Helse hos eldre i Norge
Oppdatert
|Det er forventet en betydelig økning i antallet og andelen eldre i befolkningen framover. Eldre i dag har bedre funksjon enn tidligere, men mange lever med kroniske sykdommer og nedsatt funksjonsevne.
Hovedpunkter
- Det er forventet en betydelig økning av både antallet yngre-eldre (65-79 år) og eldre-eldre (80+ år) framover. Også andelen eldre i befolkningen vil øke betraktelig.
- Eldre er ikke en ensartet gruppe, og det er stor variasjon i helse og skrøpelighet i eldre år. Det er særlig de eldre-eldre som har helse- og funksjonsproblemer med hjelpebehov.
- Mange eldre lever med kroniske sykdommer.
- Legemiddelbruken blant eldre er høy, og mange bruker flere legemidler.
- Risikoen for å få demens for hver enkelt går ned, men antallet med demens øker fordi det blir mange flere eldre.
- Eldre klarer seg i større grad selv, og har bedre iboende kapasitet og bedre fysisk og kognitiv funksjonsevne enn tidligere.
- Mange eldre er tilfredse med livet, men i særlig høy alder øker forekomsten av depressive symptomer og ensomhet.
Om aldring og helse
Normal aldring er i utgangspunktet et biologisk fenomen, og gjennom livsløpet skjer det aldringsrelaterte forandringer i kroppen. Vi blir eldre og dør. Likevel er det ingen enighet om hva som styrer disse aldringsprosessene og hva som er de underliggende mekanismene. Det eksisterer mer enn 300 teorier på hva som styrer aldringsprosessene (Viña, Borrás, & Miquel, 2007).
Det finnes ikke en klar definisjon på når man betegnes som «eldre», og det finnes ingen typisk «eldre person». Noen er aktive og funksjonsfriske ved 90-års alder, mens andre blir skrøpelige i 60-årene. Generelt er det stor variasjon i aldring, og kronologisk alder er kun løselig assosiert med typiske aldringsrelaterte funksjonsnedsettelser (WHO, 2015). Likevel, i det moderne velferdssamfunnet brukes ofte alder ved pensjonering, eller ved alder 65 år for å definere når man er «eldre». Eldrefasen deles også ofte i yngre-eldre (65-79 år) og eldre-eldre (80+) ) (Daatland & Solem, 2011). Det er særlig hos eldre-eldre at helseproblemer og funksjonstap er fremtredende, og det er i denne perioden at behov for helse- og omsorgstjenester øker.
Med økende alder øker risikoen for kroniske sykdommer, nedsatt funksjonsevne og skrøpelighet. I Norge, som i en rekke andre land, har antallet og andelen eldre i befolkningen økt jevnt ettersom forventet gjenstående levetid blant eldre har økt. Flere eldre vil gi samfunnsmessige utfordringer over hele verden, og eldres helse og funksjon vil bli stadig viktigere i et folkehelseperspektiv. Tiåret 2020-2030 er definert av WHO og FN som tiåret for sunn aldring (WHO, 2021).
I denne teksten ser vi på økningen i eldre i befolkningen, og beskriver helse hos eldre gjennom:
- Funksjonsevne, livskvalitet og skrøpelighet
- Sosial ulikhet
- Levevaner
- De viktigste sykdommene som påvirker eldres helse
- Legemiddelbruk
- Tiltak man selv kan gjøre
Eldre i befolkningen
I løpet av de siste 100 årene har befolkningssammensetningen endret seg betydelig. I 1920 var det størst antall yngre, men i 2020 var en større andel eldre og middelaldrende, se figur 1a og 1b nedenfor. Økning i antall eldre over tid skyldes både at fruktbarheten i befolkningen har falt, og at dødeligheten er redusert, spesielt blant eldre.
I 1920 var én prosent av befolkningen over 80 år. I 2020 hadde andelen over 80 steget til fire prosent. SSBs prognoser viser en sterk vekst i de eldre aldersgruppene, og i løpet av det neste tiåret vil det for aller første gang bli flere eldre (65+ år) enn barn og unge (0-19 år) i Norge (Gleditsch, Thomas, & Syse, 2020). Antall personer over 80 år vil ifølge prognosen øke særlig fra 2025, da de store fødselskullene født etter 1945 når 80-års alder. Mot 2040 forventes andelen 80+ åringer å øke til 8 prosent, og videre til 12 prosent i 2060.
Eldrebrøken, det vil si forholdet mellom eldre og personer i arbeidsfør alder er definert som antall over 65 år dividert med antall i alderen 20-64 år (Old Age Dependency Ratio på engelsk, forkortet OADR) brukes ofte for å si noe om hvor gammel en befolkning er, for å se på trender over tid og mellom regioner og land. Det er den vanligste demografiske måten å vurdere og sammenligne befolkningers aldring. Per 2022 er eldrebrøken 0,31, og ifølge SSB vil eldrebrøken øke til 0,33 i 2025, videre til 0,45 i 2040, til 0,55 i 2060 og til 0,63 ved århundreskiftet. Dette antyder at forholdet mellom arbeidstakere og pensjonister i befolkningen vil endres i sistnevntes favør.
Dersom eldre skulle få bedre helsetilstand, styrket kognisjon, og bedre allmennfunksjon, vil det kunne motvirke noe av aldringsbyrden for samfunnet. Dette gjelder særlig dersom arbeidsdeltakelsen forlenges, noe som pensjonssystemet oppfordrer til (Regjeringen, 2011).
Aldring i Norge i et globalt perspektiv
Til tross for at vi har mange eldre i høy alder i Norge, er det samtidig en lav sykdomsbyrde i denne aldersgruppen om vi sammenligner oss med andre land. I mange andre land er det motsatt, det vil si at de har en ung aldersstruktur, men en høy sykdomsbyrde blant sine eldre. Figur 2 illustrerer at dersom man tar hensyn til både den demografiske og helsemessige variasjonen etter alder, er Norge et relativt ungt land i et globalt perspektiv.
Det er store forskjeller i aldersspesifikk funksjon, helse og økonomisk aktivitet mellom land og over tid. Dermed kan det å sammenlikne kun aldersstruktur være lite relevant for å forstå aldringsbyrden til en befolkning. Helsejustert eldrebrøk (på engelsk Health Adjusted Dependency Ratio, forkortet HADR) er et nytt mål på aldringsbyrde som tar hensyn til aldersspesifikk helse. HADR er beregnet for 188 land med helsedata fra det globale sykdomsbyrdeprosjektet og demografiske data fra FNs befolkningsframskrivinger (Kinge et al., 2015). Disse beregningene viser at i mange populasjoner der det er flere i de yngre aldersgruppene, inntreffer aldersrelatert sykdom tidligere. I mange populasjoner der det er mange eldre, kommer de aldersrelaterte sykdommene senere(Skirbekk et al., 2022).
Eldrebrøken (OADR) overvurderer aldringsbyrden i mange demografisk eldre land, og undervurderer aldringsbyrden i mange demografisk yngre land (se figur 2). Norge er relativt ungt demografisk, mens mange land som har en yngre aldersstruktur, slik som India, USA, Pakistan, Nepal, Egypt, den Sentral Afrikanske Republikk, Kasakhstan, Papa New Guinea og Argentina har en høyere aldringsbyrde når også helse tas i betraktning (Skirbekk et al., 2022) (Se figur 2). Det antyder at Norge er et relativt ungt land på grunn av god helse, noe som til dels kan skyldes relativt høye helserelaterte investeringer.
Helse og funksjon hos eldre
Vi blir stadig eldre, og det kan se ut som vi får aldringsrelaterte funksjonsnedsettelser senere i livet enn tidligere. Med økende alder øker risikoen for kroniske sykdommer og nedsatt funksjonsevne. Selv om eldre i dag lever lengre med en eller flere kroniske sykdommer, er det likevel stor variasjon i hvor mye hver enkelt blir påvirket i det daglige av disse sykdommene. Mange sykdommer og funksjonsnedsettelser kan kontrolleres med medisinsk behandling, og den eldre kan være i stand til å leve selvstendig og med god livskvalitet uten behov for omsorgstjenester (Crimmins, 2015). Helse er mer enn fravær av sykdommer - livskvalitet og fungering i hverdagen er viktig for sunn og god aldring (WHO, 2015, 2021).
Kroppens funksjonsevne gir en god pekepinn på robusthet, særlig blant de eldste. I en stor dansk studie fulgte man 92- og 93-åringer over en 8-års periode, og blant menn som klarte å reise seg fra en stol uten å bruke hendene som støtte, ble hele 11 prosent 100 år (Thinggaard et al., 2016). For de som ikke klarte dette nådde kun 2 prosent 100-års alder. Tilsvarende tall for kvinner var 22 og 2 prosent. Enkle funksjonstester kan si like mye om overlevelsessannsynlighet som større helsekartlegginger. Dette er godt illustrert i en stor samlestudie hvor en eldre persons forventede levealder ble like godt predikert basert på kun alder, kjønn og ganghastighet som en lengre liste hvor man også hadde informasjon om sykdommer, selvopplevd funksjonsnivå, bruk av ganghjelpemidler, røyking, blodtrykk, kroppsmasseindeks og sykehushistorikk (Cesari et al., 2018).
Funksjonsevne omfatter flere aspekter, slik som evnen til å utføre grunnleggende dagligdagse aktiviteter, som å kle seg, lage mat, bruke det man har lært, å lære, ta egne beslutninger, bevege seg, være sosial og ha muligheten til å bidra i samfunnet.
Iboende kapasitet hos eldre
Det er flere begrep som kan brukes for å beskrive helsetilstanden hos eldre. Det engelske uttrykket intrinsic capacity er foreslått oversatt til iboende kapasitet på norsk (Ranhoff, Strand, & Hem, 2022).
Begrepet iboende kapasitet ble lansert av WHO i 2015, og er et mål på kroppens fysiske og mentale reserver (WHO, 2015). Disse fysiologiske reservene omfatter muligheten til å bevege seg, sensorisk kapasitet som syn og hørsel, muskelstyrke, vitalitet, kognisjon, og psykologisk kapasitet. Opprettholdelse og utvikling av iboende kapasitet vil gi eldre mulighet til å være aktive og fungere i hverdagen. Iboende kapasitet er derfor en viktig komponent for sunn aldring. Iboende kapasitet i yngre år, og i kritiske perioder i livet, kan påvirkes av en rekke biologiske, sosioøkonomiske og miljømessige faktorer og har betydning for helsen i alderdommen (Ben-Shlomo & Kuh, 2002; Hanson et al., 2016). Funksjonsevne er en kombinasjon av personens iboende kapasitet og samspillet med miljøet personen lever i (WHO, 2015, 2021).
En nyttig måte å måle eldre menneskers fysiske kapasitet på, er gripestyrke (WHO, 2021). Håndgripestyrke endrer seg med alderen, og er på topp i 30-40-årene (Dodds et al., 2014). Resultater fra Tromsøundersøkelsen viser en tydelig trinnvis sammenheng mellom gripestyrke og levealder, både blant yngre og eldre (Strand et al., 2016).
Skrøpelighet hos eldre
Skrøpelighet (engelsk: frailty) er en tilstand som særlig rammer eldre og øker med økende alder. Skrøpelighet kan ses på som redusert iboende kapasitet (se over) og handler om reduserte kognitive, mentale og ernæringsmessige ressurser i tillegg til de fysiske (WHO, 2021). Fysisk skrøpelighet kjennetegnes ved redusert muskelstyrke, redusert energinivå og økt trettbarhet, utilsiktet vekttap og lav fysisk aktivitet (Clegg, Young, Iliffe, Rikkert, & Rockwood, 2013; Rodriguez-Manas & Fried, 2015). De fysiologiske reservene i kroppen blir redusert, og motstandskraften mot påkjenninger som sykdommer og skader blir dårligere.
Skrøpelighet har sammensatte årsaker, og kan være en del av den normale aldringen. Skrøpelighet kan også fremskyndes ved en livstil med lite fysisk aktivitet og dårlig ernæring, samt ved sykdommer og skader. Det er imidlertid mulig å forebygge og behandle disse årsakene; fysisk aktivitet, god ernæring, god behandling av medisinske tilstander, samt psykologisk og sosial støtte. Dette kan være med på å motvirke at eldre blir skrøpelige og hjelpetrengende. Det er derfor viktig å oppdage skrøpelighet tidlig slik at man kan sette inn tiltak og bremse utviklingen. Det er manglende kunnskap om forekomsten av skrøpelighet i Norge.
Eldre personer, og særlig skrøpelige og de med kroniske sykdommer, er spesielt sårbare for påkjenninger som smittsomme sykdommer, slik som Covid-19, men også ekstreme værsituasjoner som hetebølger, som vi trolig vil se mer av som følge av klimaendringene.
Har dagens eldre bedre funksjonsevne og iboende kapasitet enn tidligere?
Trender i funksjonsevne varierer mellom land, og man trenger norske tall som spenner over et visst tidsrom for å kunne si noe om hvorvidt dagens eldre i Norge er i bedre fysisk form enn tidligere (Spiers et al., 2021). Inntil nylig var det få slike undersøkelser i Norge, men de siste årene er det kommet flere nye studier.
En av disse nye studiene viser at eldre i Norge er selvhjulpne lenger enn tidligere, til tross for økt levealder. Tall fra Helseundersøkelsen i Trøndelag kombinert med tall fra SSB viser at leveår uten hjelpebehov etter fylte 70 år økte med om lag fire år i perioden 1995-2017, mens år med hjelpebehov gikk litt ned. Med andre ord ser det ut til at økningen i forventet levealder også følges av flere funksjonsfriske år. Dette gjaldt både for kvinner og menn (Storeng et al., 2021) (figur 3). Mange eldre fungerer godt i dagliglivet, og de nye forskningsfunnene tyder på at eldre kan leve selvstendige liv ved stadig høyere alder.
- Seniorene holder seg sterke og selvhjulpne lenger (nyhetssak om studien)
Forventede friske leveår (på engelsk Healthy Life Expectancy, forkortet HALE) er et annet mye brukt mål på helse hos eldre. Det gir et anslag på antall år man kan forvente å leve uten sykdom. I perioden 2000-2015 i Norge økte levealderen med 2,2 år, hvorav 1,6 år, eller om lag to tredjedeler, var en økning i friske år (WHO, 2022).
Også andre nyere norske studier tyder på en bedring i funksjonsnivå og iboende kapasitet hos eldre. For eksempel viser tall fra Tromsøundersøkelsen og Helseundersøkelsen i Trøndelag at gripestyrke, hørsel, kognisjon og selvhjulpenhet er bedre i dag sammenlignet med tidligere (Engdahl, Stigum, & Aarhus, 2021; Johnsen, Strand, Martinaityte, Mathiesen, & Schirmer, 2021; Storeng et al., 2021; Strand et al., 2019).
På grunn av den sterke økningen i antall eldre, forventes også en økning i antall med demens. Vi mangler norske forekomsttall på tilfanget av demens over tid (insidens). Likevel tyder, internasjonale studier tyder på at demensinsidens har gått ned innad i aldersgruppene de siste par tiårene (Christensen et al., 2013; Langa et al., 2017; Llewellyn & Matthews, 2009; Matthews et al., 2016). Dette kan tolkes som at demensrisiko for hver enkelt av oss er noe redusert.
I Norge viser resultater fra Tromsøundersøkelsen en markant bedring i hukommelse og prosesseringshastighet i nyere generasjoner eldre (Johnsen et al., 2021). Hos kvinner og menn var det en bedring i kognisjonen, både hos «yngre eldre» og «eldre eldre». Hukommelsen var faktisk like god for 70-åringer i 2015 som for 60-åringene i 2001 (Johnsen et al., 2021). Forskerne fant at en del av denne bedringen kunne tilskrives høyere utdanningsnivå og sunnere livsstil i de nyeste kohortene av eldre. Tydelig forbedret kognisjon i nyere kohorter av eldre er også nylig rapportert fra Sverige og Finland (Munukka et al., 2021; Thorvaldsson, Karlsson, Skoog, Skoog, & Johansson, 2017).
Når det gjelder selvrapportert helse blant eldre, var det små endringer i perioden 2002–2019, se figur 4a og 4b. Blant dem mellom 65 og 79 år rapporterer om lag 70 prosent god eller svært god helse. Det gjelder både menn og kvinner.
Tall fra Sverige viser imidlertid bedringer i selvrapportert helse og selvrapportert funksjon i aldersgruppen over 65 år (Lagergren, Johnell, Schon, & Danielsson, 2017; Modig, Virtanen, Ahlbom, & Agahi, 2016). Denne bedringen kan delvis tilskrives forbedringer i miljøet der mennesker bor, heller enn forbedringer i egenfunksjonen i seg selv.
Sosial ulikhet i helse blant eldre
Det er store sosiale ulikheter i helse, funksjonsdyktighet og levealder blant eldre. Resultater fra både internasjonale og norske studier viser at eldre med lengre skolegang i snitt har bedre helse og bedre funksjonsevne enn eldre med kortere skolegang (Moe & Hagen, 2011). Grupper med lengre utdanning og god økonomi har også høyere forventet levealder enn grupper med lav utdanning og dårlig økonomi (Enroth et al., 2022; Huisman et al., 2005; Kinge et al., 2015).
I en stor norsk registerstudie fant man en økning i utdanningsulikhetene i forventet levealder i perioden 1961-2009 for de over 70 år (Kinge et al., 2015). I en oppdatert nordisk studie for perioden 2001-2015 økte levealderen i alle utdanningsgrupper over tid, men mest for de med lang utdanning (Enroth et al., 2022). Dermed økte ulikhetene i levealder over tid. I denne store studien kunne man også se på trendene hos de aller eldste, og forskjellene økte også for de over 90 år i Norge. Forskerne fant også at utdanningsulikhetene i levealder blant eldre var større i Norge enn i de andre landene i studien (Sverige, Danmark og Finland). Eldre i Norge hadde lavest andel med kort utdanning, og noe av forklaringen til de store utdanningsforskjellene i levealder kan være at de med kort utdanning er en mer selektert gruppe i Norge enn i de andre landene.
Hovedresultater for Norge fra en stor nordisk registerstudie (Enroth et al., 2022):
- Forventet gjenstående levetid ved alder 65 år økte med 1,9 år i perioden 2001–2015 for menn i Norge, og mesteparten av denne økningen (81 prosent) kunne tilskrives redusert dødelighet innad i hver utdanningsgruppe, mens den resterende andelen (19 prosent) kunne tilskrives at gruppen med høy utdanning ble større.
- For kvinner i Norge økte gjenstående levetid ved alder 65 år med 1,2 år, og her kunne mer av økningen (30 prosent) tilskrives at flere fikk høy utdanning, mens resten av økningen (70 prosent) skyldtes redusert dødelighet innad i utdanningsgruppene.
Høyere sosioøkonomisk status ser ut til å være knyttet til å ha sosiale nettverk som beskytter mot ensomhet, men betydningen av dette for helseutfall blir mindre viktig i høy alder (Aartsen, 2017). I Norge ser man større sosial ulikhet i helsetjenestebruk blant de over 45 år, sammenlignet med de yngre (SSB, 2017).
Levevaner hos eldre
Alkohol og tobakk
Ulike befolkningsundersøkelser viser at det er flere eldre som drikker alkohol nå sammenlignet med tidligere, og særlig har andelen eldre kvinner som drikker økt de siste 40 årene (se figur 5). I 2020-2021 oppga rundt 8 av 10 kvinner over 60 år at de hadde drukket alkohol i løpet av det siste året, og det samme gjaldt 9 av 10 menn i samme alder. Eldre har et noe annerledes drikkemønster enn yngre: Gjennomsnittlig drikkefrekvens øker med økende alder mens gjennomsnittlig frekvens for høykonsumsituasjoner (6+ enheter på en gang) synker med økende alder (se figur 6) (Bye & Moan, 2020; FHI, 2019).
Andelen dagligrøykere har gått ned i alle aldersgrupper, også i de eldre aldersgruppene, men fortsatt er det henholdsvis 14, 12 og 7 prosent dagligrøykere i aldersgruppene 65-69, 70-74 og 75-79 år (se figur 7), se også kapittel om røyking og snusbruk.
Fysisk aktivitet
Fysisk aktivitet fremmer god helse og er et viktig virkemiddel i både forebygging og behandling. Eldre er i snitt mindre fysisk aktive enn yngre. Fysisk inaktivitet regnes som en av de viktigste risikofaktorene for tidlig død i den vestlige verden. Eldre som er fysisk aktive og i god fysisk form vil i større grad kunne være selvhjulpne i hverdagen og kan bo hjemme lengre (Helsedirektoratet, 2019).
Blant eldre i alderen 67-79 år rapporterte 51 prosent i 2019 at de vanligvis var fysisk aktive i mer enn 2,5 timer per uke (SSB, 2019). I samme undersøkelse oppgav 27 prosent at de trener styrke minst en gang i uken, mens 13 prosent oppgav at de aldri mosjonerer. I en undersøkelse fra 2014 oppga 69 prosent i alderen 65 år og eldre at de har et fysisk aktivitetsnivå tilsvarende det som er anbefalt (Helsedirektoratet, 2015). Ser man imidlertid på fysisk aktivitet målt ved hjelp av aktivitetsmålere i den samme undersøkelsen, var andelen betydelig lavere (kun 32 prosent). Uavhengig av målemetode, så er eldre altså mindre fysisk aktive enn yngre. Antall minutter med moderat til hard fysisk aktivitet målt med aktivitetsmålere gikk ned fra om lag 36 til 31 minutter i gjennomsnitt per dag etter fylte 65 år, med et enda tydeligere fall for begge kjønn etter fylte 75 år (Helsedirektoratet, 2015). Nye tall på målt fysisk aktivitet hos eldre ventes i slutten av 2022 (www.nih.no/kan).
| Tabell 2. Fysisk aktivitet år 2019: Andelen (prosent) som oppgir å bruke mer enn 2,5 timer på sport, trening og andre fysiske aktiviteter i løpet av en vanlig uke. Statistikkbanken SSB. (SSB, 2019) | |||
|
Alder |
Andel fysisk aktive menn (prosent) |
Andel fysisk aktive kvinner (prosent) |
Andel fysisk aktive menn og kvinner (prosent) |
|
25-44 år |
59 |
52 |
55 |
|
45-66 år |
51 |
56 |
53 |
|
67-79 år |
53 |
48 |
51 |
|
80 år eller eldre |
40 |
28 |
33 |
Overvekt og vekttap
Overvekt gir risiko for aldersrelaterte sykdommer og død hos de yngre eldre, mens undervekt (som er vanlig) hos de eldste er assosiert med økt sykelighet og død (Chapman, 2010). Ifølge SSBs levekårsundersøkelse om helse økte andelen med overvekt og fedme (kroppsmasseindeks, BMI>=25 kg/m2) blant de over 67 år fra 38 til 51 prosent i perioden 1998-2019 (tabell 3). For den yngre aldersgruppen 45-66 år økte andelen med om lag det samme, fra 45 til 60 prosent. Siden tallene er basert på selvrapportert høyde og vekt, antas forekomsten å være noe lavere enn det som ville vært tilfellet om den var basert på målte verdier.
|
Tabell 3. Overvekt og fedme år 2019 (prosent). Statistikkbanken SSB. Tabell 06181 (SSB, 2019). |
||||
|
Alder |
Overvekt og fedme (BMI 25 eller høyere) (%) |
Noe overvektig (BMI 25-26.99) (prosent) |
Overvektig (BMI 27-29.99) (prosent) |
Fedme (BMI 30 eller høyere) (prosent) |
|
25-44 år |
44 |
16 |
15 |
13 |
|
45-66 år |
60 |
21 |
22 |
17 |
|
67-79 år |
56 |
21 |
20 |
15 |
|
80 år eller eldre |
39 |
17 |
13 |
9 |
Blant menn var det generelt noe høyere andel med overvekt og fedme enn blant kvinner. Det gjaldt alle aldersgrupper, også de eldste. Både for lav og for høy BMI er forbundet med økt sykdom blant eldre menn og kvinner (Kvamme, Wilsgaard, Florholmen, & Jacobsen, 2010). I aldersgruppa over 65 år finner vi lavere dødelighet hos personer med noe høyere BMI enn tilsvarende hos yngre. Studier tyder også på at vekttap hos eldre, spesielt hvis det er uønsket, kan være et forvarsel om sykelighet og dødelighet (Ritchie & Yukawa, 2022; Wallace, Schwartz, LaCroix, Uhlmann, & Pearlman, 1995; Wannamethee, Shaper, & Lennon, 2005). Faktisk kan et vekttap på bare fem prosent i løpet av en treårsperiode utgjøre en risiko blant eldre (Newman et al., 2001). (Locher et al., 2007; Ritchie & Yukawa, 2022).
Imidlertid har fedme (BMI ≥30 kg/m2) fortsatt en negativ innvirkning på sykelighet og dødelighet hos eldre, og vektreduksjon og mosjon blant eldre med fedme som samtidig har artrose i hofter og knær, nedsatt mobilitet, diabetes og hjerte-karsykdom vil være fordelaktig (Bales & Buhr, 2008; Ritchie & Yukawa, 2022; Shea et al., 2010; Villareal et al., 2011).
Kosthold og underernæring
Den eldre delen av befolkningen utgjør en sammensatt gruppe med svært ulike ernæringsbehov (Helsedirektoratet, 2017a). Undersøkelser tyder på at friske eldre i Norge generelt har et godt kosthold (Abel & Totland, 2021a; Helsedirektoratet, 2017a), men at energiinntaket blant eldre avtar med stigende alder (Giezenaar et al., 2016; Helsedirektoratet, 2017a).
Energibehovet hos eldre minker vanligvis med alderen som følge av redusert muskelmasse og aktivitetsnivå. Likevel er behovet for næringsstoffer stort sett det samme som for den voksne befolkningen, med unntak av at eldre har et høyere behov for proteiner og vitamin D (Helsedirektoratet, 2016). Dette betyr at eldre (og eventuelle hjelpere) bør være bevisste på at maten de spiser er tilstrekkelig variert, både for å opprettholde matlyst og for å sikre et bra næringsinntak. Tilstrekkelig inntak av energi og protein bidrar til å opprettholde muskelmasse, fysisk aktivitet og redusere vekttap, og er forbundet med lavere risiko for skrøpelighet (Coelho-Junior, Rodrigues, Uchida, & Marzetti, 2018; Konglevoll et al., 2022).
Norske befolkningsundersøkelser viser at nær halvparten av hjemmeboende eldre i alderen 65-79 år har vitamin D- mangel (Cashman et al., 2016; Holvik et al., 2013). Tilskudd av vitamin D er anbefalt i vinterhalvåret for alle fra 75 år og eldre, og i sommerhalvåret dersom man er lite ute i sollys eller har et lavt inntak av vitamin D-holdige matvarer i kosten, som fisk eller vitamin D-beriket smør, margarin og melk (Helsedirektoratet, 2018). Blant eldre som er 75 år eller mer, oppgir hele 87 prosent at de tar vitamin D-tilskudd, i form av tran, multivitamin(/-mineral) eller annet, enten daglig eller i perioder (Abel & Totland, 2021).
Det finnes begrenset kunnskap om hva eldre over 75 år spiser i Norge, og i hvilken grad de følger de nasjonale anbefalingene (2021). Eldre, og spesielt syke eldre, har større risiko for ufrivillig vekttap som er ugunstig for helsen. For personer som er underernært, eller er i risiko for å utvikle underernæring, anbefaler Helsedirektoratet energi- og næringstett kost og hyppigere måltider (Helsedirektoratet, 2017a). Risikoen for underernæring og ufrivillig vekttap øker med alderen, særlig blant pasienter på sykehus, beboere i sykehjem og hjemmeboende eldre som mottar hjemmetjenester (Helsedirektoratet, 2017b, 2022; 2021). Noen grupper eldre er spesielt utsatte for underernæring, som ved alvorlige kroniske sykdommer og multisykelighet, og også ved demens. Underernæring har helsemessige konsekvenser, kan fremskynde skrøpelighet og funksjonssvikt, og øke dødeligheten (Helsedirektoratet, 2017b, 2022; Leao, Engedal, Monteiro-Junior, Tangen, & Krogseth, 2021; Sorensen et al., 2008; Tangvik et al., 2015). For helsetjenesten er det nylig oppdaterte retningslinjer som anbefaler systematisk vurdering av risikoen for underernæring og påfølgende ernæringstiltak i sykehus, sykehjem, hjemmebaserte tjenester og i møte med allmennlegetjenesten for andre særlig utsatte grupper (Helsedirektoratet, 2022).
Livskvalitet
Livskvalitet handler om hvordan livet oppleves for den enkelte. Dette inkluderer positive følelser som ro og glede, livstilfredshet, samt opplevelse av mestring og mening. (Nes, Hansen, & Barstad, 2018; Næss, Moum, & Eriksen, 2011). Livskvaliteten kan derfor være god til tross for sykdom og helseplager eller andre aldersrelaterte utfordringer som tap av funksjon, jobb, venner og partner.
Vi har begrenset informasjon om livskvaliteten hos de over 80 år i Norge, blant de sykeste og blant sykehjemsbeboere. Vi vet fra internasjonale studier at livskvaliteten i snitt er lavere i disse gruppene enn blant yngre, friskere og hjemmeboende eldre. Fordi de eldste og skrøpeligste er underrepresentert i undersøkelser, må vi regne med at livskvaliteten reduseres mer i eldre år enn funnene kan gi inntrykk av (Hansen & Blekesaune, 2022).
Resultater fra norske undersøkelser viser at:
- De fleste eldre er tilfredse med livet, og yngre-eldre er mer tilfredse enn yngre aldersgrupper (Hansen & Daatland, 2016; Støren & Rønning, 2021). Likevel opplever mange å ikke ha gode nok mestringsressurser, overskudd og tilgang på sosial støtte etter hvert som de blir eldre (FHI, 2011).
- Eldre-eldre rapporterer om redusert livskvalitet langs flere dimensjoner. De rapporterer om mindre tilfredshet, mindre positive følelser og opplevelse av engasjement og mening, samt økt ensomhet og negative følelser (Hansen & Blekesaune, 2022; Hansen & Slagsvold, 2012; Nes, Røysamb, Eilertsen, Hansen, & Nilsen, 2021; von Soest, Luhmann, Hansen, & Gerstorf, 2018).
- Likevel, selv blant eldre-eldre er 77 prosent middels eller svært tilfreds med livet (Støren & Rønning, 2021). Tallene må imidlertid tolkes forsiktig på grunn av utvalgets størrelse og sammensetning.
Livskvaliteten blant eldre i Norge er høy i internasjonal sammenheng. Sammenlignet med land sør-øst i Europa, hvor relativt mange eldre, og særlig eldre kvinner, opplever økt ensomhet, depressive symptomer og redusert tilfredshet, er livskvaliteten høyere og mer stabil på tvers av aldersgrupper og kjønn i Norge (Hansen & Slagsvold, 2016, 2017; Nes et al., 2021).
Resultater fra SSBs livskvalitetsundersøkelse 2021 (Støren & Rønning, 2021) viser at:
- 77 prosent av eldre over 67 år var middels eller svært fornøyd med livet (mot 66-75 prosent i yngre aldersgrupper).
- De fleste eldre er også svært fornøyde med sin økonomiske situasjon: kun 14-18 prosent av de over 67 år er direkte misfornøyde med økonomien sin, mot 25-43 prosent i yngre aldersgrupper.
- 79 prosent av yngre-eldre og 72 prosent blant eldre-eldre oppga høy grad av meningsfullhet i sitt liv.
- Eldre-eldre har det noe verre enn yngre-eldre: de eldste oppgir oftere livet som lite meningsfullt (28 versus 21 prosent), lite engasjerende (30 versus 20 prosent) og at de opplever lite mestring (36 versus 23 prosent).
Resultater fra norske studier tyder på at livskvaliteten holder seg nokså stabil til langt inn i alderdommen. Men i høy alder, fra 75-80 års alderen, synker livskvaliteten. Særlig forekomstene av depressive plager og ensomhet øker (Hansen & Slagsvold, 2011). Mange opplever også redusert mestring og sosial støtte (Nes et al., 2021; Støren & Rønning, 2021). Eldre er en uensartet gruppe, og livskvaliteten er ujevnt fordelt. Livskvaliteten er lavest blant de med dårlig helse, dårlig økonomi og lite sosial kontakt (Hansen & Daatland, 2016).
Med alderen opplever mange svekket helse og funksjon og (Støren & Rønning, 2021) , og dette kan redusere livskvaliteten betydelig (Næss et al., 2011). Livskvaliteten varierer imidlertid mye mellom personer med samme type helseproblem (Spitzer et al., 1981). Dette skyldes delvis at helseproblemene har ulik styrke og delvis forskjeller i mestringsevne. Hva slags funksjonsnedsettelse eller sykdom den enkelte har, alvorlighetsgraden samt faktorer som personlighet og tilgang på ressurser som god økonomi, praktisk hjelp, sosial og emosjonell støtte, vil være utslagsgivende for hvor livskvalitetsbelastende helseplagene er (Daatland & Solem, 2011).
Sykdommer og plager knyttet til aldring
Når man blir eldre, øker sjansene for kroniske sykdommer og plager. En ikke ubetydelig del av helsetapet i befolkningen er knyttet til sykdommer og plager som er vanligst blant eldre over 70 år. Av disse er muskel- og skjelettsykdommer, andre smertetilstander, sykdommer i sanseorganer, demens og helsetap som følge av kreft og hjerte- og karsykdom viktige.
Med økende alder øker risikoen for å ha flere sykdommer samtidig, som sammen har en negativ påvirkning på funksjonsevne, livskvalitet og psykisk helse (Johnston, Crilly, Black, Prescott, & Mercer, 2018). Se avsnittet om legemiddelbruk nedenfor.
Muskel- og skjelettsykdommer
Nedsatt muskel- og skjeletthelse er samlet sett mer vanlig hos eldre enn hos yngre. Brudd, som følge av fall og benskjørhet, artroser og rygglidelser er hyppig. Norge har verdens høyeste forekomst av osteoporotiske brudd. Forekomsten av hoftebrudd, som er det mest alvorlige bruddet med høy overdødelighet, øker kraftig etter 70 års alder (Kjeldgaard et al., 2022; Sogaard et al., 2016). De fleste brudd hos eldre skjer som en konsekvens av flere risikofaktorer som virker sammen – ofte et fall kombinert med redusert skjelettstyrke. Kosthold og vektbærende fysisk aktivitet er viktig for forebygging.
Smerter
De vanligste smertelidelsene hos eldre er knyttet til sykdommer i muskel- og skjelettsystemet, spesielt artroser (slitasjegikt) og ryggplager, se kapittel langvarig smerte.
De fleste befolkningsundersøkelser viser en utflating eller svak nedgang i forekomsten av langvarig smerte hos eldre sammenlignet med middelaldrende (Fillingim, 2017). Funnene er usikre fordi eldre med de mest omfattende helseproblemene ofte bor på institusjon, og ikke deltar i studiene. Det er også mulig at eldre har lavere forventninger til egen helse og derfor underrapporterer smerte. Studier av smertefølsomhet tyder på at smerteterskelen øker med alderen, mens langvarige og mer intense smerter oppleves som mer smertefulle hos eldre (Fillingim, 2017). Det er også holdepunkter for at eldre har redusert evne til å hemme smerte (Edwards, Fillingim, & Ness, 2003; Riley, King, Wong, Fillingim, & Mauderli, 2010).
Langvarig smerte er vist å gi økt risiko for kognitiv svikt (Bell, Franz, & Kremen, 2022), og eldre med smerter har redusert evne til å klare daglige gjøremål sammenliknet med eldre uten smerte (Whitlock et al., 2017). Vurdering av smerte hos personer med demens utgjør en særlig stor utfordring. Smerte er en subjektiv opplevelse, og det finnes per i dag ingen gode objektive målemetoder. Studier viser at smerter hos personer med demens ofte blir undervurdert eller feiltolket som angst. Selv lette smertestillende midler som Paracetamol kan ha betydelig effekt på agitert atferd, og hjelpe til å roe ned personer med demens (Husebo, Ballard, Sandvik, Nilsen, & Aarsland, 2011).
Psykisk helse
Depresjon og angstlidelser er kjennetegnet ved nedstemthet og uro, svekket konsentrasjonsevne, samt forandringer i energinivået, søvn, appetitt og vekt. Disse symptomene ligger i en gråsone mellom normale aldersforandringer, demens og somatiske sykdommer (Kang et al., 2015). Spesielt vanskelig er det å stille diagnosen hos deprimerte personer som har demens, fordi konsentrasjonsvansker og psykomotorisk hemning er hyppige symptomer både på depresjon og demens (Goodarzi, Mele, Roberts, & Holroyd-Leduc, 2017).
Dersom man bruker kriteriene på angst og depresjon ifølge diagnosekriteriene DSM-IV (American Psychiatric Association, 1994) eller ICD-10 (WHO, 2014) kan forekomsten av depresjon og angst bli både undervurdert og overvurdert hos eldre. Forekomst er vanskelig å fastslå ettersom få studier er basert på individuelle diagnostiske intervjuer. Forekomstberegninger er også upresise fordi eldre, særlig de aller eldste og skrøpeligste, er underrepresenterte i befolkningsundersøkelser.
Kunnskap om forekomsten av psykiske lidelser blant eldre i Norge er mangelfull (Reneflot et al., 2018). Flere internasjonale studier, samt noen norske og nordiske, tilsier at forekomsten av psykiske plager og lidelser er høyere blant unge voksne enn blant eldre, men at symptomene øker noe i eldre år, og særlig blant de aller eldste (Andreas et al., 2017; Hansen & Slagsvold, 2017; Volkert, Schulz, Harter, Wlodarczyk, & Andreas, 2013).
Resultater fra to norske studier viser at:
- Forekomsten av depresjonssymptomer var 10 prosent for menn og 15 prosent for kvinner i aldersgruppen 60-80 år i NorLAG-studien fra 2007 (Hansen & Slagsvold, 2017). Det er store sosiale ulikheter i disse mønstrene, med høyere forekomst blant personer med lavere utdanning (Hansen, Slagsvold, & Veenstra, 2017).
- Forekomsten av moderate til alvorlige psykiske helseplager i helseundersøkelsen i Trøndelag i 2019 (HUNT4) var 6 prosent blant kvinner og 5 prosent blant menn i aldersgruppen 60-79 år, og 11 prosent og 7 prosent blant kvinner og menn over 80 år (Reneflot et al., 2018). Forekomsten var til sammenligning henholdsvis 24 prosent og 17 prosent blant kvinner og menn under 30 år.
Disse studiene skiller ikke mellom lettere og alvorlige symptomer, men studier tyder på at det primært er de milde symptomene som øker i forekomst blant de eldste. Det støttes av en oppsummering av studier i europeiske land og Nord-Amerika, som viser ettårs-forekomst av depresjon hos personer over 50 år på nesten 30 prosent (T. Hansen & Slagsvold, 2017). Det var de mildeste formene som var hyppigst.
I en rekke europeiske land hadde 35 prosent av de eldre hatt en psykisk lidelse i løpet av det siste året (Andreas et al., 2017). De hyppigste lidelsene var angstlidelser, depresjon og misbruk av substanser. Denne studien er spesielt viktig fordi den brukte et diagnostisk intervju (CIDI) (Goodarzi et al., 2017; SBU, 2012).
Det mangler studier hos sykehjemsbeboere og gode studier av eldre som er rammet av demens, hvor mer omfattende utredninger vil være nødvendig (Borjesson-Hanson, Waern, Ostling, Gustafson, & Skoog, 2011).
Syn og hørsel
Nedsatt syn og hørsel er vanlig blant eldre, og kan redusere sosial kontakt og mulighetene til å fungere godt i hverdagen.
- Blant eldre over 66 år rapporterer 13 prosent i 2019 at de har problemer med synet, selv om de bruker briller eller kontaktlinser (SSB, 2022).
- Blant eldre over 66 år rapporterer 13 prosent i 2019 at de har problemer med hørselen selv om de bruker høreapparat (SSB, 2022).
- Opp mot en fjerdedel av befolkningen eldre enn 64 år og omtrent halvparten av befolkningen over 74 år har et invalidiserende hørselstap som er av betydning for kommunikasjon (Engdahl et al., 2021).
- Andelen hørselstap ved en gitt alder er redusert de siste to tiårene (Engdahl et al., 2021). Likevel vil antallet med hørselstap sannsynligvis nesten dobles i løpet av de neste to tiår siden andelen eldre øker (Helsedirektoratet, 2020).
- Tidlig identifikasjon etterfulgt av rask behandling er med på å redusere de negative konsekvensene av hørsel- og synstap. En utfordring er at hørsel og syn ofte svekkes gradvis og det kan ta tid før et tap avdekkes (OsloEconomics, 2021).
Andre sykdommer
Demens: Det er anslått at 101 000 lever med demens i Norge i dag. Antallet vil øke med økende antall eldre. Dersom aldersspesifikk forekomst ikke forandrer seg, vil økningen i forventet levealder i Norge medføre at antallet personer med demens mer enn dobles fra 2020 til 2050, og firedobles mot år 2100, se kapittel Demens.
Kreft: Kreftrisikoen øker med alderen. Mer enn 85 prosent av krefttilfellene hos kvinner og 90 prosent av tilfellene blant menn skjer etter 50-årsalderen. Bedret prognose for overlevelse vil sammen med en aldrende befolkning gjøre at flere vil leve med en kreftdiagnose framover, se årsrapport fra Kreftregisteret og kapittel Kreft.
Diabetes: Risikoen for type 2 diabetes øker kraftig med alderen, og når en topp rundt 80 år. I 2012 brukte nesten 11 prosent av 80-åringene blodsukkersenkende legemidler. Både andelen som lever med type 2 diabetes og antall nye tilfeller er høyest i de eldste aldersgruppene. Se kapittel Diabetes.
Kronisk obstruktiv lungesykdom (kols): Forekomsten av kols øker med økende alder, og økningen i antall eldre vil føre til at antall personer som lever med kols vil øke. Reduksjon i antall røykere i befolkningen kan imidlertid bidra til færre nye tilfeller av kols, se kapittel Kols.
Parkinsons sykdom: Parkinsons sykdom rammer om lag én prosent av befolkningen i aldersgruppen 50-70 år, økende til litt over tre prosent i alderen over 85 år. Sykdommen er uhelbredelig. Det er ulike undertyper av Parkinsons sykdom som gjøre at symptomer og plager utvikles ulikt over tid, men kan inkludere både fysiske og kognitive svekkede funksjoner. Over halvparten av tilfellene fører etter noen år til demens.
Hjerte-karsykdommer: Hjerte- og karsykdom er den klart vanligste dødsårsaken blant eldre. Fra 2000 og fram til i dag er dødeligheten av hjerteinfarkt nesten halvert, og dødsfall skjer primært i eldre år. Derimot vil både andelen og antallet som lever med hjerte- og karsykdom (sykeligheten; prevalensen), øke.
Legemiddelbruk
Legemiddelbruken øker med alderen (FHI, 2012). Tall fra Reseptregisteret viser at i 2020 fikk 91 prosent av alle over 65 år minst ett legemiddel på resept, sammenliknet med 65 prosent av de under 65 år (tallene fra Reseptregisteret omfatter ikke legemidler til personer på sykehjem eller sykehus). Tall fra Reseptregisteret viser at eldre i hovedsakelig bruker legemidler ved:
- hjerte- og kar lidelser
- infeksjoner
- smerter
- angst, depresjon og søvnløshet
Andelen eldre som bruker slike legemidler har økt for de fleste legemiddelgruppene fra 2011-2020, se figur 8.
Økt bruk: Økningen i andel brukere over tid er mest tydelig for svake smertestillende legemidler, legemidler for magesår og gastroøsofageal refluks og kolesterolsenkende midler. Økningen i bruk av svake smertestillende legemidler kan sees i sammenheng med nedgangen i bruken av NSAIDS (betennelsesdempende medisiner) i samme periode. Bruksområdet her er overlappende.
Redusert bruk: Andelen som bruker beroligende midler og sovemidler har gått ned, og andelen brukere av antibiotika var også noe redusert i 2020.
Type legemidler varierer noe mellom menn og kvinner, se figur 9. For eksempel bruker en større andel eldre menn legemidler mot hjerte- og karsykdommer og diabetes, mens en større andel kvinner behandles med smertestillende midler, beroligende midler, sovemedisin og legemidler mot depresjon.
Bruk av flere legemidler - polyfarmasi
Polyfarmasi er samtidig bruk av fem eller flere legemidler (Masnoon, Shakib, Kalisch-Ellett, & Caughey, 2017). Noen sykdommer krever behandling med flere legemidler. I tillegg kan eldre ofte ha flere sykdommer samtidig, og dette medfører gjerne at de må bruke mange legemidler. Polyfarmasi regnes ofte som en risikofaktor for eldre mennesker med hensyn til effekt, bivirkninger og uhensiktsmessig legemiddelbehandling. Figur 10 og figur 11 viser andel eldre legemiddelbrukere som fikk utlevert ett eller flere legemidler i 2016 (Reseptregisteret):
- 67 prosent av legemiddelbrukerne over 65 år brukte 5 eller flere legemidler.
- 28 prosent av legemiddelbrukerne over 65 år brukte 10 eller flere legemidler.
- 62 prosent av kvinnene og 58 prosent av mennene i aldersgruppen 65-74 år brukte 5 eller flere legemidler.
I den eldste aldersgruppen (over 90 år) hadde 81 prosent av kvinnene og 78 prosent av mennene flere legemidler, se figur 11.
Om lag to av tre i aldersgruppen 65-74 år bruker ett eller flere legemidler med høy risiko for fall. Andelen øker med alderen, og i aldersgruppen 75 år og over er det tre av fire som bruker slike legemidler. Andelene har økt fra 2006.
Det anslås at om lag 30 prosent av alle hjemmeboende eldre over 65 år faller minst én gang hvert år, og at fallinsidensen er høyere i institusjoner (Pettersen, 2002). Når de fleste eldre får legemidler som øker risikoen for å falle, kan tiltak som kan bidra til riktigere bruk av slike legemidler redusere antall fall, og dermed bidra til lavere kostnader i form av sykehusopphold og andre helsetjenester (Scott et al., 2015), samtidig som de eldre selv får bedre liv og livskvalitet.
Reseptregisteret omfatter ikke personer på sykehjem og institusjoner. De viste tallene beskriver derfor legemiddelbruken hos de friskeste eldre, altså de eldre som klarer seg hjemme. Dette gjør at tallene fra registeret gir for lave anslag for andel brukere i de eldste aldersgruppene som oftere bor på institusjon. Enkeltstudier i norske sykehjem viser høyt og varierende bruk av risikomidler (Helvik, Šaltytė Benth, Wu, Engedal, & Selbæk, 2017; Nygaard, Ruths, Straand, & Naik, 2004). Andelen med polyfarmasi og andelen som bruker legemidler med stor risiko for bivirkninger ville derfor sannsynligvis vært høyere for de eldste aldersgruppene om andelen på sykehjem hadde vært medregnet.
Tiltak for en bedre og friskere alderdom – hva kan man selv gjøre?
Sosial samhandling og gode møteplasser i lokalsamfunnet har en positiv effekt på den psykiske helsen og livskvalitet. Deltakelse i meningsfulle samvær og aktiviteter styrker evnen til å mestre egen livssituasjon. Å engasjere seg også i andres livskvalitet, i nettverket, lokalmiljøet eller gjennom frivillig arbeid, kan være en gunstig måte å både knytte bånd, oppleve egenverdi og mening, og å forebygge fysiske og psykiske plager (Hansen & Daatland, 2016).
Godt kosthold og fysisk aktivitet kan øke motstandskraften mot sykdom, ulykker, skrøpelighet og funksjonssvikt i eldre år. Slike tiltak virker forbyggende mot aldersrelaterte sykdommer som hjertesykdommer og hjerneslag, diabetes type 2, kreft, benskjørhet og brudd, samt demens og depresjon.
Et kosthold i tråd med helsemyndighetenes kostholdsråd, bidrar til økt livskvalitet og forebygging av kroniske sykdommer og død (Helsedirektoratet, 2011). Faktorer som påvirker matinntaket i eldre år kan være endringer i funksjonsnivå, medisinske faktorer, kulturelle og psykososiale faktorer, maten som tilbys eller andre miljøfaktorer (Host, McMahon, Walton, & Charlton, 2016). Viktige tiltak er å behandle spiserelaterte symptomer, og tilrettelegge det praktiske rundt måltidet for å ivareta størst mulig grad av funksjon og egenomsorg avhengig av behov (Bøhn, Medbøen, Langballe, & Totland, 2017). Eksempler på slike tiltak kan være å tilrettelegge for egne matinnkjøp, tilpasse måltidsassistanse eller å tilby konsistenstilpasset kost.
Eldre som bor alene, er lite aktive og/eller lider av kronisk sykdom er spesielt utsatt for dårlig matlyst eller et ensidig kosthold (Helsedirektoratet, 2017a). For å opprettholde god matlyst er det viktig å legge til rette for sunne og gode måltider i trivelige omgivelser med et variert og fleksibelt måltidsmiljø tilpasset den enkeltes behov (Bøhn et al., 2017). Et godt måltid innebærer også å legge til rette for fellesskap om mat og måltid for de som ønsker det. Den Nasjonale Folkehelseundersøkelsen viste at de som bor alene, sjeldnere oppgir daglige porsjoner med frukt, grønnsaker og grove kornprodukter enn de som bor i en husstand med flere personer (Abel & Totland, 2021b). Det var 38 prosent av kvinner 75 år og eldre som oppga at de sjelden spiser sammen med andre (to ganger i uken eller sjeldnere), tilsvarende gjaldt 18 prosent av mennene på samme alder. Det er viktig å merke seg at det er lavere deltakelse i kostholdsundersøkelsen blant eldre, og særlig fra 85 år og oppover, som gir usikkerhet til representativiteten av resultatene.
Fysisk aktivitet medfører en rekke helsegevinster hos både voksne og eldre og kan forebygge metabolsk syndrom, diabetes type 2, hjerte- og karsykdom, flere former for kreft og tidlig død (Arem et al., 2015; Moore et al., 2016; Rasmussen et al., 2016; Zhang et al., 2017). At tilstrekkelig fysisk aktivitet er viktig for å forebygge for tidlig død er vist i flere store metaanalyser av studier hvor fysisk aktivitet ble målt ved hjelp av spørreskjemaer (Arem et al., 2015; Ekelund et al., 2016; Ekelund et al., 2019; O'Donovan, Lee, Hamer, & Stamatakis, 2017) men også i harmoniserte metaanalyser av studier hvor fysisk aktivitet er målt ved hjelp av aktivitetsmålere, noe som styrker evidensgrunnlaget (Ekelund et al., 2019). Selv lettere fysisk aktivitet (f.eks. spaserturer) ser ut til å være svært gunstig for eldre, og det kan se ut til at den totale mengden fysisk aktivitet er viktigere enn intensiteten.
I tillegg til de samme helsegevinstene som hos voksne, er det svært viktig å understreke at fysisk aktivitet er helt avgjørende for å opprettholde og forbedre kondisjon, muskelstyrke og balanse hos eldre (>65 år). Dette kan bidra til å forebygge fall, samt forbedre hverdagslige funksjoner som å reise seg opp fra en stol og øke ganghastighet (Dent et al., 2018). Det er vist at individrettet trening minsker tap av fysisk funksjon hos gamle mennesker (Frändin et al., 2016), og flere meta-analyser av randomiserte, kontrollerte studier har vist at trening reduserer risikoen for fall og antall fall hos eldre (Sherrington et al., 2019; Tricco et al., 2017). I den største av disse meta-analysene fant man at trening reduserte fallraten hos eldre med 23 prosent (Sherrington et al., 2019).
For å vedlikeholde skjelettet og forebygge brudd er det viktig å unngå inaktivitet, og selv moderat aktivitet kan ha betydning. Det gir ytterligere gevinst å drive med noe styrketrening og/eller andre vektbærende fysiske aktiviteter av høyere intensitet for å forebygge osteoporose og osteoporotiske brudd (2018 Physical Activity Guidelines Advisory Committee, 2018).
Sammenhengen mellom fysisk aktivitet og overvekt/fedme er kompleks, og styres nok i større grad av energiinntak enn energiforbruk. Men selv om man ikke nødvendigvis ser endringer på baderomsvekten når man blir mer fysisk aktiv, er det svært viktig å understreke at fysisk aktivitet har positive effekter selv om vekten ikke reduseres (Ekelund et al., 2015; Swift et al., 2018).
Forskning antyder at man gjennom gode levevaner kan påvirke hjernefunksjon og bremse utviklingen av demens (WHO, 2019). WHO anbefaler å følge rådene for fysisk aktivitet, kutte røyking hvis man røyker, følge de nasjonale kostholdsrådene, redusere eller unngå et høyt alkoholforbruk, være innenfor normalgrensene for blodtrykk og vekt, behandle diabetes og høyt kolesterol. Kognitiv trening og sosial samhandling kan bidra til positiv hjernehelse.
Med alderen øker risikoen for kroniske sykdommer, nedsatt syn og hørsel samt generelt funksjonstap og nedsatt iboende kapasitet. Likevel, nye studier tyder på at eldre i gjennomsnitt har bedre helse og funksjon enn tidligere.
Les mer på Helsedirektoratet og helsenorge.no:
Datagrunnlag
- Den norske panelstudien av livsløp, aldring og generasjon (NorLAG) som ble gjennomført i 2002-2003, 2007-2008 og 2016-2017 gir et helhetlig bilde av livskvaliteten blant eldre. Undersøkelsen gir imidlertid ikke landsrepresentative tall (NOVA, 2017).
- Levekårsundersøkelsene til Statistisk sentralbyrå (SSB) inneholder livskvalitetsmål og gir landsdekkende tall.
- Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag.
- Tromsøundersøkelsen
- Kan-undersøkelsen
- Legemiddelregisteret for legemiddelbruk som krever resept. Gjelder hjemmeboende.
- Statistisk sentralbyrå: befolkningsstatistikk.
- Norkost
- Folkehelseundersøkelsen