Fysisk aktivitet i Norge

Hovedpunkter

• Fysisk aktivitet er avgjørende for god helse og forebygger en rekke sykdommer og for tidlig død.
• Mange i Norge er fortsatt for lite fysisk aktive og tilbringer store deler av dagen stillesittende.
• Andelen som oppfyller anbefalingene faller fra barn til ungdom, og igjen fra voksne til eldre.
• Sosiale forskjeller i fysisk aktivitet bidrar til ulikheter i helse i befolkningen.
• Tiltak som gjør det enklere å være fysisk aktiv i hverdagen, kombinert med målrettet oppfølging av de minst aktive, har trolig størst potensial for å øke aktivitetsnivået i befolkningen og gi størst helsegevinst.

Om fysisk aktivitet og stillesitting

Fysisk aktivitet omfatter all kroppslig bevegelse utført av skjelettmuskulatur som øker energiforbruket over hvilenivå (Caspersen, Powell, & Christenson, 1985). Fysisk aktivitet er med andre ord mange forskjellige ting og ikke nødvendigvis trening, som er fysisk aktivitet som er planlagt, strukturert og gjentas over tid, med mål om å forbedre eller vedlikeholde fysisk form og/eller helse. Vi er i ulik grad fysisk aktive gjennom transport, arbeid, husholdningsaktiviteter og fritid.

Fysisk aktivitet blir ofte delt inn i lett, moderat og hard, etter hvor stort energiforbruk aktiviteten krever (Herrmann et al., 2024).

Stillesittende atferd befinner seg i den enden av intensitetsskalaen der energiforbruket er lavest, tilsvarende 1,5 ganger hvilenivå eller lavere, og defineres som den delen av den våkne tiden der man sitter eller ligger, og der mesteparten av kroppens muskulatur er i hvile (Tremblay et al., 2017). Lett fysisk aktivitet krever et energiforbruk som er om lag 1,5–3 ganger høyere enn hvilenivå. Moderat fysisk aktivitet krever om lag 3–6 ganger hvilenivå, mens hard fysisk aktivitet krever mer enn 6 ganger hvilenivå. Forholdet mellom energiforbruket i hvile og under fysisk aktivitet kalles ofte MET (metabolic equivalent of task, se Figur 1).

En persons totale fysiske aktivitetsnivå over en gitt periode, for eksempel en dag eller en uke, bestemmes av aktivitetenes intensitet, hvor ofte de utføres og hvor lenge de varer. Dette uttrykkes ofte som samlet energiforbruk knyttet til fysisk aktivitet (kilokalorier eller kilojoule), eller som antall MET-minutter eller MET-timer. Mer indirekte mål på totalt aktivitetsnivå er for eksempel antall skritt per dag eller summen av minutter med lett, moderat og hard fysisk aktivitet.

Figur 1. Energibruk ved ulikt nivå av fysisk aktivitet

Datagrunnlag om fysisk aktivitet

Fysisk aktivitet er en kompleks atferd som er vanskelig å måle. Vi trenger derfor både aktivitetsmålere (akselerometer) og spørreskjema for å kartlegge nivået av fysisk aktivitet i befolkningen på en god måte. Aktivitetsmålere er viktige for å kartlegge mengde og intensitet av fysisk aktivitet, mens spørreskjemaer gir nyttig informasjon om type aktivitet og hvilke sammenhenger aktiviteten skjer i (for eksempel arbeid, fritid eller transport).

Nedenfor vises resultater fra begge typer målinger, men med hovedvekt på data fra aktivitetsmålere i de nasjonale kartleggingsundersøkelsene KAN og ungKAN, samt utvalgte resultater fra PRESPAS (the Sogn og Fjordane Preschool Physical Activity Study, 2015–16), Tromsø7 (den 7. Tromsøundersøkelsen, 2015–16) og HUNT4 (den 4. Helseundersøkelsen i Trøndelag, 2017–19) (Kongsvold et al., 2025; Nilsen, Alfred Anderssen, Ylvisaaker, Johannessen, & Aadland, 2019; Norges idrettshøgskole, 2023; E. Sagelv et al., 2019).

Nasjonale faglige råd for fysisk aktivitet i forebygging og behandling

Helsedirektoratets råd for fysisk aktivitet baserer seg i stor grad på den samme kunnskapen WHOs råd fra 2020 baserer seg på (Bull et al., 2020; Helsedirektoratet, 2026). Det er mest og sterkest evidens for fysisk aktivitet av moderat og hard intensitet, noe som gjenspeiles i rådene, som kan sammenfattes slik: 

Barn og unge – generelle råd  

• Barn under 1 år bør være i bevegelse flere ganger om dagen og på ulike måter, gjerne gjennom samspill og lek
• For barn under 1 år bør tiden helt i ro i våken tilstand begrenses

• Barn 1–5 år bør være allsidig fysisk aktive med varierte bevegelser, aktiviteter og lek i minst 180 minutter fordelt utover dagen
• Tiden barn 1–5 år sitter helt i ro eller fastspent i våken tilstand bør begrenses
• Barn og unge 6–17 år bør være fysisk aktive i gjennomsnitt minst 60 minutter per dag i moderat til høy intensitet
• Barn og unge 6–17 år bør minst tre ganger i uken gjøre fysisk aktivitet med høy intensitet, og aktiviteter som styrker muskler og skjelett bør inngå.
• Barn og unge 6–17 år bør begrense tiden i ro

Voksne og eldre – generelle råd

• Alle voksne og eldre bør være regelmessig fysisk aktive.
• Voksne bør hver uke være fysisk aktive i minst 150 til 300 minutter med moderat intensitet, minst 75 til 150 minutter med høy intensitet eller en kombinasjon av moderat og høy intensitet.
• Voksne over 65 år bør hver uke være fysisk aktive i minst 150 til 300 minutter med moderat intensitet, minst 75 til 150 minutter med høy intensitet eller en kombinasjon av moderat og høy intensitet.
• Voksne bør gjøre øvelser som styrker store muskelgrupper minst to dager i uken. Eldre bør i tillegg gjøre balanse- og styrketrening minst 2–3 ganger per uke.
• Voksne og eldre bør begrense stillesitting.
• Voksne bør kompensere for de negative effektene av mye stillesitting ved å være ekstra aktive den øvrige tiden

Les de fullstendige rådene på Helsedirektoratets nettsider (Helsedirektoratet, 2026).

• Fysisk aktivitet i forebygging og behandling (hdir.no)

Figur 2. Råd om fysisk aktivitet

Fysisk aktivitet og stillesittende tid blant barn og unge

Barn har et ganske annet aktivitetsmønster enn voksne, ofte kjennetegnet av korte, spontane og varierte aktiviteter. Barns fysiske aktivitet er derfor også vanskeligere å måle presist, og man er helt avhengig av å bruke aktivitetsmålere for å få gode data. Dette har vi i Norge gjennom landsrepresentative utvalg av 6-, 9- og 15-åringer fra hele landet i ungKAN-undersøkelsene. Den fjerde ungKAN-undersøkelsen gjennomføres i perioden 2024-2026 og folkehelserapporten vil suppleres med tall derfra så snart de er klare. Til sammen har nå mer enn 13,500 barn og ungdommer deltatt i ungKAN.

Tid brukt stillesittende

Figur 3 viser hvor mange timer per dag 6-, 9- og 15 år gamle gutter og jenter tilbrakte stillesittende (i ro) i 2005–06, 2011–12 og 2017–18.

Figur 3. Stillesittende tid hos barn og ungdom

I 2017–18 tilbrakte 15 år gamle gutter og jenter henholdsvis 9.6 og 10.0 timer per dag stillesittende. Dette var om lag 21 minutter og 22 minutter mer per dag enn i 2005–06, tilsvarende omtrent 2.5 timer mer per uke.

Tilsvarende tall for 9 år gamle gutter og jenter i 2017–18 var omtrent to timer lavere per dag, henholdsvis 7.8 og 7.7 timer. For 9 år gamle gutter utgjorde dette en økning på 29 minutter per dag, tilsvarende nesten 3.5 timer per uke. For 9 år gamle jenter var det liten endring fra 2005–06 til 2017–18.

For 6-åringer har vi foreløpig kun data fra 2011–12 og 2017–18. I 2017–18 var 6 år gamle gutter og jenter stillesittende henholdsvis 6.4 og 6.5 timer per dag i gjennomsnitt, altså omtrent én time mindre enn 9-åringene. Dette var omtrent uendret sammenlignet med 2011–12.

Samlet viser resultatene at stillesittende tid har økt over tid for 15-åringer og for ni år gamle gutter, men det er lite endring for ni år gamle jenter og for seksåringer. Vi vet mer om denne trenden har fortsatt etter 2018 når tallene fra ungKAN4 (2024–26) er klare.

Tid i moderat og hard fysisk aktivitet

Figur 4 viser hvor mange minutter per dag 6-, 9- og 15 år gamle gutter og jenter var i fysisk aktivitet av minst moderat intensitet i 2005–06, 2011–12 og 2017–18.

Figur 4. Fysisk aktivitet hos barn og ungdom

I 2017–18 var 6 år gamle gutter og jenter fysisk aktive med minst moderat intensitet i henholdsvis 96 minutter og 80 minutter per dag i gjennomsnitt. Dette var omtrent på samme nivå som i 2011–12, der tilsvarende gjennomsnittstall var 99 og 82 minutter per dag.

Blant 9-åringer var nivået lavere, og det har vært en nedgang blant gutter over tid. I 2017–18 var 9 år gamle gutter og jenter aktive henholdsvis 84 minutter og 72 minutter per dag i gjennomsnitt. For gutter tilsvarer dette en reduksjon på om lag 10 minutter per dag sammenlignet med 2005–06, mens nivået for jenter har vært relativt stabilt i perioden.

For 15-åringer var aktivitetsnivået ytterligere lavere. I 2017–18 var gutter og jenter aktive henholdsvis 66 minutter og 59 minutter per dag i gjennomsnitt. Dette var ikke signifikant forskjellig fra tidligere målinger, selv om det er noe variasjon i gjennomsnittstallene mellom undersøkelsesårene.

Samlet viser resultatene at nivået av fysisk aktivitet av moderat eller høy intensitet avtar med økende alder, at gutter gjennomgående er mer aktive enn jenter i alle aldersgrupper. Reduksjonen observert hos 9 år gamle gutter, som tilsvarer mer enn én time per uke, er bekymringsfull.

Andelen som oppfyller nasjonale faglige råd for fysisk aktivitet

Tabell 1 viser andelen barn og unge som oppfylte anbefalingen om i gjennomsnitt minst 60 minutter daglig fysisk aktivitet av moderat til høy intensitet i 2005–06, 2011–12 og 2017–18.

Blant 6-åringer var andelen høy og tilnærmet uendret mellom 2011–12 og 2017–18. I 2017–18 oppfylte om lag 94 prosent av guttene og 86 prosent av jentene anbefalingen.

Blant 9-åringer var andelen lavere, og det har vært en nedgang over tid, særlig blant gutter. I 2017–18 oppfylte 84 prosent av guttene og 68 prosent av jentene anbefalingen, sammenlignet med henholdsvis rundt 90 og 74 prosent i 2005–06.

For 15-åringer var andelen betydelig lavere enn i de yngre aldersgruppene. I 2017–18 oppfylte om lag 55 prosent av guttene og 44 prosent av jentene anbefalingen, og nivået har vært relativt stabilt over tid.

Samlet viser resultatene at andelene som oppfyller anbefalingene er høye blant de yngste, men avtar med alder, og at gutter i større grad enn jenter når anbefalingen i alle aldersgrupper. Nedgangen blant 9-åringer og det lave nivået blant 15-åringer er særlig bekymringsfullt. Vi har foreløpig for lite kunnskap om hvor mange som når rådet om muskel- og skjelettstyrkende aktivitet (Figur 2).

Fysisk aktivitet og stillesittende tid blant voksne

Det er gjennomført tre nasjonale kartlegginger av fysisk aktivitet og stillesittende tid blant voksne og eldre i Norge ved hjelp aktivtetsmålere. Disse ble gjennomført i 2008–09 (KAN1), 2014–15 (KAN2) og 2020–2022 (KAN3). Til sammen har om lag 15 000 menn og kvinner deltatt i KAN-undersøkelsene. Detaljer om gjennomføringen av disse undersøkelsene er tilgjengelige på nettsidene til Norges idrettshøgskole (Norges idrettshøgskole, 2023).

Tid brukt stillesittende

Figur 5 viser hvor mange timer per dag i gjennomsnitt voksne menn og kvinner tilbrakte stillesittende i 2008–09, 2014–15 og 2020–22. I 2020–22 tilbrakte menn og kvinner henholdsvis 9.4 og 9.1 timer per dag stillesittende i gjennomsnitt.

For menn har stillesittende tid vært relativt stabil gjennom perioden. For kvinner har det vært en økning fra 2008–09 til 2020–22 på om lag 12 minutter per dag, tilsvarende rundt 1,5 time mer per uke.

Samlet viser resultatene at voksne tilbringer en stor del av dagen stillesittende, og at nivået har vært stabilt over tid, men med en økning blant kvinner.

Figur 5. Timer per dag norske menn og kvinner var mer eller mindre helt i ro

Tid brukt i moderat og hard fysisk aktivitet

Figur 6 viser hvor mange minutter per dag voksne menn og kvinner var i fysisk aktivitet av minst moderat intensitet i 2008–09, 2014–15 og 2020–22.

Figur 6. Moderat og hard fysisk aktivitet

I 2020–22 var menn og kvinner fysisk aktive med minst moderat intensitet i henholdsvis 44 og 39 minutter per dag i gjennomsnitt. Dette tilsvarer henholdsvis 308 og 273 minutter per uke, og er en økning sammenlignet med 2008–09 på om lag 8 minutter per dag for menn og 6 minutter per dag for kvinner, tilsvarende rundt 45–60 minutter mer per uke.

Samlet viser resultatene at nivået av fysisk aktivitet av minst moderat intensitet har økt noe over tid, og at gjennomsnittsmannen og gjennomsnittskvinnen i Norge ligger godt an sammenlignet med de generelle rådene til Helsedirektoratet (150–300 minutter per uke). Det er imidlertid viktig å gjøre oppmerksom på at økningen i gjennomsnittet i stor grad skyldes at de mest aktive har blitt enda mer aktive, mens de minst aktive hadde omtrent samme aktivitetsnivå i 2008–09, 2014–15 og 2020–22. Dette kan man lese mer om i KAN3-rapport (Helsedirektoratet, 2025).

Totalt aktivitetsnivå – skritt per dag

Figur 7 viser gjennomsnittlig antall skritt per dag blant voksne menn og kvinner i 2008–09, 2014–15 og 2020–22. Antall skritt per dag kan brukes som et litt grovt, men intuitivt mål på det totale aktivitetsnivået i befolkningen, selv om det ikke fanger opp alle typer aktivitet og ikke direkte sier noe om intensitet eller energiforbruk. Samtidig har skritt fått økt relevans de senere årene, ettersom mange i dag følger med på hvor mange skritt de tar gjennom klokker og smarttelefoner.

Figur 7. Skritt per dag

I 2020–22 gikk menn og kvinner i gjennomsnitt henholdsvis 8255 og 8199 skritt per dag. Dette er på omtrent samme nivå som i tidligere målinger, med små endringer over tid. For menn tilsvarer det en økning på om lag 300 skritt per dag fra 2008–09 til 2020–22, mens nivået blant kvinner har vært relativt stabilt (endring på om lag 10 skritt per dag mellom 2008–09 og 2020–22).

Samlet viser resultatene at det totale aktivitetsnivået målt i skritt per dag har vært relativt stabilt over tid, til tross for økningen i tid brukt i fysisk aktivitet av moderat til høy intensitet (figur 6). Dette kan likevel være forenlig med den samtidige økningen i stillesittende tid (figur 5). Til slutt er det viktig å merke seg at skritt per dag målt med et akselerometer plassert på hofta, som i KAN-undersøkelsene, ikke nødvendigvis er direkte sammenlignbart med målinger fra klokker og smarttelefoner.

Andelen som oppfyller anbefalingene

Tabell 2 viser andelen voksne som oppfylte Helsedirektoratets anbefalinger for fysisk aktivitet i 2020–22. Totalt sett (menn og kvinner samlet) oppfylte 74 prosent anbefaling 1 (minst 150 minutter moderat eller 75 minutter hard aktivitet per uke). For anbefaling 2, som gjelder personer med høy stillesittende tid (≥8 timer per dag), er det kun 33 prosent som oppfyller anbefalingen.

Som vist i tabell 2 varierer andelene mellom aldersgrupper, der yngre voksne gjennomgående har høyere oppfyllelse enn eldre. Det er imidlertid enkelte unntak, blant annet for kvinner der andelen som oppfyller de «strengere» anbefalingene er høyest i aldersgruppen 50–64 år. Etter fylte 65 år faller imidlertid andelene betraktelig, til henholdsvis 62% og 24% hos kvinner og 66% og 33% hos menn for anbefaling 1 og 2.

Det samlede estimatet viser at om lag halvparten av den voksne befolkningen oppfyller anbefalingene for fysisk aktivitet. Det er små forskjeller mellom kjønn i det samlede estimatet, selv om en noe høyere andel menn enn kvinner oppfyller de enkelte anbefalingskategoriene.

Økningen i tid brukt i fysisk aktivitet av moderat til høy intensitet (figur 6) gjenspeiles også i en liten økning i andelen som oppfyller anbefalingene fra 2008–09 til 2020–22. For eksempel økte andelen som oppfyller anbefaling 1 fra rundt 67 til 73 prosent blant kvinner og fra 71 til 77 prosent blant menn fra KAN1 til KAN3 (Helsedirektoratet, 2025).

Regionale data om fysisk aktivitet

The Sogn og Fjordane Preschool Physical Activity Study (PRESPAS)

I PRESPAS, en befolkningsbasert studie av fysisk aktivitet blant barnehagebarn i Sogn og Fjordane gjennomført i 2015–2016 (Nilsen, Alfred Anderssen, Ylvisaaker, et al., 2019), ble fysisk aktivitet målt med aktivitetsmålere (akselerometer). 1154 barn i alderen 3 til 6 år fra 68 barnehager i 15 kommuner hadde gyldige målinger av fysisk aktivitet. Disse barna brukte i gjennomsnitt rundt 60–70 minutter per dag i fysisk aktivitet av moderat til høy intensitet, og omtrent halvparten av den registrerte tiden på stillesittende aktiviteter. En mindre gruppe barn fra undersøkelsen (n = 294) ble fulgt årlig i 5 år fra alder 3 til 9 år (Aadland, Okely, & Nilsen, 2022). Resultatene viste at barna hadde høyest totalt aktivitetsnivå det siste året i barnehagen, mens fysisk aktivitet av moderat til høy intensitet steg frem til 7–8-års alder. Stillesittende tid økte betydelig.

Til sammenligning med barnehagebarn, viste målingene i ungKAN3 at stillesittende tid utgjør en større andel av dagen, rundt 58 prosent hos 9-åringer og om lag 73 prosent hos 15-åringer (Dalene et al., 2022). Dette viser at andelen stillesittende tid øker betydelig gjennom barne- og ungdomsårene. I likhet med ungKan viste også PRESPAS at aktivitetsnivået var høyere hos gutter enn hos jenter, med økende forskjeller med økende alder (Nilsen, Alfred Anderssen, Kåre Resaland, et al., 2019; Aadland et al., 2022). Aktivitetsnivået var høyere om våren og sommeren enn om høsten og vinteren (Nilsen, Alfred Anderssen, Ylvisaaker, et al., 2019), og høyere på hverdager og i barnehagetiden enn på helgedager og utenfor barnehagetiden (Nilsen, Alfred Anderssen, Kåre Resaland, et al., 2019). På hverdager fikk barna gjennomgående 77% av sin tid i fysisk aktivitet med moderat til høy intensitet i barnehagetiden, som viser at barnehagen er en viktig arena for små barns fysiske aktivitet (Nilsen, Alfred Anderssen, Kåre Resaland, et al., 2019).

Tromsøundersøkelsen (Tromsø7)

I den syvende Tromsøundersøkelsen (Tromsø7, 2015–2016) ble fysisk aktivitet målt med aktivitetsmålere (akselerometer) hos litt over 6000 kvinner og menn i alderen 40–84 år (E. Sagelv et al., 2019). Deltakerne ble instruert til å bruke måleren kontinuerlig gjennom døgnet i opptil åtte dager, også under søvn. Dette, sammen med en noe annen metode for å fjerne perioder der måleren ikke ble brukt, samt en litt annen alderssammensetning, kan ha bidratt til at resultatene viste mer stillesittende tid enn i KAN2 (2014–2015) (Hansen et al., 2019), om lag 11,5 mot 9,1 timer per dag i gjennomsnitt. Tid registrert som fysisk aktivitet av lett intensitet var også noe høyere i Tromsø7 (om lag 30 minutter mer per dag), mens tid registrert som moderat til høy intensitet var noe lavere (om lag 5–10 minutter mindre per dag).

Som også vist i KAN-undersøkelsene, falt aktivitetsnivået med økende alder og BMI, og med lavere utdanning. Samlet sett viser resultatene fra Tromsø7 et aktivitetsmønster hos voksne og eldre som i stor grad er likt det som er observert i nasjonale målinger. Sammenligningen av studiene til Sagelv et al. (2019) og Hansen et al. (2019) illustrerer imidlertid godt hvordan estimater av fysisk aktivitet påvirkes av hvordan akselerometerdata behandles og analyseres (Hansen et al., 2019; E. Sagelv et al., 2019).

Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT4)

I den fjerde Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT4, 2017–2019) ble fysisk aktivitet målt med aktivitetsmålere hos et stort utvalg ungdom, voksne og eldre (n ≈ 32,000) (Kongsvold et al., 2025). Deltakerne bar to akselerometre, én på låret og én på korsryggen. Dataene fra disse har blitt brukt til å klassifisere ulike typer bevegelse og til å beregne hvor mye av den totale fysiske aktiviteten og moderat-til-hard fysisk aktivitet som bestod av gange i ulike hastigheter (rolig [<4 km/t], moderat [4.1-5.4 km/t] og rask [>5.4 km/t]), samt løping og sykling (Bach et al., 2022). Resultatene viser at gange er den klart viktigste kilden til fysisk aktivitet av minst moderat intensitet, til sammen om lag 70–80 prosent, mens sykling bidro med rundt 5–10 prosent og løping med en enda mindre andel. Analysene viser også tydelige sesongvariasjoner i aktivitetsnivået, med rundt én time mer moderat og hard fysisk aktivitet per uke om sommeren enn om vinteren blant yngre voksne.

Blant personer over 70 år ble om lag 9–10 timer per dag brukt stillesittende, mens tiden brukt i moderat og høy intensitet utgjorde en liten andel av den totale våkne tiden. Lett fysisk aktivitet, som rolig gange og hverdagsbevegelser, utgjorde derimot en betydelig del av den daglige aktiviteten i denne aldersgruppen (Sverdrup et al., 2026).

Fysisk aktivitet blant gravide

Anbefalingene for fysisk aktivitet under graviditet var lenge restriktive (Kehler & Heinrich, 2015). De siste tiårene har imidlertid forskningsbasert kunnskap endret denne forståelsen. I Helsedirektoratets råd om fysisk aktivitet anbefales alle gravide nå å være regelmessig fysisk aktive. Gravide uten medisinske komplikasjoner oppfordres til å delta i kondisjonstrening i minimum 150 minutter/uke og lett-til-moderat styrketrening to ganger per uke (Helsedirektoratet, 2026). Nyere forskning tyder også på at høyere treningsintensitet og tung styrketrening kan være trygt for friske gravide kvinner med erfaring fra slik trening, forutsatt individuell tilpasning (Dalhaug et al., 2025).

Kvinner som har vært regelmessig fysisk aktive før svangerskapet, bør fortsette med fysisk aktivitet på omtrent samme nivå, eventuelt med tilpasninger (American College of Obstetricians and Gynecologists, 2020; Bull et al., 2020; Fridén, Haakstad, Bø, & Josefsson, 2021; Mottola et al., 2018). Gravide kvinner anbefales også å trene bekkenbunnmusklene spesifikt under graviditeten for å forebygge urinlekkasje senere i svangerskapet og opp til seks måneder etter fødsel (Woodley et al., 2020).

Vi mangler tall som viser hvor mange gravide kvinner i Norge som oppfyller dagens anbefalinger om fysisk aktivitet. En norsk studie fra 2012 viste at om lag 15 prosent av kvinnene fulgte de tidligere gjeldende anbefalingene om trening under graviditeten (≥3 ganger i uka, >20 minutter med moderat intensitet), og at en tredjedel trente sjeldnere enn én gang i uken. Aktivitetsnivået ser også ut til å avta fra før man blir gravid og fram til siste del av svangerskapet (Owe, Nystad, & Bø, 2009). Vi mangler også data for å kunne si om aktivitetsmønsteret hos gravide har endret seg de siste årene. Fysisk aktivitet i svangerskapet har betydning både for mors helse, svangerskapsutfall og barnets helse, noe som understreker behovet for oppdatert kunnskap om aktivitetsnivå i denne gruppen.

Sosial ulikhet – forskjeller mellom utdanningsgrupper

Stillesittende tid øker med grad av utdanning og voksne med høgskole- eller universitetsutdanning sitter mer i ro i gjennomsnitt enn personer med grunnskole eller videregående skole som høyeste fullførte utdanning  (Helsedirektoratet, 2025; E. Sagelv et al., 2019). Personer med høyere utdanning bruker samtidig mer tid på aktivitet med minst moderat intensitet (Helsedirektoratet, 2025; E. Sagelv et al., 2019). Dette ser vi i Figur 8, som er basert på data fra KAN3. Det samme er vist i Tromsø7-undersøkelen (E. Sagelv et al., 2019). Disse forskjellene kan skyldes at personer med kortere utdanning ofte har yrker der de går sakte og står mer enn personer med høy utdanning, mens de i gjennomsnitt driver mindre med fysisk aktivitet av høyere intensitet på fritiden enn personer med høyere utdanning. Skrittdata fra både KAN3 og Tromsø7 viser at totalt antall skritt per dag er høyere hos de med høy utdanning sammenlignet mot de med lav utdanning (Helsedirektoratet, 2025; E. Sagelv et al., 2019).

Figur 8. Forskjeller i fysisk aktivitet etter utdanning

Fysisk aktivitet og betydningen for helse

Det er i dag godt dokumentert at fysisk aktivitet fremmer helse, og kan medvirke til å forebygge og behandle over 30 ulike sykdommer og tilstander (Pedersen & Saltin, 2015; Wasfy et al., 2022). Fysisk inaktivitet, det vil si å ikke være like aktiv som anbefalt, er en selvstendig risikofaktor for dårlig helse. Studier som måler fysisk aktivitet med aktivitetsmålere, viser at mer tid i både lett og moderat intensitet er forbundet med redusert risiko for tidlig død. For eksempel kan de som er fysisk aktive i ca. 25 min per dag med moderat intensitet (tilsvarende rask gange) ha så mye som 60% lavere risiko for tidig død sammenlignet med de som ikke er aktive i moderat intensitet i det hele tatt (Ekelund et al, 2019). Estimater tyder også på at små økninger i moderat fysisk aktivitet kan forebygge så mye som hvert tiende for tidlige dødsfall i befolkningen, forutsatt at alle individer øker aktiviteten sin med tilsvarende 5 minutters rask gange daglig (Ekelund et al., 2026). Estimatene viser også at om lag 60 % av dette «forebyggingspotensialet» kan oppnås hvis denne økningen kun skjer hos de ca. 20 prosentene av befolkingen med lavest aktivitetsnivå.

Helsegevinstene ved å være i regelmessig fysisk aktivitet gjelder for alle aldersgrupper.

• Fysisk aktivitet kan gi flere leveår med god helse (kvalitetsjusterte leveår) sammenlignet med inaktivitet. Det betyr både lengre levetid og økt livskvalitet.
• Fysisk aktivitet tilsvarende anbefalingene reduserer risikoen for hjerte- og karsykdom, hjerneslag, høyt blodtrykk, type 2-diabetes og flere former for kreft.
• Fysisk aktivitet tilsvarende anbefalingene har med stor sannsynlighet positiv effekt på mental helse, kognisjon (hukommelse), og søvn.
• Fysisk aktivitet som er høyere enn dagens anbefalinger (>300 minutter av moderat aktivitet) gir trolig ytterligere helsegevinster.
• Mye stillesittende tid øker risikoen for tidig død, og utvikling av hjerte- karsykdommer samt kreft, men mye av den økte risikoen kan motvirkes hvis man tilfredsstiller rådene for fysisk aktivitet av minst moderat intensitet.

Fysisk aktivitet skal derfor i første omgang motiveres med utgangspunkt i den sterke evidensen som finnes for sammenhengen mellom fysisk aktivitet og redusert risiko for sykdom og død.

Fra et folkehelseperspektiv bør tiltak bidra til at barn, voksne og eldre bruker mindre tid i ro, og at flere oppnår tilstrekkelig tid i aktivitet med minst moderat intensitet. Gåing og sykling, som er en naturlig del av hverdagen, er gode eksempler på slike aktiviteter, og er noe de fleste kan utføre. I tillegg bør en form for muskel- og skjellettstyrkende aktiviteter inngå to til tre ganger per uke. Dette er spesielt viktig for eldre fordi styrketrening reduserer risikoen for alvorlige fall og beinbrudd, men også i ung alder for å bygge et sterkt skjelett.

For de som må sitte stille over lange perioder på grunn av arbeid, blir fysisk aktivitet enda mer viktig for god helse. De som sitter mye stille (mer enn 8 timer per dag), bør forsøke å være i fysisk aktivitet av minst moderat intensitet minst 300 minutter/uke eller i fysisk aktivitet med høy intensitet 150 minutter/uke (f.eks. rask sykling, jogging, eller annen aktivitet eller trening som gjør at man blir andpusten og svett).

Viktigheten av fysisk aktivitet i barneårene

Tidligere studier har indikert at fysisk aktivitet er viktig for at barn skal kunne utvikle fin- og grovmotorikk, muskelstyrke og kondisjon (Malina, Bouchard, & Bar-Or, 2004; Meen, 2000). Nyere forskning har vist at disse sammenhengene er komplekse, at det er utfordrende å avgjøre hva som følger av hva, blant fordi god motorikk også fører til mer aktivitet som igjen er relatert til bedre fysisk form og mer fysisk aktivitet (Barnett et al., 2022).

Fysisk aktivitet kan også ha flere positive helseeffekter allerede i ung alder (Bull et al., 2020), som for eksempel bedre fysisk form, forbedret kardiometabolsk helse (blodtrykk, blodlipider, glukosefølsomhet), mental helse, kognitiv funksjon, og har muligens også en positiv innvirkning på skoleprestasjoner (Solberg et al., 2021). Framfor alt har vektbærende fysisk aktivitet av høyere intensitet stor betydning for utviklingen av et sterkt skjelett i ung alder, noe som kan redusere risikoen for benbrudd som voksen (Chaput et al., 2020). Fysisk aktivitet i ung alder er også avgjørende for evnen til å tilegne seg ulike ferdigheter senere, som å stå på ski, sykle, stå på skøyter og drive ballspill, og for trivsel og sosial kontakt (Ommundsen, 2000).

Konsekvenser og helserisiko av stillesittende tid

Stillesittende tid har i flere studier blitt relatert til økt risiko for sykdom og tidig død (Biswas et al., 2015; Chau et al., 2013; Ekelund, Tarp, et al., 2019; Grøntved & Hu, 2011). Når man ser på ulike kombinasjoner av tid brukt på fysisk aktivitet og stillesittende tid, ser det imidlertid ut til at fysisk aktivitet av moderat til høy intensitet kan redusere, og kanskje til og med eliminere, den økte helserisikoen ved langvarig stillesitting (Ekelund, Brown, et al., 2019; Ekelund et al., 2016; Ekelund, Tarp, et al., 2019; E. H. Sagelv et al., 2023). Dette indikerer at fysisk aktivitet av minst moderat intensitet har en større betydning for helsen enn stillesitting, og at fysisk aktivitet og stillesittende tid kan kombineres på forskjellige måter for å redusere risikoen for uhelse (Figur 9).

Figur 9. Sammenheng mellom stillesittende tid og aktivitet

Utfordringer og effektive tiltak for å fremme fysisk aktivitet

En for stor del av befolkningen, uavhengig av alder, er i ro store deler av dagen og oppfyller ikke anbefalingene for fysisk aktivitet. Dette representerer en betydelig folkehelseutfordring. Selv om det er viktig å redusere stillesitting gjennom regelmessige avbrekk, er det særlig behov for tiltak som øker det totale aktivitetsnivået, spesielt blant de minst aktive. Å redusere sosiale forskjeller i fysisk aktivitet kan også bidra til å redusere ulikheter i forekomst av ikke-smittsomme sykdommer.

Det finnes i dag en god del kunnskap om hvilke typer tiltak som kan øke fysisk aktivitet i befolkningen. Internasjonale kunnskapsoppsummeringer, blant annet fra International Society for Physical Activity and Health (ISPAH) (ISPAH, 2020), peker på at effektive tiltak ofte er strukturelle og retter seg mot flere nivåer samtidig. Dette inkluderer blant annet tiltak innen transport (for eksempel tilrettelegging for gange og sykling), nærmiljø (trygge og tilgjengelige grøntområder), skole og barnehage (økt tid til fysisk aktivitet), arbeidsliv (tilrettelegging for bevegelse i arbeidstiden) og helse- og omsorgstjenester (systematisk rådgivning og oppfølging). Slike tiltak samsvarer også med anbefalingene i den norske handlingsplanen for fysisk aktivitet og internasjonale rammeverk som MOVING og Verdens helseorganisasjons (WHO) «best buys» (Helse- og omsorgsdepartementet et al., 2020; WHO, 2017; World Cancer Research Fund International, 2021).

Befolkningsrettede tiltak som gjør det enklere å være fysisk aktiv i hverdagen, ser ut til å ha størst potensial for å nå mange og bidra til varige endringer i aktivitetsnivå. Samtidig kan individrettede tiltak, særlig når de er basert på atferdsendringsteknikker og tilbys gjennom helsetjenesten eller av fagpersoner med spesialisert kompetanse på fysisk aktivitet og helse, være effektive for personer som er lite aktive. I Norge gjelder dette blant annet tilbud ved frisklivssentraler og oppfølging fra helse- og treningsfysiologer og annet relevant fagpersonell. Studier viser at kombinasjonen av strukturelle tiltak og målrettet individuell oppfølging gir trolig best effekt (ISPAH, 2020; WHO, 2017).

Flere randomiserte kontrollerte studier illustrerer at det er mulig å øke fysisk aktivitet i ulike befolkningsgrupper. I den norske «School in Motion»-studien førte en skolebasert intervensjon blant ungdomsskoleelever med økt fysisk aktivitet i undervisningen og ekstra kroppsøving til en mindre nedgang i aktivitetsnivå og mer tid i moderat til høy intensitet sammenlignet med kontrollgruppen (Solberg et al., 2021). Resultatene tyder på at skolen er en viktig arena for å fremme fysisk aktivitet blant ungdom.

I voksne og eldre aldersgrupper har enkle, skalerbare tiltak også vist effekt. Langtidsoppfølging av deltakerne i PACE-UP og PACE-LIFT-studiene viste at et 12-ukers gå-program designet rundt bruk av skrittellere og målsettinger, med eller uten veiledning i primærhelsetjenesten underveis, førte til klinisk relevante økninger i skritt/dag og tid brukt på fysisk aktivitet av minst moderat intensitet som ble opprettholdt 3–4 år etter intervensjonen (Harris et al., 2018). Slike lavterskeltiltak kan dermed bidra til varige endringer i aktivitetsnivå, noe store systematiske oversiktsartikler også dokumenterer (Ferguson et al., 2022).

Indikatorene for fysisk aktivitet er knyttet til nasjonale og globale mål for forebygging av ikke-smittsomme sykdommer (NCD). Et av målene er å redusere andelen barn, unge og voksne med utilstrekkelig fysisk aktivitet med 15 prosent innen 2030. For å nå dette målet er det behov for en systematisk og tverrsektoriell innsats, der tiltak som har dokumentert effekt gjennomføres og skaleres i befolkningen.

• Indikatorer for ikke-smittsomme sykdommer (NCD) - FHI

Datagrunnlag

Datagrunnlaget bak dette kapittelet er i hovedsak basert på målinger av fysisk aktivitet med aktivitetsmålere (akselerometre). Selv om aktivitetsmålere gir mer presise og «objektive» estimater av mengde og intensitet av fysisk aktivitet enn selvrapporterte data, kan resultatene påvirkes av hvordan dataene samles inn (f.eks. våken tid vs. 24/7), behandles og analyseres, for eksempel valg av terskelverdier for stillesittende aktivitet, og lett, moderat og hard fysisk aktivitet, samt definisjoner og håndtering av perioder uten måling (ulike algoritmer for å gjenkjenne når målerne ikke er i bruk). Dette innebærer at estimater fra ulike studier ikke alltid er direkte sammenlignbare (Dohrn, Tarp, Steene-Johannessen, Vasankari, & Hagströmer, 2024), og bør tolkes i lys av metodiske forskjeller. En stor fordel med aktivtetsmålere (fra ca. år 2010 og fremover) er imidlertid at rådataene kan re-analyseres på et utall ulike måter og dermed enklere harmoniseres på tvers av studier.