Hopp til innhold

Få varsel ved oppdateringer av «Befolkningen i Norge»

Hvor ofte ønsker du å motta varsler fra fhi.no? (Gjelder alle dine varsler)

E-postadressen du registrerer her vil kun bli brukt til å sende ut nyhetsvarsler du har bedt om. Du kan når som helst avslutte dine varsler og slette din e-post adresse ved å følge lenken i varslene du mottar.
Les mer om personvern på fhi.no

Du har meldt deg på nyhetsvarsel for:

  • Befolkningen i Norge

Befolkningen i Norge

Det blir stadig flere eldre og innvandrere i den norske befolkningen. Fruktbarheten har falt, og det har vært store endringer i hvilke typer husholdninger vi bor i de siste tiårene.

Det blir stadig flere eldre og innvandrere i den norske befolkningen. Fruktbarheten har falt, og det har vært store endringer i hvilke typer husholdninger vi bor i de siste tiårene.


Befolkningens størrelse og sammensetning påvirkes blant annet av innvandring, aldring, flytting og alder for når kvinner får sitt første barn. . Illustrasjon: FHI/fetetyper.no
Befolkningens størrelse og sammensetning påvirkes blant annet av innvandring, aldring, flytting og alder for når kvinner får sitt første barn. . Illustrasjon: FHI/fetetyper.no

Hovedpunkter

  • Befolkningen i Norge fortsetter å øke og teller nesten 5,4 millioner ved inngangen til 2021.
  • Kvinner føder færre barn og er eldre enn tidligere når de får sitt første barn
  • Andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre har økt kraftig gjennom de siste tiårene.
  • Andelen eldre har økt og vil fortsette å øke i årene som kommer.
  • Flere bor alene, men samtidig er det stadig flere av de eldste som bor med en partner.
  • Flere barn bor med samboende foreldre, og mange opplever endring i familiestruktur i løpet av barndommen.
  • Mens mange distriktskommuner opplever befolkningsnedgang, flytter flere til byer og tettsteder.

Befolkning og helse

Hvordan befolkningen er satt sammen, har mye å si for hvilke tiltak vi bør sette inn for folkehelsen. Om man bor sammen med noen, og hvem det er, kan ha innvirkning på ulike helsefaktorer for både voksne og barn. Her vil vi beskrive noen av trekkene ved den norske befolkningen som er viktige for folkehelsen.

Hovedtrekk i befolkningsutviklingen

Folketallet 1800 - 2021

1800: Det bodde 0,9 millioner mennesker i Norge.

1900: Folketallet har økt til 2,2 millioner.

1942: Folketallet passerer 3 millioner.

1975: Det bor 4 millioner i Norge.

2000: Videre økning til 4,5 millioner.

2012: Norge passerer 5 millioner innbyggere.

2021: Ved inngangen til 2021 hadde Norge nesten 5,4 millioner innbyggere.

I 2020 vokste befolkningen med 0,4 prosent. Befolkningsveksten har vært lavere de siste årene sammenlignet med årene rundt 2010 da befolkningen økte med rund en prosent i året. Fallet i befolkningsveksten skyldes først og fremst nedgang i innvandringen, men også fall i fruktbarhet. I 2020 var det spesielt lav innvandring, blant annet som følge av koronapandemien.

Litt under halvparten av veksten i 2020 skyldes at innvandringen var høyere enn utvandringen fra landet. Resten av befolkningsveksten skyldes at det var flere fødsler enn dødsfall.

Endringer i befolkningen

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre

Antallet innvandrere er noe over tredoblet siden 2000. Veksten i denne gruppen har imidlertid avtatt de siste årene. Mens antallet innvandrere økte med rundt åtte prosent året i årene rundt 2010, har den de siste fem årene økt med to til tre prosent i året og med rundt én prosent i 2020.

Ved inngangen til 2021 var det ifølge SSBs statistikk registrert 800 094 innvandrere bosatt i Norge. Til sammen utgjør disse 15 prosent av befolkningen. 41 prosent av disse hadde bakgrunn fra EU og EØS-land, mens 44 prosent hadde bakgrunn fra Afrika eller Asia. Polen er det landet med flest innvandrere i Norge.

Ved inngangen til 2021 var det 197 848 norskfødte med innvandrerforeldre i Norge. Denne gruppa utgjør dermed fire prosent av befolkningen.

Figur 1. Andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i den norske befolkningen 1986-2021. Kilde: SSB .
Figur 1. Andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i den norske befolkningen 1986-2021. Kilde: SSB .

 

Andelen av innvandrere fra land utenom Norden som kommer på grunn av arbeid, har økt kraftig de siste årene, fra 11 prosent i 2000 til 46 prosent i 2020. Samtidig har andelen som flytter hit på grunn av familie falt, fra 40 prosent i 2020 til 34 prosent i 2020. Andelen som kommer som følge av flukt, varierer kraftig fra år til år, for eksempel med en topp i 2016 på grunn av krigen i Syria.  

Innvandrere har til dels andre helseutfordringer enn majoritetsbefolkningen, ofte avhengig av landbakgrunn, innvandringsårsak og botid i Norge.

Les også: Helse i innvandrerbefolkningen

Aldring

Etter en lang periode med stabil andel eldre over 67 år, har det vært en økning de siste årene. De i alderen 67 og over utgjør nå nesten 16 prosent av befolkningen. Dette skyldes at fødselskullene som har nådd 67 års alder de siste årene, er relativt store, og at det har vært fallende dødelighet (lengre levealder).

At befolkningen blir eldre, fører til økte helseutfordringer, selv om antallet friske leveår har økt kraftigere enn antallet år med sykdom.

Les også: Helse blant eldre

Fruktbarhet

I 2020 var samlet fruktbarhetstall 1,48. Dette er det antall barn kvinner vil få i løpet av livet hvis de på hvert alderstrinn får like mange barn som det som ble observert for kvinner på dette alderstrinnet i 2020. Samlet fruktbarhetstall i 2020 var rekordlavt, med en nedgang fra 1,73 i 2015 og 1,95 i 2010. Mens Norge de siste tiårene har hatt høy fruktbarhet sammenlignet med andre europeiske land, er fruktbarheten i Norge nå på linje med de fleste andre vest-europeiske land. 

Figur 2. Samlet fruktbarhetstall i Norge 1970-2020. Kilde: SSB.
Figur 2. Samlet fruktbarhetstall i Norge 1970-2020. Kilde: SSB.

Samlet fruktbarhetstall gir et bilde av hvor høy fruktbarheten er i en periode, men gir ikke nødvendigvis et godt bilde av hvor mange barn hver kvinne vil ende opp med i gjennomsnitt etter sin fruktbare periode. Kvinnene født i 1974 endte i gjennomsnitt opp med 1,96 barn. Dette er en nedgang fra 2 blant kvinner født i 1970, og 2,1 blant kvinner født i 1960.

Les også FHI-rapporten Fallende fruktbarhet i Norge 

Barnetallet i Norge er likevel høyt nok til å skape et fødselsoverskudd, det vil si at antall fødsler er større enn antall dødsfall. Fordi vi har en forholdsvis ung befolkning, får vi et fødselsoverskudd selv om dagens unge kvinner får færre barn enn det som var vanlig for eksempel for 50 år siden, og selv om barnetallet ligger under reproduksjonsnivået på 2,07 i gjennomsnitt per kvinne. Reproduksjonsnivået er det antall barn som dagens kvinner må få for å opprettholde befolkningsstørrelsen på lengre sikt hvis det ikke er innvandring.

Det er også flere som aldri får barn. 14 prosent av kvinnene og 25 prosent av mennene født i 1974, var barnløse ved 45 års alder. Blant de født i 1960 gjaldt dette 12 prosent av kvinnene og 21 prosent av mennene. Samtidig har det vært en nedgang i andelen som får tre eller flere barn. Blant kvinner født i 1960 fikk nærmere 35 prosent minst tre barn, mot 29 prosent av de født i 1974.

Kvinners gjennomsnittsalder ved første fødsel har også vært stigende, fra 27,3 år i 2000, 28,1 år i 2010 til 29,9 år i 2020.Tilsvarende tall for menn er 30,1 år i 2000, 30,8 år i 2010 og 32,1 år i 2020.

Figur 3. Mors og fars gjennomsnittlige alder ved første fødsel 1962-2020. Kilde: SSB.
Figur 3. Mors og fars gjennomsnittlige alder ved første fødsel 1962-2020. Kilde: SSB.

 

Fruktbarhet og helse

Det er funnet sammenhenger mellom det å ha barn, antall barn og alder når man får barn, og helse. De som har barn, har lavere dødelighet enn de som ikke har barn. Videre har de som har to eller flere barn, lavere dødelighet enn de med ett barn (Grundy & Kravdal, 2008). Dette mønsteret blir funnet for de aller fleste dødsårsaker (Grundy & Kravdal, 2010).  Også de som får første barn tidlig, har høyere dødelighet (Grundy & Kravdal, 2008, 2010). Det samme mønsteret har blitt funnet for bruk av antidepressiva. Barnløse, de med ett barn og de som fikk barn tidlig, hadde høyere sannsynlighet for å ha fått resept på antidepressiva (Kravdal, Grundy, & Skirbekk, 2017). 

Det kan være ulike grunner til at barnløse og de med kun ett barn har høyere dødelighet og dårligere helse. For det første kan det være biologiske mekanismer knyttet til svangerskap og amming som virker beskyttende for kvinner. Å ha barn kan dessuten gjøre at man lever sunnere, for eksempel ved at man drikker mindre alkohol og ikke røyker. Studier har vist at mange slutter å røyke og reduserer alkoholbruken, i alle fall midlertidig, i overgangen til det å bli forelder (Görlitz & Tamm, 2020; Tran, Williams, Alati, & Najman, 2015). Hvor sterk endringen i slik adferd er, kan også avhenge av alderen når man ble forelder (De Genna, Goldschmidt, Marshal, Day, & Cornelius, 2017; Kerr, Capaldi, Owen, Wiesner, & Pears, 2011).

Samtidig kan helse eller helseatferd i tidlig voksen alder være med på å bestemme om man får barn og ved hvilken alder dette skjer. For eksempel er det vists at psykiske plager, høyt alkoholforbruk, vekt og fysisk form i tenårene er knyttet til hvor tidlig og om man får barn (Barclay & Kolk, 2020; Evensen & Lyngstad, 2020; Joy Jang, Patrick, & Schuler, 2018).

Parforhold

Fra 2005 til 2020 har andelen av befolkningen i privathusholdninger på 18 år og eldre som bor med en ektefelle, falt fra 48 prosent til 40 prosent. Det har kun vært en liten økning i andelen som ikke bor sammen med en partner fra 40 prosent til 41 prosent, mens andelen samboere har økt fra 12 prosent til 19 prosent. Vi vil her se på hvordan parforhold har utviklet seg i tre aldersgrupper - unge voksne, voksne og eldre.

Unge voksne

Norge er et av de landene i Europa der unge voksne tidligst flytter ut fra foreldrehjemmet, og det har ikke vært særlig endring i alderen da man flyttet hjemmefra mellom årskullene født på 1930-tallet og de født tidlig på 1980-tallet (Billari & Liefbroer, 2010; Dommermuth, 2009).

En av de viktigst trendene blant unge voksne er at giftermålsalderen har steget kraftig. I 1975 var gjennomsnittlig alder ved første ekteskap 22,8 år for kvinner og 25,3 år for menn. Siden har det vært en jevn økning, og i 2020 hadde gjennomsnittsalderen økt til 34,1 år for kvinner og 36,7 år for menn.

Figur 4. Menns og kvinner gjennomsnittlige alder ved første giftemål 1974-2020. Kilde: SSB.
Figur 4. Menns og kvinner gjennomsnittlige alder ved første giftemål 1974-2020. Kilde: SSB.

Det har derimot ikke vært noen økning i alder ved første samliv mellom de født på 1930-tallet til de født på begynnelsen av 1980-tallet (Billari & Liefbroer, 2010; Dommermuth, Noack, & Wiik, 2009). Den svekkede oppslutningen om giftermålet har i stor grad blitt oppveid av en vekst i uformelle samboerskap. Siden samboerskap er mindre stabile, og flere i senere årskull har erfaring fra flere samboerskap (Dommermuth & Wiik, 2014; Noack & Seierstad, 2003), er det imidlertid en større andel av unge voksne som ikke bor i et parforhold nå enn tidligere. I 2000 bodde 48 prosent av menn og 31 prosent av kvinner i alderen 25-29 ikke i et parforhold. I 2019 var dette økt til 58 prosent av menn og 43 prosent av kvinner.

Voksne

Også blant de i 40-årene har det også vært økning i andelen som lever i samboerskap, og nedgang i antall gifte. I 2000 var 68 prosent av menn og 72 prosent av kvinner i aldersgruppa 45-49 år gift. I 2019 hadde dette falt til 58 prosent av menn og 56 prosent av kvinner i denne aldersgruppa. Blant menn i aldersgruppa 45-49 år har økningen i samboerskap de siste 20 årene i stor grad kompensert for nedgangen i andelen gifte. Mens 19 prosent av mennene i denne aldersgruppa ikke levde i et samliv i 2000, gjaldt dette 20 prosent i 2019. Blant kvinner var tilsvarende tall 16 prosent i 2000 og 22 prosent i 2019.

Skilsmisseratene har falt noe de siste årene. Dagens skilsmissetall peker mot at cirka 30 prosent av alle ekteskapene vil bli oppløst. I 2010 var tilsvarende tall over 40 prosent. Figur 5 viser aldersspesifikke skilsmisserater blant menn i 2010 og 2020. Vi ser at skilsmisseratene er lavere blant dem i 30- og begynnelsen av 40-årene i 2020 enn i 2010. Figur 6 viser tilsvarende tall for kvinner. Vi ser en nedgang i skilsmisseratene blant kvinner, særlig mellom 25 og 45 år. 

Figur 5a. Aldersspesifikke skilsmisserater (skilsmisser per 1000 gifte og separerte) for menn i 2010 og 2020. Kilde: SSB.
Figur 5a. Aldersspesifikke skilsmisserater (skilsmisser per 1000 gifte og separerte) for menn i 2010 og 2020. Kilde: SSB.
Figur 5b. Aldersspesifikke skilsmisserater (skilsmisser per 1000 gifte og separerte) for kvinner i 2010 og 2020. Kilde: SSB.
Figur 5b. Aldersspesifikke skilsmisserater (skilsmisser per 1000 gifte og separerte) for kvinner i 2010 og 2020. Kilde: SSB.

Eldre

Andelen som lever i parforhold blant eldre, blir bestemt av flere faktorer som til dels virker i ulike retninger: Andelen som har giftet seg, andelen som lever alene etter samlivsbrudd, hvorvidt man har gått inn i et nytt samliv, aldersforskjell mellom partnerne og forskjellen mellom kvinners og menns levealder/dødelighet. Menns levealder har de siste årene økt noe mer enn kvinners, og forskjellen mellom kvinners og menns levealder er derfor nå mindre enn tidligere.  

Mens det har vært liten endring de siste årene i andelen menn 67+ som er gift eller samboer, fra 71 prosent i 2010 til 73 prosent i 2020, har det i samme periode vært en økning i andelen kvinner 67+ som lever i et samliv, fra 42 prosent i 2010 til 50 prosent i 2020. Også blant de eldste kvinnene (80+) har det vært økning i andelen som bor i et samliv, fra 20 prosent i 2010 til 26 prosent i 2020. Det har blitt færre kvinner i alderen 70+ som aldri har vært gift. I 2000 hadde 8 prosent av kvinnene i denne aldersgruppen aldri vært gift, men i 2020 hadde dette falt til 5 prosent. Samtidig har den mindre forskjellen i menns og kvinners levealder gjort at andelen enker i aldersgruppa 70+ har falt fra 55 prosent til 38 prosent. Andelen skilte kvinner i denne aldersgruppa har derimot økt fra 5 prosent til 14 prosent.

Figur 6. Sivilstatus blant kvinner 70+ fra 1990 til 2020. Kilde: SSB.
Figur 6. Sivilstatus blant kvinner 70+ fra 1990 til 2020. Kilde: SSB.

 

Parforhold og helse

De som er gift, har lavere dødelighet enn de som ikke er gift, og forskjellen har økt de siste årene (Kravdal, Grundy, & Keenan, 2018). Spesielt skilte og aldri gifte har fått en høy dødelighet sammenlignet med gifte (Berntsen, 2011). Dette kan henge sammen med at det er positive effekter på helse og helseatferd av å være gift, men det kan også være at de med dårligere helse og helseatferd i større grad ikke blir gift eller opplever skilsmisse.  

Å være gift kan ha positive helseeffekter gjennom å ha en partner som yter sosial støtte og hjelp. Partneren kan også være en kilde til sosial kontroll over helseatferd (Lewis & Butterfield, 2007; Umberson, 1992). Dersom man blir syk, kan partneren være en pådriver til å søke medisinsk hjelp, finne beste behandlingstilbud og følge behandlingsopplegget. Å være gift har vist seg  å ha betydning for overlevelse også blant de som allerede har utviklet en sykdom, slik som kreft (Kravdal, 2001). De som er gift, har ofte bedre råd enn de som bor alene (Wilmoth & Koso, 2002), noe som i seg selv kan ha positive helseeffekter.

Om man finner en partner, blir samboer og om man etter hvert gifter seg, har sammenheng med både helse og helseatferd. For eksempel har det blitt funnet at de som er overvektige og de med høyt alkoholforbruk har mindre sannsynlighet for å bli gift (Fu & Goldman, 1996). Samtidig er overgang til samboerskap eller ekteskap ofte forbundet med endringer i helseatferd slik som lavere alkoholkonsum (Duncan, Wilkerson, & England, 2006; Josefsson et al., 2018; Salvatore, Gardner, & Kendler, 2020; Staff, Greene, Maggs, & Schoon, 2014).

Helseatferd som røyking eller høyt alkoholkonsum er videre forbundet med høyere risiko for skilsmisse (Fartein Ask Torvik, Gustavson, Røysamb, & Tambs, 2015; Fartein A Torvik, Røysamb, Gustavson, Idstad, & Tambs, 2013). Samtidig kan stresset forbundet med å oppleve et samlivsbrudd føre til negative endringer i helse målt ved for eksempel økt bruk av antidepressiva  (Metsä-Simola & Martikainen, 2013) og økt helsetjenestebruk (Reneflot, Øien-Ødegaard, & Hauge, 2020), iallfall på kort sikt.

Blant eldre har det å bo med en partner betydning for bruken av hjelpetjenester i hjemmet og hvorvidt man flytter til en omsorgsbolig (Førland & Folkestad, 2016; Grundy & Jitlal, 2007; Syse, Artamonova, Thomas, & Veenstra, 2021).

Barn, familier og oppvekst

Andelen barn som er født utenfor ekteskap, har økt sterkt. Den utgjør nå 60 prosent av alle fødte, og nesten 70 prosent av alle førstefødte. Derimot lever de aller fleste nye mødre i et samboerforhold. Kun 11 prosent av barna født i 2020 ble født av enslige kvinner.

Figur 7. Andelen av barn som fødes av ikke gifte-mødre, 1960 til 2020. Kilde: Eurostat.
Figur 7. Andelen av barn som fødes av ikke gifte-mødre, 1960 til 2020. Kilde: Eurostat.

 

Selv om det har blitt flere samboere og færre gifte, har det ikke vært noen endring i andelen barn (0-17 år) som bor med begge foreldre de siste 20 årene. Både i 2001 og 2020 bodde 77 prosent av barn med begge foreldre.

Barns familiesituasjon endrer seg derimot med barnets alder. Mens 91 prosent av ettåringene i 2020 bodde med enten gifte eller samboende foreldre, falt dette til 83 prosent av 5-åringene, 73 prosent av 10-åringene og 67 prosent av 15-åringene.

Blant foreldre som ikke bor sammen, har det blitt vanligere med delt omsorg mellom foreldrene (Lyngstad, Kitterød, & Nymoen, 2014). I tillegg har samværet med den forelderen barnet ikke bor hos, økt (Lyngstad et al., 2014).

Foreldres samlivsbrudd og helse

Å oppleve at foreldrene går fra hverandre, har blitt knyttet til negative helseutfall blant barna både på kort og lang sikt. Det er observert høyere forekomst av angst og depresjon (Størksen, Røysamb, Moum, & Tambs, 2005) og bruk av tobakk, alkohol og ulovlige rusmidler (Breivik & Olweus, 2006; Gustavsen, Nayga, & Wu, 2016) blant tenåringer. Også studier som har sett på utfall inn i ung voksen alder har funnet at de som har opplevd foreldrenes samlivsbrudd, har dårligere psykisk helse og helseatferd slik som høyere forekomst av røyking og høyere alkoholkonsum  (Auersperg, Vlasak, Ponocny, & Barth, 2019; Huurre, Junkkari, & Aro, 2006; Thuen, Breivik, Wold, & Ulveseter, 2015).

Det kan være mange grunner til de observerte forskjellene i helse og helseatferd. For det første fører samlivsbrudd ofte til mindre samvær med en av foreldrene. Konflikt mellom foreldrene før og/eller etter bruddet kan dessuten være belastende for barnet, og det at foreldrene nå må ha hver sin husholdning kan medføre dårligere økonomi. Det kan også være at foreldre som går fra hverandre, oftere har psykiske helseplager og dårligere helseatferd slik som høyere alkoholkonsum, og at dette påvirker barna direkte.

Les også: Barn og unge: Oppvekst og levekår 

Geografiske forskjeller

Norge har gjennom lang tid opplevd sterk sentralisering. Spesielt har det vært mye fraflytting fra Nord-Norge. Området rundt Oslofjorden og en del andre store byer og deres nabokommuner har derimot hatt netto tilflytting, både på grunn av flytting innenlands og innvandring.

I 2020 opplevde 192 av landets 356 kommuner en nedgang i folketallet. 200 kommuner hadde et fødselsunderskudd (flere dødsfall enn fødsler) og 193 kommuner opplevde nettoutflytting. Oslo hadde for første gang siden 2000 en nettoutflytting, men vokste på grunn av et fødselsoverskudd. På fylkesnivå hadde Innlandet, Nordland og Troms og Finnmark nedgang i folketallet i 2020.

Fra 2010 til 2020 har befolkningen økt med 18 prosent i Oslo,14 prosent i Viken, og 12 prosent i Rogaland. På samme tid økte befolkningen i Nordland med 3 prosent, i Innlandet med 3 prosent, og i Troms og Finnmark med 6 prosent.

Det er også variasjoner i aldersfordelingen mellom kommuner. I Osen (Trøndelag), Rendalen (Innlandet), Beiarn (Nordland) og Ibestad (Troms og Finnmark) er nærmere en tredjedel av befolkningen 67 eller eldre. I Gjesdal (Rogaland) er kun 10 prosent i denne aldersgruppa, og i Oslo 11 prosent.

I Gjesdal, Hå (Rogaland) og Skaun (Trøndelag) er 26 prosent av befolkingen under 18 år, mens kun 12 prosent av befolkningen i Loppa (Troms og Finnmark) er under 18 år.

Det er også geografiske forskjeller i forventet levealder (Skaftun, Verguet, Norheim, & Johansson, 2018). Mye av, men ikke all, forskjellen i forventet levealder mellom kommuner kan forklares av sosiodemografiske forskjeller (Kravdal et al., 2015).

Les også: Forventet levealder i Norge

Videre befolkningsutvikling

Statistisk sentralbyrå oppdaterer annethvert år befolkningsframskrivinger på nasjonalt og regionalt nivå.

I befolkningsframskrivingene i 2020 har SSB flere alternativer når det gjelder å beregne hvor stor befolkningen blir framover (Gleditsch, Thomas, & Syse, 2020):

  • Hovedalternativet: Her er det antatt at vi fortsatt får et samlet fruktbarhetstall på 1,5 barn per kvinne fram til 2025 da det stiger til 1,7, en økning i levealderen til 91 år for kvinner og 89 år for menn i 2060, og stabil nettoinnvandring på 10 000-12 000 per år. Ifølge denne framskrivingen vil folketallet øke til 5,9 millioner i 2040 og 6,1 millioner i 2060.
  • Et framskrivingsalternativ med lavt barnetall, lav innvandring og lav levealder innebærer at folketallet vil synke fra 2035 og ligge på 5,2 millioner i 2060.
  • Ett framskrivingsalternativ med høyt barnetall, høy innvandring og høy levealder gir en befolkningsøkning opp til 7,1 millioner i 2060.
Figur 8. Befolkningen i Norge fra 1990 til 2020 og befolkningsframskrivinger fra 2020-2060. Hvert alternativ beskrives med tre bokstaver i følgende rekkefølge: fruktbarhet, levealder og innvandring. M = middels, L = lav og H = høy. Hovedalternativet betyr middels høy fruktbarhet, middels høy levealder og middels høy nettoinnvandring. Høy nasjonal vekst betyr høy fruktbarhet, høy levealder og høy nettoinnvandring. Lav nasjonal vekst betyr lav fruktbarhet, lav levealder og lav nettoinnvandring. Kilde: SSB.
Figur 8. Befolkningen i Norge fra 1990 til 2020 og befolkningsframskrivinger fra 2020-2060. Hvert alternativ beskrives med tre bokstaver i følgende rekkefølge: fruktbarhet, levealder og innvandring. M = middels, L = lav og H = høy. Hovedalternativet betyr middels høy fruktbarhet, middels høy levealder og middels høy nettoinnvandring. Høy nasjonal vekst betyr høy fruktbarhet, høy levealder og høy nettoinnvandring. Lav nasjonal vekst betyr lav fruktbarhet, lav levealder og lav nettoinnvandring. Kilde: SSB.

 

Hvis hovedalternativet blir oppfylt, får vi følgende endringer i befolkningssammensetningen:

  • Antallet innvandrere vil øke fra dagens nivå på 0,8 millioner til 0,9 millioner i 2030 og 1,1 millioner i 2060. De vil da utgjøre 19 prosent av befolkningen i 2060. Andelen norskfødte med innvandrerforeldre i befolkningen vil også øke fra 4 prosent til 7 prosent.
  • Antallet over 67 år vil øke fra 0,8 millioner i 2020 til 1,1 millioner i 2030 og 1,6 millioner i 2060. Andelen vil da øke fra 16 prosent til 26 prosent.
  • Andelen i yrkesaktiv alder (20-66 år) vil avta. I 2060 blir det 2,3 yrkesaktive per person over 67 år. I dag er tallet 4,3.
  • Antallet over 80 år vil mer enn dobles, fra 200 000 personer i 2020, til 400 000 i 2030 og 700 000 i 2060. Andelen av totalbefolkningen som er i denne aldersgruppen, vil da øke fra 4 prosent til 12 prosent.

Ifølge «hovedalternativet» i Statistisk sentralbyrås regionale framskriving, vil det fram til 2050 være vekst i alle fylker utenom Nordland. Sterkest vekst ligger det an til i Viken, Oslo og Rogaland. På kommunenivå er spådd å bli sterkest i Våler kommune i Viken, med en forventet vekst på 45 prosent.

140 av landets 356 kommuner ventes å oppleve en befolkningsnedgang fra 2020 til 2050. 

Datagrunnlag

Alle tall er hentet fra statistikkbanken til Statistisk sentralbyrå (SSB) dersom ikke annet er eksplisitt nevnt. SSB har ansvar for å samle inn offisiell statistikk om befolkningen på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.

Kilder til tall i tekst og figurer: 

Figur 1: SSB: Endringer i befolkningen i løpet av året 1735 - 2021 og Personer, etter innvandringskategori og kjønn (F) 1970 - 2021 

Figur 2:  SSB: Samlet fruktbarhetstall, kvinner (F) 1968 - 2020

Figur 3: SSB: Foreldrenes gjennomsnittlige fødealder ved første barns fødsel 1961 - 2020 

Figur 4:  SSB: Gjennomsnittsalder ved giftermålet, etter kjønn. Ekteskap mellom ulike kjønn 1974 - 2020 

Figur 5a og b: SSB: Skilsmisserater for menn og kvinner, etter ulike aldersgrupper. Skilsmisser mellom ulike kjønn 1981 - 2020

Figur 6: SSB: Sivilstand, alders- og kjønnsfordeling i fylker og hele landets befolkning (F) 1986 - 2021

Figur 7: Eurostat: Live births by mother's year of birth (age reached) and legal marital status

Referanser

Auersperg, F., Vlasak, T., Ponocny, I., & Barth, A. (2019). Long-term effects of parental divorce on mental health–A meta-analysis. Journal of Psychiatric Research, 119, 107-115.

Barclay, K., & Kolk, M. (2020). The influence of health in early adulthood on male fertility. Population and Development Review, 46(4), 757-785.

Berntsen, K. N. (2011). Trends in total and cause-specific mortality by marital status among elderly Norwegian men and women. BMC Public Health, 11(1), 1-10.

Billari, F. C., & Liefbroer, A. C. (2010). Towards a new pattern of transition to adulthood? Advances in life course research, 15(2-3), 59-75.

Breivik, K., & Olweus, D. (2006). Children of divorce in a Scandinavian welfare state: Are they less affected than US children? Scandinavian Journal of Psychology, 47(1), 61-74.

De Genna, N. M., Goldschmidt, L., Marshal, M., Day, N. L., & Cornelius, M. D. (2017). Maternal age and trajectories of risky alcohol use: a prospective study. Alcoholism: Clinical and Experimental Research, 41(10), 1725-1730.

Dommermuth, L. (2009). Når flytter de unge hjemmefra?: utflytting fra oppveksthjemmet. Samfunnsspeilet, 1, 9-12.

Dommermuth, L., Noack, T., & Wiik, K. A. (2009). Gift, samboer eller" bare" kjæreste?: samlivsetablering-nye og vedvarende mønstre. Samfunnsspeilet, 1, 13-19.

Dommermuth, L., & Wiik, K. A. (2014). First, second or third time around? The number of co-residential relationships among young Norwegians. Young, 22(4), 323-343.

Duncan, G. J., Wilkerson, B., & England, P. (2006). Cleaning up their act: The effects of marriage and cohabitation on licit and illicit drug use. Demography, 43(4), 691-710.

Evensen, M., & Lyngstad, T. H. (2020). Mental health problems in adolescence, first births, and union formation: Evidence from the Young HUNT Study. Advances in life course research, 43, 100324.

Fu, H., & Goldman, N. (1996). Incorporating health into models of marriage choice: Demographic and sociological perspectives. Journal of Marriage and the Family, 740-758.

Førland, O., & Folkestad, B. (2016). Hjemmetjenestene i Norge i et befolknings-og brukerperspektiv. En populasjonsstudie basert på innbyggerundersøkelsene fra 2010, 2013 og 2015. Senter for omsorgsforsknings rapportserie, 1, 2016.

Gleditsch, R. F., Thomas, M. J., & Syse, A. (2020). Nasjonale befolkningsframskrivinger 2020. Modeller, forutsetninger og resultater. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Rapport, 24, 2020.

Grundy, E., & Jitlal, M. (2007). Socio-demographic variations in moves to institutional care 1991–2001: a record linkage study from England and Wales. Age and Ageing, 36(4), 424-430.

Grundy, E., & Kravdal, Ø. (2008). Reproductive history and mortality in late middle age among Norwegian men and women. American Journal of Epidemiology, 167(3), 271-279.

Grundy, E., & Kravdal, Ø. (2010). Fertility history and cause-specific mortality: a register-based analysis of complete cohorts of Norwegian women and men. Social Science and Medicine, 70(11), 1847-1857.

Gustavsen, G. W., Nayga, R. M., & Wu, X. (2016). Effects of parental divorce on teenage children’s risk behaviors: Incidence and persistence. Journal of Family and Economic Issues, 37(3), 474-487.

Görlitz, K., & Tamm, M. (2020). Parenthood and smoking. Economics & Human Biology, 38, 100874.

Huurre, T., Junkkari, H., & Aro, H. (2006). Long–term Psychosocial effects of parental divorce. European archives of psychiatry and clinical neuroscience, 256(4), 256-263.

Josefsson, K., Elovainio, M., Stenholm, S., Kawachi, I., Kauppi, M., Aalto, V., . . . Vahtera, J. (2018). Relationship transitions and change in health behavior: A four-phase, twelve-year longitudinal study. Social Science and Medicine, 209, 152-159.

Joy Jang, B., Patrick, M. E., & Schuler, M. S. (2018). Substance use behaviors and the timing of family formation during young adulthood. Journal of family issues, 39(5), 1396-1418.

Kerr, D. C., Capaldi, D. M., Owen, L. D., Wiesner, M., & Pears, K. C. (2011). Changes in at‐risk American men's crime and substance use trajectories following fatherhood. Journal of marriage and family, 73(5), 1101-1116.

Kravdal, Ø. (2001). The impact of marital status on cancer survival. Social Science and Medicine, 52(3), 357-368.

Kravdal, Ø., Alvær, K., Bævre, K., Kinge, J. M., Meisfjord, J. R., Steingrímsdóttir, Ó. A., & Heine, S. B. (2015). How much of the variation in mortality across Norwegian municipalities is explained by the socio-demographic characteristics of the population? Health & place, 33, 148-158.

Kravdal, Ø., Grundy, E., & Keenan, K. (2018). The increasing mortality advantage of the married: The role played by education. Demographic Research, 38, 471-512.

Kravdal, Ø., Grundy, E., & Skirbekk, V. (2017). Fertility history and use of antidepressant medication in late mid-life: a register-based analysis of Norwegian women and men. Aging & Mental Health, 21(5), 477-486.

Lewis, M. A., & Butterfield, R. M. (2007). Social Control in Marital Relationships: Effect of One's Partner on Health Behaviors 1. Journal of Applied Social Psychology, 37(2), 298-319.

Lyngstad, J., Kitterød, R., & Nymoen, E. (2014). Bosted og samvær 2002, 2004 og 2012. Endringer i ansvar og omsorg for barna når mor og far bor hver for seg. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Rapport, 2, 2014.

Metsä-Simola, N., & Martikainen, P. (2013). Divorce and changes in the prevalence of psychotropic medication use: a register-based longitudinal study among middle-aged Finns. Social Science and Medicine, 94, 71-80.

Noack, T., & Seierstad, A. (2003). Heller jeg enn vi?: utviklingen i samliv. Samfunnsspeilet, 3, 19-25.

Reneflot, A., Øien-Ødegaard, C., & Hauge, L. J. (2020). Marital separation and contact with primary healthcare services for mental health problems: a register-based study. BMC psychology, 8(1), 1-8.

Salvatore, J. E., Gardner, C. O., & Kendler, K. S. (2020). Marriage and reductions in men's alcohol, tobacco, and cannabis use. Psychological Medicine, 50(15), 2634-2640.

Skaftun, E. K., Verguet, S., Norheim, O. F., & Johansson, K. A. (2018). Geographic health inequalities in Norway: a Gini analysis of cross-county differences in mortality from 1980 to 2014. International journal for equity in health, 17(1), 1-8.

Staff, J., Greene, K. M., Maggs, J. L., & Schoon, I. (2014). Family transitions and changes in drinking from adolescence through mid‐life. Addiction, 109(2), 227-236.

Størksen, I., Røysamb, E., Moum, T., & Tambs, K. (2005). Adolescents with a childhood experience of parental divorce: a longitudinal study of mental health and adjustment. Journal of adolescence, 28(6), 725-739.

Syse, A., Artamonova, A., Thomas, M., & Veenstra, M. (2021). Family composition and transitions into long-term care services among the elderly. Statistics Norway, Research Department, Discussion Papers No. 954, 2021.

Thuen, F., Breivik, K., Wold, B., & Ulveseter, G. (2015). Growing up with one or both parents: the effects on physical health and health-related behavior through adolescence and into early adulthood. Journal of Divorce & Remarriage, 56(6), 451-474.

Torvik, F. A., Gustavson, K., Røysamb, E., & Tambs, K. (2015). Health, health behaviors, and health dissimilarities predict divorce: results from the HUNT study. BMC psychology, 3(1), 1-9.

Torvik, F. A., Røysamb, E., Gustavson, K., Idstad, M., & Tambs, K. (2013). Discordant and Concordant Alcohol Use in Spouses as Predictors of Marital Dissolution in the General Population: Results from the H unt Study. Alcoholism: Clinical and Experimental Research, 37(5), 877-884.

Tran, N. T., Williams, G. M., Alati, R., & Najman, J. M. (2015). Trajectories and predictors of alcohol consumption over 21 years of mothers׳ reproductive life course. SSM-population health, 1, 40-47.

Umberson, D. (1992). Gender, marital status and the social control of health behavior. Social Science and Medicine, 34(8), 907-917.

Wilmoth, J., & Koso, G. (2002). Does marital history matter? Marital status and wealth outcomes among preretirement adults. Journal of marriage and family, 64(1), 254-268.

Historikk

13.09.2021: Teksten har gjennomgått en større revisjon og ekstern fagfellevurdering. Forfatter av teksten i 2021 er Solveig Glestad Christiansen.

Artikkelen ble først publisert 25. oktober 2017, og er en oppdatering av tilsvarende artikkel i Folkehelserapporten 2014. Teksten ble oppdatert med nye befolkningstall 14. mars 2018. 

Teksten i 2017 ble skrevet av Solveig Glestad Christiansen (leder av skrivegruppen), Øystein Kravdal og Kåre Bævre, Folkehelseinstituttet.