Diabetes i Norge
Oppdatert
|Stadig flere lever med diabetes. Om lag 270 000 personer har diagnostisert diabetes. I tillegg anslås det at omkring 60 000 har uoppdaget diabetes. Antall nye brukere av blodsukkersenkende legemidler har økt de siste årene, til en topp i 2020.
Hovedpunkter
- Totalt har omkring 270 000 personer, det vil si fem prosent av befolkningen, diagnostisert diabetes. Av disse er det beregnet at 23 000 har type 1-diabetes.
- Om lag 400 barn og ungdom under 18 år får type 1-diabetes hvert år.
- Forekomsten av diabetes øker med alderen, og mer enn 10 prosent av de over 80 år har diagnostisert diabetes.
- Type 2-diabetes kan i stor grad forebygges med økt fysisk aktivitet og vektreduksjon.
- Personer fra Sør-Asia og Afrika har høyere risiko for type 2-diabetes enn andre grupper i befolkningen.
- Diabetes er forbundet med alvorlige komplikasjoner inkludert hjerte- og karsykdommer, og diabetes bidrar vesentlig til sykdomsbyrden i Norge og resten av verden.
Hva er diabetes?
Diabetes er karakterisert ved for høye nivåer av glukose i blodet (høyt blodsukker). Type 1-diabetes skyldes mangel på insulin, og behandles med insulininjeksjoner. Type 2- diabetes skyldes at insulin har dårligere virkning kombinert med redusert evne til å skille ut insulin. Type 2-diabetes behandles med kost og mosjon, blodsukkersenkende tabletter og eventuelt insulin.
Type 2-diabetes er betydelig hyppigere enn type 1-diabetes i befolkningen. Ca. 90 prosent er type 2-diabetes, men type 1-diabetes er den vanligste formen for diabetes blant barn og ungdom. Type 1-diabetes kan oppstå i alle aldre, og mange voksne får også type 1-diabetes.
- Les mer om symptomer og behandling av diabetes hos Helsenorge.no.
Antall med diabetes i Norge
Antall med type 1- og type 2-diabetes
Basert på beregninger kan vi anslå at ca. 270 000 personer har kjent diabetes. Det tilsvarer fem prosent av befolkningen, eller om lag hver 20. nordmann. Av disse har ca. 23 000 type 1–diabetes og 247 000 type 2–diabetes (Figur 1).
- Det er anslått at ca. 23 000 hadde type 1-diabetes i 2020 (0,4 prosent av befolkningen) (Stene et al. 2020).
- Data fra Reseptregisteret viser at 221 000 personer (4,1 prosent av befolkningen) brukte blodsukkersenkende legemidler i 2020 (Figur 2a). Blodsukkersenkende legemidler brukes også i noen grad i behandling av svangerskapsdiabetes, polycystisk ovariesyndrom og fedme, og vi har ikke tall for hvor mange dette gjelder.
- Tall fra representative fastlegepraksiser i 2014 viste at 32 prosent av pasienter med type 2-diabetes ble behandlet kun med kost og/eller mosjon og 68 prosent med blodsukkersenkende legemidler (Bakke et al. 2017).
- Til sammen har om lag 258 500–282 000 personer – avrundet til 270 000 – diagnostisert og dermed kjent diabetes, enten type 1– eller type 2. Dette utgjør 5 prosent av befolkningen.
Datagrunnlag
Diabetes er en av de vanligste folkesykdommene, men det er vanskelig å beregne nøyaktig hvor mange som har diabetes i Norge. Ved å kombinere data fra Reseptregisteret, Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag, Tromsø og enkelte andre undersøkelser kan vi likevel danne oss et rimelig bilde av diabetessykeligheten i Norge. En detaljert forklaring av antakelser bak beregningene er gitt i Stene og medarbeidere 2020 (Stene et al. 2020).
En studie fra Salten i Nordland (ROSA4) basert på gjennomgang av journaler i representative fastlegepraksiser, antydet et noe lavere estimat av andelen i befolkningen med diagnostisert diabetes enn hva som ble beregnet med landsdekkende registre (3,8 prosent i 2014). Det er uklart i hvilken grad forskjellen kan skyldes regionale forskjeller eller ulike metoder (Slåtsve et al. 2020). ROSA 4-studien, både i Salten og andre deler av landet (Bakke et al. 2017), viste at ca. 10 prosent av all diabetes i befolkningen var type 1-diabetes, mens resten var type 2-diabetes. Det finnes også flere andre typer diabetes, men disse er sjeldne.
Ukjente tilfeller av type 2-diabetes
Basert på målinger av HbA1c (langtidsblodsukker) fra Tromsøundersøkelsen (2015-2016) og Helseundersøkelsen i Trøndelag (2017–19), og data fra andre land, er det anslått at andelen av diabetes som er ukjent (udiagnostisert) er ca. 20 prosent (Stene et al. 2020). Det tilsvarer omkring 60 000 personer i Norge.
- Les også om diabetes på Folkehelseinstituttets sider om indikatorer for ikke-smittsomme sykdommer (NCD).
Utvikling over tid
Stadig flere lever med diabetes
Data fra Reseptregisteret viser at antallet som bruker blodsukkersenkende legemidler har økt for hvert år fra cirka 110 000 personer i 2004 til rundt 221 000 personer i 2020. Det er en økning fra 2,5 prosent av befolkningen til 4,1 prosent.
Noe av økningen i antall personer som bruker blodsukkersenkende legemidler skyldes aldring og økning i befolkningsstørrelsen, men det er også en økning i andelen av befolkningen (Figur 2).
I tillegg til endring i antall nye tilfeller per år (insidens), er det flere faktorer som påvirker antallet som lever med diabetes (prevalens) (Figur 3). For eksempel kan økt grad av diagnostisering og bedre overlevelse blant personer med diabetes føre til økt forekomst (prevalens) uten at insidensen nødvendigvis har forandret seg. Fordi personer med diabetes typisk lever med sykdommen i mange år, tar det lang tid fra insidensen endres til dette kan spores i endret prevalens.
Antall med nyoppdaget diabetes
Omkring 400 nye personer under 18 år får type 1-diabetes hvert år i Norge. Det har vært en dobling i antall nye tilfeller av type 1 diabetes per år blant barn og unge siden 1970-årene (Barnediabetesregisteret årsrapport 2019). Mange voksne for også nyoppdaget type 1-diabetes hvert år, men det nøyaktige tallet er ikke kjent.
Totalt diagnostiseres rundt 14 000 til 18 000 nye tilfeller av type 2-diabetes hvert år i Norge. Det tilsvarer omkring 40 nye tilfeller hver dag (Strøm et al. 2014, Ruiz et al. 2018). I perioden 2009-2014 gikk antall nye tilfeller per år av type 2-diabetes ned, viser landsdekkende, koblede registerdata fra både primær- og sekundærhelsetjenesten kombinert med reseptregisteret (Ruiz et al. 2018).
Også andre land, blant annet USA og Danmark, har erfart en lignende utvikling med utflating eller nedgang i insidens av type 2-diabetes (Magliano et al. 2021). Det er usikkert i hvilken grad dette kan skyldes endringer i diagnostiske kriterier og om nedgangen er forbigående. Spørsmålet er om insidensen av type-2 diabetes i Norge har økt etter 2014. Foreløpig har vi begrenset med data for å belyse dette. Nye beregninger viser at antall nye brukere av blodsukkersenkende legemidler var stabilt fra 2011 til 2014, og økte fra 2015 til 2020, med den hittil høyeste insidensen i pandemiåret 2020 (Figur 4). Det er vanskelig å peke på en klar årsak til denne økningen. Det kan skyldes at det faktisk er en økning i antall nye tilfeller med diabetes, eller en endring i andelen personer med diabetes som behandles med blodsukkersenkende legemidler, eller en kombinasjon. Videre forskning vil forhåpentligvis finne svar på årsakene til det høye antallet nye brukere av blodsukkersenkende legemidler i 2020.
Risikofaktorer for diabetes
Arv og livsstil påvirker risikoen
Genetikk: Både type 1- og type 2-diabetes skyldes til en viss grad arvelige faktorer, men arv alene er sjelden nok til å utvikle diabetes. Et unntak er sjeldne genetiske former.
Andre risikofaktorer: Foreløpig vet vi svært lite om påvirkbare risikofaktorer for type 1-diabetes.
Blant de viktigste påvirkbare risikofaktorene for type 2-diabetes er:
- overvekt og fedme
- fysisk inaktivitet
- kosthold
- røyking
Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag viser at personer med kroppsmasseindeks (KMI) rundt 30, som tilsvarer fedme, hadde mer enn 20 ganger høyere risiko for å utvikle type 2-diabetes i løpet av en 11-års periode sammenlignet med «normalvektige» med kroppsmasseindeks på cirka 22 (Midthjell 2001). For en person som er 175 cm høy vil en vekt på cirka 92 kg gi en KMI på 30, mens en vekt på cirka 67 kg gir en KMI på 22 kg/m2. Stor midjeomkrets («bukfedme») er forbundet med spesielt høy risiko for type 2-diabetes.
Forskjeller mellom ulike grupper i befolkningen
Kjønn og alder
Kjønn: Totalt er det flere menn enn kvinner som har diabetes. I gjennomsnitt er det åtte kvinner per ti menn med diabetes i Norge. Det er noe variasjon i kjønnsforskjellene med alder og etnisk gruppe, se avsnitt om innvandrere nedenfor.
Alder: Både prevalens og insidens av type 2-diabetes øker kraftig med alderen, til en topp omkring 80 år. I 2020 brukte rundt 11,2 prosent av befolkningen over 80 år blodsukkersenkende legemidler.
Det er få studier av type 2-diabetes hos barn og unge, men tilgjengelige tall tyder på at dette er relativt sjelden. Ifølge Barnediabetesregisteret er 97% av all diabetes i aldersgruppen 0-17 år type 1-diabetes, mens mindre enn 2% er type 2-diabetes. Kun 9 nye tilfeller av type 2-diabetes ble registrert i 2019, og de fleste av disse var 15-17 år gamle (Barnediabetesregisteret 2019). Bruk av blodsukkersenkende legemidler annet enn insulin hos barn er også lite studert. En ny studie viser imidlertid at bruken i aldersgruppen opp til 24 år økte med 37% i perioden 2010 – 2019 i Skandinavia, til en forekomst på 0,06% i 2019 (Jensen et al. 2021).
Sosioøkonomiske forskjeller
De fleste studier, både fra Norge og andre land, viser at type 2-diabetes er vanligere i grupper med lav utdanning enn i grupper med høyere utdanning (Joseph et al. 2010, Agardh et al. 2011, Ruiz et al. 2018).
Diabetes i den samiske befolkningen
Data fra SAMINOR 1 (2003-2004) og SAMINOR 2 (2012-2014, deltakere i alderen 40-79 år i 10 kommuner i Nord-Norge) viser liten eller ingen forskjell i forekomst av diabetes mellom samer og ikke-samer (Naseribafrouei et al. 2018).
Noen innvandrergrupper er særlig utsatt
Innvandrere med opprinnelse fra Sør-Asia og noen land i Afrika, har høyere risiko for type 2-diabetes (Rabanal et al. 2013, Ruiz et al. 2018). Disse får ofte type 2-diabetes i yngre alder enn det etniske nordmenn gjør. En undersøkelse i bydelene Romsås og Furuset i Oslo viste at 14 prosent av mennene og 28 prosent av kvinnene i aldersgruppen 30-59 år fra Pakistan, India og Sri Lanka hadde kjent eller nyoppdaget diabetes, mot henholdsvis seks og tre prosent av dem med norsk bakgrunn (Jenum et al. 2005).
Når det gjelder type 1-diabetes, er det lavere insidens blant innvandrere fra India og Pakistan og en del andre land i Asia og Sør-Amerika, i alle fall blant barn (Dzidzonu et al. 2015).
Diabetes globalt og internasjonale forskjeller
Det er vanskelig å beregne nøyaktig antall med diabetes i Norge, og enda vanskeligere i mange andre land. Flere internasjonale prosjekter har forsøkt å anslå antall med diabetes i hele verden, men disse tallene må tolkes svært forsiktig på grunn av mange feilkilder og at data mangler fra store deler av verden. For eksempel har IDF Diabetes Atlas anslått at 451 millioner mennesker i alderen 18-99 globalt hadde diabetes i 2017 (Cho et al. 2018) og det globale sykdomsbyrdeprosjektet anslo at 478 millioner hadde diabetes i verden totalt i 2017 (GBD 2016 Disease and Injury Incidence and Prevalence Collaborators 2017). For verden som helhet utgjør derfor diabetes en stor sykdomsbyrde, og var rangert som den fjerde viktigste årsaken til helsetap globalt i 2017 (GBD 2017 Disease and Injury Incidence and Prevalence Collaborators 2018).
Forekomsten av diabetes er høy i noen arabiske land, Tyrkia, Mexico og øyer i Stillehavet, se figur 5. Sammenliknet med andre land har Norge og de andre skandinaviske landene relativt lav forekomst av diagnostisert diabetes. Når det gjelder type 1-diabetes alene, er Norge sammen med Finland og Sverige blant landene i verden som topper statistikken for nye årlige tilfeller hos barn (Diamond Project Group 2006, Patterson et al. 2019).
Svangerskapsdiabetes
Svangerskapsdiabetes defineres som forhøyet blodsukker som først oppdages i svangerskapet, vanligvis i uke 24-28. Kriteriene for svangerskapsdiabetes har endret seg de siste årene, se Helsedirektoratets Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsdiabetes for detaljer. Tall på forekomst av svangerskapsdiabetes er avhengige av hvilke diagnostiske kriterier som brukes og i hvilken grad screening gjennomføres i praksis.
I en undersøkelse hvor et utvalg av alle gravide fra Groruddalen i Oslo ble testet, hadde over 10 prosent av de gravide svangerskapsdiabetes (Jenum et al. 2012). I Groruddalen bor det mange innvandrere fra blant annet Sør-Asia, som har høyere risiko for type 2 –diabetes enn etnisk norske kvinner. Men også blant etnisk norske var det i denne studien omtrent 10 prosent som hadde svangerskapsdiabetes.
Tilgjengelige landsdekkende tall for svangerskapsdiabetes over tid må tolkes i lys av at kriteriene er endret og at det er ukjent hvor mange som er blitt screenet de siste årene. Likevel er det holdepunkter for at forekomsten var høyere på slutten av 2010-årene enn i 1990- og 2000-årene. Forekomsten av diagnostisert svangerskapsdiabetes hadde økt fra 3,2 prosent i 2013 til 5,4 prosent i 2016-2018, viste en analyse fra Folkehelseinstituttet. Ca. 15 prosent av de diagnostiserte tilfellene av svangerskapsdiabetes i registerkoblingsstudien ble behandlet med blodsukkersenkende legemidler (Furu et al. 2020).
Forskjellen mellom studien fra Groruddalen og landsdekkende registerdata kan både skyldes forskjeller i sammensetningen av befolkningen, og at ikke alle gravide i Norge undersøkes systematisk for svangerskapsdiabetes.
Kvinner med svangerskapsdiabetes har betydelig økt risiko for senere å utvikle type 2-diabetes. Risikofaktorene for å utvikle svangerskapsdiabetes er i stor grad de samme som for type 2-diabetes, inkludert etnisitet/landbakgrunn og alder.
- Les også i Folkehelserapporten: Helse under svangerskap og fødsel
Konsekvenser av diabetes
Personer med type 1- og type 2-diabetes har økt dødelighet og risiko for senkomplikasjoner fra hjerte- og karsystemet, nyrer, øyne og nerver. Svangerskapsdiabetes er forbudet med økt risiko for komplikasjoner i svangerskapet for mor og barn.
Sykdomsbyrdeberegninger viser at diabetes utgjør en vesentlig del av sykdomsbyrden globalt og i Norge (. Mange indikatorer for sykdomsbyrde er komplisert å tolke. Diabetes er ofte underrapportert på dødsmeldingen slik at dødsårsaksstatistikken som oftest gir misvisende informasjon (Lu et al. 2006, Gagnum et al. 2017). Dermed er estimater av tapte leveår også misvisende for diabetes.8
Les mer i Sykdomsbyrden i Norge i 2016 (FHI-rapport, 2018)
Dødelighet ved diabetes
Studier av dødelighet blant personer med kjent diabetes viser at denne generelt er høyere enn hos folk uten diabetes. Totalt er dødeligheten nær dobbelt så høy, avhengig av type diabetes, alder, varighet av sykdommen og andre risikofaktorer (Rao Kondapally Seshasai et al. 2011). Både for type 1- og type 2-diabetes er hjerte- og karsykdommer en hyppig dødsårsak etter 30-40 års alder, selv om det også er overdødelighet av mange andre årsaker (Rao Kondapally Seshasai et al. 2011, Gagnum et al. 2017). I Norge hadde personer som fikk type 1-diabetes før 15 års alder en totaldødelighetsrate i de neste 15-20 årene som var 3,6 ganger høyere enn i den generelle befolkningen (Gagnum et al. 2015). Heldigvis er den absolutte dødeligheten relativt lav hos unge med type 1-diabetes. Dødeligheten er blitt lavere de siste tiårene, både for pasienter med type 1- og type 2-diabetes. Bedre behandling antas å forklare mye av dette, og dødeligheten påvirkes i stor grad av kjente risikofaktorer.
I Helseundersøkelsen i Trøndelag så man en kraftig nedgang i dødelighet som følge av hjerteinfarkt eller angina både blant personer med og uten diabetes, slik at den relative dødeligheten hos personer med diabetes (primært type 2-diabetes) var omtrent dobbelt så høy som hos de uten diabetes, både i 1984-1994 og etter 1995 (Dale et al. 2008).
Selv om den absolutte dødeligheten øker med alder, er den relative dødeligheten ved diabetes (sammenlignet med personer uten diabetes) lavest for de eldste. Gjennomsnittlig alder ved diagnose av type 2-diabetes er drøyt 60 år i Norge (Ruiz et al. 2018). En studie fra Sverige fant at totaldødeligheten blant personer med type 2-diabetes i alderen 55-64 år var 1,6 ganger høyere enn hos personer uten diabetes, etter justering for en rekke risikofaktorer, men at den ikke var økt hos de over 74 år (Tancredi et al. 2015). I 2020 har vi også sett at diabetes er en av flere risikofaktorer for alvorlig forløp og død ved covid-19, først og fremst hos voksne og eldre med komplikasjoner (Apicella et al. 2020).
Forebygging av diabetes
Type 1-diabetes kan foreløpig ikke forebygges. Dersom antall nye, årlige tilfeller av diabetes skal kunne reduseres, må tiltak derfor rettes mot de viktigste påvirkbare risikofaktorene for type 2-diabetes.
Intervensjonsstudier fra Finland, USA og Kina har vist at i høyrisikogrupper kan bedre kosthold, mosjon og vektreduksjon redusere antall nye tilfeller av type 2-diabetes. Derimot er det en utfordring å finne ut hvilke tiltak som er mest effektive for å skape livsstilsendringer og som er praktisk gjennomførbare på befolkningsnivå. Les mer om forebygging i kapittel Hjerte- og karsykdommer.
I Mosjon på Romsås (MORO)-studien ble det gjennomført en rekke tiltak i bydelen, som for eksempel opplyste stier, organiserte treningsgrupper og informasjonsplakater. Tre år senere hadde tiltakene gitt økt fysisk form og redusert vektoppgang hos deltakerne (Jenum et al. 2006). Konklusjonen fra studien er at det kan være mulig å bremse vektøkningen med befolkningsrettede tiltak, men at dette krever koordinert og målrettet innsats fra alle relevante aktører.