 13 prosent av fallene førte til brudd (Bergland, 2004).
Tidligere brudd. Personer som allerede har hatt et osteoporotisk brudd, har betydelig økt risiko for et nytt brudd. Kvinner som allerede har hatt ett hoftebrudd har mer enn dobbelt så stor risiko for å få et nytt hoftebrudd sammenlignet med kvinner som ikke har brukket hoften, og tilsvarende risiko hos menn er nesten fem ganger høyere (Omsland, 2012).
Etnisitet. Hvite europeiske og nord-amerikanske kvinner har høyest bruddrisiko. Asiatiske og afro-amerikanske kvinner har lavest risiko.
Røyking, fysisk aktivitet, vekt. Over halvparten av hoftebruddene kan ellers forklares med faktorer som røyking, lav fysisk aktivitet og lav kroppsvekt, viser en europeisk undersøkelse (Johnell, 1995). Også andre faktorer har betydning, se tabellen nedenfor .
| Risikofaktorer som ikke kan påvirkes | Risikofaktorer som kan påvirkes |
|
|
| Kilder hvis ikke annet er angitt: SBU 2003. Sosial- og helsedirektoratet 2006. | |
Måling av beintetthet
Hensikten med beintetthetsmålinger er å finne fram til personer som kan ha nytte av legemidler eller andre spesifikke bruddforebyggende tiltak. Personer som tilhører følgende tre risikogrupper anbefales måling av beinmassen (Sosial- og helsedirektoratet, 2006):
- de som har brukt kortisontabletter over tid
- de som har hatt brudd som delvis kan skyldes osteoporose (lavenergibrudd)
- de som har to eller flere av følgende risikofaktorer: Tidlig menopause, lav vekt, røyking, falltendens, brudd hos foreldre.
Forebyggende behandling av osteoporose og brudd
Legemidler, samt kombinasjonen av kalsium og vitamin D, benyttes for å redusere risikoen for brudd hos personer som har fått påvist osteoporose. Legemidler av typen bisfosfonater, denosumab, østrogenreseptormodulatorer (SERM) eller parathormon benyttes. Østrogenbehandlingen øker beintettheten og reduserer brudd, men slik behandling er ikke lenger førstevalg i forebyggende bruddbehandling fordi behandlingen ser ut til å kunne øke risikoen for andre sykdommer hvis det brukes over flere år.
En ny norsk studie viser at kun 17 prosent av kvinnene og 5 prosent av mennene som fikk hoftebrudd i 2003/04, fikk behandling med legemidler mot osteoporose i løpet av kommende år (Devold, 2012). Dette er urovekkende siden disse pasientene har høy risiko for et nytt brudd, og legemiddelbehandlingen klart kan redusere denne risikoen. Studien er basert på det landsomfattende Reseptregisteret og registeret over alle som ble lagt inn i norske sykehus med hoftebrudd i samme periode.
Hoftebeskyttere kan forebygge hoftebrudd hos eldre som bor i sykehjem.
Siden livsstilsfaktorer har betydning for om man får et brudd eller ikke, anbefales også endringer i risikofaktorer som kan påvirkes – se oversikten i tabellen ovenfor.
Bruddbehandling og rehabilitering
Håndleddsbrudd behandles oftest uten operasjon. Ryggvirvelbrudd behandles med smertestillende medisiner, sengeleie de første dagene og fysioterapi. For noen av dem som har sterke smerter kan sykehusinnleggelse være aktuelt.
Pasienter som får hoftebrudd, blir nesten alltid innlagt i sykehus for operasjon. Gjennomsnittlig liggetid er ni døgn (SSB, 2008). Selv om mange blir friske etter et hoftebrudd, er det en stor gruppe som får svekket funksjon og blir avhengige av hjelpemidler og økt omsorg. En undersøkelse fra Oslo i 1996-97 viste at seks prosent av hoftebruddpasientene under 75 år og 33 prosent av pasientene over 85 år måtte flytte på sykehjem etter hoftebruddet. Halvparten av dem som kunne gå ved egen hjelp før bruddet, mistet denne ferdigheten etterpå.
Det første året etter et hoftebrudd er det opptil 20 prosent overdødelighet blant pasientene – en del på grunn av svekket helse allerede før bruddet. Kunnskapssenteret har i en rapport vist at dødeligheten de første 30 dagene etter innleggelse for hoftebrudd også varierer mellom sykehusene.
- Kvalitetsindikatoren 30-dagers overlevelse etter innleggelse i norske sykehus – resultater for året 2014 - Rapport Kunnskapssenteret, Lindman m.fl. (2014).
I 2014 ble det ugitt en rapport som beregner kostnadene forbundet med hoftebrudd blant hjemmeboende over 70 år (Hektoen LF 2014). I det første året utgjør gjennomsnittskostnadene vel kr 500 000. For dem som overlever de 2 første årene øker totalkostnaden som følge av hoftebrudd til kr 800 000 – 1 000 000. Dette tilsvarer at hoftebrudd i Norge totalt koster 7-9 milliarder kroner pr år. Men pasienter på sykehjem er ikke med i medregnet og disse utgjør ca 25% av alle hoftebrudd.
Offentlige tiltak og prosjekter
Sosial- og helsedirektoratet utarbeidet en Nasjonal handlingsplan (2005) og Nasjonale retningslinjer for forebygging og behandling av osteoporose og osteoporotiske brudd (2006). Disse er tilgjengelige hos Helsedirektoratet.
- Helsedirektoratet - søk på siden for publikasjoner
Internasjonal nedgang i risiko
Studier fra flere land i Norden, Vest-Europa og Nord-Amerika viser at forekomsten av hoftebrudd har falt etter 1990, særlig hos kvinner. Både Danmark og Finland rapporterer om nedgang på 20 prosent hos kvinner i tiåret rundt 2000, mens nedgangen blant menn er høyere i Danmark enn i Finland; 20 mot 6 prosent (referert i Omsland 2012).
Ukjent årsak til at Norge ligger på verdenstoppen
Norge er sammen med andre skandinaviske land på verdenstoppen i hoftebrudd hos kvinner, se figuren. Glatte veier og fortau er ikke hovedårsaken til hoftebrudd; de fleste slike brudd skjer på gulvet inne. For håndleddsbrudd er det derimot flest brudd om vinteren.
Årsakene til den høye hoftebruddfrekvensen i Norge er i stor grad ukjente. Mulige delforklaringer er lavere kroppsvekt og større kroppshøyde hos norske kvinner sammenlignet med blant annet søreuropeiske kvinner, men dette kan på langt nær forklare de store forskjellene (Lofthus 2001, Meyer 1995). Se figur nedenfor.
Figur 4. Hoftebrudd hos kvinner i ulike land, antall per 10 000 observasjonsår (Lofthus 2001).
