Hopp til innhold

Rapport

Fallende fruktbarhet i Norge

Hva kan den fallende fruktbarheten skyldes, og hva kan man gjøre med det - hvis det oppfattes som et problem? Rapporten sammenfatter resultatene fra fem forskningsprosjekter.

forside rapporten

Hva kan den fallende fruktbarheten skyldes, og hva kan man gjøre med det - hvis det oppfattes som et problem? Rapporten sammenfatter resultatene fra fem forskningsprosjekter.


Hovedbudskap

Fruktbarheten har siden 2009 falt omtrent like mye i alle de nordiske landene og i alle utdanningsgrupper.

En slik parallell nedgang - til tross for at landene ble rammet ulikt av «finanskrisen» og har hatt ulik økonomisk utvikling - kan bety at fruktbarhetsfallet ikke skyldes endringer i folks faktiske økonomiske situasjon. Økende generell økonomisk usikkerhet kan imidlertid ha spilt en rolle.

Fruktbarhetsfallet har ikke vært sterkere blant dem som ser ut til å ha forholdsvis dårlig helse, enn blant andre.

Det er sannsynlig at endringer i folks familieverdier har vært medvirkende til utviklingen, men dette er det spesielt vanskelig å få god kunnskap om.

Vår oppsummering av eksisterende forskning og intervjuundersøkelse blant norske kvinner og menn viste at fruktbarheten kanskje kan økes – hvis det skulle være ønske om det – ved å redusere kostnadene forbundet med å ha barn.  For eksempel er det mulig at enda lavere pris for barnehage og skolefritidsordning kan bidra til høyere barnetall.  Større kontantoverføringer kan også ha innvirkning.

Intervjuundersøkelsen vår ga for øvrig indikasjoner om at lengre foreldrepermisjon, kortere normalarbeidstid med full lønnskompensasjon for foreldre, en ekstra ferieuke og mer fleksibel arbeidstid kanskje kan bidra til høyere barnetall, men slike effekter er ikke vist i gode statistiske studier.

Kort oppsummert

  • Norge har de siste årene opplevd et stort fall i såkalt «samlet fruktbarhetstall», fra 1,98 i 2009 til 1,56 i 2018.
  • I perioder når fødealderen øker, er «samlet fruktbarhetstall» lavere enn det antall barn kvinner faktisk har fått innen de er 45 år.
  • Norske kvinner som var 45 år i 2018, hadde da fått så mange som 1,98 barn, men det blir nok noe nedgang i dette barnetallet blant 45-åringer i årene framover.
  • Fruktbarhetsfallet siden 2009 har vært omtrent like sterkt i alle de nordiske landene og i alle utdanningsgrupper i hvert av landene.
  • En slik parallell nedgang - til tross for at landene ble rammet ulikt av «finanskrisen» og har hatt ulik økonomisk utvikling - kan bety at fruktbarhetsfallet ikke skyldes endringer i folks faktiske økonomiske situasjon. Økende generell økonomisk usikkerhet kan imidlertid ha spilt en rolle.
  • Fruktbarhetsfallet har ikke vært sterkere blant dem som ser ut til å ha forholdsvis dårlig helse, enn blant andre.
  • Det er sannsynlig at endringer i folks familieverdier har vært medvirkende til utviklingen, men dette er det spesielt vanskelig å få god kunnskap om.
  • For å stå bedre rustet til å forstå eventuelle framtidige svingninger i fruktbarheten bør Norges gode registerdata suppleres med jevnlige enkle intervjuundersøkelser.
  • Det er usikkert om lav fruktbarhet er et problem, men hvis det skulle være politisk ønskelig å forsøke å øke barnetallet, kan enda lavere priser for barnehage og skolefritidsordning være et mulig tiltak.
  • Større kontantoverføringer kan også ha innvirkning.
  • Intervjuundersøkelsen vår ga indikasjoner om at lengre foreldrepermisjon, kortere normalarbeidstid med full lønnskompensasjon for foreldre, en ekstra ferieuke og mer fleksibel arbeidstid kanskje kan bidra til høyere barnetall, men slike effekter er ikke vist i gode statistiske studier.

Sammendrag

Prosjektet «Årsaker til lav fruktbarhet» ble utført i 2019 og finansiert av Barne- og familiedepartmentet, Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet og Kunnskapsdepartementet.

Prosjektet har bestått av fem delprosjekter som har involvert forskere tilknyttet Folkehelseinstituttet, Statistisk sentralbyrå, Institutt for samfunnsforskning og Universitetet i Oslo. Arbeidet har vært koordinert fra Senter for fruktbarhet og helse ved Folkehelseinstituttet.  

I denne rapporten sammenfattes og diskuteres konklusjonene fra de fem delprosjektene. Detaljerte redegjørelser for resultater og analysemetoder finnes i separate rapporter eller artikler fra hvert av delprosjektene. 

Utgangspunktet for departementenes ønske om mer kunnskap om fruktbarhetsutviklingen var at Norge de siste ti årene har opplevd et stort fall i det som i fagspråket omtales som «samlet fruktbarhetstall», og som utgjør et slags øyeblikksbilde. Mens samlet fruktbarhetstall var 1,98 i 2009, var det 1,56 i 2018. Dette fallet skyldes særlig at barnløsheten og alder ved første fødsel har økt og at færre har fått det tredje barnet. Samtidig er det viktig å være klar over at norske kvinner som var 45 år i 2018, har fått så mange som 1,98 barn. Det blir nok en viss reduksjon framover i dette barnetallet som kvinner faktisk ender opp med, men det er lite sannsynlig at det kommer ned til 1,56. Samlet fruktbarhetstall ligger betydelig lavere enn det faktiske barnetallet i perioder med økende fødealder.

I utgangspunktet kan man tenke seg at en rekke forhold knyttet til økonomi, politikk eller verdier kan ha bidratt til fallet i fruktbarhet, men vi kan ikke ut fra våre analyser gi sikre svar på hva som er de viktigste årsakene. En av delanalysene gir imidlertid indikasjoner om at fallet ikke skyldes økonomiske vanskeligheter folk har opplevd som resultat av «finanskrisen». I den grad finanskrisen har bidratt, har det kanskje snarere vært gjennom å skape en generell økonomisk usikkerhet, uavhengig av den enkeltes faktiske situasjon.  Grunnlaget for denne idéen er at fruktbarhetsutviklingen har vært ganske lik i de nordiske landene og i alle utdanningsgrupper, selv om disse ble rammet i ulik grad av finanskrisen. 

En annen delanalyse viste at det ikke har vært spesielt stort fall i fruktbarheten blant de med dårligst helse, ifølge indikatorer basert på sykefravær og langvarige trygdeytelser. I den grad landets økonomiske utvikling eller andre forhold har bidratt til at det settes større krav til arbeidsinnsats, kunne man kanskje tenke seg at denne gruppen ville ha ekstra store problemer med å arbeide fulltid samtidig med at de har ansvar for små barn – og at de dermed ville få et ekstra stort inntektstap (dvs. indirekte kostnad) hvis de fikk barn.

Intervjuundersøkelsen vi gjennomførte ga støtte til oppfatningen om at økonomisk trygghet øker sannsynligheten for å få barn. I tråd med dette kom det også fram at høye kostnader ved å ha barn var en av grunnene til å ikke ønske seg flere (i tillegg til belastninger knyttet til lite søvn, svangerskap og fødsel, og bekymringene for mulige negative konsekvenser for eldre søsken).  

Vår gjennomgang av tidligere forskning viste at en del tiltak som bidrar til å redusere kostnadene, trolig har bidratt positivt til barnetallet. Det har imidlertid ikke vært noen endringer i disse velferdsordningene som kan forklare fruktbarhetsfallet de siste årene. Hvis det skulle være ønske om å øke fruktbarheten eller forbygge ytterligere fall i Norge i framtiden, er det noen familiepolitiske tiltak som kan tenkes å ha effekt.  Disse tiltakene kan enkelt sagt deles inn i subsidiert barnepass, «betaling» av foreldre for å ta vare på egne barn, kontantoverføringer til foreldre, og helsetjenester. 

Betalt barneomsorg gjør det mulig for begge foreldre å være yrkesaktive. Tidligere studier har vist at god tilgang til barnehager og lav pris for en plass kan ha positiv effekt på fruktbarheten. Tilgangen til barnehager og skolefritidsordning (SFO) er allerede svært god i Norge, men ved å senke prisen ytterligere kan man kanskje bidra til høyere barnetall. Intervjuundersøkelsen vår pekte i samme retning, for det var mange som mente at de kanskje hadde fått flere barn hvis barnehage og SFO hadde vært gratis.

De mulige effektene av lengden på foreldrepermisjonen og fordelingen av denne mellom mor og far har vært gjenstand for betydelig offentlig debatt og politisk interesse. Kunnskapsgjennomgangen viste at det ikke er grunnlag for å si at lengden på kvoten reservert for far påvirker videre fruktbarhet. Basert på tidligere forskning er det mer usikkerhet om virkningen av en eventuell forlengelse av den totale foreldrepermisjonen. I intervjuundersøkelsen uttrykte imidlertid mange at en lengre foreldrepermisjon kunne ha fått dem til å få flere barn.

I intervjuundersøkelsen ga en betydelig andel, særlig blant kvinner med barn, uttrykk for at kortere normalarbeidstid for foreldre (med tilsvarende økning i timelønnen slik at fulltidsinntekten opprettholdes), en ekstra ferieuke og mer fleksibel arbeidstid kanskje kunne ha fått dem til å få flere barn. Vi har ikke funnet noen tidligere studier som har evaluert denne typen tiltak, så hvorvidt de har effekt på fruktbarheten vil bli et spørsmål for videre forskning. 

Litteraturgjennomgangen viste for øvrig at større kontantoverføringer kan bidra til høyere barnetall. Slike ordninger kan imidlertid komme i konflikt med et annet politisk mål, nemlig høy sysselsetting blant mødre. En mulig løsning på en slik målkonflikt er å gi kontantoverføringer som skattefradrag, som samtidig gir et insentiv til lønnsarbeid. De fordelingspolitiske effektene av et slik tiltak bør i så fall vurderes.

Litteraturgjennomgangen pekte også mot at lavere kostnader ved assistert befruktning kan gi en positiv effekt på barnetallet. Denne konklusjonen er imidlertid bygd på et lite antall studier, og en eventuell effekt ville nok dessuten ha beskjeden innvirkning på barnetallet i Norge, siden andelen som ikke kan få barn på naturlig måte tross alt ikke er veldig stor, og mange av disse allerede har tilgang til sterkt subsidierte offentlige helsetjenester.

Det er sannsynlig at fruktbarhetsfallet er drevet fram av annet enn økonomiske forhold. Ikke minst kan det ha skjedd endringer i oppfatningene om hvor viktig barn og familie er i forhold til annet som man kan bruke tid og penger på. Vi har ikke hatt data som kan kaste lys over dette, men har dokumentert sammenhenger mellom fruktbarhet, religiøsitet og andre verdiindikatorer, og har vist til et svakt fall i religiøsitet målt ved troen på Gud.

Avslutningsvis pekes det i rapporten på en del andre forhold som i prinsippet kan påvirke barnetallet i befolkningen, og som vi ikke har analysert. Noen av de endringene som har skjedd på disse områdene over de siste ti årene, kan ha bidratt til fallet i fruktbarhet –  kanskje spesielt det lavere omfanget av deltidsarbeid og reduksjonen i andelen av de yngste som lever i samliv.

De registerdata vi har i Norge og andre nordiske land er et godt utgangspunkt for å undersøke visse hypoteser angående fruktbarhetsutviklingen, og for å estimere virkningen av familiepolitiske tiltak. Det hadde imidlertid vært en stor fordel å kunne supplere slike data med regelmessige intervjuundersøkelser der folk blir spurt eksplisitt om hva som er grunnene til at de eventuelt ikke ønsker å bli foreldre (ennå) eller få flere barn. Hvis vi hadde hatt slike undersøkelser i for eksempel 2009 og i 2018, kunne vi ha sammenliknet svarene og fått bedre kunnskap om grunnene til fruktbarhetsfallet, og hvis slike undersøkelser gjennomføres med jevne mellomrom framover, vil vi være bedre rustet til å forstå eventuelle framtidige svingninger i fruktbarheten.

Referanser

    Om rapporten

  • Utgitt: Februar 2020
  • Forfattere:
  • ISBN elektronisk: 978-82-8406-060-6

Fruktbarhet

Samlet fruktbarhetstall for et visst år (for eksempel 2018) er det antall barn en gruppe kvinner i gjennomsnitt har fått når de er 45 år hvis de ved hvert alderstrinn fra de er 15 til de er 45 får så mange barn som kvinner fikk på disse alderstrinnene det året (dvs. 2018).

Kohortfruktbarheten er det gjennomsnittlige antall barn et fødselskull (en fødselskohort) av kvinner har fått. Den måles gjerne ved 45-årsalderen.