Helse hos eldre i Norge

Hovedpunkter 

• En stadig større andel av befolkningen er eldre, og antallet personer over 80 år vil øke betydelig de neste tiårene. 
• Dette vil forsterke eksisterende folkehelseutfordringer knyttet til kroniske sykdommer, funksjonstap, multimorbiditet og kognitiv svikt.  
• Samtidig viser data at mange eldre har god helse, er aktive og deltar i samfunnet. 
• Eldre lever lenger, og i den økte levetiden lever de lenger både med og uten sykdom.  
• Aldringen av befolkningen er ikke bare en utfordring, men også en mulighet for utvikling av mer helsefremmende samfunn og tjenester. 

Om aldring og helse 

Aldring kjennetegnes av at kroppen over tid påvirkes av slitasje på celler og vev, og gjennom livsløpet skjer det aldringsrelaterte forandringer i kroppen (WHO, 2025). Denne prosessen bidrar gradvis til svekket fysisk og kognitiv funksjon samt økt risiko for sykdom og død. Nyere forskning viser at aldring ikke bare er et resultat av passiv slitasje, men også av samvirkende biologiske prosesser som reguleres over tid. I de senere årene har det blitt lagt økende vekt på teorier som beskriver aldring som et samspill mellom flere grunnleggende mekanismer, blant annet genetisk ustabilitet, epigenetiske endringer, kronisk inflammasjon og nedsatt evne til vedlikehold og reparasjon av celler og vev (López‑Otín, 2023). Disse prosessene påvirker hverandre og kan bidra til store individuelle forskjeller i helse og funksjon i eldre år. 

Samtidig viser nyere teorier at aldring kan forstås som en dynamisk prosess, der både biologisk sårbarhet og kroppens motstandsdyktighet (resiliens) spiller en rolle. Dette bidrar til å forklare hvorfor noen opprettholder god funksjon langt opp i høy alder, mens andre opplever tidlig funksjonssvikt. Det er fortsatt betydelig usikkerhet knyttet til hvilke mekanismer som er mest styrende for aldringsprosessen, og forskningen preges av manglende konsensus om hvorvidt aldring hovedsakelig drives av akkumulert skade eller av delvis regulerte biologiske programmer (de Magalhães, 2025).

Det finnes ikke en klar definisjon på når man betegnes som eldre, og det finnes ingen typisk eldre person. Noen er aktive og friske ved 90-års alder, mens andre får nedsatt funksjonsevne i 60-årene. Likevel, i det moderne velferdssamfunnet brukes ofte alder ved pensjonering, typisk rundt 65 år for å definere når man er eldre. Generelt er det stor variasjon i aldring, og kronologisk alder er kun løselig assosiert med typiske aldringsrelaterte funksjonsnedsettelser (WHO, 2015).

Eldrefasen deles ofte i to; 65-79 år og etter 80 år (Daatland & Solem, 2011). Alternative inndelinger er også i bruk, og alder 66–89 år er beskrevet som en fase hvor mange får større frihet til å prioritere egne interesser og sosiale relasjoner, selv om nettverk ofte krymper og helsetap kan bli mer merkbart (Halloran, 2024). Etter 90 årsalderen handler hverdagen for mange i stor grad om å bevare funksjon og selvstendighet, og overgangen til denne fasen kan kjennetegnes av økende avhengighet, tap av jevnaldrende og en sterkere bevissthet om aldringens irreversibilitet. Med utgangspunkt i norske data er det vist at helseproblemer og funksjonstap er særlig fremtredende etter 80års alder, og at det er da behovet for helse- og omsorgstjenester øker (Kinge, 2023).

Eldrefasen og oppfattelse av «alderdom» er ikke statiske størrelser. I en tysk studie mente deltakerne at alderdom begynner rundt 75 år, men denne grensen var høyere desto eldre man selv var (Wettstein, 2024). Senere fødte kohorter oppgav også en senere start på alderdom enn tidligere generasjoner. Samtidig viser studien at faktorer som dårlig helse, ensomhet og sykdommer henger sammen med en tidligere opplevd start på alderdom. I en undersøkelse blant hjemmeboende eldre i tidligere Oppland fylke opplevde de fleste deltakerne seg som betydelig yngre enn de faktisk var, i gjennomsnitt 13 år yngre enn deres kronologiske alder (Langballe, 2023). Urininkontinens, nedsatt syn eller hørsel påvirket imidlertid aldersopplevelsen negativt. Funnene indikerer at sanseproblemer og inkontinens kan svekke opplevelsen av vitalitet og egen mestring i eldre år.

I dette kapittelet tar vi for oss eldre i befolkningen, levealder og forventede friske leveår, og sykdommer, forhold og levevaner som er særlig viktige for å forstå eldres helse i et folkehelseperspektiv. De fleste kapitler i Folkehelserapporten om sykdommer, levekår og levevaner tar for seg ulike aldersgrupper, inkludert eldre, og vises til videre i teksten.

Demografisk situasjon og utviklingstrekk

Befolkningen blir betydelig eldre de kommende årene, og mye av befolkningsveksten i Norge vil skje blant eldre (Tømmerås, 2024). Økning i antall eldre i befolkningen over tid skyldes at fruktbarheten har falt og at dødeligheten blant eldre er redusert. Disse demografiske endringene vil ha stor påvirkning på folkehelsen, på helsetjenestene og på samfunnets bærekraft (FHI, 2026).

I 1920 var kun én prosent av befolkningen over 80 år, og ved inngangen til 2026 var fem prosent over 80. Andelen eldre over 80 år forventes å mer enn doble seg innen 2050 og utgjøre nesten én million individer innen år 2100 (Tømmerås, 2024). SSBs prognoser viser en sterk vekst i de eldre aldersgruppene, og i løpet av det neste tiåret vil det for aller første gang være flere eldre over 65 år enn barn og unge i Norge.

Eldre over 80 år har størst behov for kommunale tjenester, og andelen eldre over 80 år er betydelig høyere i distriktene enn i byene (Fossanger, 2025). Store byer og deres omland har en yngre befolkning, mens de minst sentrale kommunene har over dobbelt så høy andel eldre. Synkende fruktbarhet og utflytting av unge forsterker aldringen i distriktene, til tross for noe avlastning fra innvandring. Innlandet, Nordland og Telemark har høyest andel eldre, mens Oslo ligger lavest. Framskrivinger viser at alle kommuner vil få flere eldre fram mot 2050, med sterkest aldring i distriktene.

Figur 1. Forventet gjenstående levetid

Det er forventet at levealderen ved fødselen vil øke fra 81,6 år i 2025 til 86,0 år i 2050 for menn, og fra 84,9 år til 88,3 år for kvinner (SSB, 2025; Tømmerås og Thomas, 2024). Også levealderen for de eldste aldersgruppene antas å øke. Figur 1 viser at forventet gjenstående levetid økte i perioden 1995 til 2020, hvorpå det har vært en utflating for menn og kvinner i eldre aldersgrupper i perioden 2020-2025. Forventet gjenstående levetid ved alder 60 år påvirkes av dødelighetsratene for alle eldre aldersgrupper, så endringer i høyere alder kan virke inn, men av figur 2 ser vi at dødelighetsratene har flatet ut i perioden 2020-2025 for alle aldersgruppene fra 60- års alder. For årene 2020-2025 så var dødeligheten i de ulike aldersgruppene tilnærmet lik fra år til år innen samme aldersgruppe, mens før 2020 var det en nedgang i dødelighetsratene for hvert år. 

Mot 2060 anslås det at om lag én av fem eldre vil ha innvandrerbakgrunn, en markant økning fra 2020 (Barstad og Hammersland, 2025). Andelen eldre med høy utdanning forventes også å stige, særlig blant kvinner. Samlet peker dette mot økende økonomiske forskjeller innad i eldrebefolkningen. 

• Les mer om levealder i kapitlet Forventet levealder i Norge i Folkehelserapporten.

Antall personer med demens vil trolig stige betydelig som følge av befolkningsutviklingen. Utgiftene til andre aldersrelaterte tilstander som fall, hjerneslag og diabetes forventes også å øke (Kinge, 2025). Samlet vil dette utgjøre utfordringer for helse- og omsorgstjenestene i årene fremover.

Prognoser fra Statistisk sentralbyrå viser at med økende andel eldre vil andel pensjonister øke fra 0,3 i 2025 til 0,5 i 2050 (SSB, Statistikkbanken tabell 14282, som viser «eldrebrøk» som er antall personer alder 65+ år dividert med antall personer i alder 20-64 år). Helse endrer seg også over tid, og det tas ikke hensyn til i eldrebrøken. Helsejustert eldrebrøk er et mål på aldringsbyrde som tar hensyn til helse (Skirbekk et al., 2022). Mange land som har en yngre aldersstruktur enn Norge har en høyere aldringsbyrde når også helse tas i betraktning (Skirbekk et al., 2022). Det antyder at Norge er et relativt ungt land. Med bedret helse over tid vil helsejustert eldrebrøk ikke øke like mye som ujustert eldrebrøk.

Likevel, en stadig høyere andel lever mange år med sykdom, og oftere med flere sykdommer, hvor hjerte- og karsykdommer, kreft og demens utgjør en vesentlig del. Framskrivninger av norske helseutgifter viser at demens, hjerneslag og diabetes vil være de viktigste kostnadsdriverne fram mot 2050 (FHI, 2026).

Friske leveår og år med sykdom

Europa opplever økende levealder og rask vekst i andelen eldre, med behov for å styrke arbeidet med å få flere leveår i god fysisk og psykisk helse (OECD/European Commission, 2024). Dette gjelder også Norge, som er blant landene med høy levealder og høy helsekvalitet.

Allerede rundt 1980 ble det lansert to motstridende teorier om hvorvidt økende levealder betyr flere leveår i god fysisk og psykisk helse: Fries’ teori om kompresjon av sykelighet, der sykdom og funksjonstap utsettes og konsentreres nær livets slutt (Fries, 1980), og Gruenbergs teori om ekspansjon av sykelighet, hvor lavere dødelighet fører til flere år i dårlig helse (Gruenberg, 1977). Det har lenge vært vanskelig å teste disse hypotesene internasjonalt på grunn av manglende sammenlignbare data. Med det globale sykdomsbyrdeprosjektet (Global Burden of Disease) finnes nå tidsseriebaserte indikatorer for forventet levealder (LE), forventet friske leveår (HALE) og forventet levealder med sykdom (UHLE), deriblant Norge. 

I perioden 1990-2023 viser tall fra det globale sykdomsbyrdeprosjektet for Norge at forventet levealder økte med 4,8 år for kvinner fra 79,8 år til 84,6 år (kapittel om sykdomsbyrde i Folkehelserapporten), og 7,9 år for menn, fra 73,5 år til 81,4 år. 

Denne økningen i levealder på 4,8 år for kvinner i perioden 1990-2023 var en økning i både friske og syke leveår, hvor om lag halvparten en økning i friske leveår (HALE=56 prosent). For menn som totalt økte 7,9 år i samme periode var hele 71 prosent en økning i friske leveår. Vi lever altså lenger enn før, har flere friske leveår, og sykdom inntreffer i gjennomsnitt senere enn før. Likevel, for å oppnå kompresjon av sykelighet må antall syke år reduseres, og det har ikke skjedd, hverken for menn eller kvinner. Vi har snarere opplevd ekspansjon enn kompresjon av sykelighet, noe som betyr flere leveår med behov for helse- og omsorgstjenester.

Figur 3 viser utviklingen i forventede friske leveår for aldersgruppen 60-64 år i perioden 1990-2023, hvor friske leveår økte fra 14,0 til 17,9 for menn og fra 17,1 til 19,1 for kvinner. I samme periode økte forventede år med sykdom fra 4,4 år til 6,1 år for menn og fra 5,8 til 7,3 år for kvinner. Økningen i forventet levetid for menn var altså på 5,6 år, hvorav 3,9 år eller 70 prosent var friske år. Tilsvarende økte kvinner sin forventede levetid med 3,5 år, hvorav 2,0 år (57 prosent) var friske.

Figur 3. Forventet leveår etter 60-64 med og uten sykdom

I en stor samlestudie med data fra 33 land fra det globale sykdomsbyrdeprosjektet i 1990 og 2019 bemerkes det at Norge skiller seg ut som det eneste landet i studien som reduserte den totale sykdomsbyrden blant eldre, samtidig som både forventet levealder og friske leveår etter 70 års alder (HALE) økte betydelig (Choi, M., et.al, 2024). Norge var på fjortende plass for 2019 med 11,8 år friske leveår etter 70. Japan var på topp med 13,7 år, fulgt av Frankrike (13,1 år), Sveits (12,8 år), Israel og Spania (12,5 år). Sverige var på tiendeplass med 12,1 år. Ungarn, Slovakia og USA var nederst med HALE på henholdsvis 10,0, 10,3 og 10,4 år. Norge økte HALE med 2,1 år i perioden 1990-2019, noe som tilsvarte en trettendeplass, med Korea, Portugal og Irland på topp med økning i HALE på henholdsvis 3,9, 2,9 og 2,8 år. USA var nederst med 0,7 års økning.

Menn har hatt en mer gunstig utvikling med større økning i både forventet levealder og forventede friske leveår sammenliknet med kvinner. Selv om kvinner lever lenger enn menn i gjennomsnitt, er det liten forskjell mellom kjønnene i antall forventede friske leveår, og kjønnsforskjellene i forventet levealder blir mindre.

• Les mer i kapittel om sykdomsbyrde i Folkehelserapporten.

Kroniske sykdommer

Når vi blir eldre, øker sjansene for kroniske sykdommer og plager. For gruppen over 70 år står hjerte- og karsykdom, kreft, nevrologiske sykdommer som demens, utilsiktede skader, kroniske luftveissykdommer, muskel- og skjelettsykdommer og diabetes for 80 prosent av den totale sykdomsbyrden regnet i både tapte leveår og år levd med sykdom. Hjerte-karsykdom, kreft og nevrologiske sykdommer er største bidragsytere til tap av leveår. Skader og muskel- skjelettsykdommer bidrar mest til år levd med helsetap (se sykdomsbyrdekapitlet i Folkehelserapporten).

Hjerte- og karsykdom er den klart vanligste dødsårsaken blant eldre. Fra år 2000 er dødeligheten av hjerteinfarkt nesten halvert, og dødsfall skjer primært i eldre år. Samtidig vil både andelen og antallet som lever med hjerte- og karsykdom øke på grunn av flere eldre.

• Les mer i kapittel om hjerte- og karsykdommer i Folkehelserapporten.

Både prevalens og insidens av type 2-diabetes øker kraftig med alderen, til en topp omkring 80 år. I 2020 brukte rundt 11,2 prosent av befolkningen over 80 år blodsukkersenkende legemidler. Både andelen som lever med type 2 diabetes og antall nye tilfeller er høyest i de eldste aldersgruppene.

• Les mer i kapittel om diabetes i Folkehelserapporten.

Kronisk nyresykdom, som ofte er en komplikasjon til diabetes og hjerte- og kar sykdommer, øker kraftig med alderen. Det er estimert at  om lag 20 prosent er rammet i aldersgruppen 65–74 år og 50 prosent hos dem over 85 år (Hallan, 2006; Hallan, 2016). Mange av disse lever med udiagnostisert sykdom, og prognosen er dårlig uten behandling og oppfølging. 

Forekomsten av kols øker med økende alder, og økningen i antall eldre vil føre til at antall personer som lever med kols vil øke. Reduksjon i antall røykere i befolkningen kan imidlertid bidra til færre nye tilfeller av kols.

• Les mer i kapittel om kols i Folkehelserapporten.

For de aller fleste kreftformene øker risikoen kraftig med alderen, og 87 prosent av krefttilfellene hos kvinner, og 93 prosent hos menn, oppstår blant de som er 50 år eller eldre. Median alder ved diagnose for alle kreftformer samlet er 71 år. Det betyr at halvparten av alle som diagnostiseres med kreft, er 71 år eller mer. Nesten halvparten (45 prosent) av norske menn og 38 prosent av norske kvinner vil få en kreftsykdom før fylte 80 år. Bedret prognose for overlevelse vil sammen med en aldrende befolkning gjøre at flere vil leve med en kreftdiagnose framover.

• Les mer i kapittel om kreft i Folkehelserapporten.

De vanligste smertelidelsene hos eldre er knyttet til sykdommer i muskel- og skjelettsystemet, spesielt artroser (slitasjegikt) og ryggplager. 

De fleste befolkningsundersøkelser viser en utflating eller svak nedgang i forekomsten av langvarig smerte hos eldre sammenlignet med middelaldrende (Fillingim, 2017). Funnene er usikre fordi eldre med de mest omfattende helseproblemene ofte bor på institusjon, og ikke deltar i studiene. Det er også mulig at eldre har lavere forventninger til egen helse og derfor underrapporterer smerte. Studier av smertefølsomhet tyder på at smerteterskelen øker med alderen, mens langvarige og mer intense smerter oppleves som mer smertefulle hos eldre (Fillingim, 2017).

Langvarig smerte er assosiert med økt risiko for kognitiv svikt (Bell, Franz, & Kremen, 2022), og redusert evne til å klare daglige gjøremål (Whitlock et al., 2017). Vurdering av smerte hos personer med demens utgjør en særlig stor utfordring.

• Les mer i kapittel om langvarig smerte i Folkehelserapporten.

Nevrologiske og sanserelaterte tilstander

Det er anslått at 115 000 lever med demens i Norge i 2025 (Gjøra, 2021). Antallet vil øke med økende antall eldre. Dersom aldersspesifikk forekomst ikke forandrer seg, vil økningen i forventet levealder i Norge medføre at antallet personer med demens nesten dobles mot 2050.

• Les mer i kapittel om demens i Folkehelserapporten.

arkinsons sykdom rammer om lag 1-2 prosent av befolkningen over 65 år, og andelen øker med økende alder (Brakedal, 2022). Antall med Parkinsons i befolkningen øker i takt med en økende eldre befolkning. Sykdommen er uhelbredelig. Det er ulike undertyper av Parkinsons sykdom som gjøre at symptomer og plager utvikles ulikt over tid, men kan inkludere både fysiske og kognitive svekkede funksjoner. Over halvparten av tilfellene fører etter noen år til demens. Parkinsons sykdom er assosiert med forhøyet dødelighet.

Nedsatt syn og hørsel er vanlig blant eldre, og kan redusere sosial kontakt og mulighetene til å fungere godt i hverdagen. Blant eldre over 66 år rapporterer 13 prosent i 2019 at de har problemer med synet, selv om de bruker briller eller kontaktlinser (SSB, 2022). Blant eldre over 66 år rapporterer 13 prosent i 2019 at de har problemer med hørselen selv om de bruker høreapparat (SSB, 2022). Opp mot en fjerdedel av befolkningen eldre enn 64 år og omtrent halvparten av befolkningen over 74 år har et invalidiserende hørselstap som er av betydning for kommunikasjon (Engdahl et al., 2021). Andelen hørselstap ved en gitt alder er redusert de siste to tiårene (Engdahl et al., 2021). Likevel vil antallet med hørselstap sannsynligvis nesten dobles i løpet av de neste to tiår siden andelen eldre øker (Helsedirektoratet, 2020). Tidlig identifikasjon etterfulgt av rask behandling er med på å redusere de negative konsekvensene av hørsel- og synstap. En utfordring er at hørsel og syn ofte svekkes gradvis og det kan ta tid før et tap avdekkes (OsloEconomics, 2021).  

Beinskjørhet, fall og brudd

Nedsatt muskel- og skjeletthelse er samlet sett mer vanlig hos eldre enn hos yngre. Fall er den vanligste ulykkestypen som rammer eldre personer, og i en norsk studie rapporterte omtrent 30 prosent av deltakerne i aldersgruppen 70-79 år at de hadde falt én eller flere ganger det siste året (Søgaard, 2022). Et fall kan få store følger for den enkelte i form av skader, nedsatt funksjon og redusert livskvalitet (Cuevas-Østrem, 2021).

Et brudd er blant de mest alvorlige konsekvensene av et fall. Forekomsten av osteoporose (beinskjørhet) øker med alderen, og gir redusert skjelettstyrke med økt risiko for at et fall fører til brudd. Brudd som følge av fall og beinskjørhet er hyppig, og Norge har verdens høyeste forekomst av osteoporotiske brudd. Forekomsten av hoftebrudd, som er det mest alvorlige bruddet med høy overdødelighet, øker kraftig etter 70 års alder (Kjeldgaard et al., 2022).

En rekke ulike tiltak kan ha forebyggende effekt på osteoporose og brudd. Dette inkluderer vektbærende fysisk aktivitet, kosthold med tilstrekkelig energi og protein, bruk av osteoporosemedisin, behandling av underliggende helsetilstander som gir økt fallrisiko, og optimalisering av syn og hørsel. Tilpasninger av hjemmemiljøet bør også vurderes (Helsedirektoratet 2024, Pillay, 2024, Sherrington, 2019). En høy andel eldre får legemidler som øker risikoen for å falle. Tiltak som kan bidra til riktigere bruk av slike legemidler kan redusere antall fall (Scott et al., 2015). 

• Kapittel om beinskjørhet og brudd (osteoporose og osteoporotiske brudd) i Folkehelserapporten
• Kapittel om skader og ulykker i Folkehelserapporten
• Kapittel om muskel- og skjeletthelse i Norge i Folkehelserapporten

Infeksjoner

Infeksjoner utgjør en betydelig helseutfordring for eldre. Det gjelder særlig i sykehjem, der forekomst (prevalens) anslås til 5–10 prosent, og infeksjoner ofte får et mer alvorlig forløp på grunn av svekket immunforsvar og komorbiditet (Kittang, 2026).

Andel av beboere på sykehjem med helsetjenesteassosierte infeksjoner (HAI), som inkluderer urinveisinfeksjon, nedre luftveisinfeksjon, infeksjon i operasjonsområdet, og hud- og sårinfeksjoner, på et gitt måletidspunkt, var på 3,1 prosent på landsbasis i mai 2025 (HOD, 2026). Urinveisinfeksjon var hyppigst forekommende med 1,5 prosent. Andel hud- og sårinfeksjoner var 0,8 prosent, andel nedre luftveisinfeksjoner var 0,7 prosent og andel infeksjoner i operasjonsområdet var 0,1 prosent.

Urinveisinfeksjoner, luftveisinfeksjoner og hudinfeksjoner er de vanligste, og en stor andel behandles med antibiotika, noe som bidrar til økende antibiotikaresistens (Sandbekken, 2024). Samlet sett øker infeksjoner risikoen for funksjonstap, sykehusinnleggelse og død i eldre befolkning. Hos personer med alvorlig skrøpelighet og kroniske sykdommer som demens i et avansert stadium, er infeksjoner vanlig akutt dødsårsak (Degerskar 2020).

• Les også kapittel om smittsomme sykdommer og smittevern i Folkehelserapporten.

Selvhjulpenhet og leveår med god funksjon

Livskvalitet og god funksjonsevne i hverdagen er viktig for sunn og god aldring (WHO, 2015). Funksjonsevne omfatter flere aspekter, slik som evnen til å utføre grunnleggende dagligdagse aktiviteter, som å kle seg, lage mat, bruke det man har lært, å lære, ta egne beslutninger, bevege seg, være sosial og ha muligheten til å bidra i samfunnet (WHO, 2021).

Forventet funksjonsfriske leveår (på engelsk: disability-free life expectancy (DFLE) er et mål på antall år som en person kan forvente å leve uten langvarige aktivitetsbegrensninger (Van Oyen H et.al, 2006), og her er fokus funksjon fremfor sykdom (som for HALE beskrevet over). DFLE er ofte basert på en sammenstilling av aggregerte selvrapporterte data blant eldre og aldersspesifikk dødelighet fra offisielle registre.

I en stor samlestudie utmerker Norge seg, sammen med Sverige og Island, som et av de europeiske landene med både høyest forventede funksjonsfriske leveår ved 65 år og at en økende andel av leveårene leves uten aktivitetsbegrensninger (Straka, 2024). Dette skiller Norge fra store deler av Europa, hvor mange land opplever stagnasjon eller til og med ekspansjon av sykdoms- og funksjonsnedsettelsesperioden. Det er imidlertid utfordringer med tallgrunnlaget da de norske tallene som denne studien baserer seg på, som innrapporteres til Eurostat av SSB, har endret seg over tid og responsen blant de eldste er lav og basert på få respondenter (Berglund, 2025).

Eldres funksjonsevne er også kartlagt i SSBs helseundersøkelser, og her er det også en positiv utvikling over tid i (Fossanger, 2025); i 1985 hadde 33 prosent blant 67-79 åringer vansker med enten å gå i trapper eller gå en 5 minutters tur i noenlunde raskt tempo, mens i 2019 var denne andelen halvert (16 prosent). For de over 80 år ble andelen som opplevde funksjonsvansker redusert fra 55 til 44 prosent i samme periode.

Studier fra Norge har også vist at eldre er selvhjulpne i hverdagen til høyere alder nå enn tidligere (Storeng et.al, 2022). I selvhjulpenhet inngår evnen til å utføre grunnleggende aktiviteter i dagliglivet som å bade, kle seg og spise, samt evnen til å utføre mer komplekse funksjoner som å lage mat, håndtere økonomi, medisiner og transport. Antall selvhjulpne leveår etter fylte 70 år økte med om lag fire år i perioden 1995-2017, mens år med hjelpebehov gikk ned. Mange eldre fungerer godt i dagliglivet, og disse resultatene tyder på at eldre i Norge kan leve selvstendige liv ved stadig høyere alder. Det er imidlertid også her viktig å bemerke at det har vært fallende svarprosent i undersøkelsene som kan gi et for positivt inntrykk av tidstrendene (Schroyen, 2024).

Resultatene fra nordiske studier er på linje med de norske, og tyder på flere funksjonsfriske leveår blant eldre (Badache, 2022; Ahrenfeldt, 2018; Hossin, 2017. I en studie av eldre fra Sverige og Danmark, i perioden 2004-2017, fant man at bedring i funksjonsfriske leveår i stor grad kunne tilskrives bedret kognitiv funksjon og bedret syn (Badache, 2022). To danske studier viser en økning i funksjonsfriske leveår fra 2010 til 2021, både etter 30 års alder (Jensen et. Al, 2025), og etter 65 års alder (Strozza et. al, 2026). Også svenske studier rapporterer bedringer i helse og funksjon blant eldre over 65 år (Lagergren, Johnell, Schon, & Danielsson, 2017; Modig, Virtanen, Ahlbom, & Agahi, 2016).

En rapport fra Spania viser tilsvarende positive funn i perioden 1986-2020, hvor det var en tydelig økning i funksjonsfriske leveår i hele perioden, særlig blant menn, noe som tyder på en delvis kompresjon av morbiditet der flere leveår er uten milde funksjonsbegrensninger (Casillas-Clot, 2025). Samtidig øker antall år med alvorlig funksjonssvikt og avhengighet, spesielt i høy alder. Dermed er forbedringene størst for milde former for funksjonstap, mens behovet for omfattende omsorg øker blant de eldste. Studien peker derfor både på en positiv utvikling i funksjonsevne og en økende omsorgsbyrde, og understreker behovet for bærekraftige modeller for langtidstjenester og støtte til pårørende.

Resultater fra Europa ellers og USA er ikke like positive (Gimeno, et.al, 2024; Welsh, 2021, Walsh, 2022). En nylig studie fra Storbritannia rapporterte om en nedgang i friske leveår ved fødsel fra 2013 til 2024, hvor «friskhet» ble definert ved selvrapportert helse (Office for National Statistics, 2026). Samme negative mønster ble observert i Scotland (National Records of Scotland, 2026). Disse to studiene fokuserte imidlertid ikke på eldre så det er uvisst om nedgangen skyldes forverringer i yngre eller eldre aldersgrupper.

I Helsedirektoratets statistikkbank er det beregnet funksjonsfriske leveår etter 65 år for landet og fylkene (unntatt Oslo). Tallgrunnlaget er FHIs Folkehelseundersøkelser i fylkene kombinert med dødelighetstall fra SSB. Forventet antall gjenværende funksjonsfriske leveår beregnes ved 65 år, som et gjennomsnitt for perioden 2016–2022. Dødelighetsratene er beregnet som sjuårige glidende gjennomsnitt og DFLE-tallene er harmonisert mellom fylker.

Figur 4. Funksjonsfriske leveår ved alder 65 år

Tallene i figur 4 viser hvordan forventet antall gjenværende funksjonsfriske leveår ved 65 år varierer mellom fylkene. For landet som helhet ligger nivået på 11,4 år for menn og 11,1 år for kvinner. For kvinner ligger Akershus, Rogaland og Møre og Romsdal høyest, med mer enn 12 funksjonsfriske leveår, mens Østfold og Finnmark ligger lavest med 10,5 og 10,3 år. For menn ligger Akershus, Rogaland og Trøndelag høyest, med over 12 funksjonsfriske leveår, mens Østfold og Finnmark igjen ligger lavest med 10,3 og 9,9 år. I de fleste fylker har menn noe høyere forventede funksjonsfriske leveår enn kvinner, men forskjellene mellom kjønn er gjennomgående små. Det er verdt å merke seg at det også i disse undersøkelsene er stort frafall, spesielt blant eldre over 80 år, noe som kan gi et mer positivt bilde da de som møter til slike undersøkelser ofte har bedre helse enn befolkningen ellers.

Kroppens fysiske og mentale reserver

Verdens helseorganisasjon (WHO) har beveget seg bort fra en sykdomsorientert forståelse av aldring og løfter frem funksjonsevne som et kjerneelement i WHOs tiår for sunn aldring (2021–2030) (WHO, 2021). Sunn aldring defineres som prosessen med å utvikle og opprettholde den funksjonsevnen som gjør det mulig å leve godt i eldre år, og ikke bare som fravær av sykdom (WHO, 2015).

Kroppens fysiske og mentale reserver eller iboende kapasitet (på engelsk intrinsic capacity) omfatter vitalitet, evnen til å bevege seg, tenke, huske, se og høre (WHO, 2015; Ranhoff, Strand, & Hem, 2022). Iboende kapasitet påvirkes av sykdom, skader og aldersrelaterte endringer, og er en viktig komponent for funksjonsevne og sunn aldring. Funksjonsevne er en kombinasjon av personens iboende kapasitet og samspillet med miljøet personen lever i (WHO, 2015). Opprettholdelse og utvikling av iboende kapasitet vil gi eldre mulighet til å være aktive og fungere i hverdagen.

Kohort-trender i iboende kapasitet

Vi mangler nye tall på kohort-trender i iboende kapasitet og kognisjon, da Tromsøundersøkelsen som er kilden for disse tallene i Norge hadde sin siste innsamlingsrunde i 2015-2016 i Tromsø7. Det samles inn data i Tromsø8 nå og nye resultater foreligger i løpet av 2027. Norske studier tyder på en bedring i funksjonsnivå og iboende kapasitet hos eldre. Gripestyrke, hørsel og kognisjon er bedre i nyere kohorter eldre sammenlignet med eldre kohorter (Engdahl, 2021; Johnsen, 2021; Strand, 2019). Resultatene er på linje med funn internasjonalt hvor nyere kohorter eldre har høyere funksjonsnivå enn hos tidligere kohorter (Beard et.al, 2025; Hu et.al, 2021). Utviklingen er tydeligst for kognitiv funksjon og bevegelse (som ganghastighet og balanse), men gjelder for alle dimensjonene av iboende kapasitet (Beard et.al, 2025).

Trender i kognisjon

Resultater fra Tromsøundersøkelsen viser en markant bedring i hukommelse og prosesseringshastighet i nyere generasjoner eldre (Johnsen et al., 2021). Hos kvinner og menn var det en bedring i kognisjonen, både hos 60, 70 og 80-åringer. Hukommelsen var like god for 70-åringer i 2015 som for 60-åringene i 2001 (Johnsen et al., 2021). En del av denne bedringen kunne tilskrives endrede oppvekstsvilkår, høyere utdanningsnivå og sunnere livsstil i de nyeste kohortene av eldre. Tydelig forbedret kognisjon i nyere kohorter av eldre er også rapportert i Sverige (Thorvaldsson, et.al, 2017), Finland (Munukka et al., 2021), England og Kina (Beard, 2025).

Trender i gangfunksjon og ganghastighet

Ganghastigheten faller ofte med alderen. Redusert muskelstyrke og balanse, kortere skrittlengde, en mer framoverlent positur og at det tar lengre tid å starte og stoppe er andre eksempler på aldersrelaterte endringer i gangfunksjon. Hos mange eldre er gange derfor i mindre grad automatisert enn hos yngre. I stedet blir gangaktiviteten en kompleks øvelse (Tournier, 2016). Ganghastighet fungerer som en markør for aldring og er assosiert med en rekke funksjons- og helseutfall slik som funksjonstap, kognitiv svikt, og hjerte- og karsykdommer, fungering i dagliglivet, fall og død (Studenski, 2011; Veronese, 2018; Peel, 2019; Hong, 2016).

I trafikken kan redusert ganghastighet medføre utfordringer for eldre fotgjengere. For å rekke over et gangfelt på grønn-mann-signal kreves en viss ganghastighet. I ordinære gangfelt beregnes tømmingstiden for gående ut fra en ganghastighet på 1,2 m/s, og regnes fra kantstein til kantstein (Statens vegvesen, 2021).

Normalverdier for ganghastighet ble innsamlet i Tromsøundersøkelsen i 2015-16 for 7467 personer i alderen 40-84 år. Blant disse var det 68 prosent av de over 65 år som hadde en ganghastighet lavere enn 1,2 meter per sekund (se figur 5) (Bergland & Strand, 2019). For eldre aldersgrupper var det flere som ikke rakk over på grønn mann i sin vanlige ganghastighet. Blant personer i alderen 75-79 år var det hele 80 prosent som ikke klarte dette, og blant dem i alderen 80-84 år var andelen 87 prosent. For kort tid til å komme over gangfeltet kan dermed utgjøre en mulig trafikksikkerhetsrisiko og et mulig stresselement blant eldre fotgjengere i Norge.

Figur 5. Ganghastighet

Ganghastighet var betydelig bedre i nyere kohorter eldre i en nylig større studie som inkluderte engelske (Longitudinal Study of Ageing (ELSA)) og kinesiske (China Health and Retirement Longitudinal Study (CHARLS)) kohorter eldre (Beard, 2025).

Trender i muskelstyrke

Gripestyrke er en indikator på helse, underliggende aldringsprosesser og overlevelsessannsynlighet (Bohannon, 2019). Gripestyrke endrer seg med alderen, og er på topp i 30-40-årene (Dodds, 2014) (Figur 6). Sterkere gripestyrke fra ung voksen alder er relatert til lavere påfølgende risiko for funksjonsnedsettelser samt redusert risiko for sykelighet og tidlig død, noe som tyder på at gripestyrke kan fungere som en nyttig markør for sunn aldring (Bohannon, 2019).

Resultater fra Tromsøundersøkelsen viser en tydelig positiv sammenheng mellom gripestyrke og levealder (Strand, 2016), som også er rapportert i en rekke andre studier (Bohannon, 2019). De nye kohortene eldre er sterkere ved at 70-åringer har bedret sin gripestyrke, og har samme gripestyrke som 65-åringer født 20 år tidligere (Strand, 2019). Økt utdanningsnivå er en av de viktigste faktorene som forklarer denne bedringen i styrke. Forhold i oppvekst og unge år er viktig for fysisk fungering når man blir eldre.

Figur 6. Gjennomsnittlig gripestyrke (kilo)

Figur 7. Tid på å reise seg 5 ganger fra en stol

Tid på å reise seg 5 ganger fra en stol ble gjennomført som del av Tromsø7 i 2015-16, og vurderer styrke og funksjon. Lang gjennomføringstid tyder på svak beinmuskulatur og høyere risiko for funksjonsnedsettelse (Bergland & Strand, 2019). Tiden man bruker på å gjennomføre stoltesten øker med økende alder, spesielt etter 60-års alderen, og kvinner bruker noe lenger tid enn menn (Figur 7).

Skrøpelighet

Skrøpelighet er en betegnelse på redusert fysiologisk kapasitet og beskriver risiko for funksjonssvikt i dagliglivet. Skrøpelighet blir mer vanlig med økende alder og er knyttet til ugunstig livsstil, sykdom og skader.

De fleste metoder for å vurdere skrøpelighet inkluderer vurdering av fysisk og kognitiv funksjon (WHO, 2021). Fysisk skrøpelighet kjennetegnes ved redusert muskelstyrke, redusert energinivå og økt trettbarhet, utilsiktet vekttap og lav fysisk aktivitet (Clegg, Young, Iliffe, Rikkert, & Rockwood, 2013; Rodriguez-Manas & Fried, 2015). De fysiologiske reservene i kroppen blir redusert, og motstandskraften mot påkjenninger som sykdommer og skader blir dårligere.

Det er mulig å forebygge og behandle årsakene; fysisk aktivitet, god ernæring, god behandling av medisinske tilstander, samt psykologisk og sosial støtte. Dette kan være med på å motvirke at eldre blir skrøpelige og hjelpetrengende. Det er derfor viktig å oppdage skrøpelighet tidlig slik at man kan sette inn tiltak og bremse utviklingen.

Nye norske tall på skrøpelighet anslår at det i 2023 var 71 000 personer over 70 år, som ble klassifisert som skrøpelige, og at mot 2040 forventes dette antallet å øke til 123 000 (Kyrdalen, et.al, 2024). Det er lite skrøpelighet blant de i 70-årene, det er først fra 80-års alder at forekomsten av skrøpelighet er fremtredende, og blant de over 90 år er skrøpelighet vanlig (Kyrdalen, et.al, 2024). 

Eldre personer, og særlig de som lever med skrøpelighet og kroniske sykdommer, er spesielt sårbare for påkjenninger som smittsomme sykdommer, slik som Covid-19, men også ekstreme værsituasjoner som hetebølger, som vi trolig vil se mer av som følge av klimaendringene.

• Klimaendringer og helse - kapittel i Folkehelserapporten

Psykisk helse

Psykisk helse omfatter både positive aspekter som trivsel, opplevelse av mening, mestring og livskvalitet, og negative aspekter som psykiske plager og psykiske lidelser. Depresjon og angstlidelser er blant de vanligste formene for psykiske helseutfordringer, også i eldre år (Hansen et al., 2025; Langballe & Evensen, 2011). Disse tilstandene kjennetegnes ved nedstemthet og uro, svekket konsentrasjonsevne, samt forandringer i energinivå, søvn, appetitt og vekt. Hos eldre kan symptomene være særlig utfordrende å identifisere og vurdere, fordi de ofte overlapper med normale aldersforandringer, demens og somatiske sykdommer (Barca et al., 2025; Kang et al., 2015). Spesielt utfordrende er diagnostisering av depresjon hos personer med demens, ettersom symptomer som konsentrasjonsvansker og psykomotorisk hemning er vanlige både ved depresjon og demens (Goodarzi et al., 2017). 

En kartlegging av psykisk helse blant hjemmeboende eldre i Norge viser at psykisk helse gjennomgående er god, særlig blant yngre eldre (60–79 år) (Hansen et al., 2025). Forekomsten av selvrapporterte psykiske plager og symptomer på angst og depresjon er generelt lavere i denne aldersgruppen enn blant yngre voksne. Samtidig ser vi at forekomsten øker noe blant de aller eldste (80+), særlig blant dem med svekket helse, funksjonstap eller begrenset sosialt nettverk.

Kartleggingen, som baserer seg på nyere data fra 2010 fra populasjonsbaserte undersøkelser, blant annet at:

• Når det gjelder psykiske plager målt ved HSCL (symptomer på angst og depresjon), rapporterer om lag 3-6 prosent av menn og 5-12 prosent av kvinner i alderen 60-79 år betydelige plager. Blant personer over 80 år øker andelene med plager noe, men tallene er usikre på grunn av lav og selektiv deltakelse. 
• Depressive symptomer forekommer hos om lag 6-10 prosent av personer i alderen 60-79 år. Blant de eldste (80+) er andelene høyere, særlig i studier som inkluderer skrøpeligere eldre og institusjonsbeboere. Kjønnsforskjellene er mindre tydelige for depressive symptomer enn for angst og samlede psykiske plager, og varierer mellom studier. Forekomsten av depressive symptomer blant eldre har gått ned de siste 20–25 årene, særlig blant yngre eldre.
• Forekomsten av angstsymptomer blant hjemmeboende eldre 60–79 år er lavere enn blant yngre voksne, og tallene er høyere blant kvinner (5-12%) enn menn (3-6%). Blant de eldste (80+) er funnene mer usikre, men enkelte studier tyder på en svak økning i symptomer, særlig blant kvinner og personer med svekket helse eller begrenset sosialt nettverk. 
• Tall for diagnostiserte psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten viser at årlig får om lag 0,6-1,3 prosent av eldre kvinner og 0,3-0,7 prosent av eldre menn en angstdiagnose. For depresjonsdiagnoser er andelene hhv. 0,6-1,1 og 0,4-0,7 prosent. Disse nivåene har vært relativt stabile de siste 15 årene. Det er viktig å understreke at slike tall kun fanger opp personer som har oppsøkt og mottatt helsehjelp.
• Det er betydelige sosiale forskjeller. Kvinner, aleneboende, personer med lav utdanning eller lav økonomisk trygghet og personer med dårlig helse har gjennomgående høyere risiko for psykiske plager, samt ensomhet og lav livskvalitet. Psykisk uhelse, ensomhet og lav livskvalitet opptrer ofte samtidig og forsterker hverandre.
• Datagrunnlaget har begrensninger. De eldste (80+), personer med kognitiv svikt, skrøpelige eldre og institusjonsbeboere deltar i mindre grad i spørreundersøkelser. Det mangler studier hos sykehjemsbeboere og gode studier av eldre som er rammet av demens, hvor mer omfattende utredninger vil være nødvendig (Borjesson-Hanson et al., 2011; Hansen et al., 2025).  Svarprosenten blant de over 85 år i webbaserte undersøkelser er svært lav, noe som kan gi et noe for positivt bilde av den psykiske helsen i eldrebefolkningen.

Samlet sett viser kartleggingen at psykisk helse blant yngre eldre i Norge gjennomgående er god og stabil, og at nivåene av psykiske plager er lavere enn blant yngre voksne. Samtidig ser vi en tydelig sårbarhet i høy alder, særlig etter 80 år, og betydelige forskjeller mellom grupper. Med en økende andel eldre i befolkningen vil det absolutte antallet personer med psykiske plager og ensomhet øke fremover, selv om forekomsten i prosent holder seg stabil. Dette understreker behovet for målrettede forebyggende tiltak og god oppfølging av de eldste og mest sårbare.

Forekomsten av psykiske lidelser hos eldre er samtidig krevende å fastslå presist. Dersom man anvender diagnosekriterier fra DSM-IV (American Psychiatric Association, 1994) eller ICD-10 (WHO, 2014), kan angst og depresjon både under- og overdiagnostiseres hos eldre, blant annet fordi symptomuttrykket kan avvike fra det som typisk ses hos yngre voksne. I tillegg er få studier basert på individuelle diagnostiske intervjuer, og forekomstberegninger blir usikre fordi de eldste og mest skrøpelige eldre ofte er underrepresentert i befolkningsundersøkelser (Hansen et al., 2025). Studier tyder dessuten på at det særlig er lettere former for depressive symptomer som er vanlige i eldre år, mens alvorlige psykiske lidelser er mindre utbredt (Hansen & Slagsvold, 2017).

• Kapittel om psykiske lidelser hos voksne i Folkehelserapporten

Livskvalitet og ensomhet

Livskvalitet kan forstås både som et uttrykk for objektive levekår, slik som helse, økonomi, bolig og sosial deltakelse, og som den enkeltes subjektive vurdering av hvordan livet oppleves. Her fokuserer vi på subjektiv livskvalitet, det vil si personens egen opplevelse av å ha det godt og fungere godt i hverdagen. Dette inkluderer positive følelser som ro, glede og vitalitet, tilfredshet med livet som helhet, samt opplevelse av mestring, mening, engasjement og autonomi (Nes, Hansen, & Barstad, 2018; Næss, Moum, & Eriksen, 2011). Det skilles ofte mellom hedonisk livskvalitet (følelsesmessige opplevelser), evaluerende livskvalitet (vurdering av livet som helhet) og eudaimonisk livskvalitet (opplevelse av mening, personlig vekst og god fungering).

Livskvaliteten kan være god til tross for sykdom, helseplager eller andre aldersrelaterte utfordringer som tap av funksjon, jobb, venner og partner. Mange eldre rapporterer høy tilfredshet og mening i livet selv når de lever med kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelse. Dette omtales ofte som «eldreparadokset», det at subjektiv livskvalitet kan holde seg stabil eller høy til tross for objektive tap og svekkelser i høy alder (Hansen et al., 2025). Samtidig viser forskning at livskvaliteten påvirkes av tilgang til ressurser som sosial støtte, økonomisk trygghet, helse og opplevelse av kontroll over eget liv, og at det derfor er stor ulikhet i livskvalitet i eldre år. Vi har lite informasjon om livskvaliteten hos de eldste (80+), blant de sykeste og blant sykehjemsbeboere i Norge (Hansen et al. 2025). Mange av disse gruppene er underrepresentert i spørreundersøkelser, særlig i webbaserte undersøkelser med lav svarprosent blant de eldste. Dette kan gi et feilaktig og mer positivt bilde av livskvaliteten enn det som faktisk gjelder for hele eldrepopulasjonen. Internasjonale og norske studier tyder på at livskvaliteten i gjennomsnitt er lavere blant de eldste, blant personer med dårlig helse og blant aleneboende sammenlignet med yngre, friskere og mer ressurssterke eldre (Knapstad et al., 2025; Skjellegrind et al., 2021; Støren & Grimstad, 2023). Frafall og selektiv deltakelse innebærer derfor at reduksjonen i livskvalitet i høy alder trolig er noe større enn det funnene gir inntrykk av (Hansen & Blekesaune, 2022).

Folkehelseinstituttet har gjort en kunnskapsoppsummering av psykisk helse og livskvalitet blant eldre i Norge (Hansen et al., 2025). Oversikten viser at:

• Livstilfredsheter er generelt høy, særlig blant yngre eldre (60–79 år), som ofte rapporterer like høy eller høyere tilfredshet enn yngre voksne. I gruppen 60–79 år ligger gjennomsnittlig livstilfredshet på 7,5-8 på en skala fra 0-10, og andelen som rapporterer lav tilfredshet (≤5) er rundt 10-15 prosent.  
• Eldre i Norge rapporterer høyere livstilfredshet enn eldre i de fleste andre europeiske land, og nivået i Norge har vært stabilt eller svakt økende over tid. 
• Eldre rapporterer gjennomgående flere positive enn negative følelser, særlig i aldersgruppen 60–79 år, hvor nivået av positive følelser som glede og ro er høyt og negative følelser som nedstemthet og uro er relativt lite utbredt. 
• Opplevelse av mening er høy i aldersgruppen 60–79 år, som i gjennomsnitt skårer rundt 7,5 på en skala fra 0-10, som er 1-1,5 poeng høyere enn unge voksne. Om lag 15-20 prosent i den eldre aldersgruppen rapporterer lav skåre (≤5). 
• Ensomhet er nokså utbredt blant eldre. Blant 60–79-åringer rapporterer om lag 25-30 prosent at de har følt seg ensomme de siste to ukene, hvorav de fleste «litt» (ca. 20 prosent) og 6-7 prosent «en god del» eller «svært mye». Ensomhet er mer utbredt blant de eldste, særlig blant aleneboende menn og blant kvinner.
• Blant de aller eldste (80+) ser vi en tydelig tendens til lavere livskvalitet enn blant yngre eldre på tvers av dimensjoner. Dette gjelder både lavere livstilfredshet, redusert opplevelse av mening og færre positive følelser, samtidig økt ensomhet og negative følelser, særlig blant kvinner og aleneboende. 
• Utviklingen over tid viser en nedgang i ensomhet blant eldre, i kontrast til økningen blant unge. Samtidig viser framskrivninger at det totale antallet eldre som opplever alvorlig ensomhet nær dobles fram mot 2050 som følge av befolkningsaldring (Aunsmo et al., 2023).

Generelt ser vi altså at yngre eldre i Norge rapporterer relativt god livskvalitet og lite ensomhet, sammenlignet med yngre personer, eldrebefolkningen tidligere og eldre internasjonalt. Resultater fra norske studier tyder på at livskvaliteten holder seg nokså stabil til langt inn i alderdommen. Men i høy alder, fra 75-80 års alderen, synker livskvaliteten. Særlig forekomstene av depressive plager og ensomhet øker (Hansen & Slagsvold, 2011). Mange opplever også redusert mestring og sosial støtte (Nes et al., 2021; Støren & Rønning, 2021).

Funnene må tolkes i lys av generelt bedre levekår og helse blant eldre i Norge enn mange andre land, men også velferdsstatens rolle i å forebygge og dempe psykiske helseplager og ensomhet i eldre år. Det står imidlertid dårligere til med de eldste, de over 80 år, og det er betydelige gruppeforskjeller og risikogrupper. Kvinner kommer noe dårligere ut enn menn på enkelte indikatorer. Aleneboende og eldre med dårlig helse eller lav økonomisk trygghet er særlig utsatt for ensomhet og lavere livskvalitet.

Med alderen opplever mange sosiale tap og svekket helse, funksjon og deltakelse som kan redusere livskvaliteten betydelig (Støren & Rønning, 2021). Livskvaliteten varierer imidlertid mye mellom personer med samme type helseproblem (Næss et al., 2011; Spitzer et al., 1981). Dette skyldes delvis at helseproblemene har ulik styrke og delvis forskjeller i mestringsevne. Hva slags funksjonsnedsettelse eller sykdom den enkelte har, alvorlighetsgraden samt faktorer som personlighet og tilgang på ressurser som god økonomi, praktisk hjelp, sosial og emosjonell støtte, vil være utslagsgivende for hvor livskvalitetsbelastende helseplagene er (Daatland & Solem, 2011; Hansen & Slagsvold, 2012)).

• Kapittel om livskvalitet i Folkehelserapporten

Levekår og sosiale forskjeller

Det er store sosiale ulikheter i helse, funksjonsdyktighet og levealder blant eldre. Resultater fra både internasjonale og norske studier viser at eldre med lengre skolegang i snitt har bedre helse og funksjonsevne enn eldre med kortere skolegang. Grupper med lengre utdanning og god økonomi har også høyere forventet levealder enn grupper med lav utdanning og dårlig økonomi (Enroth et al., 2022; Huisman et al., 2005; Kinge et al., 2015).

I en stor norsk registerstudie fant man en økning i utdanningsulikhetene i forventet levealder i perioden 1961-2009 for de over 70 år (Kinge et al., 2015). I en nordisk studie for perioden 2001-2015 økte levealderen i alle utdanningsgrupper over tid, og mest for de med lang utdanning (Enroth et al., 2022). Dermed økte ulikhetene i levealder over tid. I denne store studien kunne man også se på trendene hos de aller eldste, og forskjellene økte også for de over 90 år i Norge. Utdanningsulikhetene i levealder blant eldre var større i Norge enn i de andre landene i studien (Sverige, Danmark og Finland). Eldre i Norge hadde lavest andel med kort utdanning, og noe av forklaringen til de store utdanningsforskjellene i levealder kan være at de med kort utdanning er en mer selektert gruppe i Norge enn i de andre landene.

Hovedresultater for Norge fra en stor nordisk registerstudie (Enroth et al., 2022):

• Forventet gjenstående levetid ved alder 65 år økte med 1,9 år i perioden 2001–2015 for menn i Norge, og mesteparten av denne økningen (81 prosent) kunne tilskrives redusert dødelighet innad i hver utdanningsgruppe, mens den resterende andelen (19 prosent) kunne tilskrives at gruppen med høy utdanning ble større.
• For kvinner i Norge økte gjenstående levetid ved alder 65 år med 1,2 år, og her kunne mer av økningen (30 prosent) tilskrives at flere fikk høy utdanning, mens resten av økningen (70 prosent) skyldtes redusert dødelighet innad i utdanningsgruppene.

Høyere sosioøkonomisk status ser ut til å være knyttet til å ha sosiale nettverk som beskytter mot ensomhet, men betydningen av dette for helseutfall blir mindre viktig i høy alder (Aartsen, 2017). I Norge ser man større sosial ulikhet i helsetjenestebruk blant de over 45 år, sammenlignet med de yngre (SSB, 2017).

• Sosiale helseforskjeller i Norge - kapittel i Folkehelserapporten

Levevaner og beskyttende faktorer 

Alkohol og tobakk

Alkohol er særlig skadelig for eldre fordi aldringsprosessen gjør kroppen langt mer sårbar for alkoholens fysiologiske effekter. Eldre har mindre muskelmasse, lavere vanninnhold i kroppen og en langsommere metabolisme, noe som gjør at alkoholkonsentrasjonen i blodet blir høyere enn tidligere selv ved samme inntak (Anderson, 2012). Dette øker risikoen for blant annet fall, brudd og ulykker på grunn av svekket balanse, koordinasjon og reaksjonstid (Hartikainen, 2007). I tillegg forverrer alkohol en rekke vanlige aldersrelaterte helseplager som diabetes, høyt blodtrykk, leversykdom og kognitiv svikt, og alkohol kan gi uheldige interaksjoner med medisiner som mange eldre bruker daglig (Moore, 2007). Samlet gjør disse faktorene at selv moderate mengder alkohol kan få alvorlige konsekvenser for både fysisk og psykisk helse og funksjonsevne hos eldre mennesker.

Befolkningsundersøkelser fra SSB viser at det er flere eldre som drikker alkohol nå sammenlignet med midten av 1980-tallet, og dette skyldes i hovedsak at andelen eldre kvinner som drikker har økt markant de siste 40 årene. Det er i 2025 om lag like mange kvinner (86 prosent) som menn (90 prosent) i alderen 60-69 år som oppgir bruk av alkohol siste 12 måneder. Andelen for kvinner i alderen 70-79 år ligger 10 prosentpoeng under dette, men har hatt en vedvarende økende trend i perioden 1985-2025.

Eldre over 60 år drikker langt oftere enn yngre, men mindre risikofylt, gjennomsnittlig drikkefrekvens øker med økende alder mens gjennomsnittlig frekvens for høykonsumsituasjoner (6+ enheter på en gang) synker med økende alder. Eldre menn drikker også noe oftere enn eldre kvinner, og langt mer per gang. Eldre kvinner drikker i all hovedsak vin, mens eldre menn drikker mest øl, etterfulgt av vin og brennevin.

Tobakk

Andelen som røyker daglig har gått ned i alle aldersgrupper, også blant eldre (SSB, 2025b). Imidlertid har nedgangen blant eldre vært mindre sammenliknet med yngre aldersgrupper. Blant kvinner i alderen 65-79 år var andelen som røykte daglig 12 prosent i 2025, samme andel som på 1970-tallet. Blant menn i samme aldersgruppe var det 9 prosent som røykte daglig. Dagligrøyking har de siste 15 årene vært mest utbredt i aldersgruppa 50-64 år hvor 13 prosent blant kvinner og 12 prosent blant menn røykte daglig i 2025 (se også kapittel om røyking og snusbruk).

Fysisk aktivitet og stillesitting

Fysisk aktivitet fremmer god helse og er et viktig virkemiddel i både forebygging og behandling. Eldre er i snitt mindre fysisk aktive enn yngre. Fysisk inaktivitet regnes som en av de viktigste risikofaktorene for tidlig død i den vestlige verden. Eldre som er fysisk aktive og i god fysisk form vil i større grad kunne være selvhjulpne i hverdagen og kan bo hjemme lengre (Helsedirektoratet, 2019).

Blant eldre i alderen 67-79 år rapporterte 51 prosent i 2019 at de vanligvis var fysisk aktive i mer enn 2,5 timer per uke (SSB, 2019). I samme undersøkelse oppgav 27 prosent at de trener styrke minst en gang i uken, mens 13 prosent oppgav at de aldri mosjonerer. I en undersøkelse fra 2014 oppga 69 prosent i alderen 65 år og eldre at de har et fysisk aktivitetsnivå tilsvarende det som er anbefalt (Helsedirektoratet, 2015). Ser man imidlertid på fysisk aktivitet målt ved hjelp av aktivitetsmålere i den samme undersøkelsen, var andelen betydelig lavere. Uavhengig av målemetode, så er eldre altså mindre fysisk aktive enn yngre. Det er tidligere vist at antall minutter med moderat til hard fysisk aktivitet målt med aktivitetsmålere gikk ned fra om lag 36 til 31 minutter i gjennomsnitt per dag etter fylte 65 år, med et enda tydeligere fall for begge kjønn etter fylte 75 år (Helsedirektoratet, 2015). Tilsvarende forskjeller ble også funnet i den seneste KAN-undersøkelsen gjennomført i 2020-2022, hos både menn og kvinner (Helsedirektoratet, 2025b). Nye beregninger av hvor mange som når Helsedirektoratas generelle råd for fysisk aktivitet i forebygging og behandling viser at andelen menn og kvinner som tilfredsstiller disse er 5–10 prosentpoeng lavere hos de over 65 år sammenlignet mot voksne 20–64 år. Andelen menn og kvinner over 65 år som tilfredsstiller rådene ser imidlertid ut til å ha økt noe mellom 2008–09 og 2020–22.

Overvekt og vekttap

Overvekt gir risiko for aldersrelaterte sykdommer og død hos de yngre eldre, mens undervekt, som er vanlig hos de eldste, er assosiert med økt sykelighet og død (Chapman, 2010). Ifølge SSBs levekårsundersøkelse om helse økte andelen med overvekt og fedme (kroppsmasseindeks, BMI≥25 kg/m2) blant de over 67 år fra 38 til 51 prosent i perioden 1998-2019. For den yngre aldersgruppen 45-66 år økte andelen med om lag det samme, fra 45 til 60 prosent. Siden tallene er basert på selvrapportert høyde og vekt, antas forekomsten å være noe lavere enn det som ville vært tilfellet om den var basert på målte verdier.

Blant menn var det generelt noe høyere andel med overvekt og fedme enn blant kvinner. Det gjaldt alle aldersgrupper, også de eldste. Både for lav og for høy BMI er forbundet med økt sykdom blant eldre menn og kvinner (Kvamme, Wilsgaard, Florholmen, & Jacobsen, 2010). For de over 65 år er det lavere dødelighet hos personer med noe høyere BMI enn tilsvarende hos yngre. Studier tyder på at vekttap hos eldre, spesielt hvis det er uønsket, kan være et forvarsel om sykelighet og dødelighet (Ritchie & Yukawa, 2022; Wallace, Schwartz, LaCroix, Uhlmann, & Pearlman, 1995; Wannamethee, Shaper, & Lennon, 2005). Kun et lite vekttap på bare fem prosent i løpet av en treårsperiode utgjøre en risiko blant eldre (Newman et al., 2001; Locher et al., 2007; Ritchie & Yukawa, 2022).

Fedme (BMI ≥30 kg/m2) har en negativ innvirkning på sykelighet og dødelighet hos eldre, og vektreduksjon og mosjon blant eldre med fedme som samtidig har artrose i hofter og knær, nedsatt mobilitet, diabetes og hjerte-karsykdom vil være fordelaktig (Bales & Buhr, 2008; Ritchie & Yukawa, 2022; Shea et al., 2010; Villareal et al., 2011).

Kosthold og underernæring

Den eldre delen av befolkningen utgjør en sammensatt gruppe med svært ulike ernæringsbehov (Helsedirektoratet, 2017a). Undersøkelser tyder på at friske eldre i Norge generelt har et godt kosthold (Abel & Totland, 2021; Helsedirektoratet, 2017a), men at energiinntaket blant eldre avtar med stigende alder (Giezenaar et al., 2016; Helsedirektoratet, 2017a).

Energibehovet hos eldre minker vanligvis med alderen som følge av redusert muskelmasse og aktivitetsnivå. Likevel er behovet for næringsstoffer stort sett det samme som for den voksne befolkningen, med unntak av at eldre har et høyere behov for proteiner og vitamin D (Helsedirektoratet, 2016). Dette betyr at eldre, og eventuelle hjelpere, bør være bevisste på at maten de spiser er tilstrekkelig variert, både for å opprettholde matlyst og for å sikre et bra næringsinntak. Tilstrekkelig inntak av energi og protein bidrar til å opprettholde muskelmasse, fysisk aktivitet og redusere vekttap, og er forbundet med lavere risiko for skrøpelighet (Coelho-Junior, Rodrigues, Uchida, & Marzetti, 2018; Konglevoll et al., 2022).

Norske befolkningsundersøkelser fra 1990- og 2000-tallet viser at nær halvparten av hjemmeboende eldre i alderen 65-79 år hadde vitamin D- mangel (Cashman et al., 2016; Holvik et al., 2013). Tilskudd av vitamin D er anbefalt i vinterhalvåret for alle fra 75 år og eldre, og i sommerhalvåret dersom man er lite ute i sollys eller har et lavt inntak av vitamin D-holdige matvarer i kosten, som fisk eller vitamin D-beriket smør, margarin og melk (Helsedirektoratet, 2018). Blant eldre som er 75 år eller mer, oppgir hele 87 prosent at de tar vitamin D-tilskudd, i form av tran, multivitamin(/-mineral) eller annet, enten daglig eller i perioder (Abel & Totland, 2021).

Det finnes begrenset kunnskap om hva eldre over 75 år spiser i Norge, og i hvilken grad de følger de nasjonale anbefalingene. Eldre, og spesielt syke eldre, har større risiko for ufrivillig vekttap som er ugunstig for helsen. For personer som er underernært, eller er i risiko for å utvikle underernæring, anbefaler Helsedirektoratet energi- og næringstett kost og hyppigere måltider (Helsedirektoratet, 2017a). Risikoen for underernæring og ufrivillig vekttap øker med alderen, særlig blant pasienter på sykehus, beboere i sykehjem og hjemmeboende eldre som mottar hjemmetjenester (Helsedirektoratet, 2017b, 2022; 2021). Noen grupper eldre er spesielt utsatte for underernæring, som ved alvorlige kroniske sykdommer og multisykelighet, og også ved demens. Underernæring har helsemessige konsekvenser, kan fremskynde skrøpelighet og funksjonssvikt, og øke dødeligheten (Helsedirektoratet, 2017b, 2022; Leao, Engedal, Monteiro-Junior, Tangen, & Krogseth, 2021; Sorensen et al., 2008; Tangvik et al., 2015). For helsetjenesten er det retningslinjer som anbefaler systematisk vurdering av risikoen for underernæring og påfølgende ernæringstiltak i sykehus, sykehjem, hjemmebaserte tjenester og i møte med allmennlegetjenesten for andre særlig utsatte grupper (Helsedirektoratet, 2022).

• Kosthold i Norge - kapittel i Folkehelserapporten

Tjenestebruk og helsetjenester

Demografiske endringer med en aldrende befolkning og flere med flere ikke-smittsomme sykdommer øker presset på personell i helse- og omsorgstjenestene (FHI, 2026). Sektoren står overfor store utfordringer, blant annet mindre tilgang på kvalifisert personell. Uten tiltak kan dette svekke forebyggende arbeid, redusere kvalitet og gi lengre ventetider til helse- og omsorgstjenester.
Framskrivninger viser at demens, hjerneslag og diabetes blir de viktigste driverne for økte helseutgifter fram mot 2050 (FHI, 2026). Også fallskader, sanseorgansykdommer og Parkinson sykdom ventes å gi betydelige kostnadsøkninger, primært på grunn av flere eldre. Sykehjem og hjemmesykepleie anslås å bli særlig kostnadskrevende. Utgiftene til psykiske lidelser, hjerte- og karsykdommer og kreft vil også øke noe, mer drevet av teknologi og behandlingsforventninger enn av demografi.

Eldre personer står for en stor og økende andel av helsetjenestebruk i Norge (Kinge, 2023). Dette gjenspeiler både den demografiske utviklingen og den høye forekomsten av kroniske, sammensatte og langvarige tilstander i aldersgruppen.

Blant personer som er 80 år og eldre har det over tid vært en nedgang i antallet som mottar hjemme¬tjenester og institusjonstjenester, samtidig som flere benytter aktiviserings- og servicetjenester (Hoen, 2025). Nedgangen i bruk av hjemmetjenester skyldes hovedsakelig at færre eldre mottar praktisk bistand (tidligere kalt hjemmehjelp), mens omtrent like mange som før får helsetjenester i hjemmet.

Både sykehjemsbeboere og hjemmetjenestebrukere har fått økende bistandsbehov. I 2009 hadde 76 prosent av langtidsbeboerne i sykehjem omfattende bistandsbehov, mot 89 prosent i 2024 (Hoen, 2025). Strengere kriterier for sykehjemsplass og flere yngre med store behov bidrar til at hjemmetjenesten har stadig flere brukere med høyt bistandsnivå. Andelen hjemmetjenestebrukere med omfattende behov økte fra 20 til 35 prosent mellom 2009 og 2024. Antallet som mottar både praktisk bistand og helsetjenester i hjemmet og har omfattende behov har samtidig økt fra 12 500 til 22 000. Øvrige omsorgstjenester har sjeldnere brukere med omfattende behov.

Norge får en stadig eldre befolkning, og antallet personer over 80 år forventes å øke fra 270 000 i 2025 til 463 000 i 2040 (Hoen, 2025). De siste ti årene har gruppen 67–79 år vokst betydelig, og når denne aldersgruppen blir eldre, vil særlig antallet i alderen 80–89 år og senere 90+ øke kraftig. En slik nær dobling av eldre vil føre til større behov for omsorgstjenester og bemanning. Hvis dagens helsenivå og tjenestebruk videreføres, vil omsorgstjenesten trenge om lag 223 000 årsverk i 2040, omtrent 80 000 flere enn i 2019.

Ulikhet preger tjenestebruk: Eldre med lav inntekt, lav utdanning, innvandrerbakgrunn, skeive, samiske grupper og aleneboende har større behov og høyere risiko for ikke å få dekket grunnleggende omsorg (Barstad, 2025). Ressurssterke pårørende kan påvirke tjenestetildeling, noe som kan utfordre likeverdet. Det finnes også store geografiske forskjeller i tilgang, kvalitet og kapasitet, særlig mellom distrikts- og storbykommuner. Samlet øker risikoen for omsorgsfattigdom, og framtidig omsorg krever bedre personelltilgang, økonomisk styrking og mer helhetlig samhandling mellom offentlige, private og frivillige aktører.

Helsepersonellkommisjonen beskriver at den sterke veksten i antallet eldre setter helse- og omsorgstjenestene under press (Regjeringen, 2023). Behovet for helsepersonell øker raskt, mens SSBs framskrivninger viser at tilbudet ikke vil holde tritt: Det forventes et underskudd på rundt 70 000 årsverk i 2040, særlig innen sykepleiere, helsefagarbeidere og vernepleiere. Rekrutteringsutfordringene øker både i kommuner og sykehus, men er mest akutte i distriktene. Høyt sykefravær, ufrivillig deltid og stort arbeidspress bidrar til tidlig avgang. Samhandlingsutfordringer mellom tjenestenivåene og fragmenterte pasientforløp rammer særlig eldre med sammensatte behov. Kommisjonen peker på at dagens utvikling ikke er bærekraftig og at økende behov ikke kan løses med mer personell alene; tjenestene må organiseres smartere. Dette krever bedre oppgavedeling, styrket generalistkompetanse, økt heltidsandel, strategisk kompetanseutvikling, satsing på digitalisering som frigjør tid og tydelig prioritering av hvilke tjenester som faktisk gir helsegevinst. Uten omfattende tiltak nå vil gapet mellom behov og kapasitet øke, med risiko for svekket kvalitet, større geografiske forskjeller og økt omsorgssvikt, beskriver Helsepersonellkommisjonen.

Sosial deltakelse, nærmiljø og samfunnsressurser

Sosial deltakelse og gode nærmiljøer er viktige for både fysisk og psykisk helse hos eldre. Sosiale relasjoner, opplevelse av tilhørighet og mulighet til å bidra i samfunnet har dokumenterte helsefremmende effekter. Eldre i Norge deltar i stor grad i samfunnslivet gjennom frivillighet, kulturaktiviteter og organisasjoner, men deltakelsen faller med økende alder og ved funksjonstap, kognitiv svikt eller dårlig økonomi.

Flere norske kommuner arbeider i dag systematisk med å styrke sosial deltakelse og forebyggende innsats gjennom utvikling av aldersvennlige nærmiljø. Dette omfatter tiltak innen bolig, transport, møteplasser, frivillighet og medvirkning, og forutsetter samarbeid på tvers av kommunale sektorer samt samhandling med frivillig sektor, pårørende og innbyggere. KS sin Håndbok i aldersvennlige lokalsamfunn beskriver hvordan kommunene kan operasjonalisere WHO rammeverket i lokal planlegging og utvikling, med særlig vekt på kommunikasjon, samskaping og mobilisering av samfunnsressurser (KS, 2020). Tilsvarende dokumenterer Senteret for et aldersvennlig Norge en bredde av kommunale eksempler som viser hvordan deltakelse og tilgjengelighet kan styrkes gjennom lokalt forankrede og tverrsektorielle løsninger (Senteret for et aldersvennlig Norge).

Arbeidet med aldersvennlige lokalsamfunn har de siste årene fått økt oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt, blant annet gjennom Verdens helseorganisasjons (WHO) rammeverk for Age Friendly Cities and Communities (WHO, 2024). Rammeverket vektlegger betydningen av inkluderende og tilgjengelige fysiske og sosiale omgivelser som fremmer aktiv aldring, sosial deltakelse og selvstendighet blant eldre. I Norge har dette perspektivet blitt innlemmet i nasjonale strategier og programmer for folkehelse og samfunnsutvikling, herunder satsingen på et aldersvennlig Norge og Stortingsmeldingen «Fellesskap og meistring. Bu trygt heime» (Regjeringen, 2023b).

WHO peker på aldersvennlige og inkluderende nærmiljø som kostnadseffektive og bærekraftige folkehelsetiltak i møte med befolkningsaldring. Tilsvarende fremhever Helsedirektoratet og norsk forskning at gode nærmiljø og sosial deltakelse legger grunnlaget for helsefremming, forebygging og redusert tjenestebehov over tid (Helsedirektoratet, 2025a).

Fremtidige utfordringer og muligheter for forebygging

Som omtalt tidligere i rapporten, vil en aldrende befolkning prege norsk folkehelse og helse- og omsorgstjenester i flere tiår fremover. Antallet personer over 80 år vil øke betydelig, og mange vil leve lenger med kroniske sykdommer, funksjonstap og kognitiv svikt. Antall personer med demens vil øke.

Disse demografiske og helsemessige utviklingstrekkene stiller nye og sammensatte krav til folkehelsearbeidet. Samtidig utfordrer de en snever forståelse av aldring som et spørsmål om sykdom og omsorgsbehov. Økende levealder og økt forekomst av kroniske lidelser og kognitiv svikt forsterker behovet for forebyggende og helsefremmende tilnærminger som kan bidra til at flere lever gode og selvstendige liv lengst mulig. I denne sammenhengen har sunn aldring blitt et sentralt perspektiv i internasjonal og nasjonal folkehelsepolitikk, der oppmerksomheten rettes mot hvordan både individuelle ressurser og samfunnets utforming påvirker helse, deltakelse og mestring gjennom livsløpet.

Sunn aldring defineres av Verdens helseorganisasjon (WHO) som prosessen med å utvikle og opprettholde den funksjonsevnen som gir mulighet for trivsel og mestring i eldre år, og må forstås som et samspill mellom individets ressurser og omgivelsene rundt dem. WHO understreker at sunne leveår i eldre alder ikke kan oppnås gjennom individrettede tiltak alene. Aldersvennlige og inkluderende samfunn – med tilgjengelige nærmiljø, møteplasser, mobilitet og mulighet for sosial deltakelse – er blant de mest effektive og bærekraftige folkehelsetiltakene i møte med en aldrende befolkning.

Fysisk aktivitet fremmer god helse og er et viktig virkemiddel i både forebygging og behandling (Helsedirektoratet, 2023). Fysisk inaktivitet regnes som en av de viktigste risikofaktorene for tidlig død i den vestlige verden. Eldre som er fysisk aktive og i god fysisk form vil i større grad kunne være selvhjulpne i hverdagen og kan bo hjemme lengre. Fysisk aktivitet medfører en rekke helsegevinster hos både voksne og eldre og kan forebygge hjerte- og karsykdom, diabetes, kreft, demens og tidlig død. Selv lettere fysisk aktivitet slik som spaserturer ser ut til å være svært gunstig for eldre, og det kan se ut til at den totale mengden fysisk aktivitet er viktigere enn intensiteten. Fysisk aktivitet er minsker tap av fysisk funksjon hos eldre og er avgjørende for å opprettholde kondisjon, muskelstyrke og balanse. Fysisk aktivitet kan bidra til å forebygge fall og forbedre hverdagslige funksjoner som å gå og reise seg opp fra en stol.

Et kosthold i tråd med helsemyndighetenes kostholdsråd, bidrar til økt livskvalitet og forebygging av kroniske sykdommer og død. Tilstrekkelig inntak av energi og protein bidrar til å opprettholde muskelmasse, fysisk aktivitet og redusere vekttap, og er forbundet med lavere risiko for skrøpelighet. Tilskudd av vitamin D er anbefalt i vinterhalvåret for alle fra 75 år og eldre, og i sommerhalvåret dersom man er lite ute i sollys eller har et lavt inntak av vitamin D-holdige matvarer i kosten, som fisk eller vitamin D-beriket smør, margarin og melk. For å opprettholde god matlyst er det viktig å legge til rette for sunne og gode måltider i trivelige omgivelser med et variert og fleksibelt måltidsmiljø tilpasset den enkeltes behov. Et godt måltid innebærer også å legge til rette for fellesskap om mat og måltid for de som ønsker det.

En rekke tiltak kan ha forebyggende effekt på osteoporose og brudd. Dette inkluderer vektbærende fysisk aktivitet, kosthold med tilstrekkelig energi og protein, bruk av osteoporosemedisin, behandling av underliggende helsetilstander som gir økt fallrisiko, og optimalisering av syn og hørsel. Tilpasninger av hjemmemiljøet bør også vurderes.

Forskning antyder at man gjennom gode levevaner kan påvirke hjernefunksjon og bremse utviklingen av demens (Livingston, 2024; Ellingjord-Dale, 2025). WHO anbefaler å følge rådene for fysisk aktivitet, kutte røyking hvis man røyker, følge de nasjonale kostholdsrådene, redusere eller unngå et høyt alkoholforbruk, være innenfor normalgrensene for blodtrykk og vekt, behandle diabetes og høyt kolesterol. Kognitiv trening og sosial samhandling kan bidra til positiv hjernehelse.

Les mer på Helsedirektoratet og helsenorge.no:

• Anbefalinger for fysisk aktivitet (helsedirektoratet.no)
• Kostråd (helsedirektoratet, pdf)
• Råd om røykeslutt (helsenorge.no)
• Alkohol (helsenorge.no)

Datagrunnlag

• Den norske panelstudien av livsløp, aldring og generasjon (NorLAG)
• Statistikkbanken (SSB)
• Levekårsundersøkelsene til Statistisk sentralbyrå (SSB)
• Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag
• Tromsøundersøkelsen
• Kan-undersøkelsen
• Norkost
• Folkehelseundersøkelsen